mandag 18. august 2008

NÅR MØRKET BLØR STRIMER AV LYS


Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme deg over meg.

Artikkel i DagenMagazinet 16. august 2008 av Atle Skorstad.

Atle Skorstad var i fint driv opp karrierestigen da en depresjon styrtet ham ned i et massivt mørke. Da det holdt på å kvele ham, oppdaget han Jesusbønnen – den ortodokse kirkes gave
til verden. Bønnen ble surstoffmasken hans.
– Gjennom Jesusbønnen opplevde jeg at livet på mystisk vis strømmet inn til meg, tvers gjennom smerten, skriver Skorstad. Her følger hans overlevelsesberetning.


FOR TI ÅR SIDEN lå livet mitt i ruiner. Jeg hadde gått fra en lovende karriere og et liv fullt av aktiviteter, til å bli hjelpeløs, isolert og uten blikk for framtiden. Livet mitt var kanskje ikke ødelagt sett fra et utvendig ståsted. Men innvendig var jeg en ørken. På fagspråket kaller man tilstanden jeg var i for en alvorlig depresjon.

Min krise kom til i det brutale møtet mellom traumatiske hendelser og et hektisk liv. Da veggen møtte meg, kom den brått, og smellet var kraftig – jeg ble satt helt ut for lang tid. Det ble en mørk natt, der morgenlysningen lot vente på seg.

Uten en positiv visjon visner sjelen. Som så mange andre var jeg ærgjerrig på livet og ønsket meg et sted i solen, med alt hva det innebærer av krav til meg selv, materiell status og sosial posisjon. Opp gjennom livet har jeg hatt drømmer om hva jeg skulle bli og utrette, men alt dette ble borte i natten. Jeg hadde nå ingen utsikt, jeg var begravd. Jeg fikk erfare hvor skjørt livet kan være, og hvor tomt det oppleves når alle drømmene og «idolene» blir revet bort.

Å LEVE GJENOM et slikt mørke er å leve med paradokser, hardt og brutalt. Jeg var svekket, men på underlig vis fant jeg rom for takknemlighet for det gode i livet, nettopp da det gode livet ble tatt fra meg. Depresjon er en ynkelig og ensom tilstand, selvfølelsen svekkes. Men nå kunne jeg etter hvert leve meg inn i andre menneskers lidelse og dermed oppleve et større fellesskap enn «meg og mine egne».

Det er ingenting som er romantisk med en depresjon. Energiene er i ubalanse. Kjemisk sett er signalstoffene i ulage, og hjernecellene snakker ikke godt sammen. Jeg slepte meg gjennom dagene, manglet evne til å ta meg sammen og håndtere et vanlig hverdagsliv. På det verste orket jeg nesten bare å puste. Det var som å bli skutt i filler av giftpiler. Alt var et ork, og det vanskeligste var kanskje at jeg ikke forsto tilstanden, eller kunne få andre til å forstå den. Etter hvert fikk jeg fatt i bøker som kunne sette slike lidelser i sammenheng, jeg håpet å finne en veg ut av mørket. En av disse bøkene var Wilfrid Stinissens «Natten er mitt lys», der han beskriver Johannes av Korset sin mørke natt. Jeg oppdaget etter hvert en tradisjon som leser slike tilstander som en etappe på vegen mot Gud, slik som Johannes av Korset gjør. Han kaller det sjelens eller åndens natt. Det var en positiv visjon, og jeg grep den.

JEG BEGYNTE Å SE for meg mennesker i ulike tids-aldre, og deres mørke netter. Profetenes ensomhet, apostlenes lidelser, alle enkeltpersonene gjennom tidene som har gjennomlevd sine mørke netter. Jeg fant fellesskap i den allmenneskelige erfaring med smerte. Job, Abraham, Jesaja og David er kanskje bibelske storheter, men deres erfaringer av tap, fornedrelse og meningsløshet deles av mange ulike hverdagsmennesker verden over. Jeg leste om Frans av Assisis åndelige kriser, Johannes av Korsets isolasjon i munkecellen, og ikke minst Jesu angst i Getsemane. Nå vendte jeg meg mot den samme Jesus, jeg ville kople min lidelse til Guds egen lidelse i Jesus. Det ble et lys i natten, en lettelse at noen delte min erfaring.

Jesus på innpust
I EN ÅRREKKE
har jeg sunget i kirkekor. Mine yndlingsverker har alltid vært messer og rekviem, der Jesu og menneskers lidelseshistorie blir besunget i ledd som Kyrie Eleison, Agnus Dei og Libera Me. Det er på samme tid storslått og intimt. Dette ble også en inngang til Jesusbønnen, dette enkle ropet om redning som jeg fant i boken om sjelens natt og som kirken har bedt i et årtusen. Jeg så for meg Jesu milde ansikt og hvordan han bar lidelsene og resiterte etterhvert Kyrie Eleison, også på mitt eget språk: Jesus Kristus – forbarme deg over meg. Og jeg gjorde det på den måten jeg hadde lært i bøkene: Jesus på innpust, Kristus på utpust. Kyrie Eleison, Kriste Eleison.

Etter hvert ble bønnen en måte å puste på. Å be slik var ikke et krav og en prestasjon, men en livsnødvendighet. For meg ble Jesusbønnen en inngang til det livet som er Livet – Guds eget liv i oss. Og en erfaring av at Jesus kommer oss til hjelp i vår svakhet om vi ber han, selv om det ikke nødvendigvis føles slik.

Desperat etter å bli fylt
JOHANNES AV KORSET skriver at sjelens natt ikke er egentlig mørke, men mer som å bli blendet av Guds lys. Å bli et tomt kar som Gud kan fylle. Tomheten er i seg selv ingenting, og for oss er den smertefull. Å være tom i seg selv, uten annet enn åpenhet overfor Gud, er kanskje den tilstanden Jesus kaller «å være fattig i seg selv». Hvem ønsker å være fattig i seg selv? Indre tomhet er en farlig tilstand. Jeg var desperat etter å bli fylt, og kunne ty til hva det måtte være for å slippe denne erfaringen av død. Men Jesusbønnen var ikke en droge, eller et substitutt. Den ble en styrke, en oase, midt i denne tørre svakheten. Jesusbønnen – Jesus Kristus, forbarme deg over meg – ble det ankeret som holdt meg fast, det som gjorde at jeg unngikk å ty til farlige halmstrå.

Gjennom dette opplevde jeg å erfare Guds nærvær i livet gjennom oppmerksomhet, stillhet og henvendelse. Jesusbønnen var å tillate Gud å være en del av mitt liv, og tillate den smerten og de paradoksene som følger et slikt møte. Gjennom Jesusbønnen opplevde jeg at det finnes et rom i meg som ikke er knust eller brutt ned, selv om livet ellers var i ruiner. Det ble begynnelsen på helbredelsen.

En sikker vei til fortvilelse
EN OFTE UTTALT FARE
med å fokusere på det indre livet, er at det ytre livet, forpliktelser i hverdag og fellesskap med andre mennesker, blir fortrengt til fordel for et usunt selvfokus. Samtidig er det kanskje nettopp dette som har bidratt til å gjøre tilværelsen så vanskelig. Å fokusere bare på seg selv i en slik situasjon, er en sikker veg til fortvilelse. Jeg trengte noe annet enn meg selv for å bli motivert til handling. Dette handlet ikke nødvendigvis å bytte ut gamle verdslige aktiviteter med nye religiøse gjøremål. Jesusbønnen og den forvandlingen som de kristne mystikerne beskriver, ble for meg en tredje veg. Det dreide seg verken om å rømme fra forpliktelser eller å erobre nye omgivelser gjennom en kristen identitet, men om å finne tilbake til et ekte felleskap med Gud og mennesker.

I den mørke natten ble jeg nullstillt. Jeg fikk erfare tilværelsen fra en dyp mørk dal, i stedet for en opplyst fjelltopp. Ting ser annerledes ut nedenfra. Erfaringer forsterkes; en som er sulten setter mer pris på maten enn den mette.

Jeg var altså ikke alene i natten. Å be med ånde-drettet ble å ta dette helbredende lyset inn i den kroppen som skulle bære denne «nedbrutte ånden». Jesus på innpust, Kristus på utpust – forbarme deg over meg.

Å be denne bønnen i mitt eget mørke, åpnet opp for en delaktighet i et felleskap som var større enn «meg og Jesus». Det handlet ikke om å være offer eller å være helt, men om å finne en veg: la krisen bli en port og ikke en ruin. Simone Weil skriver om vanskeligheter som er så store at vi ikke kan omgåes dem uten å lyve og fornekte: Det er da man vet at man står overfor en veg.




Uavlatelig?
JESUSBØNNEN
, har jeg lært, er i østkirken blitt et ikon for hvordan Gud kommer oss i møte og forbarmer seg over mennesket og menneskeheten. En historie fra Russland forteller om en ung munk som reiste vidt omkring for å lære seg hvordan man kan «be uavlatelig», slik Paulus skriver i et brev. Han gjennomlevde store kvaler, besøkte utallige klostre, bosatte seg i jordhuler etcetera, før han endelig fikk svaret på gåten. Å be uavlatelig er å be bønnen Jesus Kristus med åndedrettet: Jesus på innpust, Kristus på utpust, til dette bes til stadighet i deg.

I dag er jeg ute av krisen. Det har tatt tid å komme seg oppå igjen, reisen har til tider vært litt av en tålmodighetsprøve. Jeg skulle gjerne vært dette foruten. Men nå er det blitt en del av livet mitt. Jeg opplever at livet, på mystisk vis, strømmer inn i meg fra det stedet der det engang var smerte. Fra meg og ut til andre, og fra andre til meg. For den største gleden i en slik mystisk erfaring, er erfaring av fellesskap med mennesker og Gud, erfaring av nytt liv. Og da betyr Kyrie Eleison ikke bare Jesus Kristus forbarme deg over meg, men Jesus Kristus forbarme deg over oss.

Artikkelen er hentet fra magasinet STREK (nr.2/08) som er et

uavhengig, kristent fordypnings- og reportasjemagasin. STREK ønsker å bidra til å sikte norsk kirkeliv inn mot sitt sentrum: relasjonen til Jesus Kristus. Mer informasjon finner du på strekmag.no

2 kommentarer:

Himayalaya sa...

Veldig fint innlegg
Det ble søndagens preken for meg og Kenneth.Han er 50% sykemeldt nå, så det ble litt spesiellt aktuellt.

Bestemor Aud sa...

Så flott!
Avisen Dagen Magazinet har utrolig mye godt å formidle!