Ida var en liten apekatt.

Av Peder A. Tyvand i bladet "Ordet og Israel" oktober 2009.

VÅREN 2009  ble det plutselig en voldsom oppmerksomhet rundt fossilet av den lille apekatten Ida.  Tirsdag 19. mai var dagen da Ida ble gjort kjent.  Jeg var på en konferanse i den svenske byen Strømstad den dagen, og hadde sett noen avisoverskrifter.  Så startet telefonoppringningene fra Norge.  Mange ville ha tak i meg fordi jeg er leder for skapelsesbevegelsen Origo Norge.  NRK skulle ha intervju i nyhetsmagasinet Ukeslutt.  De kristelige avisene skulle ha mine kommentarer.  Jeg bad dem vente en dag, så jeg kunne få satt meg inn i saken.

DEN NORSKE FOSSILFORSKEREN Jørn Hurum hadde sammen med fem utenlandske forskere presentert dette fossilet som ble kalt Ida, oppkalt etter Hurums egen datter.  Tirsdag 19. mai ble Ida lansert for den internasjonale pressen i New York.  Samme dag ble også den vitenskapelige fagartikkelen om Ida lagt ut på nettet, for å skape størst mulig blest om Ida.

IDA ER INGEN SLEKTNING  av mennesket eller sjimpansen, for den er ikke engang en ape, men en halvape.  Den er i slekt med halvapen Herr Nilsson i TV-serien om Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren.  Betegnelsen "apekatt" kan gjerne brukes om halvaper, fordi disse har lang hale og et bevegelsesmønter som ligner på kattedyr.  Sjimpanser og gorillaer beveger seg på en annen måte, for de har ingen hale.

IDA VAR IKKE NY.  Hun var blitt funnet allerede på 1980-tallet og blitt oppbevart av en privat samler inntil Jørn Hurum fikk henne til Norge for 4 500 000 norske skattekroner, brukt i et marked hvor det er mye svarte penger.

JEG HAR STIL OPP I MEDIA  syv ganger i forbindele med apekatten Ida, og har brukt humor ved å si:
- Halvapen Ida hadde en knøttliten hjerne uten plass for humor.  Hvis hun hadde hatt humor, ville hun ha ledd seg i hjel av å få høre at hun var vår stam-mor.

Humor er viktig fordi utviklingslæren er selvhøytidelig og helt humørløs.  Det er komisk at den umodne ungen Ida liksom skal være den vi stammer fra.

IDA-FORSKEREN Jørn Hurum påstår at Ida ikke var som andre halvaper, siden hun manglet "tannkam" og "pusseklo"  - et sett sammenvokste tenner og en spesiell finger til å klø pelsen med - ting som alle voksne halvaper visstnok skal ha.
Jørn Hurum mener at disse to manglene hos Ida plasserer henne mellom halvape og ape så hun blir en slags trekvart ape.  Men om Ida er mindre avansert enn andre halvaper, må hun vel være kvart-ape og ikke trekvart-ape?

LIGNENDE FOSSILER   er funnet tidligere, og de og Ida har nære slektninger som lever på Madagaskar.  Jørn Hurum kalte Ida for "et manglende mellomledd"  mellom halvaper og mennesker.  Han fikk gjennomgå fra sine venner darwinistene for akkurat det. Folk måtte ikke få inntrykk av at det manglet mellomledd mellom dyrene og menneskene.  Den kjente vitenskapsjournalisten sir David Attenborough tabbet seg ut ved å si om Ida:
- Mellomleddet som man tidligere ville ha sagt manglet, det mangler ikke nå lenger.

MEN NEI,  det var ingen som sa noe slikt på forhånd.  Ingen ville innrømme at det var noe tomrom - et gap som liksom Ida skulle tette igjen.
Ida gjorde oss derfor en tjeneste ved å røpe at de såkalte mellomleddene mellom dyr og mennesker er oppspinn.  Ida-saken viser at darwinistene prøver å dekke seg bak påskudd om at de allerede har alle mellomformene som de trenger -   samtidig som enkelte nye funn liksom skal bli til mellomformer etter at de er funnet.  Begrepet mellomformer er en tankebrist om at alle livsformer er halvfabrikata.  Darwinismen bygger på denne feilaktige tanken.

SKAPELSESFORENINGEN
Origo arrangerte et alternativt 200 års bursdagsselskap for Darwin:  "The Banana Darwin Party" i Misjonssalen i Oslo 12. februar med over 100 besøkende.  Det ironiske navnet på bursdagsselskapet vårt var valgt fordi Chrales Darwin "viste oss" at vi stammer fra treklatrende bananspisere.

I 2009 har Origo gitt ut to kritiske bøker om personen Charles Darwin og om hans lære:  darwinismen.  Vi har egne nettsider ved Darwinjubileet:

     http://www.darwin2009.no/

Darwinistene protesterte og mente at de eide navnet darwin2009.  Dette skapte spetakkel i riksmedia i fjor høst, men hittil i jubileumsåret 2009 har det vært helt tille.  Ingen Darwin-debatt.
Det norske folk utsettes for enfoldig Darwin-propaganga, blant annet med mange timelange programmer på NRK.

Mannen - utgått på dato?

Kronikk av Greta Aune Jotun i avisen DagenMagazinet 21. oktober 2009.


Nye oppfatninger av diskriminering og menneskerettigheter, har ført til nye krav og nye problemstillinger - også for hjem og menighet. De som mener å forstå best hva de nevnte begrepene betyr, har stemplet Bibelen passé, for er ikke disse skriftene en lang bedrøvelig beretning om mannsdominans og kvinnediskriminering?

Uansett tro eller ikke tro - klagene over manglende kjønnskvotering i gammel- og nytestamentlige samfunn er mange. Hvorfor var ingen av de tolv apostlene kvinne? Hvorfor var bare menn til stede da Jesus Kristus ga misjonsbefalingen? Hvorfor skulle prester og eldsteråd være menn? Og hvem kan bevise at Skaperen er mannlig? Han kan like gjerne være et kvinnelig vesen. Eller tvekjønnet. Han skapte jo begge kjønn i sitt bilde.

Slik argumenterer også en del kvinner som bekjenner kristen tro. Disse omtaler gjerne Gud (Jahve) med hunkjønnsformer. Og de ber: "Vår Mor, du som er i himmelen ...." - uten blygsel.

Hankjønn - Sønn og Far
Om Skaperen og Sønnen selv får komme til orde i meningsutvekslingen, får vi vite at Gud presenterte Jesus med hankjønnsformen Sønn (eks. Salme 2 og Matt. 3:17) og Jesus presenterte Gud med hankjønnsformen Far (Johs. ev. 5:17-18).

Heller ikke folkefører, profet og bokskriver Moses, som gjenfortalte åpenbaringen om hvordan himmel og jord og alt liv ble til, hadde problemer med å forstå at Skaperen var Han, og at Han ville betegne Adam og Eva forskjellig; de ble jo skapt ulike og til ulike funksjoner.

Det er heller ikke noe som tyder på at andre profilerte bibelske personer, menn eller kvinner, hadde problemer med å bruke hankjønnsformen når de omtalte Gud, slik Han selv brukte hankjønnsformen på mennesket han ga forsørger - og lederoppdraget til - jf. 1. Mos. 3:16, 19.

Ett av bibelversene det gjerne henvises til når man ønsker å forsvare forståelsen av Gud som feminint vesen, er Jesaja 66:13a: "Som en mor trøster sitt barn, slik vil Jeg trøste dere." Men en sammenligning av egenskper må vel sies å være et meget tynt grunnlag for å omdefinere noens kjønnsidentitet. Også jordiske menn har fått egenskapen å trøste barna sine, men normalt vil ingen av den grunn hevde at de er kvinner. (Nevnte tekst hos Jesaja er et løfte gitt til de som sørger over byen de elsker - Jerusalem.)

Harme hos feministene
Paulus sine brever inneholder mange tekstavsnitt som skaper harme hos feministene, og særlig 1. Kor. 14:34-35. Hva betyr så dette påbudet som Paulus poengterte var nedfelt i Loven; skal menighetens kvinner nektes å tale? Skal man ikke tilpasse seg vestlig forståelse av likestilling? Og - ble ikke alle på- og forbudene opphevet med Kristus? (Jf. Matt. 5:17; Gal. 3-4-5 kap.)

Nå er det vel slik at kvinner generelt har lettere enn menn for å snakke, og det ble åpenbart vel mye uro i Korint-menigheten når kvinnene stadig avbrøt mennene under forkynnelsen. Slik tolker mange årsaken til den paulinske instruksen, særlig når de skal forsvare at den ikke er et forbud mot at kvinnen kan være tilsynsmann, leder, prest/pastor eller biskop.
Og tolkningen kan være sannsynlig, men konklusjonen har ingen dekning i Skriften.

I spørsmål om lederskap er jo Bibelen klinkende klar: Kvinnen skal ikke ha noen overordnet stilling i menigheten eller opptre som mannens åndelige lærer. Leder-, lærer- og tilsynsfunksjonene skal være forbeholdt menn. En annen konklusjon må derfor bunne i uvitenhet eller trass. Jf. 1. Mos. 3:16, 4. Mos. 11:16-17, Ap.gj. 20:28, 1. Tim. 2:12 og 3:1-7.

Men - om menighetens hyrde formidler vrang lære og/eller lever utilbørlig, eller på annen måte ikke er egnet til lederskap, vil kanskje Den Allmektige be steinene tale - Luk. 19:40 - og kanskje også tillate en skikket kvinne å vikariere som leder.

Ingen forrang i frelsen
Ifølge Skriften har mannen ingen forrang når det gjelder frelsen og de åndelige gavene (1. Kor. 12:27; Gal. 3:28) - og kvinnen kan forkynne evangeliet, men når Skaperen har fastsatt normene for mannens og kvinnens oppgaver i hjem og menighet, bør det være en glede for enhver kvinne som bekjenner troen på Jesus Kristus å respektere Skaperens vilje. Men mange strever etter lederposisjoner og vil absolutt ikke innordne seg annet enn egen forståelse. Noen forsvarer sin lederstilling med forkynnerkall. Så hvorfor nøyer man seg ikke med å være forkynner?

Det blir stadig flere kvinnelige prester/pastorer og biskoper, og det er et studium verdt at svært mange av dem er liberale. Disse unngår tekster som dømmer egen lære og livsførsel, eller lager tolkninger som passer. Dermed fornekter de den Herre de ble vigslet til å tjene. Slik forføres også menighetene til å tro at Skaperen ikke fortjener å bli trodd; slik den første kvinnen - under påvirkning av Djevelen, forførte mannen.

"Frigjøringen" har utvilsomt narret mange kvinner til å tro at frihet handler om å være herre over mannen og dermed også over Skaperens vilje. Resultatene er åpenbare: tusener av oppløste hjem, fortvilte og stressede barn og unge, og en alarmerende økning av psykiske problemer hos alle generasjoner; en skilsmisse berører jo ikke bare de som skiller seg og deres barn, men også de eldste generasjonene i familien.

Den alvorligste følgen av "friheten" er likevel abortloven av 1978. Hvorfor overser "diskrimineringsekspertene" dette aller groveste brudd på menneskerettighetene? Loven gir rett til å drepe mennesker på vei mot fødsel. Den frarøver mannen hans farsrett. Eller tillater ham å unndra seg farsplikten, slik også mannen som selger sin sæd har fått lovbestemt rett til.

Forførte menn
Ja, hva med mannen? Er han snart utgått på dato som leder? Og hvor lenge vil han krenke seg selv ved å være sædautomat for homofile o.a. som begjærer barn?
Mannen (mange av dem) har latt seg forføre, ja, og har mistet sin gudgitte verdighet; ikke bare som åndelig leder, men også som far og familieoverhode - posisjoner som henger nøye sammen (1. Tim. 3. kap.). Han lar kvinnen råde, stemmer henne gjerne inn i lederposisjoner og hyller hennes opprør og frisyn. Jf. Jesabel - Johs. Åp. 2:20.

Er mannen skyld i kvinnens opprør mot Skaperen? Skyld eller ikke skyld; den falne mannen bør reise seg og ta tilbake tjenesten som overhode i hjem og menighet; ikke med arroganse og tvang, men i ydmykhet for og kjærlighet til Skaperen av ordningene. Likeså etterstrebe å leve med ektefell og barn slik Paulus formante i Ef.br. og Peter i 1. Pet. br.

Hjem som praktiserer kristne verdier, er nødvendige for et godt samfunn. Men den sekulære staten vil aldri respektere kvinnen for hva hun er, og heller ikke forstå hva hun ofrer - og staten taper - fordi hun må bruke sin arbeidskraft borte fra hjemmet. Den sekulære staten er først og fremst mammonsk.

Hva så med den "frigjorte" kvinnen? Ovennevnte brev har også noe viktig å si henne.

Gretha Aune Jotun er forfatter/billedkunstner bosatt i Ranheim.

Forløsende folk

Artikkel av Linda Helen Haukland i avisen DagenMagazinet 11.06.09.

DA JEG VAR LITA ble jeg alltid tatt ut sist på fotball-laget på skolen, og jeg fikk mange kommentarer på at jeg virket veldig desorientert ute på banen! Iblant stod jeg på sidelinja og så hvordan samspillet tok form på banen, og jeg kunne ikke helt forstå at det gikk an å finte og score som de guttene gjorde. Dette fellesskapet var det ikke lett å bli en del av!

NÅR JESUS KALLER oss kaller han oss aldri alene. Han kaller oss til å stå sammen med andre. Det er fantastisk å snakke med naboen på butikken eller hilse på noen i byen og slå av noen ord, og å snakke rundt kaffebordet til ut i de små timer med gode venner. Men det fellesskapet som oppstår når flere går sammen om å bygge Guds rike har dypere dimensjoner. Man er ikke glad i hverandre bare fordi man liker hverandre eller har en spesiell kjemi sammen, man er fullstendig avhengig av hverandre og bygger fellesskapet på et felles kall fra Jesus!

DISSE FELLESSKAPENE er slitesterke, de er fruktbare, og de ansvarliggjør oss. Den hengivenheten vi startet ut med blir forventet av oss etterhvert som entusiasmen prøves mot omstendighetene. Dersom man våger å stille seg selv sårbar ved å gjøre seg avhengig av andre kommer man inn på spor som gjør at vi kan nå langt i å bygge Guds rike.

DU MÅ NED for å komme opp. Du må legge ned egenlivet, trangen til å gjøre alt selv, eller frykten for å bli sviktet. Når vi kaster oss ut i fellesskapet uten reservasjoner blir menigheten den trygge oasen den skal være. Kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt. Derfor kan vi elske og identifisere oss med ikke bare hodet på Kristi kropp, men også lemmene. Og blant de lemmene er der noen du er kalt til å stå sammen med i gode og onde dager. Finner du dem vil gavene i ditt liv forløses på måter du aldri hadde drømt om!

Er evolusjonsteorien troverdig?

Kronikk av Greta Aune Jotun (forfatter og billedkunstner) i DagenMagazinet 25.05.09


Charles Darwins 200 års fødselsdag er blitt markert i mange medier. Stavanger Aftenblad kunne fortelle (29. mars) at også teologer har begynt å tro på Darwin. Det er vel en naturlig følge av utviklingen i Den Norske Kirke. Og hva skal man ikke tro når forskere slår i bordet med sine teorier som var de udiskutable sannheter? Man vil jo så absolutt ikke bli oppfattet som uvitende og tungnem.

Likevel, millioner av mennesker verden over - lek og lærd, kristne og verdslige - utelukker at himmel og jord og alt liv er skapt av tilfeldigheter. Mange forskere skifter også syn, og vedgår at evolusjonsteorien/e har altfor mange svakheter til å være troverdige.

Kan ingenting skape noe?
Like absurd som å påstå at tilfeldige eksplosjoner har skapt PCer og mobiltelefoner, er det (for mange) å tro at himmel og jord og alt liv er blitt til uten planmessig skapelse. Kan ingenting skape? Hva utløste tilfeldighetene? Hvilke tilfeldigheter satte sol, måne og stjerner i system? Hvilken utviklingsprosess førte til døden? Kan tilfeldig utvikling skape egenskaper, intelligens? Og evnen til å velge og vrake?

Dess mer viten man får om livets funksjoner (angående mennesket: gjennom medisinsk forskning og teknologi), dess vanskeligere må det være å forsvare utviklingslæren. I alle former for liv ser man en planmessighet som umulig lar seg forene med troen på tilfeldig skapelse og utvikling. Likevel fastholder mange evolusjonister de gamle teoriene, og dermed også troen på at intelligens og skaperevne oppsto tilfeldig - og utviklet seg selv.

Da kan man jo fantasere videre: Hvorfor havnet hjertet på samme sted hos alle mennesker? Og lemmene? Har forskerne noen gang funnet bevis for - eller indikasjoner på - at organene hos "forhistoriske dyrearter" ble gradvis utviklet (for eksempel slik progresjonen skjer hos barnet i mors liv) - inntil artene ble i stand til å føde avkom selv?

Videre progressjon?
Tror man at livet er styrt av tilfeldigheter, bør man også tro at utviklingsprosessene må ha resultert i et utall varianter "mennesker" med delvis utviklede organer, og forlate den primitive teorien om de såkalte forfedrene til homo sapiens. Ja, da må det også være naturlig å tro på en ny progresjonsfase: at mennesket i de kommente "millioner" år vil bli et annet vesen - eller variable vesener og med andre egenskaper enn i dag. For hvorfor skulle utviklingen stanse ved arten menneske?

Eller hvorfor ikke tro på en regresjonsfase; at mennesket blir degenerert (biologisk atavisme) tilbake - gjennom samme arter som evolusjonistene tror vi er utviklet fra - til mikroskopiske celler i fri flyt i havet, som med tiden vil opphøre å eksistere, slik at livet blir historie? Tror man på evolusjonslæren, bør man også tro på kaos.

Noen har sagt at evolusjonsteorien er den beste teorien om artenes opprinnelse. Ja vel, teori. Så hvorfor er denne svært haltende teorien blitt opphøyet til vitenskapelig sannhet? "Missing link", som visstnok skal være det siste problemet før man kan bevis dyrets overgang til menneske, må stadig diktes opp; likedan de utallige sideleddene man behøver for å få teorien/e koblet sammen til noenlunde forklarlig materiale.

Tror man virkelig at apen er forløper for primatartene som har levd i "millioner" av år før homo sapiens, må man vel også undre seg svært over at tilfeldighetene stadig holder apen i live, mens de andre artene for lengst er historie.

Eller tror evolusjonistene at apen er under utvikling fremdeles, og at arten menneske var et feilgrep av tilfeldigheter? Om så er; hvor mange millioner år regner man så med må til før apen kommer i utviklingsbevegelse igjen, og har man noen prognoser om forløp og resultater?

Skapt av Gud
Vel, fantasier er fantasier -.
Undertegnede har lært å filosofere over skapelse, liv og død i lys av Guds åpenbaringer gitt i Skriften - ved Den Hellige Ånds veiledning. Derfor bekjenner jeg gjerne min "dårskap" for alle:
"Jeg tror at skapelsesberetningen i 1. Mosebok er sann!" - og dess mer jeg har filosofert over denne og evolusjonistiske teorier, dess mer troverdig blir Gudsversjonen; ja, faktisk langt mer troverdig enn teorier grunnet på gjetninger gjennom forskning.

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." (1. Mors. 27) "I Guds bilde" betyr at mennesket har fått egenskaper Gud selv har, også skaperevner og evig liv - men ikke skape liv.

Valg og tro
Guds åpenbaring til Moses viser at de første menneskene valgte bort Guds formaning til fordel for Djevelens versjon. Følgen av dette ble døden, som viser at å bryte den hellige Guds lover vil få konsekvenser, slik alle lovbrudd (synd) får konsekvenser, og ikke bare for en selv, men også for ens nærmeste og resten av samfunnet (og verden), fordi menneskene er en sammenhengende kjede av reaksjonsutløsere. Bekreftelser på dette har de fleste fra eget liv, og mange statistikker bevitner at slik er det, ikke minst kriminalstatistikken.

Hvordan man vil leve - og hvor man vil tilbringe det evige livet, har Gud overlatt til mennesket å velge. Så suverent skapte Han. I denne erkjennelsen kan man også forstå Guds allmakt; i det minste den delen Han ønsker å utføre gjennom det troende menneske. Jesus Kristus sa: Har man tro uten tvil, kan man flytte fjell (Matt. 21; 21); det vil si helbrede blinde, døve og lamme; stanse orkaner; vekke opp døde; velsigne fem brød og to fisker til å bli mat for tusener - og gjøre enda større undere enn det. Så hvorfor forkaster man Gudstroen; forvandlingens kraft?

Man kan også inkludere slike handlinger i begrepet undere: en luksusreise for to kan bli tre boliger for hjemløse familier i Indonesia; to flasker dyr vin kan bli tre hundre liter drikkevann for tørste barn i Tanzania; tre kostbare smykker kan bli fire tusen bibler til Kina (de tørster etter Guds ord).

Jubel og lovprisning
Skapelsen av tokjønnet liv - og så fullkomment konstruert som mann og kvinne er, innbyr ikke til å tro på slumpetreff. Begrepene tilfeldig/tilfeldigvis finnes heller ikke i Bibelen. Kristustroende kan med glede bekjenne med de tjuefire eldste i Johs. Åp. 4: "Verdig er Du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av Din vilje ble de til og ble de skapt."

Og juble med Peter: "Lovet være Gud vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!" (1. Pet. 1; 3)

"The Fundamentals" - veien fra 1909

Bibelen som både USAs 16. president Abraham Lincoln og landets 44. president Barack Obama brukte ved innsettelsen. – Begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden, skriver Gunnar Bonsaksen.
FOTO: AFP/SCANPIX-ARKIV

KRONIKK
av Gunnar Bonsaksen i avisen DagenMagazinet, mandag 30. mars 2009.

«Fundamentalist» er blitt et av de vanligste skjellsord som for tiden brukes i kirkelige debatter for å stemple konservative teologer og legfolk som uopplyste, forblindede og intolerante mørkemenn. I realiteten er holdningene som disse menneskene står for, like gamle som kristenheten selv. Det dreier seg om Bibelen som fundament, altså som grunnvoll for tro og liv. «Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?» (Sal 11:3). Men begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden. Ved milepælen kunne kanskje en liten jubileumsartikkel være på sin plass.

Bokserien
Det var en bokserie med fellestittelen «The Fundamentals» som utkom i 1909. Den var frembrakt av en rekke reformerte teologer som med uro betraktet hvordan «den historisk-kritiske forskning» tok styringen i deres baptistiske, metodistiske og presbyterianske kirker. Bibelen skulle nå vurderes på linje med all annen oldtidslitteratur, og miraklene i GT og NT kastes på skraphaugen som levninger av et forlatt og uvitenskapelig verdensbilde. Jesus hadde heller ikke sonet for menneskenes synder. Han ble hyllet som visdomslærer og forbilde, og ingen ting annet.

«The Fundamentals» bestod av til sammen 94 artikler, hvorav 27 var viet Skriften og dens ufeilbarlighet. En betydelig bidragsyter var skotten James Orr. Som kommentar til den moderne oppfatning at Mosebøkene ble til efter den babylonske landflyktighet, skriver han:

«Jeg kunne stanse ved lovens forordninger èn for èn: tabernaklet, prestene, ritualene, ofringene og Den store forsoningsdagen. Disse tingene i sin post-eksile form hadde aldri eksistert. De var spunnet ut av de skriftlærdes oppfinnsomme hjerner, og likevel anerkjente folket dem alle som den gamle lovgivers genuine verk. Har noe slikt vært kjent før? Prøv det i en hvilken som helst by. Prøv å få folket til å ta på seg en rekke tunge byrder av skatt eller tiende eller hva du vil, på det grunnlag at de skulle være overlevert fra Middelalderen og frem til vår egen tid. Prøv å få dem til å tro det, prøv å få dem til å adlyde det, og du skal få merke vanskeligheten. Går det an å tro slikt for noen som legger fra seg bøkene og betrakter menneskenaturen med åpne øyne?»

Bokserien kom ut i nesten tre millioner eksemplarer, og de første ni bindene ble sendt gratis til hver pastor, evangelist, misjonær, teologisk professor, teologisk student og søndagsskoleleder i hele den engelsktalende verden. Utgiverne mottok 200.000 brev, hvorav de fleste entusiastisk støttet tiltaket.

Men det skulle vise seg at selv ikke denne litterære kraftanstrengelsen var nok til å demme opp for den nye rasjonalistiske teologien. I kirkene ble tyngden i forkynnelse og menighetsliv mer og mer skjøvet over fra Korsets evangelium til «det sosiale evangelium».

En luthersk pionèr
Mens fundamentalistbevegelsen stort sett hadde sin bakgrunn i reformerte kirker, var det også en luthersk gruppering som kjempet for tradisjonell kristentro: Missouri-synoden. Det er ikke riktig som mange har ment at denne synodens teologiske konservatisme skyldtes reformert påvirkning. Den hadde i alt vesentlig videreført synsmåtene i 1600-tallets lutherske ortodoksi.

Mellom 1930 og 1950 var det èn mann som mer enn noen annen gjorde Missouri-synodens tro og lære kjent: Walter A. Maier fra St. Louis ved Mississippis bredd. Hans radioserie «The Lutheran Hour» nådde med årene å spenne rundt hele kloden. Her fikk verden vite at det fortsatt fantes lutherske kristne som fastholdt den gamle lære om Guds vei til mennesket.

Walter A. Maier var 37 år gammel og professor i Det gamle testamente da han i 1930 tok fatt på programserien. Siktepunktet var fremfor alt å forkynne Kristus som frelser og forsoner for syndere i det 20. århundre. Uke efter uke oppfordret Maier tilhørerne til å bekjenne sine fall for Gud og søke nåde og oppreisning i det fullbrakte verk. Folk som aldri satte sine ben på noen gudstjeneste, ble tiltrukket av hans enkle oppbygning og frodige billedrikdom. Og kirkegjengere som i årevis ikke hadde hørt annet fra prekestolene enn almenreligiøse foredrag, sperret ørene opp. Dette var noe nytt, enda så gammelt det var!

Utvetydig erklærte Maier i 1936: «Jeg gir dere i den treenige Guds navn ikke den Kristus som finnes i nåtidens kompromisser, i det tyvende århundres likegyldighet, i den moderne tvil og fornektelse som opphøyer hans menneskelighet og bortrøver hans guddom, men jeg gir dere den Kristus som finnes i Korsets evangelium!»

Utvidet innhold
Walter A. Maier ble en viktig årsak til at ordet «fundamentalisme» fikk et mer omfattende innhold enn før. Fenomenet hadde vært regnet som noe reformert, men den lutherske professoren uttalte i 1949:
«Enkelte bruker ordet fundamentalist for å uttrykke sin forakt for dem som stoler på hvert ord i Bibelen. Jeg takker Gud for at jeg er fundamentalist, og priser Den hellige ånd som har hjulpet meg til å gjøre Bibelen til grunnlag for min tro.»

De opprinnelige fundamentalister jublet efter hvert som Maiers synspunkter grep stadig mer om seg. En lutheraner seiret nå der de selv hadde tapt, og de to kristengruppene søkte mot hverandre – uten å underslå at det stadig fantes teologiske forskjeller mellom dem. Noen organisatorisk sammenslutning kom de ikke til å opprette.

Billy Graham
Billy Graham forteller i sin omfangsrike selvbiografi «Just as I am» (1997) om da han som ung og fremstormende evangelist i 1950 mottok en sørgelig nyhet:
«I Boston hørte jeg i radio at Walter A. Maier, den store lutherske teologen og radiopredikanten fra St. Louis, var død av hjerteinfarkt. Det rystet meg slik at jeg knelte på hotellrommet mitt og bad at Gud måtte reise opp noen som kunne overta hans plass. På den tiden var radioen fortsatt konge. Fjernsynets makt ble ennå bare svakt registrert.»

Walter A. Maier ble 57 år gammel. Mannen som videreførte den livsviktige tjenesten over eteren, nå under merket «The Hour of Decision», skulle vise seg å bli en baptist, nemlig – Billy Graham. Han har ikke kalt seg fundamentalist, men grunnvollen for hans taler til millioner av tilhørere har ingen kunnet være i tvil om. Nå har han trukket seg tilbake i en alder av 90 år.

I 2009 trenger spørsmålet seg på: Hvor mange Kristus-vitner, uavhengig av nasjon og kirkesamfunn, har i et nytt hundreår skuldre til å aksle kappen fra menn som disse to og deres åndsfrender?

Creation Science Evangelism TV

EVOLUSJON OG ETIKK.

Debattinnlegg i avisen DagenMagazinet torsdag 19. mars 2009.

Utallige vitenskapsmenn har forgjeves prøvd å skape liv. Det er umulig. Det må ånd til.
Guds Ånd, skriver Torstein Svela. Foto: AFP/Scanpix-Arkiv.

Skapelse og skaper.

Jan E. B. Tellefsen er 6/3 opptatt med at en må skille mellom a) evolusjonslæren som vitenskapelig teori og b) som grunnlag for menneskesyn og moral.

Ja, dette kan nok ikke bestrides. Mange evolusjonister kan ha et flott menneskesyn og høy moral. Men uten et fast grunnlag blir en lett utsatt for «tidsånden» og det politisk korrekte.

Han beskriver evolusjonslæren som en vitenskapelig teori. Saken er at det er den ikke. Hypotesen bygger på en utvikling fra dødt materiale til liv i en enkelt celle. Og videre til alle de livsformer vi kjenner i dag. Over milliarder av år. Utallige vitenskapsmenn har forgjeves prøvd å skape liv. Det er umulig. Det må ånd til. Guds Ånd.

Dessuten finnes det omtrent ikke overgangsformer mellom artene i de enorme fossilfunnene noe sted. Det finnes mange varianter innen den enkelte art, men ikke noe bevis på overgang fra art til art. Dyrerekkene dukker bare plutselig opp fullt utviklet.

Kritikken mot Evolusjonsteorien bare øker etter som vi får mer og mer kunnskaper. Det finnes utallige vitenskapsmenn over hele verden som sier at denne er fantasi og overtro. Ja, en ny religion. Her er noen få av utallige lignende uttalelser:

Lewis Bouonoure, direktør for Zoologisk Museum og fransk Nasjonalt Senter for vitenskapelig forskning: «Evolusjon er en eventyrfortelling for voksne.»

Henry Rimmer, doktor i vitenskap og teologi: «Jeg er ikke i stand til å se med hvilken rett en fritenker kan håne en kristen for hans tro på skapelsens mirakel, når den vantro selv aksepterer millioner av mirakler for å rettferdiggjøre sin krenkelse av hver eneste kjent lov om biologi og hvert vitnesbyrd fra paleontologi for å klynge seg til en miskreditert evolusjonsmyte.»

Henry Morris sier: «Den moderne forståelse av den enorme kompleksitet av DNA-molekyl og den genetiske kode som den inneholder, har forsterket den bibelske lære om stabiliteten (ingen makroevolusjon) av disse ÜslagÝ. Hver organisme skulle reprodusere etter sitt slag.»

Det var mange før Darwin som trodde på Guds skapelse og en utvikling av artene. Det nye var Darwins filosofiske materialisme. Alt på jord var kun materie, tilfeldigheter og planløshet.

Tanke, forstand, religion, kjærlighet, følelser, Gud – alt springer ut av materien ved hjelp av kjemiske reaksjoner i hjernen. «Tanken, forstanden er vår stolthet, vår beundring av oss selv,» skrev Darwin.

Evolusjonens tese om naturlig utvalg, at kun de sterkeste overlever og den sterkestes rett, har blitt brukt til maktmisbruk og grusomheter. Her snakket man om over- og undermennesker, stamme- og evolusjonsmoral. Bare de beste og friske skulle få leve.

Nietzsche, Hitler, Marx, Stalin, kolonialismens hvite overherredømme, fascisme og kommunisme ble inspirert av dette. Og er slett ikke uten en slik påvirkning i dag også (se Aril Edvardsens bok «Falne guder og den nye verdensordning»).

Utviklingslæren der alt er tilfeldigheter medfører et «nøytralt» livssyn. Det er umulig.

Jesus sa: «Den som ikke er med meg, er imot meg og den som ikke samler med meg, han sprer.» Han sa også: «Jeg er veien, Sannheten og Livet.»

Vår Skaper og Hans Ord ønsker å være grunnlaget for vår tanke og etikk.

Torstein Svela, Hundvåg