NYTT KIRKEÅR

Lunner kirke.
Nedenstående innlegg beskriver noe som jeg synes er veldig bra med Den Norske Kirke.


Innlegg i avisen DagenMagazinet mandag 24. november 2008 av Dag Øivind Østereng.

Prekenhåndboka
1. søndag i advent 30. november.
Lesetekster: Rom. 13, 11 - 14.
Matt. 21, 1 - 9.

Prekentekst: Jesaja, 62, 10 - 12.

ETT ÅRSVERK FOR HERREN.

Vi skriver første søndag i advent kommende søndag. Det betyr et nytt kirkeår og det betyr et nytt arbeidsår i Guds rike. Som ved alle årsskifter legger vi det gamle bak oss og begynner forfra med nytt mot og ser framover med fornyet fokus på arbeidet som skal gjøres. Det vil si – ikke vårt arbeid – men Guds! Kirkeåret starter med en bønn om et nytt nådens år fra Herren, der Gud skal gjøre sine gjerninger mellom oss, med oss, blant oss, i oss, for oss, hos oss, gjennom oss.

Kirkeåret kaller oss til å følge med på hva Herren har gjort og hva Herren vil gjøre. En vandring gjennom kirkeåret fører oss først og fremst inn i det som Herren har gjort i Kristus Jesus. Men kirkeåret har også rom for Guds handlinger med Guds folk i den gamle pakt og rom for Guds handlinger med sin kirke, særlig markert gjennom helgendagene som Stefanusdagen, Maria budskapsdag, Aposteldagen, Olsok og helgemesse.

Til sammen vitner kirkeåret om hvordan vi alle – Guds folk til alle tider og på alle steder – har del i Guds gjerninger, og at vi i troen og kallet kan ta del i Guds gjerninger i verden. Guds gjerninger i historien involverer alltid Guds folk. Det er nemlig i, ved og gjennom dette folket at Herren utfører sitt verk.

Kommende søndag er det profeten Jesaja som skal slippe til på prekestolen, og vi møter tydelig kallet i det han sier.10 Dra ut! Dra ut gjennom portene! Rydd en vei for folket! Bygg! Bygg en hovedgate! Rens bort stein! Reis en fane for folkeslagene!Imperativene står i kø i dette verset. Dra ut! Rydd! Bygg! Rens! Reis!

– Bibelselskapet og Norsk Bibel er ikke enige i om oppfordringen til å dra gjennom byportene er en oppfordring til å gå ut av dem (Bibelselskapet) eller inn gjennom dem (Norsk Bibel). Jeg har i min egen oversettelse av dette stedet valgt å tenke som Bibelselskapet selv om vi i prekenhåndboken ellers holder oss til oversettelsen til Norsk Bibel. Egentlig kunne vi løst det med å si "Gå gjennom! Gå gjennom portene!" og dermed unngått hele problemstillingen om det er inn eller ut vi skal gå, for det er helst "gjennom" det som står i grunnteksten. Poenget er at det skal ryddes en vei til Jerusalem og inn i byen, og denne veien skal bygges som en hovedgate. En bred vei som folk i hopetal kan vandre på, og som skal lede folket fram. Derfor er dette et kall om å gå ut å rydde, bygge, rense og varde denne veien helt fram. En slags befaling på linje med Jesu misjonsbefaling som jo helt eksplisitt sier at vi skal "Gå ut!" Det er derfor logisk å si: "Dra ut!"

Argumentene for å skrive "Dra inn!" er også tilstede. Ikke minst på første søndag i advent hvor kongen rir inn i Jerusalem"... og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal oppfyllelses" (Luk 18,31). Målet er jo at folket skal gå inn! Veien til Guds by, til tempelet eller til kirken er ikke den brede vei i utgangspunktet. Men veien skal ryddes slik at den blir en hovedgate for folkene. I forbindelse med døperen Johannes hører vi også om veirydding, men døperens oppgave var å rydde veien for Herren. I denne teksten er den en vei for folket profeten taler om. Folkene skal finne fram på den hovedgaten som skal bygges.

Teksten gir oss et kall til å sørge for å gjøre veien til Guds hus så bred og farbar som mulig. Dette skal ikke være en bakgate eller sidespor, men selve hovedferdselsåren. Gud allmenne frelsesvilje er at alle skal gå på den. Vi skal rydde og rense bort snublesteiner. Det er så om å gjøre at det blir tydelig for folk hva som er livets hovedgate. Vi kan kjenne igjen Jesu befaling når han sier: "Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt" (Luk 14,23).11

Se, Herren lar det lyde til jordens ende: Se, din frelse kommer! Se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.Kirken og misjonen har gått sin gang ut i verden og oppfylt den visjonen vi finner mot slutten av Jesajaboken, visjonen om at frelsesbudskapet er et budskap som skal nå til jordens ende. Det er med andre ord et budskap som ikke utelukkende har sin adresse til Israels folk.

Vårt kirkeår er en oppfyllelse av denne profetien når vi – langt fra profetenes hjemland – får høre også dette kirkeåret: "Se, din frelse kommer til deg!" I kirkens historie har vi med god grunn lest denne teksten personalt, slik at man har lest: "Se, din frelser kommer til deg." Denne personale lesningen ser vi ikke minst av neste strofe der det står at "... hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham."

Hvem er denne personen som har sin lønn i sitt følge og som sender ut sin gjengjeldelse foran seg? – Det er han vi som kristne bekjenner "... skal komme igjen for å dømme levende og døde." Sammen med Kristus skal hans frelste skare gå i hans følge, det er hans lønn, og denne skaren skal vitne om Guds universelle frelsesvilje. Men gjengjeldelsen skal ramme dem som vender seg imot Kristus og holder fast på sitt opprør mot Gud.12

Og de skal kalles det hellige folk, Herrens gjenløste. Og du selv skal kalles den søkte, den by som ikke er forlatt.Det siste verset i denne teksten taler både om Guds folk (kirken) og om Guds by (Jerusalem). De som frelseren har frelst benevnes med ord som vanligvis brukes om Israelsfolket i Det gamle testamentet (jfr. 2Mos 19,6; 5Mos 7,6; 5Mos 26,19; Sal 74,2), men her har de allerede hos profeten i Det gamle testamentet fått sitt nytestamentlige innhold (jfr. 1Pet 1,15-16; 2,9).

Og Jerusalem skal være den søkte byen som ikke er forlatt, for det var her Herren frelste alle jordens slekter. På grunn av Kristi korsdød, soning og oppstandelse står Jerusalem som det sted der Gud har fullbrakt sin gjerning. Vårt kirkeår kaller oss til å ta imot han som kom og som kommer til oss med frelse, og rydde veien for folkene så de kan finne veien til Kristus. Det er et årsverk for Herren fram til neste kirkeår. Godt nytt kirkeår!

HVA ER NÅDE?

VED KORSET: Nåde gir oss tilgang til et forent liv med Kristus slik at Hans liv blir vår kilde. Ved Guds nåde har vi Jesus kraft, styrke og salvelse i oss til å leve et liv i seier. Ikke bare et liv i renhet fri fra synd, men også et liv i kraft til å uttrykke Kristi liv og kjærlighet til mennesker rundt oss, skriver innsenderen i sitt synspunkt. Foto: Patrick Hermans


Synspunkt Artikkel i DagenMagazinet 12.11.08 av Tim Vierk.
Hva er nåde?


Hvordan kan det ha seg at selv om vi snakker mer om nåde enn noen gang, erfarer vi den så lite?

Mange vil nok si seg uenig med en gang og si at der er mer nåde nå enn noen gang. Andre vil si vi har gjenoppdaget nåden (samt sannhet, evangeliet og Guds karakter) i den senere tid og at den flyter som aldri før. Så har vi de som sier der er for mye nåde i dag. De tar alle feil. Problemet begynner med våre mange og forskjellige definisjoner av nåde. Dette fører til at den nåde Gud vil at vi skal stå og tjene i ikke blir forløst.

Det er blitt sagt at faren er ikke at vi slutter å bruke ord fra Bibelen, men at vi slutter å bruke ord slik Bibelen bruker dem. Gjør vi det mister vi Bibelens budskap. Nåde betyr ufortjent favør. Det er definert som å få noe vi ikke fortjener. (Dvs vi får bl.a. frelse, nytt liv, DHÅ på tross av at vi ikke fortjener det.) Uheldigvis er det blitt vanlig å tillegge ordet flere betydninger. Ordet nåde er blitt brukt til å bety nåde, miskunn, barmhjertighet og tillatelse.

Da dette er tilfelle betyr det at vi har mer «nåde» enn noen gang. På samme tid har vi for mye «nåde» fordi mye av det vi kaller nåde ikke er nåde. Noe av det som er blitt kalt nåde, er faktisk motsatt av sann nåde. Dersom vi ikke helt vet hva nåde er, hvordan kan vi forløse og oppmuntre mer nåde?

Der er flere ting vi må være på vakt mot i dag. Det første er budskapet om at nåde dekker over synd. Tilgivelse er en miskunnhetshandling (man får ikke det man fortjener.) Mye moderne forkynnelse sier at på grunn av nåden trenger vi ikke å bekymre oss for synd. Selv om denne type forkynnelse ikke direkte oppmuntrer til synd, gjør den heller ingenting for å bekjempe synd! Vi blir fortalt at synd ikke er så viktig fordi vi er under nåden.

Dette fører til at mennesker erfarer loven om synd og død i sine legemer. Jeg anser det ikke som Guds ufortjent favør å leve under syndens slaveri (Rom. 6:14,7:14,25,8:2). Døden skal ikke herske i våre liv ved synd (Rom. 5:17-21). Vi skal ikke vandre i kjødets lyster og gjøre kjødets og tankenes vilje (Ef. 2:3) og tro at dette er Guds nåde. Nåden er mye større og mektigere enn dette.

For oss kristne er en del av Guds frelsende nåde det nye livet (Joh. 3:16). I dette nye livet er vi nye skapninger hvor vårt gamle syndelegeme har blitt korsfestet og begravd og noe nytt og fullstendig annerledes er blitt til (Rom. 6, 2.Kor. 5). Jesus døde ikke for at synd kunne ignoreres, men for å ta bort vår synd. Hans død tok straffen (miskunn). Enda mer, Han døde og oppstod for å gi oss et nytt liv som har seier over synd (nåde).

Nåde gir oss tilgang til et forent liv med Kristus slik at Hans liv blir vår kilde. Ved Guds nåde har vi Jesus kraft, styrke og salvelse i oss til å leve et liv i seier. Ikke bare et liv i renhet fri fra synd, men også et liv i kraft til å uttrykke Kristi liv og kjærlighet til mennesker rundt oss. Nåde aktiverer Åndens lov og løfter oss alltid til nye nivå. For en kontrast dette er til den type nådeforkynnelse vi så ofte hører i dag.

Det andre vi må være på vakt mot er den falske læren om at all nåde er betingelsesløs. Frelsen er en form av nåde. Frelsen er fri. Frelsen er også betinget. Bibelen er svært tydelig på at vi mottar frelse gjennom omvendelse og tro. Dersom det var sant at nåden blir gitt fritt og betingelsesløst til alle mennesker, ville Bibelen kunne si at alle er frelst og på vei til himmelen. Dette er vranglære.

Sannheten er at selv om både nåde og frelse er frie gaver fra Gud, må de mottas i tro (Ef. 2:8). Den rette tro er den tro som er virksom i kjærlighet (Gal. 5:6). Kristi kall til tro var et kall til fullstendig overgivelse. Det greske ordet for tro kan bli oversatt stole på, samtykke og adlyde. Slik tro vil gi oss tilgang til nåden. Da vil nåden manifestere seg i våre liv. Sann nåde fører til et fullstendig forandret liv. Nåde tar oss ut av mørket og gjør oss til lys og salt. Nåden hjelper oss til å være den Gud gjenfødte oss til å være, og til å gjøre det Han forberedte oss til å gjøre (Ef. 2:10).

Ansvarlig redaktør: Odd Sverre Hove
Nettredaktør: Vebjørn Selbekk
Copyright © 2008 Dagen Magazinet
Atena Nettavis fra React Solutions

Som steiner i havet.

Tanker av Linda Helen Haukland i DagenMagazinet fredag 31.oktober 2008.

I dag har jeg gått tur ned til havet sammen med minstejenta. Det blåste friskt, vi kunne høre hvordan brenningene brøt mot svabergene, og krusningene fikk havet til å glitre og leve i gråblått. Det er herlig å være nede ved havet når det blåser. Skummet på bølgene lyser opp småsteinene i fjæra og tegner konturene av havet på kunstferdig vis. Der stod vi to og så på noe uendelig stort som bølget mot oss.

Det var helt uimotståelig, steinene som glinset av havvann, så jeg løftet opp noen og kastet dem uti. De forsvant nedi dypet, og jeg fikk en følelse av at uansett hvor mange steiner jeg kastet, så var det plass til flere. Gråstein på gråstein, runde, firkantete, rue og glatte. De fikk alle plass i havet uten problem.

Iblant kan ting som skjer oss oppleves som urettferdige og tunge å håndtere. Det vises kanskje ikke utenpå; klærne passer like godt og håret er på plass. Men inni er det vanskelig å bære på det som har skjedd. Livet er ikke alltid rettferdig, sier jeg iblant til barna. Det er ikke slik at alle får like mye av alt hele tiden. Noen er heldige en dag mens andre er uheldige den samme dagen, det er ikke noen som er garantert bare gode dager.

Men midt i alt kan vi kaste det som er tungt å bære i det havet som Jesus kaller nåde. Nåden er som havet nedenfor huset mitt. Den er uendelig generøs og tar imot enhver tyngsel uten anstrengelser. Den er kraftfull, sterk og vakker, ruvende og iøyenfallende. Nåden er et sted man kan gå på dager hvor livet er urettferdig. Det tar imot enhver synd, enhver anklage mot andre, enhver skuffelse og skyller det bort som om det aldri hadde vært der.

Det er ikke rart at kjærligheten til Jesus vokser med årene. Det nådehavet Han har, tømmes aldri. Det er der alltid, også når alle andre svikter.

KRITERIER FOR SANNHET.

Artikkel av Jan Bygstad i avisen DagenMagazinet, fredag 31.oktober 2008.

Jens Thoresen (JT) svarer i DagenMagazinet (DM) 7. okt. på min kronikk om «Det karismatiske problem». Han kaller seg lutheraner, noe det imidlertid er vanskelig å få øye på når en ser hans måte å argumentere på. I min kronikk i DM peker jeg på den teologiske systemsvikt som ligger til grunn for svært mye av karismatikken, nemlig at en gjør en subjektiv/følelsesmessig opplevelse både til tolkningsprinsipp for sentrale deler av bibelmaterialet og til grunnlag for kristent liv og tjeneste. I stedet for å imøtegå de betenkeligheter som reises ut fra Guds ord på saklig grunnlag, prøver han å vise at bevegelser som har et teologisk fundament ‡ la second blessing må ha noe viktig fra Gud, noe som luthersk tro og kirkeliv ikke har sett og følgelig mangler. Kronargumentet for dette er at disse bevegelsene opplever vekst og har mange hengitte kristne.

Resultater som argument
Argumentasjonen er karakteristisk for mange karismatikere: Det har fulgt så og så store vekkelser med en eller annen predikant, – følgelig må det være fra Gud. Her må det for det første sies at tall og statistikk er verdiløse som teologiske argumenter. Dersom så virkelig var tilfelle, burde jo alle i stedet melde seg inn i den romersk-katolske kirke, en kirke som i antall langt overgår samtlige protestantiske kirkesamfunn.

Og vil en ha tegn og under og store samlinger hvor slikt forekommer, kan en jo reise til Lourdes i Frankrike, hvor Bernadettes kilde dokumentert skal ha gitt legedom til tusener, og hvor millioner samles hvert år. Men dette gjør vi ikke, fordi vi på Guds ords grunn avviser at åpenbaringer av jomfru Maria er fra Gud. Vi lar m.a.o. et teologisk kriterium hindre oss fra å blendes av store skarer. Skriften alene skal være dommer i alle åndelige spørsmål.

For det andre vitner det å argumentere med antall og oppslutning om at en tenker «herlighetsteologisk». Begrepet «herlighetsteologi» står i motsetning til «korsteologi», og ble formulert av Martin Luther i Heidelbergdisputasen i 1518. Her sier Luther følgende: «Ikke den kalles med rette en teolog, som vil kjenne Guds usynlige vesen ut fra hans gjerninger i det skapte, men den er en rett teolog som kjenner det som er synlig av Gud likesom sett bakfra i lidelse og kors.»

Å se Gud «bakfra»
Carl Fr. Wisløff skriver i en artikkel om dette: «To bibelsteder ligger til grunn for disse merkelige vendingene. Det ene er 2Mos 33:18ff. Moses ber Herren om at han skal være med når Moses nå skal føre Israel opp til Kanaans land. Dette lover Herren. Men så går Moses videre og siger: La meg da få se din herlighet! Til dette sier Herren «Nei». Moses får lov til å stå i en kløft i klippen, og mens Herrens herlighet går forbi, dekker Herren ham med sin hånd, hvorpå han tar hånden bort så Moses får se ham ÜbakfraÝ.

Å se Gud «bakfra» vil si å se ham skjult på en måte som er helt forskjellig fra Herrens himmelske herlighet. «Korsteologen» – den sanne teolog – ser Gud i korset; det vil si i Golgatas gru og nød, lidelse og gudsforlatthet. Hvem skulle tenke at Gud åpenbarer sig i dette? Men nettopp det gjør han, og det har hans apostel så slående vist i 1Kor 1:18ff. Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt.

Gud har skjult sin visdom under tilsynelatende dårskap, slik at en hvilken som helst viktigper kan gjøre sig morsom på bekostning at Guds ord. Sin allmakt har han skjult under tilsynelatende svakhet – hvor er den allmektige Guds kjærlighet i denne verden av undertrykkelse, urett og nød? Og slik har han også skjult sin kjærlighet under tilsynelatende hårdhet; se hvordan Guds Sønn roper på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt mig –.»

Deretter siterer han Luther: «For at det skulle være plass for troen, er det nødvendig at det som skal tros, må være skjult». Men ingen ting kan bli gjemt mer effektivt enn om man skjuler det under noe som er helt motsatt av det som man ser, sanser og erfarer. Når Gud gjør levende, så gjør han det ved å døde, når han rettferdiggjør, gjør han det ved å sette oss på anklagebenken, når han fører oss til himmelen, gjør han det ved å føre oss til helvete.»

Det naturlige menneskes religiøsitet
Så langt Wisløff. Det farlige i denne sammenheng er at det er det naturlige menneskes religiøsitet som vil se Gud i fremgang og i det som er stort og herlig. Dette ytrer seg nettopp i trangen til å se i stedet for å tro på det som ikke kan sees. Men i fallets verden har Gud valgt å åpenbare seg gjennom det som er lite, svakt og ubetydelig, og som ikke imponerer noen. For: «Det som er stort i menneskers øyne, er vederstyggelig for Gud» (Luk 16:13). Derfor er et rett forkynt evangelium alltid anstøtelig (1Kor 1:23), – det oppleves aldri som «relevant» av det falne menneske. Å prøve å lage en kristendom som er «relevant» slik det ser ut til at JT ønsker, dvs. som imøtekommer det moderne menneskes følte behov, medfører en tilpasning av troen som kompromitterer den.

Dernest argumenterer JT med at en i de ulike karismatiske sammenhenger finner «mer brann», iver og hengivelse enn i lutherske sammenhenger. Hvordan vet han nå det? Problemet er dessuten at argumenter som handler om hva som foregår i den enkeltes hjerter, bygger på sviktende premisser: En forutsetter at bare man er tilstrekkelig brennende i trosengasjementet, garanterer det for sannhetsinnholdet. Hva skal en da si om fanatiske muslimer eller hengitte buddhister, som villig gir livet for det de tror på? Subjektiv oppriktighet eller engasjement har null verdi som sannhetskriterium. For Skriften alene skal være dommer i alle åndelige spørsmål.

Å få mer av Gud
Det siste argumentet JT har å slå i bordet med, og som gjentas flere ganger i artikkelen, er at «at den som strekkjer seg etter meir frå Gud, får meir av Gud». Følgelig borger dette for et stadig større mål av åndelige gaver. Dette er i beste fall en halv sannhet, i verste fall direkte feilaktig. Påstanden er – slik den står – dypt lovisk, og rammes av Paulus` undervisning i Galaterbrevet.

Her er det på ny grunn til å minne om hva som står skrevet: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? ... Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?» (Gal 3:1-5).

Ånden kommer ikke gjennom å streve med seg selv, men ved å lytte til et klart og rett forkynt evangelium. Den typen streben som JT taler om, er intet annet enn de lovgjerninger som apostelen her avviser. Slik avslører JT en lovisk tenkemåte som er vanlig i mange karismatiske sammenhenger.

Til slutt: Å «få meir av Gud» kan et kristent menneske ikke (så sant han virkelig eier troens liv), for i Jesus har han allerede alt (Ef 1:3; 2Pet 1:3). Setningen «Gud har mer å gi» er en grunnleggende fornektelse av denne evangeliske hovedsannhet.
-----------------------------------------------------------------------------