Nye oppfatninger av diskriminering og menneskerettigheter, har ført til nye krav og nye problemstillinger - også for hjem og menighet. De som mener å forstå best hva de nevnte begrepene betyr, har stemplet Bibelen passé, for er ikke disse skriftene en lang bedrøvelig beretning om mannsdominans og kvinnediskriminering?
Uansett tro eller ikke tro - klagene over manglende kjønnskvotering i gammel- og nytestamentlige samfunn er mange. Hvorfor var ingen av de tolv apostlene kvinne? Hvorfor var bare menn til stede da Jesus Kristus ga misjonsbefalingen? Hvorfor skulle prester og eldsteråd være menn? Og hvem kan bevise at Skaperen er mannlig? Han kan like gjerne være et kvinnelig vesen. Eller tvekjønnet. Han skapte jo begge kjønn i sitt bilde.
Slik argumenterer også en del kvinner som bekjenner kristen tro. Disse omtaler gjerne Gud (Jahve) med hunkjønnsformer. Og de ber: "Vår Mor, du som er i himmelen ...." - uten blygsel.
Hankjønn - Sønn og Far
Om Skaperen og Sønnen selv får komme til orde i meningsutvekslingen, får vi vite at Gud presenterte Jesus med hankjønnsformen Sønn (eks. Salme 2 og Matt. 3:17) og Jesus presenterte Gud med hankjønnsformen Far (Johs. ev. 5:17-18).
Heller ikke folkefører, profet og bokskriver Moses, som gjenfortalte åpenbaringen om hvordan himmel og jord og alt liv ble til, hadde problemer med å forstå at Skaperen var Han, og at Han ville betegne Adam og Eva forskjellig; de ble jo skapt ulike og til ulike funksjoner.
Det er heller ikke noe som tyder på at andre profilerte bibelske personer, menn eller kvinner, hadde problemer med å bruke hankjønnsformen når de omtalte Gud, slik Han selv brukte hankjønnsformen på mennesket han ga forsørger - og lederoppdraget til - jf. 1. Mos. 3:16, 19.
Ett av bibelversene det gjerne henvises til når man ønsker å forsvare forståelsen av Gud som feminint vesen, er Jesaja 66:13a: "Som en mor trøster sitt barn, slik vil Jeg trøste dere." Men en sammenligning av egenskper må vel sies å være et meget tynt grunnlag for å omdefinere noens kjønnsidentitet. Også jordiske menn har fått egenskapen å trøste barna sine, men normalt vil ingen av den grunn hevde at de er kvinner. (Nevnte tekst hos Jesaja er et løfte gitt til de som sørger over byen de elsker - Jerusalem.)
Harme hos feministene
Paulus sine brever inneholder mange tekstavsnitt som skaper harme hos feministene, og særlig 1. Kor. 14:34-35. Hva betyr så dette påbudet som Paulus poengterte var nedfelt i Loven; skal menighetens kvinner nektes å tale? Skal man ikke tilpasse seg vestlig forståelse av likestilling? Og - ble ikke alle på- og forbudene opphevet med Kristus? (Jf. Matt. 5:17; Gal. 3-4-5 kap.)
Nå er det vel slik at kvinner generelt har lettere enn menn for å snakke, og det ble åpenbart vel mye uro i Korint-menigheten når kvinnene stadig avbrøt mennene under forkynnelsen. Slik tolker mange årsaken til den paulinske instruksen, særlig når de skal forsvare at den ikke er et forbud mot at kvinnen kan være tilsynsmann, leder, prest/pastor eller biskop.
Og tolkningen kan være sannsynlig, men konklusjonen har ingen dekning i Skriften.
I spørsmål om lederskap er jo Bibelen klinkende klar: Kvinnen skal ikke ha noen overordnet stilling i menigheten eller opptre som mannens åndelige lærer. Leder-, lærer- og tilsynsfunksjonene skal være forbeholdt menn. En annen konklusjon må derfor bunne i uvitenhet eller trass. Jf. 1. Mos. 3:16, 4. Mos. 11:16-17, Ap.gj. 20:28, 1. Tim. 2:12 og 3:1-7.
Men - om menighetens hyrde formidler vrang lære og/eller lever utilbørlig, eller på annen måte ikke er egnet til lederskap, vil kanskje Den Allmektige be steinene tale - Luk. 19:40 - og kanskje også tillate en skikket kvinne å vikariere som leder.
Ingen forrang i frelsen
Ifølge Skriften har mannen ingen forrang når det gjelder frelsen og de åndelige gavene (1. Kor. 12:27; Gal. 3:28) - og kvinnen kan forkynne evangeliet, men når Skaperen har fastsatt normene for mannens og kvinnens oppgaver i hjem og menighet, bør det være en glede for enhver kvinne som bekjenner troen på Jesus Kristus å respektere Skaperens vilje. Men mange strever etter lederposisjoner og vil absolutt ikke innordne seg annet enn egen forståelse. Noen forsvarer sin lederstilling med forkynnerkall. Så hvorfor nøyer man seg ikke med å være forkynner?
Det blir stadig flere kvinnelige prester/pastorer og biskoper, og det er et studium verdt at svært mange av dem er liberale. Disse unngår tekster som dømmer egen lære og livsførsel, eller lager tolkninger som passer. Dermed fornekter de den Herre de ble vigslet til å tjene. Slik forføres også menighetene til å tro at Skaperen ikke fortjener å bli trodd; slik den første kvinnen - under påvirkning av Djevelen, forførte mannen.
"Frigjøringen" har utvilsomt narret mange kvinner til å tro at frihet handler om å være herre over mannen og dermed også over Skaperens vilje. Resultatene er åpenbare: tusener av oppløste hjem, fortvilte og stressede barn og unge, og en alarmerende økning av psykiske problemer hos alle generasjoner; en skilsmisse berører jo ikke bare de som skiller seg og deres barn, men også de eldste generasjonene i familien.
Den alvorligste følgen av "friheten" er likevel abortloven av 1978. Hvorfor overser "diskrimineringsekspertene" dette aller groveste brudd på menneskerettighetene? Loven gir rett til å drepe mennesker på vei mot fødsel. Den frarøver mannen hans farsrett. Eller tillater ham å unndra seg farsplikten, slik også mannen som selger sin sæd har fått lovbestemt rett til.
Forførte menn
Ja, hva med mannen? Er han snart utgått på dato som leder? Og hvor lenge vil han krenke seg selv ved å være sædautomat for homofile o.a. som begjærer barn?
Mannen (mange av dem) har latt seg forføre, ja, og har mistet sin gudgitte verdighet; ikke bare som åndelig leder, men også som far og familieoverhode - posisjoner som henger nøye sammen (1. Tim. 3. kap.). Han lar kvinnen råde, stemmer henne gjerne inn i lederposisjoner og hyller hennes opprør og frisyn. Jf. Jesabel - Johs. Åp. 2:20.
Er mannen skyld i kvinnens opprør mot Skaperen? Skyld eller ikke skyld; den falne mannen bør reise seg og ta tilbake tjenesten som overhode i hjem og menighet; ikke med arroganse og tvang, men i ydmykhet for og kjærlighet til Skaperen av ordningene. Likeså etterstrebe å leve med ektefell og barn slik Paulus formante i Ef.br. og Peter i 1. Pet. br.
Hjem som praktiserer kristne verdier, er nødvendige for et godt samfunn. Men den sekulære staten vil aldri respektere kvinnen for hva hun er, og heller ikke forstå hva hun ofrer - og staten taper - fordi hun må bruke sin arbeidskraft borte fra hjemmet. Den sekulære staten er først og fremst mammonsk.
Hva så med den "frigjorte" kvinnen? Ovennevnte brev har også noe viktig å si henne.
Gretha Aune Jotun er forfatter/billedkunstner bosatt i Ranheim.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar