En gang var Peter Hitchens ateist i likhet med sin berømte bror Christopher Hitchens. Nå mener den profilerte skribenten at sekulariseringen ødelegger Storbritannia.
FOR DEN SOM ikke spontant forbinder noe med det britiske etternavnet Hitchens, er stikkordet nyateisme. De siste ti årene har det vokst fram en krets av forfattere som har innledet et stormløp mot gudstro generelt og kristendommen spesielt. Ved siden av Oxford-professoren Richard Dawkins har Christopher Hitchens, som døde av kreft i desember, vært den fremste av angriperne. Desto mer interessant er det at den to år yngre bror formidler stikk motsatte synspunkter. - Ingen tror på meg når jeg sier det, men det var tilfeldig at jeg ble en mediemener, sier Peter Hitchens til Dagen. Vi møter ham over en kopp kaffe i den ærverdige London-bydelen Kensington, like ved redaksjonen til avisen The Mail on Sunday, der han skriver sine ofte krasse kommentarer. For egen del klager han ikke, og understreker at han i likhet med mange lever et godt liv i England. Men han mener utviklingen i hjemlandet går i gal retning, og han tror stadig flere vil få merke det. På den ene siden mener han det skyldes dårlige politiske veivalg, men han mener også at landet befinner seg i en krise som har med tro og moral å gjøre.
- VI SYNKER mens vi burde vært et av de ledende landene i verden, kulturelt og økonomisk, sier han. Viktige årsaker til dette er ifølge Hitchens at sosiale strukturer og den kristne kulturen blir brutt ned. Han mener familieoppløsning og gudløshet virker gjensidig forsterkende i negativ retning. - Vi har ingen evig far og ingen jordisk far, og dermed ingen udiskutabel autoritet. Vi har ingen beskytter og er overlatt til oss selv, sier han. Skrur vi klokken noen tiår tilbake, ville knapt noen tippet at Hitchens skulle komme til å stå fram som en kristen kulturkritiker. Som tenåring tente han på Bibelen sin. De neste 20 årene trodde han ikke på Gud og var sterkt engasjert langt ute på den plitiske venstresiden. Men som aviskorrespondent i Sovjetunionen observerte han imidlertid ting som førte til at ateismen ga ham flere spørsmål enn svar, og mer fortvilelse enn håp om å leve et meningsfullt liv. Løsningen fant han i tradisjonell anglikansk tro. Han forteller om dette i boken "The Rage Against God" (Raseriet mot Gud) som kom ut i 2010.
SOM KONSERVATIV KRISTEN POLEMIKER er Peter Hitchens fullt klar over at mange ikke liker det han sier og skriver, men bedyrer at han bare formidler det han mener. Blant annet mener han at sosialliberalere og kulturelle marxister siden 1960-tallet har underminert de kristne moralske dydene på De britiske øyer. Konkret peker han på svekkelse av ekteskapets stilling, utvanning av søndagen som helligdag og økende kulturelt og økonomisk press for å få kvinner og mødre i arbeid. Som om ikke det var nok til å gjøre ham kontroversiell, er han imot fri abort og støtter Israel. Hitchens ser en oppgave i å tale kristendommens sak i offentligheten. - Er du en kristen, er du forpliktet til å forsvare troen når den kommer under angrep. Jeg er ikke teolog, men det jeg kan gjøre, er å peke på hva som blir konsekvensene for et samfunn som forkaster Gud, sier han. Aviskommentatoren mener også at religiøs relativisering er ødeleggende. Han peker på at kristendommen lå til grunn for skoleverket, universitetene og mange av helseinstitusjonene i Storbritannia da disse ble etablert. - Nå sier man at alle religioner er like. Hvis du har et kristent samfunn og så sier at kristendommen er likt med alt annet, innebærer dette et stort fall i status, sier han. Samtidig mener han sekularismen infiltrerer kirken og dens utdanningsinstitusjoner. - Mange kirkeledere har ikke så mye å si om Gud, men desto mer å si om global oppvarming og vindmøller, mener han.
RASERIET MOT GUD handler ifølge Hitchens om en grunnleggende motvilje mot å bli fortalt hva man skal gjøre. Peter Hichens mener den nyateistiske retorikken er preget av det siste århundrets selvsentrerte livsanskuelse. Da blir for eksempel de ti bud hindringer i veien. Samtidig hevder han det er en ironi innebygget i dette. Han mener elitens ateister nyter godt av at kafeansatte, renholdspersonale og andre vanlige arbeidsfolk har gudstro, fordi det gjør at de har en høyere arbeidsmoral. - De ledende anti-Gud folkene tjenes av folk som tror på Gud, sier han. Og han tror ikke ateistene ønsker at disse faktisk skal slutte å tro på Gud hvis de tenker over hvilke konsekvenser det kan få.
PETER HITCHENS vil ikke være med på at han tegner et for mørkt bilde av situasjonen i Storbritannia. - Nei. Jeg kan ta feil, men jeg kan ikke se noen grunn til at jeg gjør det i dette. Problemene bare vokser, og opprøret tiltar, sier han. I de evangelikale kirkene registrerer han at det er en viss glød, og han påpeker at de kan være fulle av folk. - Men de har for lite kontakt med livene folk lever på utsiden, sier Hitchens. Han mener det er nødvendig å skaffe seg fiender for å oppnå noe i kulturstriden og skulle ønske at flere ville kjempe. Men noen ganger spør han seg selv hva han egentlig oppnår med å delta. "Er det noe poeng med offentlig debatt i et samfunn der knapt noen har lært hvordan de skal tenke, mens millioner har lært hva de skal tenke? Noen ganger lurer jeg," skrev han på bloggen sin i juni i år. Da var han nettopp blitt buet ut av publikum på BBC-programmet "Question Time" der han fremmet konservative synspunkter på seksualisering av barn. Selv om Hitchens opplever at han blir framstilt som en med sære meninger, får han mange nok tilbakemeldinger til å vite at det er mange briter som deler synspunktene hans. Han står ikke alene. Men uansett hvor mange eller få som måtte være enige, blir det neppe stille fra ham med det første. Det ligger ikke for en Hitchens å holde inne med det man mener.
Tekst: Tore Hjalmar Sævik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar