Fant denne artikkelen i helgebilaget til avisen Dagen i sommer, og tok kopi av den til min datamaskin. Den er så god at jeg vil at flere skal få del i den: Velbekomme!!
Velsignet Helg 27
LØRDAG 14. juli 2007
FRISPARK: Nina Karin Monsen, filosof og forfatter
ÅSE KLEVELAND OPPGA nylig religionens onde virkninger som begrunnelse for å bli ny leder i Human-Etisk Forbund. En slik blindhet hos human-etikere er ikke uvanlig. De kaller kristendom for overtro og irrasjonalitet. Gud forkastes fordi han er menneskeskapt. De slår all religion i hartkorn og hevder at religion er årsak til alle sosiale problemer.
Om kristendom er overtro, er human-etikk undertro. Om kristendom er irrasjonell, blir
human-etikken ikke derfor rasjonell. Humanetikk er faktisk bare et overflatisk livssyn. Det kommer også fra mennesket. Verden blir ikke mer objektiv om Gud forsvinner, den blir bare mer livløs. Human-etikken har ikke noe dødssyn, og kan ikke forklare menneskelivets store motsetninger og utfordringer. Den livnærer seg på kristne ideer uten å takke.
KRISTNE TAR I VÅRE DAGER ikke igjen ovenfor kritikere. De vil ofte være så snille. Men nå er det på tide at mange snakker høyt om den religionen som slett ikke ligner de andre. Ofte opplever jeg kristne som for private. De fremstår ikke som troende i utide. Det kan virke som om de er kristne mest for seg selv. Kanskje er det en følge av Lutherdommens syn om at mennesket står alene med Gud og frelses ved nåden alene. Da blir bønnen viktig, ikke samtalene om Gud. Det som finnes i den enkeltes hode og hjerte får betydning, det som ytres blir ikke vesentlig. Kanskje er denne tausheten grunnen til at mange moderne mennesker ofte ikke forstår hva kristendom er. De kjenner det kristne tankemønsteret best fra dets kritikere. Men ideen om menneskets verdighet og derved alle menneskerettigheter kom med kristendommen.
Mennesket har iboende verdighet som Guds barn. Gud kan ikke skape noe som er uverdig,
han skaper i sitt bilde. Mennesket er skaperverkets ypperste skapning, et vesen med personlighet og sjel. Mennesket bekrefter sin verdighet ved å følge Guds bud. Menneskerettigheter eksisterer bare så lenge mennesker lever i henhold til sine plikter. Forsvinner Gud fra sin skapning, blir skapningen deretter. Menneskerettighetene blir tilfeldige sosiale og politiske goder som svinger med politikernes synsinger.
KRISTENDOMMEN FØRER mennesket inn i en tenkning som binder sammen livets motsetninger. Den slår en sirkel fra liv til død, fra levende til de døde, fra kjærlighet til hat, fra nærhet til avstand, fra godt til ondt, fra lidelse til frelse, fra mørke til lys. Kristendommen opplyser og belyser, den løfter og beriker. Jeg vet ikke om en tenkning som bedre forklarer menneskets dypeste livserfaringer.
Human–etikk mangler forestillingen om mennesket som et vesen av kropp, sjel og ånd. Når noen dør, er det bare et legeme som ikke beveger seg lenger. De døde blir kun biter i de levendes hukommelse. Døden blir et fullstendig uforstått øyeblikk, den kan ikke erkjennes hverken av den som dør eller de nære. Human–etikken er kontekstløs uten kristendommen. Den kan ikke engang begrunne moral, ikke forsvare den gode eller kritisere den onde. Det gode og onde er begge utenfor human-etikkens rekkevidde. Den er bare et oppblåst navn,et tomt skall. Den beskytter ikke fellesskapet. At undertro og firkantet vantro er skadelig, blir ikke erkjent.
HVA VIL SKJE NÅ NÅR kristendommen er dårlig tenkt og sjeldent formulert? Hva når human-etikken ikke lenger kan leve i denne store tenkningens glans, men selv må svare på menneskets store spørsmål? Da kan den ikke annet enn fortsette å hevde at erkjennelsen ikke har dybder og ikke topper. Der er ingenting annet å erkjenne enn det som daglig drypper fra media av forskjellig krims krams eller kommer fra trendy forskning. Vitenskapen er også menneskeskapt, og sikker kunnskap gir den ikke. Tro kan den ikke noe om overhodet.
Human–etikk er vegetarkristendom. Vegetarianerne bruker betegnelsen soyabiff. Ved hjelp av falske begreper får de det animalske med i kosten og de som spiser kan føle seg dyrisk mette. Human-etikere metter foreløpig sine tilhengere med kristne ideer og verdier i light-versjon, som når de lager konfirmasjon, foretar vielser og bisettelser. De kan henvise til moral og etikk, utelukkende på grunn av ballasten med to tusen år kristendom. Kristendommen er den eneste kilden til et humanistisk menneskesyn. Ved dens innføring ble en barbarisk livsstil erstattet med barmhjertighetens og frelsens nåde.
FOR DE SOM IKKE KJENNER de kristne kildene, vil menneskets likeverd etter hvert kun bety det samme som likhet mellom mennesker i en banal, flat sosial-politisk forstand. Når mennesker blir ansett for å være like, er alle personlige forskjeller en fare og en trussel. Uten den indre personlige, åndelige og sjelelige kvaliteten, blir mennesket selv umenneskelig. Da kan alle gjerne likebehandles, godt eller dårlig, det blir ett fett.
Human-etikken slipper politikken inn i religionens rom. Når politikken overtar erkjennelsen,
forsvinner alle gåter som ikke kan beskrives i et partiprogram. Livet blir ikke bedre. Ingen har
gjort livet på jorden til et større helvete enn Stalin, Hitler og Mao gjorde på 1900-tallet. De
trodde ikke på Gud. De var politikere.
LØRDAG 14. juli 2007
FRISPARK: Nina Karin Monsen, filosof og forfatter
ÅSE KLEVELAND OPPGA nylig religionens onde virkninger som begrunnelse for å bli ny leder i Human-Etisk Forbund. En slik blindhet hos human-etikere er ikke uvanlig. De kaller kristendom for overtro og irrasjonalitet. Gud forkastes fordi han er menneskeskapt. De slår all religion i hartkorn og hevder at religion er årsak til alle sosiale problemer.
Om kristendom er overtro, er human-etikk undertro. Om kristendom er irrasjonell, blir
human-etikken ikke derfor rasjonell. Humanetikk er faktisk bare et overflatisk livssyn. Det kommer også fra mennesket. Verden blir ikke mer objektiv om Gud forsvinner, den blir bare mer livløs. Human-etikken har ikke noe dødssyn, og kan ikke forklare menneskelivets store motsetninger og utfordringer. Den livnærer seg på kristne ideer uten å takke.
KRISTNE TAR I VÅRE DAGER ikke igjen ovenfor kritikere. De vil ofte være så snille. Men nå er det på tide at mange snakker høyt om den religionen som slett ikke ligner de andre. Ofte opplever jeg kristne som for private. De fremstår ikke som troende i utide. Det kan virke som om de er kristne mest for seg selv. Kanskje er det en følge av Lutherdommens syn om at mennesket står alene med Gud og frelses ved nåden alene. Da blir bønnen viktig, ikke samtalene om Gud. Det som finnes i den enkeltes hode og hjerte får betydning, det som ytres blir ikke vesentlig. Kanskje er denne tausheten grunnen til at mange moderne mennesker ofte ikke forstår hva kristendom er. De kjenner det kristne tankemønsteret best fra dets kritikere. Men ideen om menneskets verdighet og derved alle menneskerettigheter kom med kristendommen.
Mennesket har iboende verdighet som Guds barn. Gud kan ikke skape noe som er uverdig,
han skaper i sitt bilde. Mennesket er skaperverkets ypperste skapning, et vesen med personlighet og sjel. Mennesket bekrefter sin verdighet ved å følge Guds bud. Menneskerettigheter eksisterer bare så lenge mennesker lever i henhold til sine plikter. Forsvinner Gud fra sin skapning, blir skapningen deretter. Menneskerettighetene blir tilfeldige sosiale og politiske goder som svinger med politikernes synsinger.
KRISTENDOMMEN FØRER mennesket inn i en tenkning som binder sammen livets motsetninger. Den slår en sirkel fra liv til død, fra levende til de døde, fra kjærlighet til hat, fra nærhet til avstand, fra godt til ondt, fra lidelse til frelse, fra mørke til lys. Kristendommen opplyser og belyser, den løfter og beriker. Jeg vet ikke om en tenkning som bedre forklarer menneskets dypeste livserfaringer.
Human–etikk mangler forestillingen om mennesket som et vesen av kropp, sjel og ånd. Når noen dør, er det bare et legeme som ikke beveger seg lenger. De døde blir kun biter i de levendes hukommelse. Døden blir et fullstendig uforstått øyeblikk, den kan ikke erkjennes hverken av den som dør eller de nære. Human–etikken er kontekstløs uten kristendommen. Den kan ikke engang begrunne moral, ikke forsvare den gode eller kritisere den onde. Det gode og onde er begge utenfor human-etikkens rekkevidde. Den er bare et oppblåst navn,et tomt skall. Den beskytter ikke fellesskapet. At undertro og firkantet vantro er skadelig, blir ikke erkjent.
HVA VIL SKJE NÅ NÅR kristendommen er dårlig tenkt og sjeldent formulert? Hva når human-etikken ikke lenger kan leve i denne store tenkningens glans, men selv må svare på menneskets store spørsmål? Da kan den ikke annet enn fortsette å hevde at erkjennelsen ikke har dybder og ikke topper. Der er ingenting annet å erkjenne enn det som daglig drypper fra media av forskjellig krims krams eller kommer fra trendy forskning. Vitenskapen er også menneskeskapt, og sikker kunnskap gir den ikke. Tro kan den ikke noe om overhodet.
Human–etikk er vegetarkristendom. Vegetarianerne bruker betegnelsen soyabiff. Ved hjelp av falske begreper får de det animalske med i kosten og de som spiser kan føle seg dyrisk mette. Human-etikere metter foreløpig sine tilhengere med kristne ideer og verdier i light-versjon, som når de lager konfirmasjon, foretar vielser og bisettelser. De kan henvise til moral og etikk, utelukkende på grunn av ballasten med to tusen år kristendom. Kristendommen er den eneste kilden til et humanistisk menneskesyn. Ved dens innføring ble en barbarisk livsstil erstattet med barmhjertighetens og frelsens nåde.
FOR DE SOM IKKE KJENNER de kristne kildene, vil menneskets likeverd etter hvert kun bety det samme som likhet mellom mennesker i en banal, flat sosial-politisk forstand. Når mennesker blir ansett for å være like, er alle personlige forskjeller en fare og en trussel. Uten den indre personlige, åndelige og sjelelige kvaliteten, blir mennesket selv umenneskelig. Da kan alle gjerne likebehandles, godt eller dårlig, det blir ett fett.
Human-etikken slipper politikken inn i religionens rom. Når politikken overtar erkjennelsen,
forsvinner alle gåter som ikke kan beskrives i et partiprogram. Livet blir ikke bedre. Ingen har
gjort livet på jorden til et større helvete enn Stalin, Hitler og Mao gjorde på 1900-tallet. De
trodde ikke på Gud. De var politikere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar