NYTT KIRKEÅR

Lunner kirke.
Nedenstående innlegg beskriver noe som jeg synes er veldig bra med Den Norske Kirke.


Innlegg i avisen DagenMagazinet mandag 24. november 2008 av Dag Øivind Østereng.

Prekenhåndboka
1. søndag i advent 30. november.
Lesetekster: Rom. 13, 11 - 14.
Matt. 21, 1 - 9.

Prekentekst: Jesaja, 62, 10 - 12.

ETT ÅRSVERK FOR HERREN.

Vi skriver første søndag i advent kommende søndag. Det betyr et nytt kirkeår og det betyr et nytt arbeidsår i Guds rike. Som ved alle årsskifter legger vi det gamle bak oss og begynner forfra med nytt mot og ser framover med fornyet fokus på arbeidet som skal gjøres. Det vil si – ikke vårt arbeid – men Guds! Kirkeåret starter med en bønn om et nytt nådens år fra Herren, der Gud skal gjøre sine gjerninger mellom oss, med oss, blant oss, i oss, for oss, hos oss, gjennom oss.

Kirkeåret kaller oss til å følge med på hva Herren har gjort og hva Herren vil gjøre. En vandring gjennom kirkeåret fører oss først og fremst inn i det som Herren har gjort i Kristus Jesus. Men kirkeåret har også rom for Guds handlinger med Guds folk i den gamle pakt og rom for Guds handlinger med sin kirke, særlig markert gjennom helgendagene som Stefanusdagen, Maria budskapsdag, Aposteldagen, Olsok og helgemesse.

Til sammen vitner kirkeåret om hvordan vi alle – Guds folk til alle tider og på alle steder – har del i Guds gjerninger, og at vi i troen og kallet kan ta del i Guds gjerninger i verden. Guds gjerninger i historien involverer alltid Guds folk. Det er nemlig i, ved og gjennom dette folket at Herren utfører sitt verk.

Kommende søndag er det profeten Jesaja som skal slippe til på prekestolen, og vi møter tydelig kallet i det han sier.10 Dra ut! Dra ut gjennom portene! Rydd en vei for folket! Bygg! Bygg en hovedgate! Rens bort stein! Reis en fane for folkeslagene!Imperativene står i kø i dette verset. Dra ut! Rydd! Bygg! Rens! Reis!

– Bibelselskapet og Norsk Bibel er ikke enige i om oppfordringen til å dra gjennom byportene er en oppfordring til å gå ut av dem (Bibelselskapet) eller inn gjennom dem (Norsk Bibel). Jeg har i min egen oversettelse av dette stedet valgt å tenke som Bibelselskapet selv om vi i prekenhåndboken ellers holder oss til oversettelsen til Norsk Bibel. Egentlig kunne vi løst det med å si "Gå gjennom! Gå gjennom portene!" og dermed unngått hele problemstillingen om det er inn eller ut vi skal gå, for det er helst "gjennom" det som står i grunnteksten. Poenget er at det skal ryddes en vei til Jerusalem og inn i byen, og denne veien skal bygges som en hovedgate. En bred vei som folk i hopetal kan vandre på, og som skal lede folket fram. Derfor er dette et kall om å gå ut å rydde, bygge, rense og varde denne veien helt fram. En slags befaling på linje med Jesu misjonsbefaling som jo helt eksplisitt sier at vi skal "Gå ut!" Det er derfor logisk å si: "Dra ut!"

Argumentene for å skrive "Dra inn!" er også tilstede. Ikke minst på første søndag i advent hvor kongen rir inn i Jerusalem"... og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal oppfyllelses" (Luk 18,31). Målet er jo at folket skal gå inn! Veien til Guds by, til tempelet eller til kirken er ikke den brede vei i utgangspunktet. Men veien skal ryddes slik at den blir en hovedgate for folkene. I forbindelse med døperen Johannes hører vi også om veirydding, men døperens oppgave var å rydde veien for Herren. I denne teksten er den en vei for folket profeten taler om. Folkene skal finne fram på den hovedgaten som skal bygges.

Teksten gir oss et kall til å sørge for å gjøre veien til Guds hus så bred og farbar som mulig. Dette skal ikke være en bakgate eller sidespor, men selve hovedferdselsåren. Gud allmenne frelsesvilje er at alle skal gå på den. Vi skal rydde og rense bort snublesteiner. Det er så om å gjøre at det blir tydelig for folk hva som er livets hovedgate. Vi kan kjenne igjen Jesu befaling når han sier: "Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt" (Luk 14,23).11

Se, Herren lar det lyde til jordens ende: Se, din frelse kommer! Se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.Kirken og misjonen har gått sin gang ut i verden og oppfylt den visjonen vi finner mot slutten av Jesajaboken, visjonen om at frelsesbudskapet er et budskap som skal nå til jordens ende. Det er med andre ord et budskap som ikke utelukkende har sin adresse til Israels folk.

Vårt kirkeår er en oppfyllelse av denne profetien når vi – langt fra profetenes hjemland – får høre også dette kirkeåret: "Se, din frelse kommer til deg!" I kirkens historie har vi med god grunn lest denne teksten personalt, slik at man har lest: "Se, din frelser kommer til deg." Denne personale lesningen ser vi ikke minst av neste strofe der det står at "... hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham."

Hvem er denne personen som har sin lønn i sitt følge og som sender ut sin gjengjeldelse foran seg? – Det er han vi som kristne bekjenner "... skal komme igjen for å dømme levende og døde." Sammen med Kristus skal hans frelste skare gå i hans følge, det er hans lønn, og denne skaren skal vitne om Guds universelle frelsesvilje. Men gjengjeldelsen skal ramme dem som vender seg imot Kristus og holder fast på sitt opprør mot Gud.12

Og de skal kalles det hellige folk, Herrens gjenløste. Og du selv skal kalles den søkte, den by som ikke er forlatt.Det siste verset i denne teksten taler både om Guds folk (kirken) og om Guds by (Jerusalem). De som frelseren har frelst benevnes med ord som vanligvis brukes om Israelsfolket i Det gamle testamentet (jfr. 2Mos 19,6; 5Mos 7,6; 5Mos 26,19; Sal 74,2), men her har de allerede hos profeten i Det gamle testamentet fått sitt nytestamentlige innhold (jfr. 1Pet 1,15-16; 2,9).

Og Jerusalem skal være den søkte byen som ikke er forlatt, for det var her Herren frelste alle jordens slekter. På grunn av Kristi korsdød, soning og oppstandelse står Jerusalem som det sted der Gud har fullbrakt sin gjerning. Vårt kirkeår kaller oss til å ta imot han som kom og som kommer til oss med frelse, og rydde veien for folkene så de kan finne veien til Kristus. Det er et årsverk for Herren fram til neste kirkeår. Godt nytt kirkeår!

HVA ER NÅDE?

VED KORSET: Nåde gir oss tilgang til et forent liv med Kristus slik at Hans liv blir vår kilde. Ved Guds nåde har vi Jesus kraft, styrke og salvelse i oss til å leve et liv i seier. Ikke bare et liv i renhet fri fra synd, men også et liv i kraft til å uttrykke Kristi liv og kjærlighet til mennesker rundt oss, skriver innsenderen i sitt synspunkt. Foto: Patrick Hermans


Synspunkt Artikkel i DagenMagazinet 12.11.08 av Tim Vierk.
Hva er nåde?


Hvordan kan det ha seg at selv om vi snakker mer om nåde enn noen gang, erfarer vi den så lite?

Mange vil nok si seg uenig med en gang og si at der er mer nåde nå enn noen gang. Andre vil si vi har gjenoppdaget nåden (samt sannhet, evangeliet og Guds karakter) i den senere tid og at den flyter som aldri før. Så har vi de som sier der er for mye nåde i dag. De tar alle feil. Problemet begynner med våre mange og forskjellige definisjoner av nåde. Dette fører til at den nåde Gud vil at vi skal stå og tjene i ikke blir forløst.

Det er blitt sagt at faren er ikke at vi slutter å bruke ord fra Bibelen, men at vi slutter å bruke ord slik Bibelen bruker dem. Gjør vi det mister vi Bibelens budskap. Nåde betyr ufortjent favør. Det er definert som å få noe vi ikke fortjener. (Dvs vi får bl.a. frelse, nytt liv, DHÅ på tross av at vi ikke fortjener det.) Uheldigvis er det blitt vanlig å tillegge ordet flere betydninger. Ordet nåde er blitt brukt til å bety nåde, miskunn, barmhjertighet og tillatelse.

Da dette er tilfelle betyr det at vi har mer «nåde» enn noen gang. På samme tid har vi for mye «nåde» fordi mye av det vi kaller nåde ikke er nåde. Noe av det som er blitt kalt nåde, er faktisk motsatt av sann nåde. Dersom vi ikke helt vet hva nåde er, hvordan kan vi forløse og oppmuntre mer nåde?

Der er flere ting vi må være på vakt mot i dag. Det første er budskapet om at nåde dekker over synd. Tilgivelse er en miskunnhetshandling (man får ikke det man fortjener.) Mye moderne forkynnelse sier at på grunn av nåden trenger vi ikke å bekymre oss for synd. Selv om denne type forkynnelse ikke direkte oppmuntrer til synd, gjør den heller ingenting for å bekjempe synd! Vi blir fortalt at synd ikke er så viktig fordi vi er under nåden.

Dette fører til at mennesker erfarer loven om synd og død i sine legemer. Jeg anser det ikke som Guds ufortjent favør å leve under syndens slaveri (Rom. 6:14,7:14,25,8:2). Døden skal ikke herske i våre liv ved synd (Rom. 5:17-21). Vi skal ikke vandre i kjødets lyster og gjøre kjødets og tankenes vilje (Ef. 2:3) og tro at dette er Guds nåde. Nåden er mye større og mektigere enn dette.

For oss kristne er en del av Guds frelsende nåde det nye livet (Joh. 3:16). I dette nye livet er vi nye skapninger hvor vårt gamle syndelegeme har blitt korsfestet og begravd og noe nytt og fullstendig annerledes er blitt til (Rom. 6, 2.Kor. 5). Jesus døde ikke for at synd kunne ignoreres, men for å ta bort vår synd. Hans død tok straffen (miskunn). Enda mer, Han døde og oppstod for å gi oss et nytt liv som har seier over synd (nåde).

Nåde gir oss tilgang til et forent liv med Kristus slik at Hans liv blir vår kilde. Ved Guds nåde har vi Jesus kraft, styrke og salvelse i oss til å leve et liv i seier. Ikke bare et liv i renhet fri fra synd, men også et liv i kraft til å uttrykke Kristi liv og kjærlighet til mennesker rundt oss. Nåde aktiverer Åndens lov og løfter oss alltid til nye nivå. For en kontrast dette er til den type nådeforkynnelse vi så ofte hører i dag.

Det andre vi må være på vakt mot er den falske læren om at all nåde er betingelsesløs. Frelsen er en form av nåde. Frelsen er fri. Frelsen er også betinget. Bibelen er svært tydelig på at vi mottar frelse gjennom omvendelse og tro. Dersom det var sant at nåden blir gitt fritt og betingelsesløst til alle mennesker, ville Bibelen kunne si at alle er frelst og på vei til himmelen. Dette er vranglære.

Sannheten er at selv om både nåde og frelse er frie gaver fra Gud, må de mottas i tro (Ef. 2:8). Den rette tro er den tro som er virksom i kjærlighet (Gal. 5:6). Kristi kall til tro var et kall til fullstendig overgivelse. Det greske ordet for tro kan bli oversatt stole på, samtykke og adlyde. Slik tro vil gi oss tilgang til nåden. Da vil nåden manifestere seg i våre liv. Sann nåde fører til et fullstendig forandret liv. Nåde tar oss ut av mørket og gjør oss til lys og salt. Nåden hjelper oss til å være den Gud gjenfødte oss til å være, og til å gjøre det Han forberedte oss til å gjøre (Ef. 2:10).

Ansvarlig redaktør: Odd Sverre Hove
Nettredaktør: Vebjørn Selbekk
Copyright © 2008 Dagen Magazinet
Atena Nettavis fra React Solutions

Som steiner i havet.

Tanker av Linda Helen Haukland i DagenMagazinet fredag 31.oktober 2008.

I dag har jeg gått tur ned til havet sammen med minstejenta. Det blåste friskt, vi kunne høre hvordan brenningene brøt mot svabergene, og krusningene fikk havet til å glitre og leve i gråblått. Det er herlig å være nede ved havet når det blåser. Skummet på bølgene lyser opp småsteinene i fjæra og tegner konturene av havet på kunstferdig vis. Der stod vi to og så på noe uendelig stort som bølget mot oss.

Det var helt uimotståelig, steinene som glinset av havvann, så jeg løftet opp noen og kastet dem uti. De forsvant nedi dypet, og jeg fikk en følelse av at uansett hvor mange steiner jeg kastet, så var det plass til flere. Gråstein på gråstein, runde, firkantete, rue og glatte. De fikk alle plass i havet uten problem.

Iblant kan ting som skjer oss oppleves som urettferdige og tunge å håndtere. Det vises kanskje ikke utenpå; klærne passer like godt og håret er på plass. Men inni er det vanskelig å bære på det som har skjedd. Livet er ikke alltid rettferdig, sier jeg iblant til barna. Det er ikke slik at alle får like mye av alt hele tiden. Noen er heldige en dag mens andre er uheldige den samme dagen, det er ikke noen som er garantert bare gode dager.

Men midt i alt kan vi kaste det som er tungt å bære i det havet som Jesus kaller nåde. Nåden er som havet nedenfor huset mitt. Den er uendelig generøs og tar imot enhver tyngsel uten anstrengelser. Den er kraftfull, sterk og vakker, ruvende og iøyenfallende. Nåden er et sted man kan gå på dager hvor livet er urettferdig. Det tar imot enhver synd, enhver anklage mot andre, enhver skuffelse og skyller det bort som om det aldri hadde vært der.

Det er ikke rart at kjærligheten til Jesus vokser med årene. Det nådehavet Han har, tømmes aldri. Det er der alltid, også når alle andre svikter.

KRITERIER FOR SANNHET.

Artikkel av Jan Bygstad i avisen DagenMagazinet, fredag 31.oktober 2008.

Jens Thoresen (JT) svarer i DagenMagazinet (DM) 7. okt. på min kronikk om «Det karismatiske problem». Han kaller seg lutheraner, noe det imidlertid er vanskelig å få øye på når en ser hans måte å argumentere på. I min kronikk i DM peker jeg på den teologiske systemsvikt som ligger til grunn for svært mye av karismatikken, nemlig at en gjør en subjektiv/følelsesmessig opplevelse både til tolkningsprinsipp for sentrale deler av bibelmaterialet og til grunnlag for kristent liv og tjeneste. I stedet for å imøtegå de betenkeligheter som reises ut fra Guds ord på saklig grunnlag, prøver han å vise at bevegelser som har et teologisk fundament ‡ la second blessing må ha noe viktig fra Gud, noe som luthersk tro og kirkeliv ikke har sett og følgelig mangler. Kronargumentet for dette er at disse bevegelsene opplever vekst og har mange hengitte kristne.

Resultater som argument
Argumentasjonen er karakteristisk for mange karismatikere: Det har fulgt så og så store vekkelser med en eller annen predikant, – følgelig må det være fra Gud. Her må det for det første sies at tall og statistikk er verdiløse som teologiske argumenter. Dersom så virkelig var tilfelle, burde jo alle i stedet melde seg inn i den romersk-katolske kirke, en kirke som i antall langt overgår samtlige protestantiske kirkesamfunn.

Og vil en ha tegn og under og store samlinger hvor slikt forekommer, kan en jo reise til Lourdes i Frankrike, hvor Bernadettes kilde dokumentert skal ha gitt legedom til tusener, og hvor millioner samles hvert år. Men dette gjør vi ikke, fordi vi på Guds ords grunn avviser at åpenbaringer av jomfru Maria er fra Gud. Vi lar m.a.o. et teologisk kriterium hindre oss fra å blendes av store skarer. Skriften alene skal være dommer i alle åndelige spørsmål.

For det andre vitner det å argumentere med antall og oppslutning om at en tenker «herlighetsteologisk». Begrepet «herlighetsteologi» står i motsetning til «korsteologi», og ble formulert av Martin Luther i Heidelbergdisputasen i 1518. Her sier Luther følgende: «Ikke den kalles med rette en teolog, som vil kjenne Guds usynlige vesen ut fra hans gjerninger i det skapte, men den er en rett teolog som kjenner det som er synlig av Gud likesom sett bakfra i lidelse og kors.»

Å se Gud «bakfra»
Carl Fr. Wisløff skriver i en artikkel om dette: «To bibelsteder ligger til grunn for disse merkelige vendingene. Det ene er 2Mos 33:18ff. Moses ber Herren om at han skal være med når Moses nå skal føre Israel opp til Kanaans land. Dette lover Herren. Men så går Moses videre og siger: La meg da få se din herlighet! Til dette sier Herren «Nei». Moses får lov til å stå i en kløft i klippen, og mens Herrens herlighet går forbi, dekker Herren ham med sin hånd, hvorpå han tar hånden bort så Moses får se ham ÜbakfraÝ.

Å se Gud «bakfra» vil si å se ham skjult på en måte som er helt forskjellig fra Herrens himmelske herlighet. «Korsteologen» – den sanne teolog – ser Gud i korset; det vil si i Golgatas gru og nød, lidelse og gudsforlatthet. Hvem skulle tenke at Gud åpenbarer sig i dette? Men nettopp det gjør han, og det har hans apostel så slående vist i 1Kor 1:18ff. Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt.

Gud har skjult sin visdom under tilsynelatende dårskap, slik at en hvilken som helst viktigper kan gjøre sig morsom på bekostning at Guds ord. Sin allmakt har han skjult under tilsynelatende svakhet – hvor er den allmektige Guds kjærlighet i denne verden av undertrykkelse, urett og nød? Og slik har han også skjult sin kjærlighet under tilsynelatende hårdhet; se hvordan Guds Sønn roper på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt mig –.»

Deretter siterer han Luther: «For at det skulle være plass for troen, er det nødvendig at det som skal tros, må være skjult». Men ingen ting kan bli gjemt mer effektivt enn om man skjuler det under noe som er helt motsatt av det som man ser, sanser og erfarer. Når Gud gjør levende, så gjør han det ved å døde, når han rettferdiggjør, gjør han det ved å sette oss på anklagebenken, når han fører oss til himmelen, gjør han det ved å føre oss til helvete.»

Det naturlige menneskes religiøsitet
Så langt Wisløff. Det farlige i denne sammenheng er at det er det naturlige menneskes religiøsitet som vil se Gud i fremgang og i det som er stort og herlig. Dette ytrer seg nettopp i trangen til å se i stedet for å tro på det som ikke kan sees. Men i fallets verden har Gud valgt å åpenbare seg gjennom det som er lite, svakt og ubetydelig, og som ikke imponerer noen. For: «Det som er stort i menneskers øyne, er vederstyggelig for Gud» (Luk 16:13). Derfor er et rett forkynt evangelium alltid anstøtelig (1Kor 1:23), – det oppleves aldri som «relevant» av det falne menneske. Å prøve å lage en kristendom som er «relevant» slik det ser ut til at JT ønsker, dvs. som imøtekommer det moderne menneskes følte behov, medfører en tilpasning av troen som kompromitterer den.

Dernest argumenterer JT med at en i de ulike karismatiske sammenhenger finner «mer brann», iver og hengivelse enn i lutherske sammenhenger. Hvordan vet han nå det? Problemet er dessuten at argumenter som handler om hva som foregår i den enkeltes hjerter, bygger på sviktende premisser: En forutsetter at bare man er tilstrekkelig brennende i trosengasjementet, garanterer det for sannhetsinnholdet. Hva skal en da si om fanatiske muslimer eller hengitte buddhister, som villig gir livet for det de tror på? Subjektiv oppriktighet eller engasjement har null verdi som sannhetskriterium. For Skriften alene skal være dommer i alle åndelige spørsmål.

Å få mer av Gud
Det siste argumentet JT har å slå i bordet med, og som gjentas flere ganger i artikkelen, er at «at den som strekkjer seg etter meir frå Gud, får meir av Gud». Følgelig borger dette for et stadig større mål av åndelige gaver. Dette er i beste fall en halv sannhet, i verste fall direkte feilaktig. Påstanden er – slik den står – dypt lovisk, og rammes av Paulus` undervisning i Galaterbrevet.

Her er det på ny grunn til å minne om hva som står skrevet: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? ... Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?» (Gal 3:1-5).

Ånden kommer ikke gjennom å streve med seg selv, men ved å lytte til et klart og rett forkynt evangelium. Den typen streben som JT taler om, er intet annet enn de lovgjerninger som apostelen her avviser. Slik avslører JT en lovisk tenkemåte som er vanlig i mange karismatiske sammenhenger.

Til slutt: Å «få meir av Gud» kan et kristent menneske ikke (så sant han virkelig eier troens liv), for i Jesus har han allerede alt (Ef 1:3; 2Pet 1:3). Setningen «Gud har mer å gi» er en grunnleggende fornektelse av denne evangeliske hovedsannhet.
-----------------------------------------------------------------------------

GUD ER KJÆRLIGHET.

Vi har vært noen dager på hytta igjen, og da fant jeg denne andakten i ei gammel andaktsbok, "Til lys og kraft på livsveien", Samlet og utgitt av Aurore Tisell, Til norsk ved Aslaug Elvenæs. Utgitt på Lutherstiftelsen - årstall ikke angitt.

Det er forskjellige forfattere som er gjengitt. Denne er av Nils Beskow.
Den gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, og derfor vil jeg dele den:

20. Oktober.

Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.1. Joh. 4,8.

Vet du hvilket spørsmål det er som går gjennom himmelen og jorden, livet og døden? Vet du hvilke ord det er som begynner ved den lave vugge og ikke engang slutter ved den dype grav, men fortsetter å lyde ennå langt bort i undelige evigheter? Det er bare tre bitte små ord, og allikevel rommer de livets og gravens hemmlighet: "Elsker du meg?"

Elsker du meg? Det er det spørsmål som går gjennom himmelen og jorden, livet og døden. Det er det spørsmål man leser i menneskenes blikk, spørsmålet som aldri stilner på deres lepper, aldri dør i deres hjerter. Det er spørsmålet som atter og atter søker et svar. Og svaret lyder gjennom himmelen og jorden, livet og døden: "Jeg elsker deg!" Det er Guds svar på menneskehetens store livsspørsmål. Det er den evige salighet å elske Gud og vite seg elsket av ham. "Du, o Gud, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er ulrolig, til det finner hvile i deg." (Augustin - bloggers tilføyelse).

Menneskene er dog ikke skapt bare for Gud, men også for hverandre. Og spørsmålet: "Elsker du meg?" er derfor også et menneskenes spørsmål til hverandre. De tørster etter hverandres kjærlighet. - Og svaret som de lengter etter å få høre, er dette: "Jeg elsker deg!" Dette svar gjør dem lykkelige; det spreder glans og skjønnhet over livet.

Derfor skulle vi alle elske hverandre som Gud elsker oss" Som han kun har et eneste svar på menneskeslektens store livsspørsmål, dette evige, uforandrelige: "Jeg elsker deg," Så skulle også vi på hverandres spørsmål kun ha samme skjønne svar: "Jeg elsker deg." -

Ja, elsk hverandre! La så eders kjærlighet vise seg i den åpne favn, det vennlige blikk, det milde ord og den hjelpende hånd!

Elsk din neste, du kristenjel!
Tred ham ikke med jernskodd hæl,
Ligger han enn i støvet -.
Alt som lever er underlagt
Kjærlighetens gjenskapermakt,
Bliver den bare prøvet -.
(Bjørnstjerne Bjørnson.)

*******

Jeg leste en bok om barneoppdragelse, da barna våre var små. Den het: "Er du glad i meg?" Oppfølgeren for ungdomstiden het: "Er du ennå glad i meg?".
Det hele kretset rundt dette spørsmålet, og essensen var å få formidlet dette til barn og unge - det er ikke sikkert at barnet alltid oppfatter det vi forsøker å formidle. Barn er også ulike, oppfatter ting på forskjellig måte.

I de siste årene er det kommet en bok om "De forskjellige kjærlighetsspråkene" - til hjelp i samliv og forståelse mellom mennesker.
Ja, det er sannelig det viktigste område i livet, og der hvor vi alle kommer til kort. Paulus sa: "Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre."

Og hvordan ser det ut omkring oss i verden i dag. Det står i Bibelen at i de siste tider "skal kjærligheten bli kald hos de fleste". Det gjelder å komme seg opp og fram, finne ut hva som er best og rett for meg.

Sannelig trenger vi å søke inn til Ham som har vist den største kjærligheten av alle: Jesus. Han sa: "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner." Og det var jo nettopp det Han gjorde.
Da kan vi få del i Hans kjærlighet. For det er sant slik det også står i Bibelen: "Vi elsker, fordi Han elsket oss først."

Kunne være oppbyggelig og interessant og lete fram alle ordene i Bibelen som handler om kjærlighet!

"Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten."

Hvordan skal kristne samhandle med menneskelige regjeringer NÅ?

Selv om Jesus Kristus ikke aktivt tok del i styringen av denne bedratte verden, satte Han oss et eksempel på lydighet til de sivile lover, i det Han viste respekt for de offentlig ansatte. Da fariseerne kom for å spørre Jesus om betaling av skatt, svarte Han: "Gi derfor keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er." (Matt. 22:21).
Gud inspirerte Paulus til å skrive: "Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud. Så at den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom." (Rom. 13, 1-2). Og Paulus forklarer videre: "Derfor betaler dere jo også skatt; for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. Gi alle det dere er dem skyldige, den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer! (V. 6-7).

Paulus sier vi skal be for de som har stillinger med autoritet. "Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høy verdighet, for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet." (1. Timoteus, 2: 1-2)

Sanne kristne - som utgjør kirken (gresk ekklesia, bokstavelig "de utvalgte") - er som fremmede ambassadører. "For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser." (Fil. 3: 20).

For mange år siden fikk jeg anledning til å fungere som viseambassadør ved et lite college nær London i England. På grunn av dette og andre ansvarsområder deltok jeg i en del høyt anerkjente samlinger i London og i hjemmet til USA's ambassadør ved Hennes Majestets regjering. Ved to av disse anledningene traff jeg amerikas ambassadør.

Den amerikanske ambassadøren til Storbritannia - eller til et hvilket som helst annet land for den saks skyld - forventes å adlyde lovene til det landet han eller hun oppholder seg, å respektere myndighetene og å gi ære til den som ære tilkommer. Ved de to anledningene som jeg besøkte Winfield House - ambassadørens residens - ble det utbragt en skål for dronningen. Alle reiste seg og løftet glassene til ære for den elskverdige damen som fremdeles er det britiske folks monark. Ved hver anledning deltok USA's ambassadør - Elliot Richardson den ene gangen og Walter Annenberg den andre - i skålen. Å vise denne form for respekt til de som har autoritet reflekterer klart holdningen som Gud ønsker at vi alle skal ha. Å helt lyde alle de gyldige lovene i landet og å betale vår skatt er påkrevet. Naturligvis, hvis et totalitært styre noensinne prøver å få oss til direkte ulydighet mot de høyere lovene til den Allmektige Gud, da skal vi følge det inspirerte eksemplet til apostlene som sa: "Vi skal lyde Gud mer enn mennesker." (Ap.gj. 5; 29) Selv da, hvis vi beslutter å bli værende i det landet, må vi forvente å lide hvilken som helst bot eller straff som disse autoriteter måtte ilegge oss - idet vi ser i tro til Gud for å sørge for oss (Kf. Daniel 3).

Men, som Paulus skrev, vi er "ambassadører for Kristus". (2. Kor. 5: 20) Vi skulle oppføre oss med kjærlighet og respekt for alle mennesker - inkludert dem i offentlige kontorer. Men vi må alltid huske at vårt endelige borgerskap er ikke i eller fra styrene i denne sataninspirerte verden! Selv om vi skal tjene andre og gjøre godt på individuell basis, kan vi ikke og må vi ikke bli involvert i militære eller politiske anstrengelser for å reorganisere eller rydde opp i Satans bedratte verden. For systemet selv er ikke Guds system! Han bare tillater bedratte mennesker å gå deres egen vei og eksperimentere med forskjellige typer styresett gjennom disse 6000 år av menneskelig erfaring.

Paulus skrev: "Trekk ikke i ulikt spann sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Belial være enige? Hva forener en troende og en vantro?" (2. Kor. 6: 14-15)

Idet Han viser til det religiøst-politiske systemet som vil dominere mesteparten av den utviklede verden når Jesus Kristus kommer igjen, befaler Gud sitt folk: "Fra himmelen hørte jeg nå en annen røst: Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager!) (Åp. 18: 4)

Hva ville Jesus gjøre i dette valgåret i USA? Han ville være så opptatt av å proklamere de gode nyhetene om Gus snarlig kommende rike, at Han ikke ville ha noe tid - eller noen interesse - i politikk, avstemning eller deltakelse i noen gruppe som strever for å rydde opp i Satans verden. For Han ville visst - til tross for ofte god vilje - at menneskers forsøk på å berge denne verden er dømt til å mislykkes, fordi de er under Satans innflytelse og er en del av hans system, som Gud selv kaller "Babylon". (Åp. 14: 8).

Oppdraget og kallet til alle sanne kristne er å hjelpe til å forberede veien - som fremrykkende emmisærer - for Guds kongedømme, det bokstavelige herredømme som den levende Jesus Kristus snart vil opprette. Det vil erstatte alle de mislykkede menneskelige regjeringene på denne jorden. "Den syvende engelen blåste i sin basun. Da hørtes det i himmelen røster som ropte høyt:
Herredømmet over verden er tilfalt
vår Herre og Hans Salvede,
og Han skal være Konge
i all evighet!" (Åp. 11:15)

Etter hvert som de spesifikke ende-tids begivenheter, profetert i Guds inspirerte ord, begynner å vise seg overalt rundt oss, trenger vi å forstå på dypet at Kristi snarlig kommende regjering er virkelig"!

Idet den amerikanske dollar daler i verdi, amerikansk og britisk prestisje rundt om i verden fortsetter å synke, og den Allmektige Gud fortsetter å
knekke "vår makts stolthet" (Leviticus 26: 19), burde vi erkjenne at Kristus virkelig kommer snart! Og vi burde virkelig forstå at alt rundt oss kommer snart til å endres. Når vårt virkelige fokus er på dette viktigste faktum, vil vi endelig gå helt inn for å forberede oss på å bli overvinnere (Åp. 2: 26), og for å gjøre vår part for å forberede å faktisk hjelpe den gjenkommende Jesus Kristus med å styre denne verden - på Guds måte.

Hvem HERSKER over den nåværende verden?

Fortsettelse - del II - av artikkel i Tomorrow's World, September - October 2008. Av Roderick C. Meredith. (www.tomorrowsworld.org)


Bildet viser Pentagon Washington.

Selv om mange har blitt ledet til å tro at dette nå er Guds verden, forteller Bibelen oss noe helt annet. Apostelen Johannes ble inspirert til å skrive: "Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham." (1. Joh. 2:15)

Under Jesu Kristi fristelse ble Han tatt med til et fjell og vist herligheten til alle rikene i denne verden: "Og djevelen sa til Ham: "Deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet; for meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil". (Lukas 4:6)

Motsa Jesus Satan og fortalte ham at han ikke hadde herredømme over denne verdens riker? Nei, det gjorde Han ikke. Nær opp til enden av sin tjeneste snakket Jesus heller slik til Satan: "Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut." (Joh. 12:3) Som Han også sa: "Jeg skal heretter ikke tale meget til dere, for verdens fyrste kommer, og han har intet i meg. (Joh. 14:30).
Senere skrev Paulus: "Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt, for denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem." (2. Kor, 4: 3-4) Satan, djevelen er den usynlige hersker - denne verdens "gud" som har dekket omtrent 6000 år av menneskenes historie fra skapelsen av Adam. Men denne verden vil ta slutt ved Jesu Kristi annet komme som kongenes Konge! Gud inspirerte Paulus til å åpenbare for oss at Satan er "høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn" (Ef. 2:2). Så den usynlige åndelige hersker - høvdingen - over denne verdens riker er faktisk Satan, djevelen!

Imidlertid, den sanne Gud Skaper blander seg inn når det er nødvendig for å fullføre sin hensikt. I Galaterbrevet 1:4 lærte Paulus at Kristus "gav seg selv for våre synder, for å fri oss ut fra den nåværende onde verden." Men selvtilfredse mennesker som tror de forstår alt, er faktisk uvitende om at de er under den mektige innflytelsen til den usynlige Satan. De tror at deres ideer om samfunnet og om styring - ofte diamentralt motsatte til Guds tanker - er fornuftige. Men Gud sier: "Det er en vei som synes rett for en mann, men enden på det er dødens veier." (Ordspr. 14:12).

Satan forfører denne verden på tusen forskjellige måter! I Åpenbaringsboken forutså Johannes en åndelig krig like framfor oss, når "Den store dragen ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham." (Åp. 12;9).

Senere åpenbarer Gud for oss at ved begynnelsen på Kristi herredømme på jorden, blir Saten kastet ned i en bunnløs avgrunn "for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene - ikke før de tusen år var til ende." (Åp. 20:3). Bibelen gjør det klinkende klart at denne nåværende verden er Satans. Heller enn å søke i sannhet Guds vilje, er sivilisasjonen i dag basert på forfengelighet, konkurranse, bedrag og svindel.

Jesus sa til Pontius Pilatus: "Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden." (Joh. 18, 36). Helt klart hadde Jesus ingen intensjon om å prøve å komme inn i denne verdens politikk og kriger. Han representerte en annen verden, et annet herredømme - Guds rike. Derfor ville Jesus avgjort ikke prøve å reorganisere verden og komme midt oppi et løgnaktig, intrigefullt politisk system under innflytelse av Saten, djevelen!

Opplæring til å bli konger.

Sannsynligvis innen denne nålevende generasjon vil den bibelske Jesus Kristus komme tilbake for å sitte på en virkelig trone i Jerusalem by. Hans herredømme vil bli etablert ut over hele jorden - en bokstavelig regjering innsatt av Gud den allmektige, og styrt av kongenes Konge og herrenes Herre. (Åp. 19: 15-16) Og hva skal Jesu etterfølgere - Guds sanne helgener - gjøre? !Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis nå verden skal dømmes av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler, hvor mye mer da i saker som angår dette liv"" (1. Kor. 6: 2-3). I de neste versene går Paulus over til å legge ut om hvordan de kristne i Korint ble forventet å lære å praktisere Guds styre i kirken, ved å "dømme" rett om problemer dem imellom. Fra 1. Mosebok til Johannes' Åpenbaring har en stilling i Guds herrevelde alltid blitt fylt ved utnevnelse - ikke ved plitisk valg eller på annen måte å gi villedende løfter til folk for å kjøpe deres stemmer. Det var i denne konteksten av Paulus spurte: "(Hvorfor) utvelger dere disse som ikke er aktet for noe i menigheten til dommere?" (v.4)

Kristne trener nå til å være konger og prester i Guds kongerike som kommer snart.
Jesus erklærte: "Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene - Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far." (Åp. 2, 26 - 27)
Så vi trenger å overvinne våre menneskelige måter og naturlige egoisme - og lære å praktisere Guds herredømme nå. Legg merke til denne "bønn av de hellige" i Åp. 5: 9-10: "Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden." Helt klart skal Guds sanne helgener snart ha lederskap - ikke oppe i himmelen, men på denne jorda!

Studer nøye lignelsen om pundene i Lukas 19: 11-27 i King James versjon. Her blir Jesus beskrevet som å gå til himmelen for å motta sitt kongedømme og å komme tilbake. Når Kristus kommer tilbake, belønner Han sine tjenere i forhold til hvor bra hver og en har gjort det med å bruke Gud-gitt tid, talenter og visdom til å tjene Gud. Hvilken belønning ga Kristus til sine trofaste tjenere? "Og Han sa til ham: "Vel gjort du gode og tro tjener: fordi du har vært trofast over lite, har du autoritet over ti byer." (v. 17). Og til tjeneren som bare hadde tjent fem pund? "Vær du også herre over fem byer." (v. 19)

Ser du noe tegn til politisk tenkning eller stemmegiving her? Ikke i det hele tatt. Det er heller enda ett eksempel fra Skriften på å gjøre det klart for kristne at den beste styreform - Guds regjering - ikke på noen måte er basert på menneskelig politisk tenkning, kompromiss, skalting og valting, og å komme med halvveis løsninger på våre problemer

Jesus sa: "Mitt rike er ikke av denne verden" (Joh. 18: 36) Han ville visselig ikke nedlate seg til å ble en del av denne verdens feilaktige tilnærming til det å styre. Faktisk - for å gi oss et eksempel - gav Jesus Kristus i sin menneskelige tjeneste aldri noe bifall til de menneskelige lederne i sin sin, involverte seg aldri i noen plitisk situasjon og lærte aldri sine etterfølgere å prøve å forandre den politiske situasjonen eller å ordne opp i de menneskelige regimer i Hans tid!

Heller vil Kristus handle besluttsomt med denne verdens konger når Han kommer tilbake: "Og i disse kongers dager (de som regjerer umiddelbart før Kristi tilbakekomst) vil himmelens Gud opprette et rike som i evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle disse andre riker, men selv skal det stå fast evingelig." (Dan. 2: 44)

Senere i Daniels bok beskriver Gud klart hvordan de samme helgener vil bli gitt autoritet, under Kristus, over alle riker på denne jord ved Messias' gjenkomst. "Og riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høyestes hellige; dets rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde det." (7: 27)

Følg med! Neste og siste del av denne artikkelen fra "Tomorrow's World" heter:

Hvordan skal kristne samhandle med de menneskelige regjeringene NÅ?

Hvordan ville Jesus stemt ved presidentvalget? How would Jesus vote for president?

Artikkel i "TOMORROW'S WORLD" September - Oktober 2008. Av Roderick C. Meredith. www.tomorrowsworld.org
(Oversatt av blogginnehaver Bestemor Aud)

Hvem kan lede oss ut av hengemyra av vår synkende moral, vår usikre økonomi, og de økende spenningene i vårt samfunn? I det USA forbereder seg til å velge en president, hvordan ville vår Frelser svare?

Over hele USA er kampanjen for presidentvalget i full gang. I måneder før demokratene holdt deres nominasjonsmøte i august og republikanerne holdt sin de første dagene av september, har media begynt å bombardere sansene våre med valg appeller: "Forandring vi kan tro på; Stem på Barack Obama!" eller: "Klar fra dag en: Stem på John McCain!"

Påstander og mot-påstander blir utvekslet. Talsmenn for den ene side sier deres motstander kun er en videreføring av en annen manns feilslåtte politikk. Tilhengere fra den andre siden sier den andre kandidaten er for venstreorientert og for uerfaren til å inneha stillingen som øverstkommanderende. Ondskapsfull "skittkastende" beskyldinger stempler en som en mulig ""Mansjurisk kandidat" som hjalp fienden under krigen, og den andre som en kameleon som ikke er ærlig om sine religiøse og nasjonale lojaliteter.

Hva skulle en sann kristen gjøre? Hvordan skal vi svare? Og mest viktig, hvordan ville Jesus Kristus svare i denne politisk ladede atmosfære?

Amerikanske tropper har vært i Irak i mer enn fem år. Burde de forlate landet? Og i tilfelle, hvordan? Den amerikanske økonomien blir mørbanket av gjeld og massiv internasjonal tap av tillit til dollarens sunnhet - og av Amerikas evne til å gjøre de rette valgene for å møte en kommende økonomisk nedgang. Hvem kan lede USA ut av hengemyra av dets moralske forfall, dets usikre økonomi, dets synkende livskvalitet og de økende sosiale, etniske og rasemessige spenningene som berører hele deres samfunnsstruktur? Hvem?

Vi trenger alle å være klar over at en sann kristen er en som Kristus lever i gjennom den Hellige Ånds kraft. Apostelen Paulus skrev: "Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg; Og det livet jeg nå lever i kjødet, lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg." (Galaterne 2: 20)

En sann kristen må lære å leve som Jesus Kristus faktisk levde - ikke slik mange feilaktig forestiller seg at Han kunne ha levd. Jesus selv fortalte oss: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." (Lukas 4: 4) Det sanne svaret på hvordan vi bør leve og fungere i en demokratisk nasjon finnes i Bibelen - Ordet inspirert av Gud. For vi ha ha "Kristi sinnelag" (Filipperne 2:5). Og Bibelen er åpenbaringen av Guds sinnelag - som forteller oss hvordan Faderen og Jesus Kristus virkelig tenker om de grunnleggende ting i livet.

Gjennom hele denne siste sommeren har amerikanerne blitt oversvømmet av budskap som overtaler velgere til å støtte den ene eller den andre kandidaten. Når vi ser på mennene som vil bli president, spør vi oss selv: "Tror han virkelig at han er egnet til å lede verdens eneste supermakt? Tror han at noen menneskelig skapning er egnet for oppgaven?

Hvor er Gud i alt dette?

Fra begynnelsen har menneskene prøvd å styre seg selv uten Guds direkte lederskap. De fleste bekjennende kristne skjønner ikke hva Jesus Kristus har å gjøre med det å regjere. For de har blitt fortalt mye mer om det "lille barn Jesus, født i en krybbe" enn de har om den bibelske Jesus Kristus som nå sitter ved Guds høyre hånd i himmelen (Apostlenes gjerninger 7: 55-56). Den virkelige Kristus vil snart komme igjen i majestetisk herlighet som den bokstavelige Kongenes Konge over hele jorden! For de fleste mennesker er Jesus ukjent.

Husk, svært få bekjennende kristne skjønner at Jesu evangelium var om verdens regjering. Ett av de dyktigste sataniske bedrag som noen gang er blitt spredd ut, er at Jesu Kristi budskap var hovedsakelig om Ham selv. Startpunktet for sann kristendom er å akseptere Jesu Kristi utgytte blod, etter en sann omvendelse (sjelden nevnt noe sted!)fra synd. Imidlertid er Jesu hovedbudskap - det evangeliet Han talte - sentrert på verdensregjering og hvert menneskes villighet til ekte overgivelse til Gud og til slutt å bli del av Hans gudommelige familie. Denne gudommelige regjering skal snart herske over hele denne jorda!

Fortsetter i neste innlegg.

FORDØMME OG FORDUMME.

Artikkel i avisen DagenMagazinet fredag 12.09.08 av journalist Tore Hjalmar Sævik:

VERDIDEBATTEN er i gang i Bergens Tidende. Avisen startet i sommer en intervjuserie med mennesker som har synspunkter på verdigrunnlag og verdiendringer i landet vårt. Gudstro eller mangel på sådan, seksualitet og familie er stikkord for serien.
Skal det ha noen mening å snakke om verdier, må vi begrunne dem og tørre å stå for dem. Men det er ikke så lett. «Den første utfordringa vi møter på når vi skal diskutere verdiar, er at folk vegrar seg for å blottstille seg av redsle for å bli plassert som avleggs eller utdefinert som skandaløs», skriver debattredaktør Hilde Sandvik i en innledende kommentar til verdiserien.

DETTE ER IKKE et særnorsk fenomen. Den engelske kristne forfatteren Mal Fletcher hevder i en kommentar om politisk korrekthet at dette fenomenet er et barn av ekteskapet mellom pluralisme og sekularisme. Fletcher mener dette ekteskapet svekker evnen vår til å tenke kritisk. Kritisk tenkning innebærer jo å være i stand til å se prinsipper bak et argument og bedømme om argumentet henger sammen. Når pluralismen blir skilt fra grenser eller åndelige verdier, fører det til en kulturell schizofreni, skriver Fletcher.

PÅ DENNE BAKGRUNNEN kan være god grunn til å tenke seg om to ganger når noen beskylder en deltaker i en verdidebatt for å være fordømmende. Da prøver man nemlig å gjøre vedkommende til en person som ikke har noe verdifullt å si. Fordømmelses-stempelet i den offentlige samtalen fungerer som rødt kort på fotballbanen: Det setter aktører på sidelinjen. Der kan de alltids hoie og skrike, men det er ikke lenger nødvendig å bry seg om hva de måtte mene. Slike mennesker kan man bare forarge seg over – eller le av.
Hvis dette skjer med alle som sier noe som kan være ubehagelig for noen, senkes refleksjonsnivået. Vi blir ikke særlig mye klokere av å høre noen si det «alle» mener. Mulighetene for vekst og utvikling ligger som regel i motstand. Vi blir nødt til å forsvare oss – eller kapitulere og gi den andre rett. Det er ikke nødvendigvis sunt at alle er enige. Og det er ikke nødvendigvis sant at alle som vekker irritasjon, farer med fordømmelse.

TIDLIGERE BISKOP Per Lønning ga for noen år siden ut boken «Fundamentalisme - ord til fordømmelse, ord til fordummelse?». Tankekorset som denne boktittelen setter ord på, er ikke blitt mindre aktuelt. Alle er vi utsatt for bevisste eller ubevisste forsøk på fordummelse. Derfor kan det å stemple meninger man ikke liker som fordømmelse, være en intellektuell forsømmelse.

Lette etter seg selv og ble funnet av Jesus.

Øystein Braaten søkte aldri buddhismen, men ble buddhist. Han søkte aldri kristendommen, men ble kristen. Og da han ble kristen søkte han aldri Den norske kirke, men ble likevel prest – i Den norske kirke.

JOHANNA HUNDVIN ALMELID

Publisert 13.09.2008 i avisen Dagen Magazinet, Velsignet helg.

REISE: Soknepresten i Stranda er aktuell med boken 'Den blå månes dal», som ble presentert på Verbum denne uken. Braaten skriver om sin reise gjennom nesten 50 land som gikk gjennom tre verdensdeler.
FOTO: EIRIK SLYNGSTAD



Soknepresten i Stranda er aktuell med boken «Den blå månes dal», som ble presentert på Verbum denne uken. Braaten skriver om sin reise gjennom nesten 50 land som gikk gjennom tre verdensdeler. «Men den indre reisen var ikke mindre omfattende», skriver han i boken.

– Jeg har basert livet på intuisjon og tilfeldigheter. Resultatet ble at jeg endte opp med ting jeg aldri søkte, sier han i et intervju med DagenMagazinet.

Gjør som Adam
Innledningsvis i boken skriver han om hvordan det var å vokse opp på 70-tallet med sin hippiekultur, og om valget han tok da han lot være å bli med på det kristne Lagsmøtet som 16-åring.

«Jeg gjør som Adam i Edens hage og gjemmer meg for Gud», skriver han, og kjenner en stor lettelse ved å ha tatt et valg.

«Jeg ble ingen kristen. I stedet skulle jeg de neste ti årene befinne meg på en intens og kompromissløs leting. – Etter meg selv».

Selv om Braaten betraktet religion som en virkelighetsflukt, befant han seg plutselig i et kollektiv bestående av buddhister i 1975. Han visste nær sagt ingenting om buddhismen, men som han skriver selv: «Det hørtes skremmende religiøst ut».

Han ble likevel boende, og fikk forklart at buddhismen egentlig ikke var en religion, ettersom buddhister ikke tror på en gud utenfor mennesket selv, men at den er et filsofisk og praktisk system for hvordan menneske skal finne meningen med livet. Selv hadde han ikke noe ønske om å bli buddhist, men lot seg friste av muligheten til å lære meditasjon gratis. Det var først under et opphold i India noen år senere det gikk opp for ham at buddhismen var en religion med svar på alle menneskers grunnleggende spørsmål.

«Her fantes mennesker som brukte hele livet sitt til meditasjon og studier av buddhismen. Dette var langt mer enn en hobby for selvutvikling», skriver han i boken.

Sterk appell til vestlige
På spørsmålet om hva det er ved buddhismen som har så sterkt appell til mange i Vesten, oppgir Braaten to årsaker:

– Det ene er at buddhismen som religion ikke er dogmatisk. Den er ikke opptatt av den rette lære, og har sånn sett mer til felles med eksistensiell filosofi som handler om det å være et nærværende menneske. I tillegg har buddhismen en praktisk måte å undervise åndelighet, ved at den gir undervisning i meditasjon. Det har en sterk appell til oss, fordi vi ofte er rotløse og utålmodige. Gjennom meditasjon læres en opp i tålmodighet og til å bli nærværende. For mange har nok det en sterk appell som motpol til det flakkende, rotløse, mener han.

– Når jeg leser boken får jeg inntrykk av at religion ikke interesserte deg så mye i starten. Likevel ofret du nesten livet for å finne svar. Hvordan vil du forklare det?

– Jeg var nok søkende helt fra starten, men det var møtet med nye tanker og ideer som åpnet øynene mine for at det fantes en religiøs verden. Likevel tenkte jeg ikke om meg selv at jeg var et religiøst menneske den gangen. Det er en tanke jeg ble bevisst på først etter at jeg ble kristen. For min del handlet det mest om å søke svar, sier Braaten, som forteller at han aldri har vært opptatt av å finne den rette lære. Han beskriver seg selv som naiv, eventyrlysten og grublende filosofisk over livets store spørsmål.

I boken skildrer han to skjellsettende åndelige opplevelser. Den første skjer i et kloster i Thailand. Braaten, som ikke er vant til at det skjer noe ekstraordinært når han mediterer, opplever med ett at han går opp i en større enhet.

«Det er som om tida har stanset opp og jeg kjenner meg ett, ikke bare med munkene i klosteret, men med hele universet.»

«Jeg er vegen»
Da han flere år senere møter Jesus i Peru, på sin leting etter klosteret i den blå månes dal, får han ikke til å meditere Han greier ikke å konsentrere seg om åndedrettets rytme, men da - med ett - er det som lyset omkring ham blir sterkere og lyset får en annen lød. Han føler seg innhyllet i lys.

«En stemme - det er umulig å avgjøre om den er utenfor meg eller inne i meg - snakker til meg: «Jeg er vegen, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg».

– Kan du i ettertid si hva det var som gjorde at disse åndelige opplevelsene opplevdes ulikt?

– I all hovedsak handlet det vel om et «jeg» i møte med et «Du». Selv om jeg hadde en god opplevelse i Thailand, opplevdes møtet med Jesus mye sterkere. Det var så sterkt at jeg endret kursen totalt, fordi jeg møtte et «Du», sier han.

I boken forteller Braaten om en dialog med kameraten Ingar som synes at kameratens buddhisme høres litt ensom ut. «Jeg tror på en Gud som alltid er nær meg, det er han som står bak hele tilværelsen. Han er alltid hos meg, det er han som står bak tilværelsen. Han er alltid hos meg gjennom Jesus. Også du trenger ham, Øystein, du er bare ikke klar over det selv ennå».

– Opplevdes det ensomt å være buddhist, synes du?

– Ingar så det jo fra et kristent ståsted, der fellesskap med Jesus og menigheten er viktig. Men der og da opplevdes det ikke ensomt, og jeg følte heller ikke savn etter noe annet, sier han.

Synder i møte med Jesus
Braaten understreker at han ikke forlot buddhismen fordi den opplevdes mindreverdig, men at han ble kristen fordi han møtte Jesus. Og i møte med Jesus innså han for første gang at han var en synder, en som hadde valgt andre mestere enn Jesus og som hadde valgt andre veger enn Guds. «Jeg skjønner det nå. Selv har jeg en avgrunn i mitt indre», skriver han, og fortsetter å reflektere over hva det innebærer at Jesus sier om seg selv at han er vegen, sannheten og livet.

«Hvis Jesus var Vegen, trengte jeg ikke å gå andre veger. Det ble plutselig ikke så viktig å finne klosteret lenger, for hvis Jesus var sannheten, så kunne jeg holde meg nær ham. Han ville fortelle meg hva jeg skulle gjøre». ( ) «I løpet av noen minutter hadde mitt store livsprosjekt smuldret bort innenfra. All min leting, alle de millioner av skritt jeg hadde lagt bak meg for å finne klosteret til De syv strålers broderskap, hadde gått i feil retning, i en retning som ledet meg ut i ingenting».

Den første tiden som kristen tok han et oppgjør med buddhismen. Statuen av Buddha ble kastet ut, og han sluttet helt å meditere.

– Jeg var vel det en kaller en aktiv kristen i den tiden, og jeg fikk ofte besøk av folk jeg hadde møtt på reisene mine. Jeg var veldig opptatt av at de skulle få Bibelen på sitt språk og ble nok oppfattet som nokså intens, for jeg evangeliserte alle en periode. Jeg ønsket så inderlig at de skulle oppdage at Jesus er Guds sønn, og at Han er den eneste som kan frelse.

I familien ble omvendelsen mottatt med blandede følelser. Noen var skuffet, mens andre gledet seg over at livet hans fikk en tydelig retning.

– Jeg tror jeg ble en bedre sønn, utdyper han. – Jeg innså at jeg hadde behandlet foreldrene mine dårlig.

Den siste døren
– For noen kan det virke som at Jesus-døren er den siste de banker på i sin søken etter «noe mer». Hvorfor er det slik, tror du ?

– Det er vel fordi at kirken på mange måter symboliserer farshuset, hjemmet og det som er kjent. Selv var jeg i opprør, og hadde et sterkt behov for å bryte med foreldrene mine og med kirken som var en del av det etablerte. Slik tror jeg det er for mange som ønsker å skape sin egen identitet.

Det skulle gå lang tid før Braaten skjønte at Den norske kirke hadde noe til felles med Jesus som han hadde lest om i nytestamentet mens han var i Peru. Men da han fikk avtjene siviltjenesten i Eidsvoll menighet så han en mulig vei å gå med sitt kristne kall.

– Det første som slo meg var at dette var et hus med mange store rom som terngtes å fylles, og at det var behov for medarbeidere. Det mest naturlige for meg den gangen hadde kanskje vært å bli med i en pinsemenighet. Det var egentlig nokså tilfeldig at det ble Eidsvoll. Jeg fikk sansen for kirken, fordi det er stor takhøyde der.

– Kirken oppfattes nok som gammeldag av mange, fortsetter Braaten.

– Den er et gammelt hus som forandrer seg langsomt. Langsomt nok til å ta vare på det som er verdifullt.

Braaten sier videre at det store med å være prest i Den norske kirke er muligheten til å dele det mest verdifulle av alt med alle mulige mennesker, nemlig evangeliet om Jesus Kristus.

– At vi ikke er alene, men at vi er sett og elsket av Ham som står bak det hele, sier Braaten.
DM

JESUS ER VERDENS FORSONER

Artikkel i DagenMagazinet sist lørdag.

Omkring 1921 inntraff det en oppsiktsvekkende hendelse i Sverige. Den har senere blitt omtalt både skriftlig og muntlig av forkynnere. Det handler om en ung jente som var kommet opp i tenårene og begynte å bli snobbete. Hun syntes hendene til hennes mor var så stygge. Hun ville at moren skulle ha hansker på seg når de gikk ut sammen.

En dag stod moren stille og så på sine hender. Henvendt til datteren fortalte hun om noe som hadde skjedd for lenge siden. To små barn hadde vært hjemme alene. En av de små kom over en fyrstikkeske og tente på slik at det begynte å brenne. Også klærne til barna tok fyr og kom i brann. Brannfolkene som kom til stedet reddet den lille gutten. Men jenta var ennå brennende i huset. I siste øyeblikk var det en kvinne som banet seg vei gjennom flammehavet. Hun fikk tak i den lille barnekroppen og beskyttet den med hendene sine. De ble forbrent og blodrøde.

«Det var disse hendene som reddet deg og ble så stygge».

Dypt grepet over det hun hørte fikk den unge jenta tårer i øynene. Sterkt beveget tok hun morens hender og sa: «Det er de vakreste hender jeg noensinne har sett!» Fra den dagen ville hun ikke at moren skulle skjule hendene for noen. Det hun før hadde skammet seg over ble hennes kjæreste syn.

Cirka 740 f.Kr. sitter en gammeltestamentlig profet som heter Jesaja og får et syn om det som skulle skje på Golgata. På flere måter og i flere kapitler har profeten skildret den overveldende åpenbaringen. Og i et av sitatene gjengitt i Norsk Bibel har han skrevet det på denne måte: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg. (Jes. 49,15-16)

Korset har gjennom tidene vært til anstøt for menneskene. Det har for mange vært et symbol på vanære og skam. Og det skal ikke så lite ydmykhet til for å innrømme dette. Våre lyster like meget som vårt hovmot kan være et hinder for å bli frelst. Men når vi får se vår fortapte stilling strømmer vi over av takknemlighet til Gud. Han sendte sin enbårne Sønn til frelse for menneskeslekten. Jesus er verdens forsoner. Og hans hender ble gjennomstunget for våre synder.

Kjærligheten til Jesus har sitt utgangspunkt i hans kjærlighet til oss. Ut fra denne sannhet kan våre liv bli forvandlet. Elsker vi Jesus vil vi også elske hverandre. Samfunnet med de hellige er noe som det naturlige mennesket vanskelig kan fatte. Åndelige verdier overskygger nasjonale, etniske og samfunnsmessige skranker. Å bli en kristen er ikke det samme som å være allmennreligiøs.

Å få se noe av Jesu forsoningsverk på Golgata er som en åpenbaring. Det er like stort i dag som da profeten fikk sitt mektige syn: «Se, i begge hender har jeg tegnet deg...»

Ved å bli spikret til korset har Jesus tegnet deg og meg i sine hender. Skulle vi ikke ta imot en slik frelse?

Emanuel Minos

Jes. 49,15-16

NÅR MØRKET BLØR STRIMER AV LYS

Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme deg over meg.

Artikkel i DagenMagazinet 16. august 2008 av Atle Skorstad.

Atle Skorstad var i fint driv opp karrierestigen da en depresjon styrtet ham ned i et massivt mørke. Da det holdt på å kvele ham, oppdaget han Jesusbønnen – den ortodokse kirkes gave
til verden. Bønnen ble surstoffmasken hans.
– Gjennom Jesusbønnen opplevde jeg at livet på mystisk vis strømmet inn til meg, tvers gjennom smerten, skriver Skorstad. Her følger hans overlevelsesberetning.


FOR TI ÅR SIDEN lå livet mitt i ruiner. Jeg hadde gått fra en lovende karriere og et liv fullt av aktiviteter, til å bli hjelpeløs, isolert og uten blikk for framtiden. Livet mitt var kanskje ikke ødelagt sett fra et utvendig ståsted. Men innvendig var jeg en ørken. På fagspråket kaller man tilstanden jeg var i for en alvorlig depresjon.

Min krise kom til i det brutale møtet mellom traumatiske hendelser og et hektisk liv. Da veggen møtte meg, kom den brått, og smellet var kraftig – jeg ble satt helt ut for lang tid. Det ble en mørk natt, der morgenlysningen lot vente på seg.

Uten en positiv visjon visner sjelen. Som så mange andre var jeg ærgjerrig på livet og ønsket meg et sted i solen, med alt hva det innebærer av krav til meg selv, materiell status og sosial posisjon. Opp gjennom livet har jeg hatt drømmer om hva jeg skulle bli og utrette, men alt dette ble borte i natten. Jeg hadde nå ingen utsikt, jeg var begravd. Jeg fikk erfare hvor skjørt livet kan være, og hvor tomt det oppleves når alle drømmene og «idolene» blir revet bort.

Å LEVE GJENOM et slikt mørke er å leve med paradokser, hardt og brutalt. Jeg var svekket, men på underlig vis fant jeg rom for takknemlighet for det gode i livet, nettopp da det gode livet ble tatt fra meg. Depresjon er en ynkelig og ensom tilstand, selvfølelsen svekkes. Men nå kunne jeg etter hvert leve meg inn i andre menneskers lidelse og dermed oppleve et større fellesskap enn «meg og mine egne».

Det er ingenting som er romantisk med en depresjon. Energiene er i ubalanse. Kjemisk sett er signalstoffene i ulage, og hjernecellene snakker ikke godt sammen. Jeg slepte meg gjennom dagene, manglet evne til å ta meg sammen og håndtere et vanlig hverdagsliv. På det verste orket jeg nesten bare å puste. Det var som å bli skutt i filler av giftpiler. Alt var et ork, og det vanskeligste var kanskje at jeg ikke forsto tilstanden, eller kunne få andre til å forstå den. Etter hvert fikk jeg fatt i bøker som kunne sette slike lidelser i sammenheng, jeg håpet å finne en veg ut av mørket. En av disse bøkene var Wilfrid Stinissens «Natten er mitt lys», der han beskriver Johannes av Korset sin mørke natt. Jeg oppdaget etter hvert en tradisjon som leser slike tilstander som en etappe på vegen mot Gud, slik som Johannes av Korset gjør. Han kaller det sjelens eller åndens natt. Det var en positiv visjon, og jeg grep den.

JEG BEGYNTE Å SE for meg mennesker i ulike tids-aldre, og deres mørke netter. Profetenes ensomhet, apostlenes lidelser, alle enkeltpersonene gjennom tidene som har gjennomlevd sine mørke netter. Jeg fant fellesskap i den allmenneskelige erfaring med smerte. Job, Abraham, Jesaja og David er kanskje bibelske storheter, men deres erfaringer av tap, fornedrelse og meningsløshet deles av mange ulike hverdagsmennesker verden over. Jeg leste om Frans av Assisis åndelige kriser, Johannes av Korsets isolasjon i munkecellen, og ikke minst Jesu angst i Getsemane. Nå vendte jeg meg mot den samme Jesus, jeg ville kople min lidelse til Guds egen lidelse i Jesus. Det ble et lys i natten, en lettelse at noen delte min erfaring.

Jesus på innpust
I EN ÅRREKKE har jeg sunget i kirkekor. Mine yndlingsverker har alltid vært messer og rekviem, der Jesu og menneskers lidelseshistorie blir besunget i ledd som Kyrie Eleison, Agnus Dei og Libera Me. Det er på samme tid storslått og intimt. Dette ble også en inngang til Jesusbønnen, dette enkle ropet om redning som jeg fant i boken om sjelens natt og som kirken har bedt i et årtusen. Jeg så for meg Jesu milde ansikt og hvordan han bar lidelsene og resiterte etterhvert Kyrie Eleison, også på mitt eget språk: Jesus Kristus – forbarme deg over meg. Og jeg gjorde det på den måten jeg hadde lært i bøkene: Jesus på innpust, Kristus på utpust. Kyrie Eleison, Kriste Eleison.

Etter hvert ble bønnen en måte å puste på. Å be slik var ikke et krav og en prestasjon, men en livsnødvendighet. For meg ble Jesusbønnen en inngang til det livet som er Livet – Guds eget liv i oss. Og en erfaring av at Jesus kommer oss til hjelp i vår svakhet om vi ber han, selv om det ikke nødvendigvis føles slik.

Desperat etter å bli fylt
JOHANNES AV KORSET skriver at sjelens natt ikke er egentlig mørke, men mer som å bli blendet av Guds lys. Å bli et tomt kar som Gud kan fylle. Tomheten er i seg selv ingenting, og for oss er den smertefull. Å være tom i seg selv, uten annet enn åpenhet overfor Gud, er kanskje den tilstanden Jesus kaller «å være fattig i seg selv». Hvem ønsker å være fattig i seg selv? Indre tomhet er en farlig tilstand. Jeg var desperat etter å bli fylt, og kunne ty til hva det måtte være for å slippe denne erfaringen av død. Men Jesusbønnen var ikke en droge, eller et substitutt. Den ble en styrke, en oase, midt i denne tørre svakheten. Jesusbønnen – Jesus Kristus, forbarme deg over meg – ble det ankeret som holdt meg fast, det som gjorde at jeg unngikk å ty til farlige halmstrå.

Gjennom dette opplevde jeg å erfare Guds nærvær i livet gjennom oppmerksomhet, stillhet og henvendelse. Jesusbønnen var å tillate Gud å være en del av mitt liv, og tillate den smerten og de paradoksene som følger et slikt møte. Gjennom Jesusbønnen opplevde jeg at det finnes et rom i meg som ikke er knust eller brutt ned, selv om livet ellers var i ruiner. Det ble begynnelsen på helbredelsen.

En sikker vei til fortvilelse
EN OFTE UTTALT FARE med å fokusere på det indre livet, er at det ytre livet, forpliktelser i hverdag og fellesskap med andre mennesker, blir fortrengt til fordel for et usunt selvfokus. Samtidig er det kanskje nettopp dette som har bidratt til å gjøre tilværelsen så vanskelig. Å fokusere bare på seg selv i en slik situasjon, er en sikker veg til fortvilelse. Jeg trengte noe annet enn meg selv for å bli motivert til handling. Dette handlet ikke nødvendigvis å bytte ut gamle verdslige aktiviteter med nye religiøse gjøremål. Jesusbønnen og den forvandlingen som de kristne mystikerne beskriver, ble for meg en tredje veg. Det dreide seg verken om å rømme fra forpliktelser eller å erobre nye omgivelser gjennom en kristen identitet, men om å finne tilbake til et ekte felleskap med Gud og mennesker.

I den mørke natten ble jeg nullstillt. Jeg fikk erfare tilværelsen fra en dyp mørk dal, i stedet for en opplyst fjelltopp. Ting ser annerledes ut nedenfra. Erfaringer forsterkes; en som er sulten setter mer pris på maten enn den mette.

Jeg var altså ikke alene i natten. Å be med ånde-drettet ble å ta dette helbredende lyset inn i den kroppen som skulle bære denne «nedbrutte ånden». Jesus på innpust, Kristus på utpust – forbarme deg over meg.

Å be denne bønnen i mitt eget mørke, åpnet opp for en delaktighet i et felleskap som var større enn «meg og Jesus». Det handlet ikke om å være offer eller å være helt, men om å finne en veg: la krisen bli en port og ikke en ruin. Simone Weil skriver om vanskeligheter som er så store at vi ikke kan omgåes dem uten å lyve og fornekte: Det er da man vet at man står overfor en veg.




Uavlatelig?
JESUSBØNNEN, har jeg lært, er i østkirken blitt et ikon for hvordan Gud kommer oss i møte og forbarmer seg over mennesket og menneskeheten. En historie fra Russland forteller om en ung munk som reiste vidt omkring for å lære seg hvordan man kan «be uavlatelig», slik Paulus skriver i et brev. Han gjennomlevde store kvaler, besøkte utallige klostre, bosatte seg i jordhuler etcetera, før han endelig fikk svaret på gåten. Å be uavlatelig er å be bønnen Jesus Kristus med åndedrettet: Jesus på innpust, Kristus på utpust, til dette bes til stadighet i deg.

I dag er jeg ute av krisen. Det har tatt tid å komme seg oppå igjen, reisen har til tider vært litt av en tålmodighetsprøve. Jeg skulle gjerne vært dette foruten. Men nå er det blitt en del av livet mitt. Jeg opplever at livet, på mystisk vis, strømmer inn i meg fra det stedet der det engang var smerte. Fra meg og ut til andre, og fra andre til meg. For den største gleden i en slik mystisk erfaring, er erfaring av fellesskap med mennesker og Gud, erfaring av nytt liv. Og da betyr Kyrie Eleison ikke bare Jesus Kristus forbarme deg over meg, men Jesus Kristus forbarme deg over oss.

Artikkelen er hentet fra magasinet STREK (nr.2/08) som er et

uavhengig, kristent fordypnings- og reportasjemagasin. STREK ønsker å bidra til å sikte norsk kirkeliv inn mot sitt sentrum: relasjonen til Jesus Kristus. Mer informasjon finner du på strekmag.no

SEKULÆRE VERDIER?

I DAG SNAKKES DET MYE OM at religion er en privatsak. Tanken er at den enkeltes tro bør prege ham utenfor det offentlige rom. Ideen var opprinnelig god. Drømmen om en sekulær stat ble etablert i en tid da religionskrigene utmattet befolkningen i Europa med ulike kristne grupperingers maktkamp. Folk døde som fluer og ble etter hvert lei av det. Går det an å bli kvitt disse religiøse lederne som bestandig hisser til krig og søker splid, spurte mange. Ideen om den sekulære stat ble født. Man ønsket en styre der alle kunne leve sammen uten konflikt. Der skulle både jøder, kristne og muslimer bli respektert under lover som ga dem rett til å praktisere egen religion. Enhvers tro skulle forvises til privatsfæren og samfunnets etiske kjøreregler være nøytrale. Men hvilke verdier, enten de har et religiøst eller ateistisk utspring, er nøytrale? Og fra hvilken kilde kommer sekularismens etisk-ideologiske grunnlag?

SÅKALTE SEKULÆRE VERDIER har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humanistiske menneskesynet, samfunnsforordninger knyttet til de ti buds etikk og likhetstanken har sitt utspring fra kristen ideologi. Hvor hadde Vesten vært uten den kristne etikkens respekt for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Det var et stolt Europa har fostret en markedskapitalisme som har brakt velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Kristendommen introduserte menneskesynet som pr. definisjon utgjorde det dramatiske bruddet med det elitebaserte demokratiet i antikken der bare frie voksne menn hadde stemmerett. Basert på likeverdssprinsippet ble tanken lansert om at hvert menneske uansett klasse, kjønn og rase har en helt spesifikk verdi. Hugh Cunningham, professor ved universitetet i Kent, sier at den romerske brutaliteten med barn solgt som slaver ikke ble stanset før den tidlig-kristne bevegelsen vant terreng i det romerske imperiet. Kristen etikk ble med dette menneskerettighetenes ultimate vugge og et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller. Et sterkere uttrykk for religiøst funderte verdier skal vanskelig finnes. Skillet mellom sekulære og religiøse verdier er dermed kunstig. Slik faller myten om sekularismens nøytrale objektivitet.

PROFESSOR I KIRKEHISTORIE ved Menighetsfakultetet Bernt T. Oftestad påsto en tid tilbake (i Aftenposten) tidstypisk ureflektert at religion ikke inngår i demokratisk styringsideologi. Gamle tradisjoner og religiøs tro oppfattes i en sekulær stat som negativt og avlegs, påpekte han. Nettopp her svikter liberalteologenes logikk fullstendig. Det moralske fundamentet er nettopp hentet fra en religiøs verdibase som la grunnlaget for moderne grunnverdier. Religionsfrihet forplanter seg i ethvert fellesskap som etiske normer i kulturen og handler slett ikke bare om individets private troespraksis. I praksis innebærer en slik tankegang at den tusenårige norske tradisjonelle kultur gradvis nedbygges. For religionens anliggende har alltid vært å fungere som veiviser i moralske spørsmål og oppmuntre mennesket til solidaritet mot sin neste. Uten moralske normer forvitrer denne solidariteten som samfunnslim.

NÅ FOR TIDEN KAN DET NÆRMEST virke som om det humane menneskesynet først ble lansert av moderne ateister, eller av den høyst marginale bevegelsen Human Etisk Forbund som kun har noen få titalls tusen medlemmer på verdensbasis. Bevegelsen er dessuten så å si ikke-eksisterende i utlandet. Deres etikk er kun en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro. Den ble til omtrent 2000 år for sent til å være opphavet til noe som helst. Med famlende relativister ved det intellektuelle roret her i landet viskes dermed bevisstheten om den europeiske kulturskattens etiske opprinnelse gradvis ut, til befolkningens store frustrasjon. Med slike venner, hvem trenger fiender?

FRISPARK

Hanne Nabintu Herland
religionshistoriker

PROFESSOR TIL ÅTAK PÅ ERKEATEIST.

Den tidlegare ateisten Anthony Flew klandrar Richard Dawkins for å vera ein trangsynt sekularist.

ØYSTEIN LID

Publisert 07.08.2008 i DagenMagazinet.


Det er i ein nyleg publisert artikkel på nettstaden bethinking.org at den tidlegare ateisten og Oxford-professoren Anthony Flew tilkjennegir sine synspunkt. Richard Dawkins er evolusjonsbiologen som i ei rekkje bøker, foredrag og debattar argumenterer for evolusjonisme og mot eksistensen av Gud. Han siste bok, «Gud, en vrangforestilling» er solgt i ein million eksemplar, og det er i fyrste rekkje denne boka Flew protesterer mot.

«Gløymde» Einstens Gudstru
Det største problemet Flew har med Dawkins bok er at ho ikkje søker sanninga, slik ei akademisk bok bør gjera, men heller prøver å overtyda andre om forfattarens private synspunkt. Som døme på dette viser Flew til at Dawkins siterer Albert Einstein fem gonger i boka si, men gløymer å nemna at Einstein trudde ein gud sto bak universet.

– Dawkins nemner ikkje at kompleksiteten i den fysiske verda leidde Einstein til å tru at det måtte stå ein guddommeleg intelligens bak. Dette er ein viktig indikasjon på hans mangel på akademisk oppriktigheit, og dette gjer at eg anklagar han for å ha blitt ein trangsynt sekularist, skriv Flew.

Kan ein gamal mann tenkja?
Det vakte stor oppsikt då erkeateisten Anthony Flew i 2004 annonserte at han i ein alder av 81 var blitt overtydd om eksistensen av ein skapargud. Ateistar prøvde den gongen å avskriva Flew på bakgrunn av hans høge alder, særleg då det vart kjent at han hadde fått hjelp til å skriva boka som vart utgitt under hans namn; «Det finst ein Gud: Korleis verdas mest notoriske ateist ombestemte seg». I eit svar på kritikken frå Flew i den britiske avisa The Daily Telegraph nyttar Dawkins igjen denne taktikken:

– Flew har mista evna til å skriva bøker, men han kan tilsynelatande heller ikkje lesa bøker lenger, svarte Dawkins avisa, og meinte at Flew berre hadde kikka i innhaldslista for å finna referansane til Einstein. Dawkins valde dermed med vilje å utelata at Flew også siterer "Gud, en vrangforestilling" også utanom Einstein-referansane.

Eg er kanskje gamal...
I eit brev datert 4. juni tilbakeviste Anthony Flew også påstandane om at han skulle ha blitt brukt av medforfattaren av "Det finst ein Gud", Roy Varghese, og eigentleg ikkje visste kva som stod i boka.

– Eg ville aldri ha utgitt ei bok med mitt namn på som eg ikkje står hundre prosent inne for. Eg trengte nokon som kunne gjera sjølve skrivearbeidet sidan eg er 84 år gamal. Tanken om at nokon manipulerte meg fordi eg er gamal er heilt feil. Eg er kanskje gamal, men vanskeleg å manipulera, skreiv Flew.
DM

Nordmenn flest har ikke hørt evangeliet.

Tingelstad Gamle Kirke. (Fotografert av min mann 01.08.08)

I Fokus (Innlegg i Dagen Magazinet 01.08.08)

FREMDELES I DAG fins det mennesker som betegner Norge som et «kristent land». Folk legger ulike ting i begrepet, men utsagnet grunnet seg formodentlig vesentlig på ordlyden i Grundlovens ¤2 som lyder:

«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»

PÅ TROSS AV at vi i mange, mange år har hatt kristen undervisning i søndagsskole og skoleverk og forkynnelse i kirker og bedehus, tør jeg hevde den påstand at de fleste nordmenn likevel ikke har hørt evangeliet.

Jo da, de fleste har hørt om Jesus og majoriteten av nordmenn hevder at de tror at Gud fins. Men det å tro at Gud fins og å ha hørt om Jesus, frelser ingen. De fleste nordmenn har selvsagt også hørt om kristendommen, men kristendommen som religion frelser heller ingen.

Bibelen sier ingen steder at den som tror på kristendommen skal bli frelst.

FOR EN TID SIDEN fikk jeg be til frelse med en kvinne som hadde mange års erfaring innen alternative religioner. Hun var på leting etter svaret. Da jeg fikk forklare henne de gode nyhetene om at hun allerede var medregnet da Jesus døde på korset for våre synder, og at frelsen ligger i det å tro på Ham, åpnet hun sitt hjerte og tok imot Jesus som frelser.

Reaksjonen etterpå var påfallende: Er det virkelig så lett å bli frelst? Hvorfor har ingen fortalt meg dette før? Hvordan har jeg kunnet levd et helt liv uten å ha forstått hva evangeliet og frelse egentlig er for noe?

SVÆRT MANGE nordmenn tror på frelse gjennom gode gjerninger. De betrakter sitt eget liv og de gjerningene de har gjort, og ser for seg en vektskål. På de ene side de gode gjerningene; på den andre siden de dårlige. Spørsmålet blir da: Vil de gode gjerningene mine veie opp for de dårlige?

Dette har INGENTING med evangeliet å gjøre! Ei heller denne tanke at St. Peter står ved himmelens port for å vurdere om vi er verdige til å komme inn. Den saken er krystallklar: Ingen av oss er verdige, uansett hvor mange gode gjerninger vi måtte ha gjort. Bare èn er verdig: Jesus og Ham alene.

INGEN AV OSS har del i frelsen. Det eneste vi kan gjøre er å akseptere Guds frelsesmetode; ta imot den frelse Jesu vant for oss i blod på Golgata kors. Dette er virkelig frelse. Den dagen de fleste nordmenn og kvinner skjønner dette, vil de aldri forkaste det fantastiske budskapet om frelse og evig liv i Jesus.

Harald Mydland.

Troens Bevis

SKATT I LEIRKAR

I FOKUS (Artikkel i Dagen Magazinet 30.07.08 Av Per Bergene Holm.)

DET VISES STADIG til tegn og under som bevis på at noe er fra Gud, men det er ikke dekning for en slik slutning. På frukten skal treet kjennes, men tegn, under, helbredelser, stor oppslutning osv kaller ikke Skriften frukt.

Der evangeliet får slå rot, skaper det et nytt liv, en ny vandring i tro og gudsfrykt, i Jesu fotspor. Ved sin Ånd setter Gud sitt innsegl og preg på sine barn, slik at de troendes liv og vandring kommer til å bære Guds eget stempel. Hva kjennetegnes dette av? Synlig og ytre framgang, helse, penger, popularitet, makt og innflytelse? Nei, det kjennetegnes av en likedannelse med Guds egen Sønn, som er Guds bilde. Jesu eget sinn kommer til uttrykk i den troendes liv: «Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» Og slik Jesus ble til liv og frelse for andre, slik er Åndens frukt også til velsignelse og liv for andre.

HVORDAN BLE JESUS til liv for oss? Ved at han ikke levde for seg selv, men i kjærlighet ga seg selv hen i døden for oss. I det ytre led han nederlag, i det ytre gikk han under i vanære, avmakt, lidelse og død. Men fra Jesu lidelse og død springer livet ut til oss.Det er noe tilsvarende med de troende. Vi bærer evangeliet som en skatt i et leirkar, vårt ytre legemlige liv i denne verden. Vi blir ikke til velsignelse i den grad vi makter å fremme vårt eget liv og navn i denne verden – og oppnår helse, penger, ære, makt osv. Tvert i mot blir vi til velsignelse når vi ikke fremmer oss selv, men for Jesu skyld setter vårt liv inn i tjenende kjærlighet for andre. Nettopp når vi da møter vanære, motgang og lidelse for Jesu skyld, blir vi til liv og frelse for andre. Og i dette kommer Jesu eget kjærlige sinnelag og bilde til syne, som en skatt skinner ut fra et sprukkent leirkar. «Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så er da døden virksom i oss, men livet i dere» (2Kor 4:10-12).

UTEN AT KORNET legges i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Det bærer ingen frukt. Slik var det med Jesus, og slik er det med den troende. Det er ingen frukt der mennesker søker å fremme sitt liv her i verden, men der de for Jesu skyld mister sitt liv i denne verden. Det bør vi akte på.

JESUS ER VERDENS LYS.

Søndagsandakten i Dagen/Magasinet.

VERDENS LYS: Jesus er verdens lys, står det i Joh. 8:12.
UNDER LØVHYTTEFESTEN var forgården og tempelplassen opplyst. På hver side av bygningen stod to veldige lysestaker som fontener av ild. De gav gjenskinn over templet og Jesualem og opplyste hele Oljebergen. Det var brennede fakler til minne om utgangen av israelittene fra Egypt. Trolig var det dette Jesus hadde i tankene da han kom med sine majestetiske ord i Joh. 8:12. I oversettelsen til Norsk bibel står det med et utropstegn: «Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»Jesus kunne like gjerne ha sammenliknet seg med solen. Den store planeten bryter frem om morgenen over horisonten, varmer landskapet og gir liv til alt som vokser og gror. Under de energigivende strålene av solen begynner livet å spire og utfolde seg. På samme måte bryter også lyset fra evangeliet inn i et menneskeliv, frelser oss fra synden og opplyser hele vårt vesen. I lyset fra evangeliet begynner også det åndelige livet å vokse frem hos et menneske.

MEN DET VAR NOE ANNET Jesus hadde i tankene da han talte om seg selv som verdens lys. Det var løvhyttefesten som var bakgrunnen for ordene han kom med. Det var utfrielsen fra trellhuset i Egypt som israelittene feiret hvert år. Løvhyttefesten var en minnelse om menneskehetens første pilegrimsvandring gjennom ørkenen til et liv med Gud. Veilederen var en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. Maten var manna, et brød som kom fra himmelen. Vannet som slukket tørsten, var kilden som kom fra klippen. «...og klippen var Kristus...» Hele denne store åndelige befrielsesreise er det etter alt å dømme Jeus sikter til når ordene blir sitert i Johannesevangeliet.

VI ER OGSÅ på en pilegrimsreise gjennom livet. Og vi merker hvordan mørket omgir menneskene. Avkristning og forvillelse er virkelige en kjensgjerning. Det blir vedtatt lover som skygger for det lys Gud har gitt folket og landet. I en slik forbindelse bør vi merke oss hva Jesus sier i en annen sammenheng. Også vi skal være et lys for verden. Vi skal ikke sette det under et kar, men i staken så alle ser det. Tross vår tilkortkommenhet er det et gjenskinn av det mektige lyset som går ut fra det fullbrakte offerverket på Golgata.

I likhet med lysestakene på tempelplassen som opplyste byen og fjellet omkring, er Jesus ord, altså Guds ord, en kraft til å lyse for omgivelsen rundt oss. Det skal gi sitt klare og rene skinn til våre medmennesker. Sann og levende kristendom har alltid kjempet mot overmakten. Tilsynelatene har det vært som en blafrenede fakkel i tiden. Men det som er av Gud har overvunnet verden. Ordene som Jesus sa på tempelplassen er en seier over mørket. Det er både en utfordring og inspirasjon. Jesus er verden lys! Vi gir ikke opp. For, uten dette lyset er hele vår kultur prisgitt mørket.

19. juli 2008, 10. søndag etter pinse Joh: 8:12

Emanuel Minos

Predikant

Søndagsandakten i avisen Dagen 28.06.08

Av Linda Austnes, husmor.

Tviler du?
Apostelgj. 5, 29-42

Er du ein av dei som tviler? Ein av dei som lurer på om Gud verkeleg har kontrollen og om Jesus verkeleg lever? Når ein ser verda sitt hav rundt seg med bølger av hovmod, vondskap og arrogant gudsfornekting, ja, så kan ein lett tvile. Korleis kan Gud tillate det alt? Er det ikkje på tide å sette ein stoppar?

Det er kanskje mange som har tenkt slik, til alle tider. Asaf i Salme73 undra seg også, og var nær ved å gje opp, inntil han gjekk inn i heilagdommen. Då skjøna han korleis det går dei til slutt. Det er det vi andre tvilarar må gjere også; gå inn i heilagdommen, Bibelen, og finne ankerfeste.

Forteljinga i apostelgjerningane fem er av det mest trusstyrkande eg les. Her møter vi Peter, han som hadde svikta så totalt då menneskefrykta overmanna han. No står han der som eit nytt menneske, ja, bokstaveleg talt som den klippen Jesus sa han skulle verte. Han var nyleg slept ut av fengselet av ein engel, ikkje akkurat kvardagskost det heller, og vitna frimodig at ein skal lyde Gud meir enn menneske, og at denne Gud hadde lyft opp den mannen dei haddde korsfesta og gjort han til hovding og frelsar. Og Rådet vart rasande! Slikt kunne dei ikkje finne seg i å høyre på! Ikkje hadde det vore til hjelp å kaste dei i fengsel heller, dei måtte rett og slett rydde dei av vegen. Nærmast mafiatilstander!Då er det at den høgt akta og kloke Gamaliel reiser seg og tar ordet: «Om det desse tek seg føre, berre er menneskeverk, vert det ingenting av det. Men er det av Gud, kan de ikkje stogga dei. Ta dykk i vare! Elles kunne det syna seg at de strider mot Gud.»

Det skjedde for to tusen år sidan. Klarte dei å stoppe dei? Kvifor ikkje? Kva hadde gjort dei elleve, redde, sviktande menn til slike trygge, frimodige kristne? Kunne dei vere villige til å verte piska, sete i fengsel, ja, til og med ofre livet for ei oppspinna historie? Hadde det ikkje vore betre å hugse Jesus som ein god venn og leve vidare utan å plage andre med slikt dei ikkje ville høyre? Kva var det som fekk dei til å utsette seg for denne hetsen? Det står endåtil at dei gjekk derifrå glade fordi dei var haldne verdige til å lida vanære for Jesu namn skuld. Hadde det rabla heilt for dei?Eller hadde dei møtt den oppståtte Jesus?

Det var ikkje det at dei hadde gjort noko gale som gjorde Rådet rasande. Tvert imot. Dei hadde lækt sjuke og plaga i slike mengder at dei la sjuke ut i gatene for at i det minste skuggen av Peter kunne falle på dei! Problemet var berre at dei hevda at Jesus var Messias, verda sin Frelser. Og det har verda aldri likt å høyre. Ikkje i dag heller. At han er ein hjelper for somme, kan vel godtakast, men verda sin Frelsar blir for sterkt. Verda har nemleg ikkje sett at den treng nokon frelser. Ingen hovmodig har bruk for hjelp eller frelse. Gud står dessutan dei hovmodige imot, det er dei audmjuke han gir frelse. Audmjuke innfor Gud.Eg er svært takknemleg for at læresveinane ikkje lot seg skremme til tausheit. At dei heldt fast på at ein skal lyde Gud meir enn menneske, at dei ikkje tilpassa budskapet til det som folket ville ha, men gav dei evangeliet om Jesus, verda sin Frelsar. Av den grunn kan eg i dag leve trygt i trua på at Gud har kontrollen og at Jesus lever.

Ein kan vel slå fast at Gamaliel hadde rett. Var læra av Gud, kunne dei ikkje stoppast.«Både i templet og i heimane heldt dei dag etter dag fram med å læra og forkynna den bodskapen at Jesus er Messias.»Det er vårt oppdrag også.LInda AustnesApostelgj. 5,29-42Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker! Våre fedres Gud oppvakte Jesus, ham som dere drepte ved å henge ham på et tre. Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. Vi er hans vitner om alt dette, og det er også Den hellige ånd, som Gud gav dem som lyder ham. Men da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de rådslo om å slå dem i hjel. Da stod det opp i Rådet en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som var høyt aktet av hele folket. Han bød dem å føre mennene ut en liten stund. Og han sa til dem: Israelittiske menn! Se dere vel for hva dere gjør med disse mennesker!For en tid siden stod Teudas fram. Han utgav seg for å være noe. Omkring fire hundre mann slo lag med ham. Men han ble drept, og hele flokken som hadde adlydt ham, ble oppløst og forsvant. Etter ham, i skatteutskrivningens dager, stod Judas fra Galilea fram og forledet folket til å følge seg. Også han omkom, og alle de som adlød ham, ble spredt. Og nå sier jeg dere: Hold dere fra disse menn og la dem være i fred! For er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det. Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud!De hørte på hans råd. Så kalte de apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias.

Det er vårt oppdrag også.