Homofobi som hersketeknikk

Kronikk i avisen Dagens helgeutgave Velsignet helg 22.10.11 av filosof Nina Karin Monsen

Livets mening

Nå skal dere få lese en skikkelig god andakt som sto i Velsignet Helg sist lørdag.
Den er skrevet av generalsekretær i Åpne Dører, Stig Magne Heitmann:

"LIVETS MENING er ikke hva vi får ut av det, men hva Gud får ut av det," skriver Ronald Boyd-MacMillan i boka "Hold fast".  Boyd-MacMillan nevner som eksempel på dette misjonæren Robert Thomas som fulgte kallet om å dra til Pyong Yang i Korea med evangeliet. Men før han fikk sagt et ord eller gitt en eneste bibel, ble han drept.
Hadde han feiltolket kallet? Hadde reisen vært nytteløs?

Nei, Gud er alltid mektig til å vende alle ting til det gode.  Så også i Robert Thomas sitt tilfelle -  på en forunderlig måte.

FEM UNGE MISJONÆRFAMILIER kom i 1952 til Ecuador for å gi evangeliet til Auca-indianerne.  En av dem, Jim Elliot, var 28 år gammel.  Han skrev i dagboken sin: "Det er ikke tåpelig å gi det vi uansett ikke kan beholde for å få noe vi ikke kan miste."  Han visste at det jordiske livet uansett vil ta slutt en dag.  Derfor var han villig til å gi det fra seg for å vinne det evige liv.

Han skrev også: "Gud, jeg ber deg om å tenne de delene av livet mitt som ennå ikke er i flamme, slik at jeg kan brenne helt og fullt for deg.  Ta livet mitt, min Gud, for det er ditt.  Jeg ber ikke om et langt liv, men et sterkt liv, på samme måte som ditt, Herre Jesus!" Fem unge mannlige misjonærer ble drept før de hadde fått nevnt et ord om Jesus for indianerne.  De kvinnelige misjonærene ble enker og enslige mødre.  Barna ble farløse.  Var det meningsløst?  Gud vendte det til noe mektig:  Familiene deres fortsatte misjonstjenesten, og Guds Ånd berørte hjertene til aucaene.  Snart var det vekkelse blant dem og andre indianerstammer.  Tusenvis av unge kristne i USA ble så grepet av vitnesbyrdet om de unge misjonærene som hadde lidd døden for Jesu skyld, at de meldte seg til misjonærtjeneste.

I 1979, året da den islamske revolusjonen fant sted i Iran, ble sønnen til biskop Dehqani-Tafti, Bahram, drept.  Dehqani-Tafti skriver om dette:  "Selv om noe forferdelig skal hende og vi blir såret, så er det verd det.  Hva er egentlig livet verd hvis det ikke leves for et høyere formål enn ens eget liv?  Og kan det tenkes noe høyere mål enn å gjøre Guds vilje? .... Må Gud gi styrke til å bære denne tragedien til hans ære.  Alt det jeg har, har jeg fått fra Gud, og derfor er jeg lykkelig over å kunne gi ham tilbake det han i sin godhet har gitt oss.  Må Gud bruke vår kjære sønns død til frelse for mange på underfullt vis.
På en eller annen måte vil dette offer bære frukt for Gud."  Han fortsetter:  "Å Herre, nå forstår jeg hva Maria, din mor, må ha gått igjennom da hun så deg på korset.  Ditt offer, Kristus, frelste verden fra synd og hat. 
   Den eneste trøst vi har nå, er at vår sønns offer kan ta bort noe av det hatet som finnes i tanker og følelser i vårt folk, slik at deres forstand og hjerte kan åpnes for Kristi kjærlighet".
Å Gud, det eneste som gjør oss forstandige, er å tro på din vei:  at såkornets vekst skjer når det legges i jorden, at oppstandelse kommer etter langfredag..."  I dag gjør Gud et mektig verk i Iran og blant iranske flyktninger.

DEHQANI-TAFTIS VITNESBYRD fortsetter:  "Hvis jeg ikke trodde på Guds metode for å frelse verden ved sin sønn Jesu død på korset, ville jeg ikke være i stand til å bære min sønns offer ...   Herren ga, Herren tok,  Herrens navn være lovet.  Vi er blitt frelst fra selvmedlidenheten som kunne ha ødelagt våre sjeler.
   Korsets vei er blitt så meningsfull at vi gjerne vil vandre på den nær vår Herre. Aldri tidligere har vi vært så optimistiske med tanke på Kirkens fremtid i vårt land.  Gud gjør store ting i Iran! At mennesker fortsatt fengsles og lider martyrdøden er et tegn på at kirken ikke er død."

"Livets mening er ikke hva vi får ut av det, men hva Gud får ut av det".  Å være Guds barn er den støste lykke et menneske kan ha.  En pakistansk kristen kvinne som ble utsatt for de alvorligste trusler på grunn av sin tro på Jesus, sa: "Når vi har fått oppleve Guds store nåde å bli Guds barn, hva mer kan vi da forvente?"  Jesus kaller dem som vandrer trofast med ham, salige.

Fordervet forkynnelse.

Synspunkt av Martin Hjellvik, Sira, i avisen Dagen 16. september 2011.

Jeg har observert en ubibelsk gjenganger som har fått fripass i mange norske kirkesamfunn.  Det er evangeliet om de gode menneskene, "selvtillitsevangeliet" (self-esteem gospel).  Kort sammenfattet sies det:  "Du er du og du duger ....", og dette synges ikke til den eneste som duger, Jesus, men til udugelige og ugudelige.

Det forkynnes som om syndefallet aldri fant sted og som om alt er greit mellom mennesker og Gud.  Det blir snakket om hvor gode vi er, ja, at vi er perfekte, og derfor er vi naturligvis høyt elsket av Gud akkurat slik som vi er.  Vi er ikke lenger frelst ufortjent og av nåde, men frelst fordi vi fortjener det.  Frelst fra vårt største problem som er dårlig selvbilde og lav selvtillit, ikke synd i bibelsk forstand.  Dette er populærevangeliet, og folk omfavner det.

Det er et annet evangelium (Gal. 1; 6-9), de forkynner frafall fra Herren.  De tar bort korsets betydning og anstøt.  De roper ut fred og ingen fare, (Jer. 6: 13ff, 23: 1-40), når de burde ropt "Omvend dere!  For Guds rike er nær".  De vil ikke fortelle om Bibelens Gud og rokke ved syndige menneskers avgudsbilde, det kan jo føre til minkende popularitet.
Problemet ligger ikke bare i hva som sies, men også i hva som forties.  De sentrale ord i kristentroen, "nåde" og "frelse", gir ingen mening uten "synd" og "dom".  Ei heller gir de gode nyhetene mening uten at sannheten om menneskets syndige tilstand kommer frem først.

Hvor ble det av Guds hellighet, vrede og hat?  Bibelen sier at Gud er den samme i går, i dag og til evig tid, men det gjelder visst bare når det er snakk om nåde, kjærlighet og tilgivelse.  At Hans vrede hviler over ufrelste er ikke så farlig (Joh. 3: 36, Ef. 2: 1-3).

Human-etikerne er blant de få som fortsatt taler om Guds hellighet og dom.  De forkynner det riktignok på en feil måte, men de gir seg ikke ut for å være Guds representanter heller.  Med rette påpeker de inkonsekvent forkynnelse fra mennesker som sier de tror Bibelen er Guds ord.  Jeg benytter herved anledningen til å takke Human-Etisk Forbund for deres forkynnelse om Guds forferdelige dom, i fravær av at kristne gjør det selv.

Men er vi ikke elsket av Gud?  Er vi ikke skapt på underfullt vis i Guds bilde?  Har vi ikke verdi?  Jo, og argumentasjonen er ofte riktig, men konklusjonen blir like ofte feil.  Vi er elsket av Gud på grunn av Guds nåde og kjærlighet, ikke fordi vi fortjener det (Ef. 2, 8-10).  Vi fortjener straff fordi i oss, slik vi er av naturen, bor det ingenting godt (Rom. 3: 9-18, 7:18).  Det gode vi har, hvis vi har noe, er fra Gud (Jak. 1: 17).  Så det er Guds vesen som gir oss verdi.  Men denne sannheten annullerer ikke sannheten om Guds hellighet og rettferdighet, som må straffe lovbryterne.  Lovbryternes straff er døden (Rom. 6: 23) og døden ender i helvete (Åp. 21 :().

Mye av villfarelsene kommer av misforstått kjærlighet.  Noen av talerørene ønsker det beste, de ønsker å ære Gud og at flere skal bli kjent med Den Gode.  Nidkjærhet uten forstand tjener til åndelig uforstand og død (2. Sam. 6: 6f).  Kjærligheten skal ha førsteplassen i forkynnelsen og kristenlivet, men det er en bibelsk kjærlighet!  En kjærlighet som gleder seg i Sannheten (1. Kor. 13: 6) uavhengig av Sannhetens anstøtelighet.  Sannhetens Ånd forkynner sannheten om Sannheten for å sette oss løgnere (Rom. 3: 4) fri.  Feilslått kjærlighet søker å behage og smigre fremfor å redde mennesker (Gal. 1: 10).  Den søker å tilpasse seg verden i stedet for å adskille seg (Jak 4: 4).  Den bibelske kjærlighet er først og fremst en kjærlighet til Gud som viser seg i lydighet til Guds ord, som er alle kristnes kanon (rettesnor).

Ordet befaler oss som forkynner å tale som Guds ord (1. Pet. 4:11).  Dette krever kjærlighet, selvfornektelse og gudsfrykt.  Lærere, prester, forkynnere, husk at vi skal få strengere dom (Jak. 3: 1)!  Prestene av selvtillitsevangeliet er like misvisende som liberalteologene, de gir like lite mening som liberalteologene, ja, det er liberalteologi forkledd som bibeltro kristendom.

"Løgn og bedrag var synene som dine profeter forkynte deg.  De åpenbarte ikke din skyld, så de kunne vende din lagnad.  Nei, tomme, villedende spådomsord fikk de om deg i synene sine." (Klag. 2: 14).

Hvis vi ikke vender tilbake til Ordet og vitnemålet kommer klagen til å bli stor også hos oss.

HUMANISMENS STRØMNINGER

Kronikk av Torstein Tveit, Ottestad, i avisen Dagen 20. juli 2011.

Jeg bruker tre uttrykk for å skille ut tre humanistiske strømninger i kristen Norge:  Karismatisk humanisme, liberal humanisme og konservativ humanisme.
Felles for alle tre er selvsagt at mennesket kommer i sentrum på den ene eller andre måten.  Alltid, uten unntak, blir teologi og lære feil og falsk der hvor mennesket kommer i sentrum, for forståelse og fremstilling av Bibelens Gud.  Det underlige er at humanisme som jeg omtaler her, finnes i alle ulike kristengrupperinger, bare i ulike uttrykk og bekledning.

Karismatisk humanisme:  - Evangeliet blir ofte snudd på hode i en slik tradisjon, slik at Jesus er til for deg og ikke du for Han.  Jesus er til for din helbredelse, din fremgang, din eksponering, ditt potensial, ditt velvære, fordi du fortjener det. Gud lever for at du skal leve ut dine drømmer, få ut ditt potensial og ha suksess!

Det som er veldig ubalansert i en slik fremstilling, er Guds vesen og Hans karakter.  Petter Dass setter ord på noe av dette i sin salme:  Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde.  Gud er fra evighet, og er langt mye mer enn en Gud som har som fokus å tjene og betjene mennesket.  Mange kristne har dessverre forlatt Gud fordi den guden de ble presentert for, ikke holdt mål.  Livet ble ikke så enkelt, livet ble ikke så forandret, motganger ble ikke snudd automatisk gjennom troen på Jesus.

Karismatisk humanisme ender opp i selvtilfredshet og selvopptatthet.  Min opplevelse av motgang og smerte i møte med livets hverdag, blir til en troskonflikt, fordi forkynnelsen og løftene som blir tilbudt ikke inkluderer lidelsen som en del av evangeliets uttrykk og innhold.  Ankeret i livet blir ikke kastet utenfor meg selv, derfor blir troen så grunn og overfladisk at når stormene setter inn, så driver man av gårde uten fast holdepunkt.  Jesus er et sikkert ankerfeste, gjennom smerte og glede, motgang og medgang.  For Gud er uendelig mye større enn alle lidelser, all smerte og alle livets vanskeligheter.

Liberal humanisme:  - Liberal teologi representerer en retning hvor menneskets fornuft og erfaring blir anvendt som et filter for å tolke og forstå Bibelens ord.  Selv tenker jeg at jeg tror for å forstå, men troen er ikke til å forstå.  Troens landskap er ikke først og fremst logisk, men gjennom troens øyne finner logikken nytt lys og innhold.

Liberal humanismen holder fast på det som kan måles, veies, sees, føles og dokumenteres deretter som sant og riktig.  Troens landskap blir begrenset til menneskets kapasitet og evne til å forestille det guddommelige.  En slik Gud, blir aldri større enn menneskets begrensning, og den er uendelig stor, akkurat som Guds storhet er uendelig stor.  1. Kor. 1:18-19: - For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.  Det står jo skrevet:
     Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.

Når Gud ville nå mennesket, så valgte han å se bort i fra mennesket sin egen evne og forutsetning til å se og forstå Gud.  Det var den eneste måten å nå mennesket på.  Ikke slik at troen er en korsfestelse av fornuften, men fornuften forstår intet av korsfestelsen.  Troen er en døråpner for fornuften, og ikke omvendt.  Liberal humanismen setter mennesket som filter for tolkning og forståelse av Bibelen, og ender opp med en bok som de ikke har åpenbaring eller innsikt til å forstå.  Den kan bare åpnes ved troen på Jesus og Guds egen åpenbaring.

Konservativ humanisme: - En strømning innenfor den konservative kristenheten syntes å legge hovedfokus på menneskets utilstrekkelighet og begrensning.  Det er ikke synd å være menneske, men synden bor i mennesket.  Mennesket ble skapt med Gud selv som rollemodell.  Mennesket er skapt med en hensikt å avspeile og leve ut Guds karakter, i fellesskapet med Gud selv.  Men, mennesket som ble skapt i Guds bilde, begynte fort å skape en gud i sitt eget bilde.

Konservativ humanisme presenterer menneskets begrensning og syndefall, på bekostning av Guds frelsesverk og forløsende oppstandelses kraft.  Alle erfaringer må være underordnet det som Guds Ord lærer om den troendes identitet som kristen.  Hvis ikke så risikerer man å dra Gud ned i menneskets erfaringsverden, fremfor å ta imot invitasjonen inn til Guds verden og inn i Guds Rike.

Den troendes identitet er å være en ny skapning, ikke lenger en synder.  En kristen kan synde, men synden definerer ikke den troendes identitet.  Det er ikke mennesket sine gjerninger, gode eller onde som definerer menneskets identitet i møte med Gud.  Det er Jesu liv som definerer Guds barn og identitet.  Vi er korsfestet med Kristus, begravet med Kristus som syndere og oppreist med Kristus til et nytt liv i Han.  Dette er sannheten om den troendes identitet:
2. Kor. 5:17: - Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning.  Det gamle er forbi.  Se alt er blitt nytt.

Humanismen finner vi i mange og ulike former i menigheten.  Karismatiske, liberale og konservative bevegelser uttrykker det bare på ulike måter.  Den er å finne der hvor mennesket blir sentrum for tolkning og forståelse av Bibelens Gud.  Alle har vi tilbøyeligheten til å komme i sentrum for vår egen tro.

En nær slektning til humanismen er materialismen.  De er to tvillinger, som begge uttrykker vantro, på sin måte.  Alle trenger vi å speile oss i Guds lys, for det er bare i Guds lys at vi finner lys.  Salme 36:10;  - For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

En utrolig historie.

Overskriften fikk jeg som respons fra min søster, da jeg sendte henne SMS på 1. påskedag med ordene: Han er oppstanden, Halleluja!  Utrolig, ja - men er den ikke til å tro?

Det er virkelig en utrolig historie - hele historien om Jesus!  Bibelen inneholder hele historien - ja, hele menneskets historie, og Guds planer for mennesket - deriblant også Hans plan for å frelse oss.  

Så dette er noe som angår hvert eneste menneske på denne jorda.  Og Bibelen er en meget troverdig bok - også ut fra menneskelige mål.  En ateist (journalist forøvrig) bestemte seg for å gå Bibelen etter i sømmene, og fant at den var helt ut troverdig - skrevet av forskjellige "forfattere" over mange hundre år, og alle peker i samme retning! Også som historiebok er Bibelen meget troverdig.

Og for å holde oss til 1. påskedag:  Det at Jesus sto opp fra de døde, bekreftet at Han var den Han selv sa at Han var - nemlig Guds enbårne Sønn fra evighet. Og det satte Guds godkjentstempel på Jesu død for oss - hvor Han tok straffen (døden) for alle våre synder.  Gud ordnet opp i det som vi ikke kunne, tok bort det som laget et skille mellom Gud og oss. Dette er egentlig et stort mysterium, som vi bare delvis kan fatte her.

Og alle mennesker har syndet/er syndere av naturen (etter Adam og Evas fall i Edens have).   Uansett om vi føler oss syndige eller ikke.  For en Hellig Gud kan ingen mennesker bli stående, og det at Gud er Hellig betyr at Han av vesen ikke kan tåle synd.  Synd er det samme som det som er ondt, og som er til skade for oss.  Vår eneste mulighet er å bli FRELST fra den, fra vår synd.  Det blir vi ved å si ja takk til det Jesus har gjort for oss.  "Se jeg står for døren og banker, om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til han og holde nattverd med ham,"  sa Jesus.  Det er et VALG vi må gjøre - og om vi tror at vi kan unngå det ved ikke å svare, har vi allerede sagt nei takk.

Men sier vi JA takk (noe som kan føles som å kaste seg ut på dypt vann), om vi gir Gud en sjanse: 

da skal vi få erfare at det er som "å komme hjem".  Vi mister ikke oss selv, men vi finner oss selv!

Jesus sa at "om noen vil gjøre min vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg

selv".  Vi skal få erfare at JESUS ER VEIEN, SANNHETEN OG LIVET.

Husk at det var mange vitner som så Jesus etter oppstandelsen.  En gang ble Han sett av over 500 på en gang, og Han møtte flere personlig og snakket med dem.  Disiplene Hans hadde ikke noen forventning om at Han skulle stå opp - til tross for at Han hadde sagt det til dem.  Så det er ikke deres ønsker og fantasi som har spilt dem et puss.  Han til og med spiste sammen med noen av dem.

Hva hindrer DEG i å tro dette?  Hvorfor VIL du IKKE gi Jesus en sjanse i ditt liv?

Hva har du å tape?

Hva har du å vinne?

Jesus lever, graven brast

Han sto opp med guddoms velde

Trøsten står som klippen fast

at Hans død og blod skal gjelde

Lynet blinker, jorden bever,

Graven brast og Jesus lever!

Men da høvedsmannen og de som holdt vakt med ham over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, blev de såre forferdet og sa: Sannelig, denne var Guds Sønn!  (Matteus 27. 54)