Den som har øre, han høre.

«Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.»

Selv om en har to ører, er det ingen selvfølge at en hører hva som sies. Spesielt ikke når Gud taler. Det kan virke som om det har med hjertets innstilling å gjøre. Det står fortalt om den første som tok imot evangeliet i Europa, forretningskvinnen Lydia, at «Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.» (Apgj.16:14)

Noen ganger er det skjebnesvangert å ikke høre. Tenk på dem som levde på Noas tid.

Gud var i ferd med å føre en dom over verden. Han varslet Noa. Og Noa trodde Gud. Han ble en forkynner for sin samtid om hva Gud hadde sagt. (2.Pet.2:5) Hørte de? Ja. Men ikke slik at hjertet var åpent. Det fikk katastrofale følger. De gikk under da flommen kom. Det var for sent da det begynte å regne. Da var Arken lukket. Av Gud selv.

Problemet var ikke at Gud ikke hadde talt. Problemet var at folk ikke lyttet.

Det er Guds natur å varsle. Som oftest kommer advarselen gjennom mennesker han bruker.

Gud var i ferd med å føde en frelser i Israel. Kom han brått og uventet? Så visst ikke. Allerede flere tusen år i forveien hadde Gud gitt Eva et løfte om en frelser. Siden ble det gjentatt gang på gang av Herrens profeter. Daniel anga tidspunktet og Mika stedet for hans fødsel. Da det hadde skjedd brukte Gud en engel, vismenn fra et annet land og to gamle gudfryktige mennesker i hovedstaden for å annonsere nyheten. Senere, da han som voksen trådte frem for offentligheten, var det etter at døperen Johannes hadde identifisert ham som Guds offerlam. Jesus oppfylte Skriftene gjennom alt han sa og gjorde. Og likevel, lederskapet og størstedelen av folket hørte ikke. Da han for siste gang så Jerusalem, kunne han ikke holde tårene tilbake: «Visste du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne...Dine fiender skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» (Luk.19:44)

Når Gud har talt, sitter vi selv med ansvaret. Jesu advarsler falt på døve ører. Det hjalp ikke å fortsette med rituelle handlinger. Nå gjorde Gud noe nytt. Den som ikke hørte denne mannen fra Nasaret gikk fortapt. Noen årtier senere jevnet også den romerske hærfører, Titus, Jerusalem med jorden.

Folk har alltid vært fascinert av fremtiden. Og mange prøver på forskjellig måte å få en titt inn bak forhenget. Men Gud er den eneste som er i stand til å «fortelle enden fra begynnelsen og fra fordum tid det som ennå ikke har skjedd.» (Jes.40:6)

Det finnes 737 forskjellige forutsigelser om fremtiden i Bibelen. Av disse har 594 allerede gått i oppfyllelse. De som gjenstår er om begivenheter knyttet til verdens ende. Siden det ennå ikke har skjedd, har Bibelen vist seg å være hundre prosent nøyaktig så langt. Hvorfor er det da ikke større interesse for guddommelig åpenbaring?

Historien vil bli brakt til en avslutning. Og det av et menneske. Ikke ved å trykke på en atomknapp, men ved å åpne en bokrull i himmelen. Der står alle begivenheter i forbindelse med enden nedtegnet. Når dramatikken topper seg, vil Jesus komme tilbake til jorden for å ta kontrollen over avslutningen. Slik er det kristne håp. Jesus vil ta makten. Den Jesus som ble tatt opp til himmelen er den samme som skal komme tilbake for å regjere. I den lille tid som gjenstår før dette skjer, har mennesker muligheten til å åpne sine hjerter. Spesielt vi som kaller oss kristne trenger en skjerpe lydhørhet nå. Den som har øre å høre med, han høre hva Ånden sier til menighetene, sa Jesus.

Andakt i avisen Dagen, Velsignet Helg. Lørdag 26.01.08 av Alv Magnus.