Hva bør få vårt ja og nei i 2012?

ORDET OG LIVET.    FORSAKELSE

Artikkel av prest Per Arne Dahl i avisen Vårt Land 31. des. 2011.

Det gode blir så lett det bestes fiende. 

 Hva bør få vårt ja og nei i 2012?

To dager før jul tok vi avskjed med tegneren Ulf Aas som i nesten 70 år har gledet Aftenpostens lesere med sine tegninger.  Da han fylte 90 inviterte jeg ham med til Blaafarveverket i Modum for å se en jubileumsutstilling med P. S. Krøyer, Christian Krohg og Carl Larsson. Aas stanset lenge ved Krohgs portrett av sin elskede Oda.  Hun var  også modell for et av hans mest kjente bilder fra 1880-årene, Håret settes opp, der han går inn på sitt motiv og velger bort omgivelsene for å kunne fokusere - det Krohg selv kalte "avskjæringens nødvendighet".  "Det er kun resultatet det kommer an på", presiserte han, "og at det er liv i det".

Vi satte oss ned på en benk utenfor, og min venn fortalte meg om noen av avskjæringens mange perspektiver.  Det å avstå fra omgivelsene slik at blikket på hovedmotivet blir skjerpet er like viktig som ikke å "overarbeide et kunstverk".  Det krever mot og innsikt å stanse i tide med et arbeid.  I begrensningen kjenner man mesteren.  Det gode blir så lett det bestes fiende.  Derfor må enhver kunstner lære seg å si nei for å kunne bidra med et entonig "ja".  Hvis vi skullle overføre Krohgs begrep "avskjæringens nødvendighet" til våre liv, nærmer vi oss et ord som er i ferd med å bli et fremmedord i vår tid:  Forsakelse.  Å forsake betyr å si nei til noe eller avstå fra noe.

Hver gang det er dåp i kirken bruker vi i liturgien uttrykket "jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen".  Men det blir åpenbart for sterkt å gjøre hver søndag.  Da nøyer vi oss med trosbekjennelsen.  Kanskje det er på tide å hente tilbake forsakelsen som et viktig element i gudstjenesteliturgien?

Den onde blir ikke borte selv om vi slutter å snakke om ham.  Og han blir slett ikke uvirksom selv om vi forsøker å definere ham ut av tilværelsen.  Vi blir lurt noen og hver, og trenger rett og slett hjelp til å identifisere fienden for å beskytte oss.  Det vi får bevisstgjort kan vi gjøre noe med.  Det vi ikke får bevisstgjort gjør alltid noe med oss.  Sånn sett er begrensningens nødvendighet et like viktig memento til våre liv som til kunstnerens arbeid.  Det går ikke an å si ja til livet hvis vi ikke er villige til å si nei til det som kan ødelegge livet.  Uten beskjæring bærer ikke planter, trær og vekster frukt.  Uten avskjæring mister kunstneren fokus og spenst.  Uten forsakelse blir våre liv kun en blek etterligning av skaperens intensjon.

Den danske biskopen Jan Lindhardt ga for noen år siden ut boken Ned fra soklen, der han viser hvordan vi i Norden de to siste hundreårene har kastet autoriteter over bord og forsøkt å oppheve de grunnleggende sammenhenger mellom liv og handling, mellom livsvalg og de liv vi høster som frukter i ettertid. "Vi har mistet kompasset", sier Lindhardt, og hevder at vårt livs grunnproblem er at vi kun har satset på å bli vår egen lykkes smed, i stedet for å gjøre hverandre mer tilfredse.

Guds stemme som normgiver for hva som gagner vår neste er blitt dyttet ut i kulden av det som passer meg best og pirrer min lyst.  I vårt føleri og vår synsing fristes vi til å legge en egosentrisk dyne over det hele.

"Det er ikke til vårt beste å avslutte alle setninger med "føler jeg" og "synes jeg", avslutter Lindhardt.

Ved dette årsskiftet er det derfor mange gode grunner til å rope et varsku.  Det er ikke sant at enhver blir lykkelig i sine subjektive valg.  Alle fortjener det kart og kompass som etisk bevisstgjøring og budskapet om forsakelse og tro kan gi oss.

Hvis vår synsing og våre følelser blir vårt livs kompass er vi i risikosonen.  Fornuften er begrenset og hul. Lysten ustabil og omskiftelig med en åpenbar fare for skjebnesvangert stor misvisning.  Så la oss øve oss på avskjæringens nødvendighet,  å bekjenne forsakelsen og troen i 2012, til livets pris.