Gråt mitt elskede land!

DagenMagazinet Torsdag 10. desember 2009 DEBATT 21

Gråt mitt elskede land!

«Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst,» klager profeten Jeremias. Og profeten
Esekiel sitt nødrop gir kanskje uttrykk for årsaken: «Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men
deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. Se du er for dem som en som synger kjærlighetsviser – en
som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter
dem.»

Jeg tror disse profetene kunne sagt det samme om vår tid. Ikke minst ville de sluttet seg til ordene
om at det tales og synges mye om kjærlighet. Men de som taler «profetordet » blir det færre og færre
av.

Vekke samvittighetene
I min barndom hadde de store misjonsselskapene en «hærskare» av emissærer, bibelskolelærere, kretssekretærer og ungdomsarbeidere som reiste rundt og holdt møter og ikke minst møteuker. Og misjonsbladene besto av «reiseruter», andakter og beretninger om vekkelser og god oppslutning om møtene.

Dagens misjonsblader har en layout som ville gjort en tidligere kretssekretær mismodig, men når
det gjelder innhold, så må en spørre om det er misjonsblad for samme organisasjon?
Ved jule- og påsketider kom det blader med mye godt og «matnyttig » innhold. Men hvor er de i
dag? De kristelige forlagene ga ut bøker myntet på ungdom hvor hovedbudskapet var å vekke samvittigheten
og oppmuntre til et sant og sundt kristenliv. Men så kom det nye koster i forlagene og vi fikk «kristen krim» og «politisk korrekte virkelighetsbeskrivelser» og det ene forlag etter det andre måtte avvikle.

Vinning og makt
I kampen for den kristne tro reiste bedehusfolket nye arenaer – Kristelig Folkeparti og avisene Dagen og Vårt Land. De skulle være «vektere på muren» og var også det i en rekke år. Grensene mellom hva Guds ord sier og hva menneskene mener ble klart trukket opp både i avisene og holdt fram i landets Storting.
Men så kom tanken om «vinning og makt». Skriftens ord om at de skulle være «stille» så Herren kunne «stride» for dem, ble fjernt og urealistisk. Nei, nå måtte vi bruke vårt vett og den forstand som Gud hadde gitt oss! Og den menneskelige forstand ble mer og mer retningsgivende og sågar lovgivende.

Vi fikk kvinnelige prester. Lovforbudet mot samboerskap ble avskaffet. Provosert abort ble legalisert,
ja, fremhevet som et av århundrets største framskritt. Skilsmisse og gjengifte ble intet særsyn eller et hinder på den politiske eller geistlige karriere. Samboerskap både blant heterofile, lesbiske og homofile ble alminnelig både blant politikere og kirkens tjenere. Mens det tidligere var normalt «å kalle» forkynnere, misjonærer, lærere og annet personale til de kristelige organisasjoners mangslungne arbeid, gikk en nå over til
det rasjonelle «å avertere etter».  Og annonsenes ordlyd har tilpasset seg tiden. Mens en tidligere
«kalte» mennesker som hadde godt vitnesbyrd hos personer organisasjonen hadde tillit til, nøyer en seg nå med at «vedkommende må utvise lojalitet mot organisasjonens målsetting».

DM og Vårt Land
Utviklingen i VL og Dagen og nå DagenMagazinet er om mulig ennå mer trist. Mens disse organer i den første tid søkte å konfrontere samfunnsutviklingen mot hva Guds ord sier og slik det ble tolket av de ledende
innen kirke- og organisasjonsliv, så henvender redaktørene seg i dag til de mest ytterliggående/liberale
eller til ledere for de antikristelige bevegelser for å få deres mening. Og skal avisen ha skribenter til sine ulike temautgaver, så er det om å gjøre å finne en «kjendis» eller en som har en «god» penn. Det  er ikke først og fremst spørsmål om vedkommende er en «personlig kristen». Nei, det uttrykket harselerer en heller med. Kan avisen i tillegg finne et bilde av en kvinnelig prest som vier et lesbisk/homofilt par så er det ikke å forakte.
Stort lenger unna den opprinnelige målsettingen enn det VL er kommet, kan en knapt komme, og DM ligger nå ikke langt etter.

Gode prester
Jeg har hørt at det blir sagt at «vi har i alle år har hatt gode prester her i menigheten». Men burde
ikke den «godheten» komme til syne ved at presten fra tid til annen kom på et vanlig bedehusmøte uten først å fått en høytidelig innbydelse? «Den gode hyrde har omsorg for sine og setter sitt liv til for dem», sier Skriften. Hvis presten da er «hyrde», hvorfor ser han da aldri etter hvordan «fårene» har det på bedehuset? Og når prester og biskoper gjør opphevelser mot nattverd, dåp og konfirmasjon på bedehuset, ville det da ikke vært på sin plass at de først overvar en slik handling på bedehuset, før deuttalte seg?

Da Ole Hallesby talte til det norske folk hin kveld i 1953, førte det til at mange kom fram til en sann tro på Jesu. Men hvor mange mennesker har kommet fram til levende tro gjennom min og din forkynnelse det siste året? Det manglet ikke på velformede taler av de falske profeter på Jeremias sin tid. Men neppe tidligere har vi hatt så mange velformede og «problemorienterte » taler som i dag. Men når har disse ført til «syndenød og frelsefryd»?

Julekonserter
I disse dager er det julekonserter og fulle forsamlingshus. Artistene synger om «kjærlighet» og «høy og strå» så «øyet blir stort og vått». Men kan en sann hyrde være fornøyd med det?
Dessverre, mange er fornøyd med det. Også ledere blant de kristne organisasjonene fascineres og legger kursen ytterligere om for artistene samler jo fulle hus! Artisteri og show inntar plassen til emissæren. Sangere og kjendiser av en hver art hyres inn. Sang og salmebøker hvor Landstad og Brorson dominerer, foreslås byttet ut med viser av Erik Bye og Arnulf Øverland. Det er jo så viktig å samle folk! Troen på at «Ordet
skaper hva det nevner» er ukjent.

«Vi må kommunisere med nåtidens mennesker om deres problemer », er parolen. Og når oppslutningen
synker, så må det opprettes havarikommisjoner og avholdes strategikonferanser og så må en på energi- og miljøkurs. Vi må, jo, følge med i tiden for vi vil, jo, være gode «forvaltere».

Den åndelige situasjon var mørk i Israel da Jesus ble født. Så mørk at selv etter tre års virke fikk ropet «Gi oss Barabbas fri» overtaket. Men til tross for dette, så ga Jesus sine 11 gjenværende venner dette enorme oppdraget: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet!» Dette oppdrag står ennå ved lag!

Mørk åndssituasjon
Den åndelige situasjon i Norge er om mulig enda mørkere enn for 2000 år siden. Da som nå blir folket foret med det falske budskap:  «Fred! Fred!» Men her må ikke de sanne hyrder svikte eller la seg overtale til å ha mer tro på virkemidler enn på Virkemidlet!

Det var i sorg over sitt folk som fikk Alan Paton til å skrive sin bok «Gråt, mitt elskede land».
Det samme kan sies om vårt land i dag, for Jesu profeti er denne: «Men når Menneskesønnen
kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» På denne bakgrunn sa han også: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og over deres barn».

KRONIKK

Olav Bergene
Holm

Bildet av den hellige Gud. (Biletet av den heilage Gud).

Lederartikkel i avisen DagenMagazinet lørdag 28. november av redaktør Johannes Kleppa.
(Oversatt av meg fra nynorsk til bokmål).

DEN SANNE GUD er hellig, enten folk vet det og tror det eller ikke.  Bibelen åpenbarer Gud som hellig, og Gud er slik vi møter han i Skriften.  Jesus har gjort kjent for oss hvem og hvordan Gud er, og denne kunnskapen får vi ved å lese og høre Guds ord.  Åpenbaringen av Gud er en Ordets åpenbaring.  Da blir lesing og forkynnelse av Guds ord avgjørende for om vi får et rett bilde av Gud eller ikke.  Blir forkynnelsen feil eller mangelfull, blir forståelsen av Gud det samme, og med det gudslivet.  Troslivet og livet totalt sett blir slik gudsbildet er.  Derfor hviler det et stort ansvar på det å forkynne og formidle Guds ord, at vi skaper en rett fortåelse av Gud og med det et sant kristenliv.

I VESTEN har vi kommet inn i en helt spesiell situasjon historisk og globalt sett, ved at vi har fått en kultur der Gud ikke er regnet med.  Det å være et folk og en kultur uten Gud, er enestående - negativt forstått - i menneskeslekten sin historie.  Ateisme og anostisisme i stor målestokk er et moderne og vestlig fenomen, og det vil etter en tid gå over i historien som en spesiell og lite fruktbar åndsperiode.  Det å leve uten en form for en gudsidé og en tilsvarende gudstro, er unaturlig og innsnevrende.

NÅR VI SKAL få det rette bildet av Gud og komme i det rette forholdet til han, må vi få det samme utgangspunktet og orienteringspunktet i gudsforståelsen som Bibelen har, og da må vi starte med at Gud er hellig.  "Dere skal være hellige, for jeg deres Gud er hellig,"  sier Israels Gud (3. Mos. 19,2).  Det samme er sagt mange steder, og apostelen Peter bruker det som utgangspunkt for et hellig liv (1. Pet. 1, 15f).

I VÅR vestlige verden er det altså slik at gudstroen har tapt terreng på en slik måte at samfunnet i stor grad fremstår som gudløst.  Gud har selvsagt med det ikke abdisert, og mennesket har ikke mistet sitt gudsbilde.  Alle mennesker til alle tider står ansvarlige overfor Gud, og vi ser glimt av menneskets gudssøking i nyreligiøsiteten, i det nyåndelige og i det mer generelle at "det er mer mellom himmel og jord enn vi forstår".

I TILLEGG til det påfallende gudsfraværet er det slik at det hellige i gudsforståelsen er svært svakt, og da tenker vi særlig på kristen forkynnelse og gudsoppfatning.  Det er sterke drag i kulturen som gjør det vanskelig å nå frem med et bilde av Gud som hellig.  Ateismen og agnostisismen i seg selv gjør spranget til en hellig og personlig Gud svært langt.

DEN STORE LÆRA i Vesten for tiden er darwinismen.  Evolusjon har blitt som et livssyn, ved at det preger tenkningen langt ut over det rent naturvitenskapelige.  Når en tenker alt i lys av utvikling uten et startpunkt som gir mål, mening og retning for utviklingen, er det svært vanskelig å forholde seg til noe absolutt og hellig.  Tanken om en hellig og suveren Gud frontkolliderer med den tilfeldige utviklingstenkningen, og i samme grad som evolusjonslæren vinner terreng, taper den hellige Gud sin posisjon.

BÅDE modernitetens vektlegging av menneskets fornuft, postmodernismens oppfatning av at  det ikke er noen absolutt sannhet, men at noe "er sant for meg og noe annet for deg", sammen med den selvrealiseringen, egoismen og materialismen som ligger i dagens oppfatning av individualismen og liberalismen, setter sperrer for et gudsbilde som oppfatter Gud som hellig, og orienterer seg ut i fra det.

NÅR VI på toppen av dette har en liberalteologi og en bibelkritikk som ikke lar Bibelen være absolutt autoritet som åpenbaring av den sanne Gud, får vi ikke et rett gudsbilde, og den hellige Gud får ikke den posisjonen han skal ha.  Liberalteologien er en form for rasjonell humanisme, og vi får et gudsbilde skapt av  mennesketanken og kulturen i tiden.

HER STÅR VI fra teologisk konservativt og bibeltro hold overfor store utfordringer i forkynnelsen -  på tvers av konfesjonelle skillelinjer.  Kristendommens fremtid i folket vårt står og faller med om vi på nytt  gjennom forkynnelse og undervisning makter å løfte frem den hellige Gud - og i det vil forkynnelsen av skapelsen, syndefallets konsekvenser og totaliteten i frelsesverket være avgjørende.