18 Velsignet Helg
LØRDAG 17. april 2010
FRISPARK: Nina Karin Monsen, filosof og forfatter
TIL JUL GA JEG MEG SELV Kindle fra Amazon. På leserbrettet ligger nå filosofiske klassikere og
King James Bibel. For tiden leser jeg stadig i Det Gamle Testamentet på nattestid. Jeg har store
bokstaver på skjermen, teksten ruller frem og får en ekstra autoritet. Stadig tenker jeg: For en fortelling!
For en fantastisk fortelling! Person etter person trer frem, familier, stammer og nasjoner lager et mønster gjennom generasjoner og århundrer, her er hundrevis av navn. Noen lager seg nye guder og forsøker å rane til seg allmakt. Det går for en periode, så kommer Gud.
GJENNOM HELE FORTELLINGEN lyder en tydelig stemme, en sterk og vedholdende Gud som holder
fast i sitt folk og som nærmest trenger seg på. Han er begeistret eller sint, han er alt en gud skal være. Han styrer etter en eneste tanke: Mennesker skal leve et moralsk liv, hvis ikke vil det gå dem ille. Gud er en aktiv deltaker og person. Han slåss, sier ifra og vet hva han vil. Troen kommer først, sier Gud, troen og moralen. Så får alt det andre komme etterpå. Når troen og moralen kommer først går det bra for de fleste.
BIBELENS FORTELLING er enestående. Den burde være pensum i alle fag, dens strukturer og innsikter
er grunnlaget for all gyldig forståelse av virkeligheten. Språket er fascinerende, presist og enkelt, ofte bare refererende, så kommer noen setninger som endrer alt. En dramatisk episode bryter inn, ved at Gud eller døden kommer inn på arenaen. Det er som lyn fra klar himmel.
BIBELEN ER GRUNNLAGET for all stor kunst, tenkning og filosofi gjennom to tusen år i Europa.
Kristne symboler, kriser og kamper gjennomsyrer vår kultur. Det er umulig å ikke være kristen.
Skal man greie det må man tømme hodet for alle bilder og alt innhold, selv de grunnleggende
tankestrukturene forsvinner. Da rensker man ut selve det menneskelige, og blir selv en eneste langvarig krise for alle omkring seg. Det spiller ingen rolle hva mennesker kaller seg; ateist, agnostiker, humanetiker – eller muslim, for den saks skyld. Bibelen kom før Koranen og er bøkenes bok.
LIVSKAMPEN LIGGER DER som den store utfordringen fra begynnelsen av. Gud slåss for det gode, og vet bedre enn alle at det gode ikke kommer av seg selv. Han tok parti. Han lot seg ikke styre av angsten for ikke å leve opp til menneskers forventinger. Tvertimot. Det var mennesker som skulle leve opp til hans forventninger. Han var den som visste best hva som førte til et godt liv. Han var ikke enig med alle, eller tok alt i beste mening. Nytestamentet og kristnes historie endrer ikke dette. Kristne kan slåss.
DET ER BEFRIENDE at kampen har en mening. Regissøren Sergio Leone er også en av mine helter.
Han har i sine geniale westernfilmer om det onde, det gode og det skjønne, bedre enn noen filosof jeg kjenner, beskrevet det naturlig gode og onde. Gjennom bilder av minimale ansiktsutrykk der den ene revolvermannen ser på den andre, blikkenes berøring er hele tiden sentrum i historien, ender filmene med blodige oppgjør, der den gode vinner. Ikke fordi han ikke slåss, ikke dreper og bare er snill, men fordi hans
handlinger frigjør det gode. Når den onde er ferdig med å slåss, er det bare ruiner igjen. Selv rir han videre til nye ødeleggelser. Når den gode er ferdig med kampen, oppstår nye sentra, det bygges jernbaner, hoteller, banker – alt som skal til for å lage en ordnet sivilisasjon. Det gror rundt den gode. Enkeltpersoner tenker og ser. Enkeltpersoner må velge side i løpet av noen sekunder, må vite hvor de befinner seg i kampen. Ofte er det en blodig urett som skal hevnes, en ubalanse de skal rette opp igjen eller materielle goder og makt de jakter på. Men underveis skjer en utvikling der man ser at kampen har to vidt forskjellige mål: De som slåss, slåss enten for det gode eller for det onde. Forskjellen er enorm, den avgjør alt.
HVA VILLE LAND SOM NORGE ha gjort i 1930 – årene og fremover, om det ikke hadde vært andre
kristne land og enkeltpersoner som ville ta kampen opp med nazistene, og senere med kommunistene?
Hvem skal slåss for de kristne når de selv ikke velger side og ikke slåss? I onde tider er dialog ikke på sin plass. Har man ingen vilje til å slåss kan man være sikker på at det gode taper. Ingen kan leve et godt liv om de bare forsøker å skaffe seg selv et rykte som snill, den som tilgir alt, også før misgjerningen har funnet sted. Den snille er i dag ofte den som ikke hjelper de som virkelig trenger det. Den snille går rundt det naturlige onde, som katten rundt grøten.
I NORGE LESER MAN for sjelden i Det gamle testamentet. Man vil ikke snakke om den krevende kampen mot naturlig ondskap og for godhet. Nå vender kristne til og med ryggen til statens urettferdighet og ondskap mot barn som får fjernet sin sosiale identitet i norsk lovgivning. Man tar for sitt eget ryktes skyld ikke et oppgjør med dem som står bak barbariet. Man lar med et vennlig smil barnas far eller mor forsvinne i
anonyme registre, mens barna full av takknemlighet skal betale med et liv i vakuum.
