You ask why I follow this Jesus.

Facebook


Innlegg av Bishop Joe Smart Hopewell.

Når ordene blir oppløst

Kronikk av Jon Kvalbein, pensjonert lektor, i DagenMagazinet 16. august 2010.

Fra 1. januar 2009 opphørte ekteskapet - forstått som et samliv mellom mann og kvinne - som begep og institusjon i norsk lovverk. I lovens §1 heter det: "To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap." Kirkesamfunnene virker handlingslammet. La oss betrakte situasjonen i et større perspektiv.

Ord skal hjelpe oss til å skjelne ulike ting fra hverandre. Barne utvikler sitt språk etter hvert som det kan sette rette betegnelser på gjenstander, dyr og mennesker. Begrepene er tankens materiale. Ord trengs for å uttrykke meninger og følelser. Et rikholdig, presist og nyansert språk er tegn på høy kultur.

Vår samtid er opptatt av likestilling og skeptisk til alt som smaker av diskriminering. Man ønsker et inkluderende språk. Ingen skal føle seg utenfor. Problemet er at jo mer inkluderende et begrep blir, desto mindre blir det egnet til å skille, skjelne og skape klarhet.

Kirke
Ordet kirke har i lang tid vært et flertydig ord. Kriken er i egentlig mening Guds folk, de som har tatt imot evangeliet og er frelst i bibelsk forstand. Denne kirken er ikke synlig, bare Gud kjenner sine.
Ordet kirke er også brukt om bygningen der kristne samles til gudstjeneste. Og kirke er brukt om et kirkesamfunn, en sosiologisk størrelse med medlemsprotokoller og styringsstruktur. De store folkekirkene vil gjerne være inkluderende og omfatte så mange som mulig.

Som ordet "kirke" er mangetydig, er også ordet "kristen" blitt flertydig. For noen betegner ordet "kristen" en som tilhører den egentlige kirken, Guds folk. For andre er det en som ofte går til gudstjeneste i kirken. I vid betydning omfatter ordet alle som er medlem av et kirkesamfunn. Den norske kirke regner i praksis alle sine døpte medlemmer som kristne, uansett hva de tror og hvordan de lever.

En slik inkluderende språkbruk gjør det vanskelig å forkynne til vekkelse og omvendelse. Jesus satte et skille mellom mennesker. Noen var for ham, andre imot ham. Noen var Guds barn, andre var Djevelens barn. Noen levde under Guds nåde, andre under Guds vrede. Du må bli født på ny, sa Jesus til Nikodemus. Bare slik kommer et menneske inn i Guds rike. Der den kristne forkynnelsen ikke skjelner rett mellom kirken og verden, mellom kristne og ikke-kristne, mellom tro og vantro og mellom frelse og fortapelse - fordi den vil være inkluderende - vil kirken oppløse seg selv.

Kjærlighet
Ordet kjærlighet er også ødelagt ved at ordet har fått et nytt og utvidet innhold. Gud er kjærlighet, leser vi i vår Bibel. Slik har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Guds kjærlighet kommer til uttrykk ved et offer. Ekte kjærlighet er selvoppofrende. Har Gud elsket oss slik, er også vi skyldige til å elske hverandre. I sin kjærlighet har Gud gitt oss sine bud.

Ikke for å legge byrder på oss, men for at vi skal kunne leve et godt liv. Det sjette bud innebærer at det seksuelle fellesskapet hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne. Bare der. Den bibelske kjærlighet er beskrevet i 1 Kor 13. Her står det at kjærligheten gjør intet usømmelig. I Rom 1 er homoseksuell omgang skildret som uttrykk for "skammelige lidenskaper" og "slikt som ikke sømmer seg".

Det er en katastrofe at Den norske kirke har bidratt til å oppløse det bibelske kjærlighetsbegrepet ved å godta at homofile i vigslede stillinger kan leve i partnerskap, der noen av disse nå er konvertert til enkjønnede "ekteskap". Grensen mellom bibelsk skaperordning og syndig samliv er dermed visket ut - av "kirken selv"! Den instans som skulle være veileder, er blitt villeder. Kulturliberalismens seksulle revolusjon får ingen kraftfull motstand fra en kirke er menneskefrykten er større Gudsfrykten. Moraloppløsningen i samfunnet henger sammen med kirkens indre forfall.

I dag er kjærlighetsbegrepet utvidet slik at all seksuell utfoldelse som skjer frivillig mellom to mennesker over 16 år, blir ansett som uttrykk for kjærlighet.

Alle samlivsformer skal være likestilte, ingen skal diskrimineres. Dette er i dag statens politikk. Denne utvidede kjærlighetsforståelsen har gjort det umulig å skjelne mellom rett og galt. Moral blir nå stemplet som moralisme. Resultatet er et folk som ikke vet hva kjærlighet er.

Normalitets-begrepet er ødelagt på tilsvarende måte. Før var "normalt" en betegnelse på noe som ikke avvek fra en norm, eller noe som ikke avvek mye fra et statistisk gjennomsnitt. Men etter at det er blitt diskriminerende å betegne noe som avvikende, er det unormale blitt normalt. Alle samlivsformer og seksualiteter er gjort normale. Det er ingen tilfeldighet at aktivistiske kjønnsforskere har erklært "heteronormativiteten" som sin hovefiende.

Ekteskap
I dette åndsklima har vi fått en ny "ekteskapslov" i Norge. Nok en gang dreier det seg om å odelegge et ord ved å gi det ny og utvidet betydning. Før betegnet "partnerskap" et avtalt, offentlig registrert samliv mellom to av samme kjønn. Ekteskapet var en institusjon forbeholdt mann og kvinne. Slik har det vært ikke bare i kristen tradisjon. Denne fortåelsen av ekteskapet er også blitt allment stadfestet i menneskerettighetene.

Fra og med 1. januar 2009 eksisterer dette ekteskapet ikke lenger i norsk lovverk. Det er opprettet en ny institusjon, et såkalt kjønnsnøytralt "ekteskap" som ofaller to personer, uansett kjønn. Noe annet "ekteskap" kjenner ikke staten.

Hvorfor bråke om dette, tenker noen: "Vi inngikk ekteskap i kirken som mann og kvinne. Den nye loven har ikke endret noe på mitt ekteskap. Om staten registrerer det som "kjønnsnøytralt ekteskap", betyr ingenting for meg." De som tenker slik, er fanget av nådidens individsentrerte relativisme.

Er det uvesentlig at ekteskapet som bibelsk skaperodning ikke lenger eksisterer som norsk samfunnsinsitusjon? Betyr det ingenting for kristne mennesker at statens "ekteskaps"-begrep fjerner skillet mellom Guds skaperodning og et syndig samliv som ifølge Bibelen setter et menneske utenfor Guds rike? Ser vi ikke at budet "Du skal ikke bryte ekteskapet" endrer innhold dersom det nye ekteskapsbegrepet innarbeides i folks bevissthet? Betyr det ikke noe at neste generasjon i barnehager og skoler oppdras til å tenke at et ekteskap dreier seg om to mennesker uansett kjønn?

Den nye ekteskapsloven åpner for nye familieformer, der far erstattes med "medmor", der far leier livmor av surrogatmor og barn blir handelsvare på det internasjonale barnemarkedet? Familiebegrepet oppløses, noe tidens kjønnsaktivister ønsker. Den nye ekteskapsloven er en familiepolitisk katastrofe, idet barna og moralen ofres for at voksne skal kunne realisere seg selv.

VI TRENGER VEKKELSE!

VI TRENGER VEKKELSE!

Synspunkt.
Axel Remme. Tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon.

DagenMagazinet, tirsdag 3. august 2010.


DEN ÅNDELIGE situasjon vitner sterkt om det? Eller har vi slått oss til ro med en kristendomskultur, som verken har syn eller rom for vekkelsens påtrengende kall?

Er de tilvante former og de velkjente skikker blitt en ugjennomtrengelig ramme som hindrer enhver sann åndelig fornyelse? Et skall av religiøst ferniss, så tykt og elsket at hjertet

ikke lenger rammes av sannhetens ord. Blir troen anvendt som skalkeskjul for uomvendte holdninger i stedet for å være en åpen dør for og utrakt hånd mot Guds mangfoldige gaver?

Er kristenlivet blitt et kriseliv som holdes oppe av skippertak, fromme ord og utstrakt aktivitet? Mange av oss bør la disse spørsmål trenge inn!



VI TALER OM TILTAK, prosjekt, vekst, menighetsplanting. Men tanken om vekkelsens nødvendighet for alt dette synes å få stadig mindre vekt i forkynnelsen og tilretteleggingen av det kristne arbeid. Bare i de mest konservative bedehus- og frikirkelige miljø er dette fortsatt et tema. Med stadig bønn og lengsel etter på nytt å bli tatt inn i den underbare åndspåvirkning som gir ny kjærlighet, styrke og iver, også for medmenneskers frelse.

Det er vekkelse vi trenger! Bibelsk vekkelse som i Samaria og Efesus i den første kristne tid. Og som den så mange steder siden i kristenheten har manifestert Guds frelsesgjerning og forvandlet mennesker. Vekkelse som stanser oss i vår likegyldighet og flukt fra Guds kall til omvendelse og hellig liv. Den slags vekkelse som fører til bekjennelse, anger og tro, og et nnytt liv.



SOM I ALLE TIDER trenger også vi den åndelige vekkelsens hjelp til å høre Guds tale rett, gripes av den og "komme til sannhets erkjennelse". Det uforklarlige, mektige Guds nærvær, som drar oss tilbake til hans favn så vi sant og ydmykt må be: Gud, vær meg synder nådig! Tider med den Åndens ild over forkynner og forsamling som bøyer hjerte og kne for den Allmektige Frelser.

Slik vekkelse skaper ettermøte både i våre gudshus og i våre hjem. Fordi Guds tale følger oss med alvoret og forkynner hans hellighet. Den gjør synden simpel og ond, og viser oss den nifse sannhet om vår falne og risikable tilstand. I opplevelsen av denne sterke Gudnærhet dømmes "hjertets tanker og råd". Med den sterke advarselen følger det stadige kall og de gode tilskyndelser.

Spesielle møteopplegg, velredigerte samværformer, tilpassede ordninger, fyldigere liturgi, ikke noe av dette kan erstatte eller må være forutsetning for kristen vekkelse. Den er Guds undergjrening, som kommer i de tider og med de redskap han vil.



VI NÆRMER OSS åndsfattigdommens minimumsgrense, hvor veien videre fører til det store frafall. Får ikke vekkerrøsten fra Herren kalle oss tilbake,kan vi verken skjønne denne tragedien, ta den på alvor eller ta imot frelse. "Nå er tiden til å søke Herren." Slik forkynte profeten Hosea. Det er en påminnelse som også vært folk og vår kirke trenger. Hører vi "han som taler fra himmelen"?

Vi trenger vekkelse! Åndens kraftfulle påminnelse og tukt. Det overbevisende møte med Jesus. Den særskilte og virkekraftige opplevelse av hans nærhet og gjerning.

Men hvor mye erkjennes og forkynnes dette? Denne viktige del av kristenhistorien er neglisjert og nesten fraværende i den kirkelige forkynnelse, både muntlig og skriftlig. Men den er heller ikke tatt godt vare på i bedehus- og misjonsarbeidet.

Uten erkjennelsen av vekkelsens behov hindres den kristne forsamling i bønn og forventning om at Gud skal gripe inn med frelse og fornyelse! Den velsignelse som alltid har vært resultat av vekkelsen og satt så dype, gode spor i folket.

Er denne erkjennelse virkelig og levende hos oss?