Er Bibelen full av selvmotsigelser?

 



Debattinnlegg i avisen Dagen mandag 24. juni 2013
Av Asbjørn Berland, teologistudent.

Bibelsyn

I sitt frispark i Dagen 25. mai hevder Kåre Skuland at Bibelen er full av selvmotsigelser, og nevner åtte ting i Bibelen han tror motsier seg selv, men likefullt er sant.  Selv om han ikke nevner meg, leser jeg det som et indirekte svar til meg etter at jeg kritiserte ham for å si at både arminianisme og calvinisme var bibelsk.
Skuland gjør en fundamental feil i artikkelen som ødelegger meningen med alt han skriver.  Skuland skiller ikke mellom selvmotsigelse og paradoks. Konsekvensene blir at han tror  at veldig mye i Bibelen motsier seg selv.  Dermed ender han, uten selv å være klar over det, opp i samme båt som  liberalteologene, som også hevder at Bibelen er full av selvmotsigelser.  Jeg setter pris på at han ønsker å ta Bibelen på alvor, og ikke unngår bibelvers, slik mange gjør.  Likevel er mye av det han skriver kritikkverdig, og bryter med logikken.

Den mest  sentrale loven innenfor logikken er nemlig det som på engelsk kalles "The law of noncontradiction", som sier at noe ikke kan være noe og samtidig ikke være noe på samme tid og samme måte.  En kan umulig hevde  at utsagnene   "Jesus er Gud" og "Jesus er ikke Gud" kan være sanne på samme tid og samme måte.  Ifølge Skulands logikk kan i prinsippet både den allmenne kristenhet og Jehovas Vitner ha rett i spørsmålet om Jesus var Gud.

Å godta selvmotsigelser burde være fullstendig uakseptabelt for enhver kristen.  Den anerkjente teologen B. C. Sproul har sagt:  "For kristne er det å godta en åpenbar selvmotsigelse et intellektuelt selvmord og en ærekrenkelse mot Den Hellige Ånd.  Ånden er ikke årsaken til forvirring.  Gud taler ikke med to tunger. (....)  Om en selvmotsigelse kan være sann i Guds tanke, kan ikke noe Gud har åpenbart for oss ha noen mening. (....)  Om en selvmotsigelse kan være sann har vi ikke noen mulighet for å skille mellom en sannhet og en løgn."  Om en godtar selvmotsigelser gir ingenting i Bibelen mening.  Da kan det etter Skulands tanke være sant som det står i Job 42:2 at Gud kan gjøre alt, samtidig som Gud ifølge Skuland likevel ikke kan gjøre alt.  Dermed gir det ingen mening å hevde at Gud kan gjøre alt, for Gud kan ikke gjøre alt likevel!  Om utsagnet "Gud kan gjøre alt" skal gi mening, må utsagnet "Gud kan ikke gjøre alt" være falskt, så lenge utsagnene skal forstås på samme måte.

Om Skuland derimot hadde forstått forskjellen på selvmotsigelse og paradoks hadde han erkjent at treenighetslæren selvfølgelig ikke er en selvmotsigelse,; den er et paradoks.  Et paradoks er to utsagn som ved første øyeblikk er vanskelig å få til å harmonisere med hverandre, men som kan være mulig å løse, og som ikke bryter med "The law of non-contradiction".  Det er for eksempel ingenting ved treenighetslæren som bryter med "The law of non-contradiction".

Skulands tanker om selvmotsigelser gir grobunn for relativisme innenfor kristenheten.  For når to utsagn som motsier seg selv blir like gyldig, blir de likegyldig.  Det finnes ingen grunnlag for å diskutere med en som godtar selvmotsigelser.  Skal en kunne diskutere med noen må en nødvendigvis operere med et premiss om at selvmotsigelser er falske .  Ellers kan en ikke kritiseres noe hos den andre.  For om jeg for eksempel sier til Skuland:  "Det er feil av deg å hevde at treenighetslæren er en selvmotsigelse", da kan Skuland ut fra sine egne premiss svare tilbake:  "Ettersom jeg godtar  selvmotsigelser i min argumentasjon kan jeg hevde at treenighetslæren er en selvmotsigelse, samtidig som treenighetslæren ikke er en selvmotsigelse.  Dermed har du ingen grunnlag for å hevde at jeg tar feil ved å si at treenighetslæren er en selvmotsigelse, ettersom jeg også sier at trenighetslæren ikke er en selvmotsigelse."

En slik argumentasjon er naturligvis latterlig, og det tror jeg også at Skuland forstår.  Selv om Skuland ikke ville ha svart på denne måten, blir dette konsekvensene av at han godtar selvmotsigelser.  Noe at det mest sentrale ved diskusjoner er jo nemlig at en forsøker å vise at noe den andre har sagt motsier en allerede etablert sannhet som begge er enige om.  I kristne debatter er det typisk at en forsøker å vise at noe den andre hevder blir motsagt av noe i Bibelen.  Dette er derimot helt umulig om en godtar  selvmotsigelser, slik Skuland gjør.

Jeg kunne ha kommentert alle punktene Skuland nevner, men med begrenset plass burde det jeg allerede har skrevet være mer enn nok grunnlag for å avvise selvmotsigelsene til Skuland.  Vi unngår ikke strid og splittelser ved å godta selvmotsigelser, slik Skuland hevder.  Ved å godta selvmotsigelser relativiserer vi derimot sannheten, noe ingen kristne med respekt for Guds ord burde gjøre.