Gråt mitt elskede land!

DagenMagazinet Torsdag 10. desember 2009 DEBATT 21

Gråt mitt elskede land!

«Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst,» klager profeten Jeremias. Og profeten
Esekiel sitt nødrop gir kanskje uttrykk for årsaken: «Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men
deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. Se du er for dem som en som synger kjærlighetsviser – en
som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter
dem.»

Jeg tror disse profetene kunne sagt det samme om vår tid. Ikke minst ville de sluttet seg til ordene
om at det tales og synges mye om kjærlighet. Men de som taler «profetordet » blir det færre og færre
av.

Vekke samvittighetene
I min barndom hadde de store misjonsselskapene en «hærskare» av emissærer, bibelskolelærere, kretssekretærer og ungdomsarbeidere som reiste rundt og holdt møter og ikke minst møteuker. Og misjonsbladene besto av «reiseruter», andakter og beretninger om vekkelser og god oppslutning om møtene.

Dagens misjonsblader har en layout som ville gjort en tidligere kretssekretær mismodig, men når
det gjelder innhold, så må en spørre om det er misjonsblad for samme organisasjon?
Ved jule- og påsketider kom det blader med mye godt og «matnyttig » innhold. Men hvor er de i
dag? De kristelige forlagene ga ut bøker myntet på ungdom hvor hovedbudskapet var å vekke samvittigheten
og oppmuntre til et sant og sundt kristenliv. Men så kom det nye koster i forlagene og vi fikk «kristen krim» og «politisk korrekte virkelighetsbeskrivelser» og det ene forlag etter det andre måtte avvikle.

Vinning og makt
I kampen for den kristne tro reiste bedehusfolket nye arenaer – Kristelig Folkeparti og avisene Dagen og Vårt Land. De skulle være «vektere på muren» og var også det i en rekke år. Grensene mellom hva Guds ord sier og hva menneskene mener ble klart trukket opp både i avisene og holdt fram i landets Storting.
Men så kom tanken om «vinning og makt». Skriftens ord om at de skulle være «stille» så Herren kunne «stride» for dem, ble fjernt og urealistisk. Nei, nå måtte vi bruke vårt vett og den forstand som Gud hadde gitt oss! Og den menneskelige forstand ble mer og mer retningsgivende og sågar lovgivende.

Vi fikk kvinnelige prester. Lovforbudet mot samboerskap ble avskaffet. Provosert abort ble legalisert,
ja, fremhevet som et av århundrets største framskritt. Skilsmisse og gjengifte ble intet særsyn eller et hinder på den politiske eller geistlige karriere. Samboerskap både blant heterofile, lesbiske og homofile ble alminnelig både blant politikere og kirkens tjenere. Mens det tidligere var normalt «å kalle» forkynnere, misjonærer, lærere og annet personale til de kristelige organisasjoners mangslungne arbeid, gikk en nå over til
det rasjonelle «å avertere etter».  Og annonsenes ordlyd har tilpasset seg tiden. Mens en tidligere
«kalte» mennesker som hadde godt vitnesbyrd hos personer organisasjonen hadde tillit til, nøyer en seg nå med at «vedkommende må utvise lojalitet mot organisasjonens målsetting».

DM og Vårt Land
Utviklingen i VL og Dagen og nå DagenMagazinet er om mulig ennå mer trist. Mens disse organer i den første tid søkte å konfrontere samfunnsutviklingen mot hva Guds ord sier og slik det ble tolket av de ledende
innen kirke- og organisasjonsliv, så henvender redaktørene seg i dag til de mest ytterliggående/liberale
eller til ledere for de antikristelige bevegelser for å få deres mening. Og skal avisen ha skribenter til sine ulike temautgaver, så er det om å gjøre å finne en «kjendis» eller en som har en «god» penn. Det  er ikke først og fremst spørsmål om vedkommende er en «personlig kristen». Nei, det uttrykket harselerer en heller med. Kan avisen i tillegg finne et bilde av en kvinnelig prest som vier et lesbisk/homofilt par så er det ikke å forakte.
Stort lenger unna den opprinnelige målsettingen enn det VL er kommet, kan en knapt komme, og DM ligger nå ikke langt etter.

Gode prester
Jeg har hørt at det blir sagt at «vi har i alle år har hatt gode prester her i menigheten». Men burde
ikke den «godheten» komme til syne ved at presten fra tid til annen kom på et vanlig bedehusmøte uten først å fått en høytidelig innbydelse? «Den gode hyrde har omsorg for sine og setter sitt liv til for dem», sier Skriften. Hvis presten da er «hyrde», hvorfor ser han da aldri etter hvordan «fårene» har det på bedehuset? Og når prester og biskoper gjør opphevelser mot nattverd, dåp og konfirmasjon på bedehuset, ville det da ikke vært på sin plass at de først overvar en slik handling på bedehuset, før deuttalte seg?

Da Ole Hallesby talte til det norske folk hin kveld i 1953, førte det til at mange kom fram til en sann tro på Jesu. Men hvor mange mennesker har kommet fram til levende tro gjennom min og din forkynnelse det siste året? Det manglet ikke på velformede taler av de falske profeter på Jeremias sin tid. Men neppe tidligere har vi hatt så mange velformede og «problemorienterte » taler som i dag. Men når har disse ført til «syndenød og frelsefryd»?

Julekonserter
I disse dager er det julekonserter og fulle forsamlingshus. Artistene synger om «kjærlighet» og «høy og strå» så «øyet blir stort og vått». Men kan en sann hyrde være fornøyd med det?
Dessverre, mange er fornøyd med det. Også ledere blant de kristne organisasjonene fascineres og legger kursen ytterligere om for artistene samler jo fulle hus! Artisteri og show inntar plassen til emissæren. Sangere og kjendiser av en hver art hyres inn. Sang og salmebøker hvor Landstad og Brorson dominerer, foreslås byttet ut med viser av Erik Bye og Arnulf Øverland. Det er jo så viktig å samle folk! Troen på at «Ordet
skaper hva det nevner» er ukjent.

«Vi må kommunisere med nåtidens mennesker om deres problemer », er parolen. Og når oppslutningen
synker, så må det opprettes havarikommisjoner og avholdes strategikonferanser og så må en på energi- og miljøkurs. Vi må, jo, følge med i tiden for vi vil, jo, være gode «forvaltere».

Den åndelige situasjon var mørk i Israel da Jesus ble født. Så mørk at selv etter tre års virke fikk ropet «Gi oss Barabbas fri» overtaket. Men til tross for dette, så ga Jesus sine 11 gjenværende venner dette enorme oppdraget: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet!» Dette oppdrag står ennå ved lag!

Mørk åndssituasjon
Den åndelige situasjon i Norge er om mulig enda mørkere enn for 2000 år siden. Da som nå blir folket foret med det falske budskap:  «Fred! Fred!» Men her må ikke de sanne hyrder svikte eller la seg overtale til å ha mer tro på virkemidler enn på Virkemidlet!

Det var i sorg over sitt folk som fikk Alan Paton til å skrive sin bok «Gråt, mitt elskede land».
Det samme kan sies om vårt land i dag, for Jesu profeti er denne: «Men når Menneskesønnen
kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» På denne bakgrunn sa han også: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og over deres barn».

KRONIKK

Olav Bergene
Holm

Bildet av den hellige Gud. (Biletet av den heilage Gud).

Lederartikkel i avisen DagenMagazinet lørdag 28. november av redaktør Johannes Kleppa.
(Oversatt av meg fra nynorsk til bokmål).

DEN SANNE GUD er hellig, enten folk vet det og tror det eller ikke.  Bibelen åpenbarer Gud som hellig, og Gud er slik vi møter han i Skriften.  Jesus har gjort kjent for oss hvem og hvordan Gud er, og denne kunnskapen får vi ved å lese og høre Guds ord.  Åpenbaringen av Gud er en Ordets åpenbaring.  Da blir lesing og forkynnelse av Guds ord avgjørende for om vi får et rett bilde av Gud eller ikke.  Blir forkynnelsen feil eller mangelfull, blir forståelsen av Gud det samme, og med det gudslivet.  Troslivet og livet totalt sett blir slik gudsbildet er.  Derfor hviler det et stort ansvar på det å forkynne og formidle Guds ord, at vi skaper en rett fortåelse av Gud og med det et sant kristenliv.

I VESTEN har vi kommet inn i en helt spesiell situasjon historisk og globalt sett, ved at vi har fått en kultur der Gud ikke er regnet med.  Det å være et folk og en kultur uten Gud, er enestående - negativt forstått - i menneskeslekten sin historie.  Ateisme og anostisisme i stor målestokk er et moderne og vestlig fenomen, og det vil etter en tid gå over i historien som en spesiell og lite fruktbar åndsperiode.  Det å leve uten en form for en gudsidé og en tilsvarende gudstro, er unaturlig og innsnevrende.

NÅR VI SKAL få det rette bildet av Gud og komme i det rette forholdet til han, må vi få det samme utgangspunktet og orienteringspunktet i gudsforståelsen som Bibelen har, og da må vi starte med at Gud er hellig.  "Dere skal være hellige, for jeg deres Gud er hellig,"  sier Israels Gud (3. Mos. 19,2).  Det samme er sagt mange steder, og apostelen Peter bruker det som utgangspunkt for et hellig liv (1. Pet. 1, 15f).

I VÅR vestlige verden er det altså slik at gudstroen har tapt terreng på en slik måte at samfunnet i stor grad fremstår som gudløst.  Gud har selvsagt med det ikke abdisert, og mennesket har ikke mistet sitt gudsbilde.  Alle mennesker til alle tider står ansvarlige overfor Gud, og vi ser glimt av menneskets gudssøking i nyreligiøsiteten, i det nyåndelige og i det mer generelle at "det er mer mellom himmel og jord enn vi forstår".

I TILLEGG til det påfallende gudsfraværet er det slik at det hellige i gudsforståelsen er svært svakt, og da tenker vi særlig på kristen forkynnelse og gudsoppfatning.  Det er sterke drag i kulturen som gjør det vanskelig å nå frem med et bilde av Gud som hellig.  Ateismen og agnostisismen i seg selv gjør spranget til en hellig og personlig Gud svært langt.

DEN STORE LÆRA i Vesten for tiden er darwinismen.  Evolusjon har blitt som et livssyn, ved at det preger tenkningen langt ut over det rent naturvitenskapelige.  Når en tenker alt i lys av utvikling uten et startpunkt som gir mål, mening og retning for utviklingen, er det svært vanskelig å forholde seg til noe absolutt og hellig.  Tanken om en hellig og suveren Gud frontkolliderer med den tilfeldige utviklingstenkningen, og i samme grad som evolusjonslæren vinner terreng, taper den hellige Gud sin posisjon.

BÅDE modernitetens vektlegging av menneskets fornuft, postmodernismens oppfatning av at  det ikke er noen absolutt sannhet, men at noe "er sant for meg og noe annet for deg", sammen med den selvrealiseringen, egoismen og materialismen som ligger i dagens oppfatning av individualismen og liberalismen, setter sperrer for et gudsbilde som oppfatter Gud som hellig, og orienterer seg ut i fra det.

NÅR VI på toppen av dette har en liberalteologi og en bibelkritikk som ikke lar Bibelen være absolutt autoritet som åpenbaring av den sanne Gud, får vi ikke et rett gudsbilde, og den hellige Gud får ikke den posisjonen han skal ha.  Liberalteologien er en form for rasjonell humanisme, og vi får et gudsbilde skapt av  mennesketanken og kulturen i tiden.

HER STÅR VI fra teologisk konservativt og bibeltro hold overfor store utfordringer i forkynnelsen -  på tvers av konfesjonelle skillelinjer.  Kristendommens fremtid i folket vårt står og faller med om vi på nytt  gjennom forkynnelse og undervisning makter å løfte frem den hellige Gud - og i det vil forkynnelsen av skapelsen, syndefallets konsekvenser og totaliteten i frelsesverket være avgjørende.

Ida var en liten apekatt.

Av Peder A. Tyvand i bladet "Ordet og Israel" oktober 2009.

VÅREN 2009  ble det plutselig en voldsom oppmerksomhet rundt fossilet av den lille apekatten Ida.  Tirsdag 19. mai var dagen da Ida ble gjort kjent.  Jeg var på en konferanse i den svenske byen Strømstad den dagen, og hadde sett noen avisoverskrifter.  Så startet telefonoppringningene fra Norge.  Mange ville ha tak i meg fordi jeg er leder for skapelsesbevegelsen Origo Norge.  NRK skulle ha intervju i nyhetsmagasinet Ukeslutt.  De kristelige avisene skulle ha mine kommentarer.  Jeg bad dem vente en dag, så jeg kunne få satt meg inn i saken.

DEN NORSKE FOSSILFORSKEREN Jørn Hurum hadde sammen med fem utenlandske forskere presentert dette fossilet som ble kalt Ida, oppkalt etter Hurums egen datter.  Tirsdag 19. mai ble Ida lansert for den internasjonale pressen i New York.  Samme dag ble også den vitenskapelige fagartikkelen om Ida lagt ut på nettet, for å skape størst mulig blest om Ida.

IDA ER INGEN SLEKTNING  av mennesket eller sjimpansen, for den er ikke engang en ape, men en halvape.  Den er i slekt med halvapen Herr Nilsson i TV-serien om Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren.  Betegnelsen "apekatt" kan gjerne brukes om halvaper, fordi disse har lang hale og et bevegelsesmønter som ligner på kattedyr.  Sjimpanser og gorillaer beveger seg på en annen måte, for de har ingen hale.

IDA VAR IKKE NY.  Hun var blitt funnet allerede på 1980-tallet og blitt oppbevart av en privat samler inntil Jørn Hurum fikk henne til Norge for 4 500 000 norske skattekroner, brukt i et marked hvor det er mye svarte penger.

JEG HAR STIL OPP I MEDIA  syv ganger i forbindele med apekatten Ida, og har brukt humor ved å si:
- Halvapen Ida hadde en knøttliten hjerne uten plass for humor.  Hvis hun hadde hatt humor, ville hun ha ledd seg i hjel av å få høre at hun var vår stam-mor.

Humor er viktig fordi utviklingslæren er selvhøytidelig og helt humørløs.  Det er komisk at den umodne ungen Ida liksom skal være den vi stammer fra.

IDA-FORSKEREN Jørn Hurum påstår at Ida ikke var som andre halvaper, siden hun manglet "tannkam" og "pusseklo"  - et sett sammenvokste tenner og en spesiell finger til å klø pelsen med - ting som alle voksne halvaper visstnok skal ha.
Jørn Hurum mener at disse to manglene hos Ida plasserer henne mellom halvape og ape så hun blir en slags trekvart ape.  Men om Ida er mindre avansert enn andre halvaper, må hun vel være kvart-ape og ikke trekvart-ape?

LIGNENDE FOSSILER   er funnet tidligere, og de og Ida har nære slektninger som lever på Madagaskar.  Jørn Hurum kalte Ida for "et manglende mellomledd"  mellom halvaper og mennesker.  Han fikk gjennomgå fra sine venner darwinistene for akkurat det. Folk måtte ikke få inntrykk av at det manglet mellomledd mellom dyrene og menneskene.  Den kjente vitenskapsjournalisten sir David Attenborough tabbet seg ut ved å si om Ida:
- Mellomleddet som man tidligere ville ha sagt manglet, det mangler ikke nå lenger.

MEN NEI,  det var ingen som sa noe slikt på forhånd.  Ingen ville innrømme at det var noe tomrom - et gap som liksom Ida skulle tette igjen.
Ida gjorde oss derfor en tjeneste ved å røpe at de såkalte mellomleddene mellom dyr og mennesker er oppspinn.  Ida-saken viser at darwinistene prøver å dekke seg bak påskudd om at de allerede har alle mellomformene som de trenger -   samtidig som enkelte nye funn liksom skal bli til mellomformer etter at de er funnet.  Begrepet mellomformer er en tankebrist om at alle livsformer er halvfabrikata.  Darwinismen bygger på denne feilaktige tanken.

SKAPELSESFORENINGEN
Origo arrangerte et alternativt 200 års bursdagsselskap for Darwin:  "The Banana Darwin Party" i Misjonssalen i Oslo 12. februar med over 100 besøkende.  Det ironiske navnet på bursdagsselskapet vårt var valgt fordi Chrales Darwin "viste oss" at vi stammer fra treklatrende bananspisere.

I 2009 har Origo gitt ut to kritiske bøker om personen Charles Darwin og om hans lære:  darwinismen.  Vi har egne nettsider ved Darwinjubileet:

     http://www.darwin2009.no/

Darwinistene protesterte og mente at de eide navnet darwin2009.  Dette skapte spetakkel i riksmedia i fjor høst, men hittil i jubileumsåret 2009 har det vært helt tille.  Ingen Darwin-debatt.
Det norske folk utsettes for enfoldig Darwin-propaganga, blant annet med mange timelange programmer på NRK.

Mannen - utgått på dato?

Kronikk av Greta Aune Jotun i avisen DagenMagazinet 21. oktober 2009.


Nye oppfatninger av diskriminering og menneskerettigheter, har ført til nye krav og nye problemstillinger - også for hjem og menighet. De som mener å forstå best hva de nevnte begrepene betyr, har stemplet Bibelen passé, for er ikke disse skriftene en lang bedrøvelig beretning om mannsdominans og kvinnediskriminering?

Uansett tro eller ikke tro - klagene over manglende kjønnskvotering i gammel- og nytestamentlige samfunn er mange. Hvorfor var ingen av de tolv apostlene kvinne? Hvorfor var bare menn til stede da Jesus Kristus ga misjonsbefalingen? Hvorfor skulle prester og eldsteråd være menn? Og hvem kan bevise at Skaperen er mannlig? Han kan like gjerne være et kvinnelig vesen. Eller tvekjønnet. Han skapte jo begge kjønn i sitt bilde.

Slik argumenterer også en del kvinner som bekjenner kristen tro. Disse omtaler gjerne Gud (Jahve) med hunkjønnsformer. Og de ber: "Vår Mor, du som er i himmelen ...." - uten blygsel.

Hankjønn - Sønn og Far
Om Skaperen og Sønnen selv får komme til orde i meningsutvekslingen, får vi vite at Gud presenterte Jesus med hankjønnsformen Sønn (eks. Salme 2 og Matt. 3:17) og Jesus presenterte Gud med hankjønnsformen Far (Johs. ev. 5:17-18).

Heller ikke folkefører, profet og bokskriver Moses, som gjenfortalte åpenbaringen om hvordan himmel og jord og alt liv ble til, hadde problemer med å forstå at Skaperen var Han, og at Han ville betegne Adam og Eva forskjellig; de ble jo skapt ulike og til ulike funksjoner.

Det er heller ikke noe som tyder på at andre profilerte bibelske personer, menn eller kvinner, hadde problemer med å bruke hankjønnsformen når de omtalte Gud, slik Han selv brukte hankjønnsformen på mennesket han ga forsørger - og lederoppdraget til - jf. 1. Mos. 3:16, 19.

Ett av bibelversene det gjerne henvises til når man ønsker å forsvare forståelsen av Gud som feminint vesen, er Jesaja 66:13a: "Som en mor trøster sitt barn, slik vil Jeg trøste dere." Men en sammenligning av egenskper må vel sies å være et meget tynt grunnlag for å omdefinere noens kjønnsidentitet. Også jordiske menn har fått egenskapen å trøste barna sine, men normalt vil ingen av den grunn hevde at de er kvinner. (Nevnte tekst hos Jesaja er et løfte gitt til de som sørger over byen de elsker - Jerusalem.)

Harme hos feministene
Paulus sine brever inneholder mange tekstavsnitt som skaper harme hos feministene, og særlig 1. Kor. 14:34-35. Hva betyr så dette påbudet som Paulus poengterte var nedfelt i Loven; skal menighetens kvinner nektes å tale? Skal man ikke tilpasse seg vestlig forståelse av likestilling? Og - ble ikke alle på- og forbudene opphevet med Kristus? (Jf. Matt. 5:17; Gal. 3-4-5 kap.)

Nå er det vel slik at kvinner generelt har lettere enn menn for å snakke, og det ble åpenbart vel mye uro i Korint-menigheten når kvinnene stadig avbrøt mennene under forkynnelsen. Slik tolker mange årsaken til den paulinske instruksen, særlig når de skal forsvare at den ikke er et forbud mot at kvinnen kan være tilsynsmann, leder, prest/pastor eller biskop.
Og tolkningen kan være sannsynlig, men konklusjonen har ingen dekning i Skriften.

I spørsmål om lederskap er jo Bibelen klinkende klar: Kvinnen skal ikke ha noen overordnet stilling i menigheten eller opptre som mannens åndelige lærer. Leder-, lærer- og tilsynsfunksjonene skal være forbeholdt menn. En annen konklusjon må derfor bunne i uvitenhet eller trass. Jf. 1. Mos. 3:16, 4. Mos. 11:16-17, Ap.gj. 20:28, 1. Tim. 2:12 og 3:1-7.

Men - om menighetens hyrde formidler vrang lære og/eller lever utilbørlig, eller på annen måte ikke er egnet til lederskap, vil kanskje Den Allmektige be steinene tale - Luk. 19:40 - og kanskje også tillate en skikket kvinne å vikariere som leder.

Ingen forrang i frelsen
Ifølge Skriften har mannen ingen forrang når det gjelder frelsen og de åndelige gavene (1. Kor. 12:27; Gal. 3:28) - og kvinnen kan forkynne evangeliet, men når Skaperen har fastsatt normene for mannens og kvinnens oppgaver i hjem og menighet, bør det være en glede for enhver kvinne som bekjenner troen på Jesus Kristus å respektere Skaperens vilje. Men mange strever etter lederposisjoner og vil absolutt ikke innordne seg annet enn egen forståelse. Noen forsvarer sin lederstilling med forkynnerkall. Så hvorfor nøyer man seg ikke med å være forkynner?

Det blir stadig flere kvinnelige prester/pastorer og biskoper, og det er et studium verdt at svært mange av dem er liberale. Disse unngår tekster som dømmer egen lære og livsførsel, eller lager tolkninger som passer. Dermed fornekter de den Herre de ble vigslet til å tjene. Slik forføres også menighetene til å tro at Skaperen ikke fortjener å bli trodd; slik den første kvinnen - under påvirkning av Djevelen, forførte mannen.

"Frigjøringen" har utvilsomt narret mange kvinner til å tro at frihet handler om å være herre over mannen og dermed også over Skaperens vilje. Resultatene er åpenbare: tusener av oppløste hjem, fortvilte og stressede barn og unge, og en alarmerende økning av psykiske problemer hos alle generasjoner; en skilsmisse berører jo ikke bare de som skiller seg og deres barn, men også de eldste generasjonene i familien.

Den alvorligste følgen av "friheten" er likevel abortloven av 1978. Hvorfor overser "diskrimineringsekspertene" dette aller groveste brudd på menneskerettighetene? Loven gir rett til å drepe mennesker på vei mot fødsel. Den frarøver mannen hans farsrett. Eller tillater ham å unndra seg farsplikten, slik også mannen som selger sin sæd har fått lovbestemt rett til.

Forførte menn
Ja, hva med mannen? Er han snart utgått på dato som leder? Og hvor lenge vil han krenke seg selv ved å være sædautomat for homofile o.a. som begjærer barn?
Mannen (mange av dem) har latt seg forføre, ja, og har mistet sin gudgitte verdighet; ikke bare som åndelig leder, men også som far og familieoverhode - posisjoner som henger nøye sammen (1. Tim. 3. kap.). Han lar kvinnen råde, stemmer henne gjerne inn i lederposisjoner og hyller hennes opprør og frisyn. Jf. Jesabel - Johs. Åp. 2:20.

Er mannen skyld i kvinnens opprør mot Skaperen? Skyld eller ikke skyld; den falne mannen bør reise seg og ta tilbake tjenesten som overhode i hjem og menighet; ikke med arroganse og tvang, men i ydmykhet for og kjærlighet til Skaperen av ordningene. Likeså etterstrebe å leve med ektefell og barn slik Paulus formante i Ef.br. og Peter i 1. Pet. br.

Hjem som praktiserer kristne verdier, er nødvendige for et godt samfunn. Men den sekulære staten vil aldri respektere kvinnen for hva hun er, og heller ikke forstå hva hun ofrer - og staten taper - fordi hun må bruke sin arbeidskraft borte fra hjemmet. Den sekulære staten er først og fremst mammonsk.

Hva så med den "frigjorte" kvinnen? Ovennevnte brev har også noe viktig å si henne.

Gretha Aune Jotun er forfatter/billedkunstner bosatt i Ranheim.

Forløsende folk

Artikkel av Linda Helen Haukland i avisen DagenMagazinet 11.06.09.

DA JEG VAR LITA ble jeg alltid tatt ut sist på fotball-laget på skolen, og jeg fikk mange kommentarer på at jeg virket veldig desorientert ute på banen! Iblant stod jeg på sidelinja og så hvordan samspillet tok form på banen, og jeg kunne ikke helt forstå at det gikk an å finte og score som de guttene gjorde. Dette fellesskapet var det ikke lett å bli en del av!

NÅR JESUS KALLER oss kaller han oss aldri alene. Han kaller oss til å stå sammen med andre. Det er fantastisk å snakke med naboen på butikken eller hilse på noen i byen og slå av noen ord, og å snakke rundt kaffebordet til ut i de små timer med gode venner. Men det fellesskapet som oppstår når flere går sammen om å bygge Guds rike har dypere dimensjoner. Man er ikke glad i hverandre bare fordi man liker hverandre eller har en spesiell kjemi sammen, man er fullstendig avhengig av hverandre og bygger fellesskapet på et felles kall fra Jesus!

DISSE FELLESSKAPENE er slitesterke, de er fruktbare, og de ansvarliggjør oss. Den hengivenheten vi startet ut med blir forventet av oss etterhvert som entusiasmen prøves mot omstendighetene. Dersom man våger å stille seg selv sårbar ved å gjøre seg avhengig av andre kommer man inn på spor som gjør at vi kan nå langt i å bygge Guds rike.

DU MÅ NED for å komme opp. Du må legge ned egenlivet, trangen til å gjøre alt selv, eller frykten for å bli sviktet. Når vi kaster oss ut i fellesskapet uten reservasjoner blir menigheten den trygge oasen den skal være. Kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt. Derfor kan vi elske og identifisere oss med ikke bare hodet på Kristi kropp, men også lemmene. Og blant de lemmene er der noen du er kalt til å stå sammen med i gode og onde dager. Finner du dem vil gavene i ditt liv forløses på måter du aldri hadde drømt om!

Er evolusjonsteorien troverdig?

Kronikk av Greta Aune Jotun (forfatter og billedkunstner) i DagenMagazinet 25.05.09


Charles Darwins 200 års fødselsdag er blitt markert i mange medier. Stavanger Aftenblad kunne fortelle (29. mars) at også teologer har begynt å tro på Darwin. Det er vel en naturlig følge av utviklingen i Den Norske Kirke. Og hva skal man ikke tro når forskere slår i bordet med sine teorier som var de udiskutable sannheter? Man vil jo så absolutt ikke bli oppfattet som uvitende og tungnem.

Likevel, millioner av mennesker verden over - lek og lærd, kristne og verdslige - utelukker at himmel og jord og alt liv er skapt av tilfeldigheter. Mange forskere skifter også syn, og vedgår at evolusjonsteorien/e har altfor mange svakheter til å være troverdige.

Kan ingenting skape noe?
Like absurd som å påstå at tilfeldige eksplosjoner har skapt PCer og mobiltelefoner, er det (for mange) å tro at himmel og jord og alt liv er blitt til uten planmessig skapelse. Kan ingenting skape? Hva utløste tilfeldighetene? Hvilke tilfeldigheter satte sol, måne og stjerner i system? Hvilken utviklingsprosess førte til døden? Kan tilfeldig utvikling skape egenskaper, intelligens? Og evnen til å velge og vrake?

Dess mer viten man får om livets funksjoner (angående mennesket: gjennom medisinsk forskning og teknologi), dess vanskeligere må det være å forsvare utviklingslæren. I alle former for liv ser man en planmessighet som umulig lar seg forene med troen på tilfeldig skapelse og utvikling. Likevel fastholder mange evolusjonister de gamle teoriene, og dermed også troen på at intelligens og skaperevne oppsto tilfeldig - og utviklet seg selv.

Da kan man jo fantasere videre: Hvorfor havnet hjertet på samme sted hos alle mennesker? Og lemmene? Har forskerne noen gang funnet bevis for - eller indikasjoner på - at organene hos "forhistoriske dyrearter" ble gradvis utviklet (for eksempel slik progresjonen skjer hos barnet i mors liv) - inntil artene ble i stand til å føde avkom selv?

Videre progressjon?
Tror man at livet er styrt av tilfeldigheter, bør man også tro at utviklingsprosessene må ha resultert i et utall varianter "mennesker" med delvis utviklede organer, og forlate den primitive teorien om de såkalte forfedrene til homo sapiens. Ja, da må det også være naturlig å tro på en ny progresjonsfase: at mennesket i de kommente "millioner" år vil bli et annet vesen - eller variable vesener og med andre egenskaper enn i dag. For hvorfor skulle utviklingen stanse ved arten menneske?

Eller hvorfor ikke tro på en regresjonsfase; at mennesket blir degenerert (biologisk atavisme) tilbake - gjennom samme arter som evolusjonistene tror vi er utviklet fra - til mikroskopiske celler i fri flyt i havet, som med tiden vil opphøre å eksistere, slik at livet blir historie? Tror man på evolusjonslæren, bør man også tro på kaos.

Noen har sagt at evolusjonsteorien er den beste teorien om artenes opprinnelse. Ja vel, teori. Så hvorfor er denne svært haltende teorien blitt opphøyet til vitenskapelig sannhet? "Missing link", som visstnok skal være det siste problemet før man kan bevis dyrets overgang til menneske, må stadig diktes opp; likedan de utallige sideleddene man behøver for å få teorien/e koblet sammen til noenlunde forklarlig materiale.

Tror man virkelig at apen er forløper for primatartene som har levd i "millioner" av år før homo sapiens, må man vel også undre seg svært over at tilfeldighetene stadig holder apen i live, mens de andre artene for lengst er historie.

Eller tror evolusjonistene at apen er under utvikling fremdeles, og at arten menneske var et feilgrep av tilfeldigheter? Om så er; hvor mange millioner år regner man så med må til før apen kommer i utviklingsbevegelse igjen, og har man noen prognoser om forløp og resultater?

Skapt av Gud
Vel, fantasier er fantasier -.
Undertegnede har lært å filosofere over skapelse, liv og død i lys av Guds åpenbaringer gitt i Skriften - ved Den Hellige Ånds veiledning. Derfor bekjenner jeg gjerne min "dårskap" for alle:
"Jeg tror at skapelsesberetningen i 1. Mosebok er sann!" - og dess mer jeg har filosofert over denne og evolusjonistiske teorier, dess mer troverdig blir Gudsversjonen; ja, faktisk langt mer troverdig enn teorier grunnet på gjetninger gjennom forskning.

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." (1. Mors. 27) "I Guds bilde" betyr at mennesket har fått egenskaper Gud selv har, også skaperevner og evig liv - men ikke skape liv.

Valg og tro
Guds åpenbaring til Moses viser at de første menneskene valgte bort Guds formaning til fordel for Djevelens versjon. Følgen av dette ble døden, som viser at å bryte den hellige Guds lover vil få konsekvenser, slik alle lovbrudd (synd) får konsekvenser, og ikke bare for en selv, men også for ens nærmeste og resten av samfunnet (og verden), fordi menneskene er en sammenhengende kjede av reaksjonsutløsere. Bekreftelser på dette har de fleste fra eget liv, og mange statistikker bevitner at slik er det, ikke minst kriminalstatistikken.

Hvordan man vil leve - og hvor man vil tilbringe det evige livet, har Gud overlatt til mennesket å velge. Så suverent skapte Han. I denne erkjennelsen kan man også forstå Guds allmakt; i det minste den delen Han ønsker å utføre gjennom det troende menneske. Jesus Kristus sa: Har man tro uten tvil, kan man flytte fjell (Matt. 21; 21); det vil si helbrede blinde, døve og lamme; stanse orkaner; vekke opp døde; velsigne fem brød og to fisker til å bli mat for tusener - og gjøre enda større undere enn det. Så hvorfor forkaster man Gudstroen; forvandlingens kraft?

Man kan også inkludere slike handlinger i begrepet undere: en luksusreise for to kan bli tre boliger for hjemløse familier i Indonesia; to flasker dyr vin kan bli tre hundre liter drikkevann for tørste barn i Tanzania; tre kostbare smykker kan bli fire tusen bibler til Kina (de tørster etter Guds ord).

Jubel og lovprisning
Skapelsen av tokjønnet liv - og så fullkomment konstruert som mann og kvinne er, innbyr ikke til å tro på slumpetreff. Begrepene tilfeldig/tilfeldigvis finnes heller ikke i Bibelen. Kristustroende kan med glede bekjenne med de tjuefire eldste i Johs. Åp. 4: "Verdig er Du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av Din vilje ble de til og ble de skapt."

Og juble med Peter: "Lovet være Gud vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!" (1. Pet. 1; 3)

"The Fundamentals" - veien fra 1909

Bibelen som både USAs 16. president Abraham Lincoln og landets 44. president Barack Obama brukte ved innsettelsen. – Begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden, skriver Gunnar Bonsaksen.
FOTO: AFP/SCANPIX-ARKIV

KRONIKK
av Gunnar Bonsaksen i avisen DagenMagazinet, mandag 30. mars 2009.

«Fundamentalist» er blitt et av de vanligste skjellsord som for tiden brukes i kirkelige debatter for å stemple konservative teologer og legfolk som uopplyste, forblindede og intolerante mørkemenn. I realiteten er holdningene som disse menneskene står for, like gamle som kristenheten selv. Det dreier seg om Bibelen som fundament, altså som grunnvoll for tro og liv. «Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?» (Sal 11:3). Men begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden. Ved milepælen kunne kanskje en liten jubileumsartikkel være på sin plass.

Bokserien
Det var en bokserie med fellestittelen «The Fundamentals» som utkom i 1909. Den var frembrakt av en rekke reformerte teologer som med uro betraktet hvordan «den historisk-kritiske forskning» tok styringen i deres baptistiske, metodistiske og presbyterianske kirker. Bibelen skulle nå vurderes på linje med all annen oldtidslitteratur, og miraklene i GT og NT kastes på skraphaugen som levninger av et forlatt og uvitenskapelig verdensbilde. Jesus hadde heller ikke sonet for menneskenes synder. Han ble hyllet som visdomslærer og forbilde, og ingen ting annet.

«The Fundamentals» bestod av til sammen 94 artikler, hvorav 27 var viet Skriften og dens ufeilbarlighet. En betydelig bidragsyter var skotten James Orr. Som kommentar til den moderne oppfatning at Mosebøkene ble til efter den babylonske landflyktighet, skriver han:

«Jeg kunne stanse ved lovens forordninger èn for èn: tabernaklet, prestene, ritualene, ofringene og Den store forsoningsdagen. Disse tingene i sin post-eksile form hadde aldri eksistert. De var spunnet ut av de skriftlærdes oppfinnsomme hjerner, og likevel anerkjente folket dem alle som den gamle lovgivers genuine verk. Har noe slikt vært kjent før? Prøv det i en hvilken som helst by. Prøv å få folket til å ta på seg en rekke tunge byrder av skatt eller tiende eller hva du vil, på det grunnlag at de skulle være overlevert fra Middelalderen og frem til vår egen tid. Prøv å få dem til å tro det, prøv å få dem til å adlyde det, og du skal få merke vanskeligheten. Går det an å tro slikt for noen som legger fra seg bøkene og betrakter menneskenaturen med åpne øyne?»

Bokserien kom ut i nesten tre millioner eksemplarer, og de første ni bindene ble sendt gratis til hver pastor, evangelist, misjonær, teologisk professor, teologisk student og søndagsskoleleder i hele den engelsktalende verden. Utgiverne mottok 200.000 brev, hvorav de fleste entusiastisk støttet tiltaket.

Men det skulle vise seg at selv ikke denne litterære kraftanstrengelsen var nok til å demme opp for den nye rasjonalistiske teologien. I kirkene ble tyngden i forkynnelse og menighetsliv mer og mer skjøvet over fra Korsets evangelium til «det sosiale evangelium».

En luthersk pionèr
Mens fundamentalistbevegelsen stort sett hadde sin bakgrunn i reformerte kirker, var det også en luthersk gruppering som kjempet for tradisjonell kristentro: Missouri-synoden. Det er ikke riktig som mange har ment at denne synodens teologiske konservatisme skyldtes reformert påvirkning. Den hadde i alt vesentlig videreført synsmåtene i 1600-tallets lutherske ortodoksi.

Mellom 1930 og 1950 var det èn mann som mer enn noen annen gjorde Missouri-synodens tro og lære kjent: Walter A. Maier fra St. Louis ved Mississippis bredd. Hans radioserie «The Lutheran Hour» nådde med årene å spenne rundt hele kloden. Her fikk verden vite at det fortsatt fantes lutherske kristne som fastholdt den gamle lære om Guds vei til mennesket.

Walter A. Maier var 37 år gammel og professor i Det gamle testamente da han i 1930 tok fatt på programserien. Siktepunktet var fremfor alt å forkynne Kristus som frelser og forsoner for syndere i det 20. århundre. Uke efter uke oppfordret Maier tilhørerne til å bekjenne sine fall for Gud og søke nåde og oppreisning i det fullbrakte verk. Folk som aldri satte sine ben på noen gudstjeneste, ble tiltrukket av hans enkle oppbygning og frodige billedrikdom. Og kirkegjengere som i årevis ikke hadde hørt annet fra prekestolene enn almenreligiøse foredrag, sperret ørene opp. Dette var noe nytt, enda så gammelt det var!

Utvetydig erklærte Maier i 1936: «Jeg gir dere i den treenige Guds navn ikke den Kristus som finnes i nåtidens kompromisser, i det tyvende århundres likegyldighet, i den moderne tvil og fornektelse som opphøyer hans menneskelighet og bortrøver hans guddom, men jeg gir dere den Kristus som finnes i Korsets evangelium!»

Utvidet innhold
Walter A. Maier ble en viktig årsak til at ordet «fundamentalisme» fikk et mer omfattende innhold enn før. Fenomenet hadde vært regnet som noe reformert, men den lutherske professoren uttalte i 1949:
«Enkelte bruker ordet fundamentalist for å uttrykke sin forakt for dem som stoler på hvert ord i Bibelen. Jeg takker Gud for at jeg er fundamentalist, og priser Den hellige ånd som har hjulpet meg til å gjøre Bibelen til grunnlag for min tro.»

De opprinnelige fundamentalister jublet efter hvert som Maiers synspunkter grep stadig mer om seg. En lutheraner seiret nå der de selv hadde tapt, og de to kristengruppene søkte mot hverandre – uten å underslå at det stadig fantes teologiske forskjeller mellom dem. Noen organisatorisk sammenslutning kom de ikke til å opprette.

Billy Graham
Billy Graham forteller i sin omfangsrike selvbiografi «Just as I am» (1997) om da han som ung og fremstormende evangelist i 1950 mottok en sørgelig nyhet:
«I Boston hørte jeg i radio at Walter A. Maier, den store lutherske teologen og radiopredikanten fra St. Louis, var død av hjerteinfarkt. Det rystet meg slik at jeg knelte på hotellrommet mitt og bad at Gud måtte reise opp noen som kunne overta hans plass. På den tiden var radioen fortsatt konge. Fjernsynets makt ble ennå bare svakt registrert.»

Walter A. Maier ble 57 år gammel. Mannen som videreførte den livsviktige tjenesten over eteren, nå under merket «The Hour of Decision», skulle vise seg å bli en baptist, nemlig – Billy Graham. Han har ikke kalt seg fundamentalist, men grunnvollen for hans taler til millioner av tilhørere har ingen kunnet være i tvil om. Nå har han trukket seg tilbake i en alder av 90 år.

I 2009 trenger spørsmålet seg på: Hvor mange Kristus-vitner, uavhengig av nasjon og kirkesamfunn, har i et nytt hundreår skuldre til å aksle kappen fra menn som disse to og deres åndsfrender?

Creation Science Evangelism TV

EVOLUSJON OG ETIKK.

Debattinnlegg i avisen DagenMagazinet torsdag 19. mars 2009.

Utallige vitenskapsmenn har forgjeves prøvd å skape liv. Det er umulig. Det må ånd til.
Guds Ånd, skriver Torstein Svela. Foto: AFP/Scanpix-Arkiv.

Skapelse og skaper.

Jan E. B. Tellefsen er 6/3 opptatt med at en må skille mellom a) evolusjonslæren som vitenskapelig teori og b) som grunnlag for menneskesyn og moral.

Ja, dette kan nok ikke bestrides. Mange evolusjonister kan ha et flott menneskesyn og høy moral. Men uten et fast grunnlag blir en lett utsatt for «tidsånden» og det politisk korrekte.

Han beskriver evolusjonslæren som en vitenskapelig teori. Saken er at det er den ikke. Hypotesen bygger på en utvikling fra dødt materiale til liv i en enkelt celle. Og videre til alle de livsformer vi kjenner i dag. Over milliarder av år. Utallige vitenskapsmenn har forgjeves prøvd å skape liv. Det er umulig. Det må ånd til. Guds Ånd.

Dessuten finnes det omtrent ikke overgangsformer mellom artene i de enorme fossilfunnene noe sted. Det finnes mange varianter innen den enkelte art, men ikke noe bevis på overgang fra art til art. Dyrerekkene dukker bare plutselig opp fullt utviklet.

Kritikken mot Evolusjonsteorien bare øker etter som vi får mer og mer kunnskaper. Det finnes utallige vitenskapsmenn over hele verden som sier at denne er fantasi og overtro. Ja, en ny religion. Her er noen få av utallige lignende uttalelser:

Lewis Bouonoure, direktør for Zoologisk Museum og fransk Nasjonalt Senter for vitenskapelig forskning: «Evolusjon er en eventyrfortelling for voksne.»

Henry Rimmer, doktor i vitenskap og teologi: «Jeg er ikke i stand til å se med hvilken rett en fritenker kan håne en kristen for hans tro på skapelsens mirakel, når den vantro selv aksepterer millioner av mirakler for å rettferdiggjøre sin krenkelse av hver eneste kjent lov om biologi og hvert vitnesbyrd fra paleontologi for å klynge seg til en miskreditert evolusjonsmyte.»

Henry Morris sier: «Den moderne forståelse av den enorme kompleksitet av DNA-molekyl og den genetiske kode som den inneholder, har forsterket den bibelske lære om stabiliteten (ingen makroevolusjon) av disse ÜslagÝ. Hver organisme skulle reprodusere etter sitt slag.»

Det var mange før Darwin som trodde på Guds skapelse og en utvikling av artene. Det nye var Darwins filosofiske materialisme. Alt på jord var kun materie, tilfeldigheter og planløshet.

Tanke, forstand, religion, kjærlighet, følelser, Gud – alt springer ut av materien ved hjelp av kjemiske reaksjoner i hjernen. «Tanken, forstanden er vår stolthet, vår beundring av oss selv,» skrev Darwin.

Evolusjonens tese om naturlig utvalg, at kun de sterkeste overlever og den sterkestes rett, har blitt brukt til maktmisbruk og grusomheter. Her snakket man om over- og undermennesker, stamme- og evolusjonsmoral. Bare de beste og friske skulle få leve.

Nietzsche, Hitler, Marx, Stalin, kolonialismens hvite overherredømme, fascisme og kommunisme ble inspirert av dette. Og er slett ikke uten en slik påvirkning i dag også (se Aril Edvardsens bok «Falne guder og den nye verdensordning»).

Utviklingslæren der alt er tilfeldigheter medfører et «nøytralt» livssyn. Det er umulig.

Jesus sa: «Den som ikke er med meg, er imot meg og den som ikke samler med meg, han sprer.» Han sa også: «Jeg er veien, Sannheten og Livet.»

Vår Skaper og Hans Ord ønsker å være grunnlaget for vår tanke og etikk.

Torstein Svela, Hundvåg

Hvor skal vi hente våre verdier?

Kulturnotat i avisen DagenMagazinet 16.03.2009.

Skal vi tro media, var det et drama da Darwin lanserte «On The Origin of Species» i 1859. Men som historikeren John van Wyhe viser, førte den ikke til noe «stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion» (BBC History Magazine 1/2009).

Flere bestselgere hadde bidratt til tanken om at «naturlover kontrollerte hele universet, inkludert menneskeheten, slik at det ikke lenger var plass for Gud». At naturen fulgte lover hadde for øvrig vært viktig for kristne naturfilosofer i over tusen år. Det nye var forestillingen om at dette utelukket Gud.

Van Wyhe forteller også at «det viktorianske publikummet som først leste om artenes opprinnelse, tok for det meste ikke Bibelen bokstavelig. Innsiktsfulle som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første mosebok i særdeleshet, måtte leses metaforisk».

Evolusjonslæren fikk støtte fra mange teologer, som de evangelikale Asa Gray, G. F. Wright og J. Dana. Litt senere ser vi støtte også hos B.B. Warfield, kanskje den fremste eksponenten for Bibelens ufeilbarlighet på starten av 1900-tallet. Kreasjonismen begynte for alvor først en generasjon senere.

En annen myte er at Darwin detroniserte mennesket slik at vi ikke lenger kunne holde fast på moral eller menneskeverd. Ja, darwinismen beskriver hvordan organismer sprer sine gener på bekostning av dårligere tilpassede. Men det er en feilslutning at en deskriptiv observasjon automatisk sier oss noe normativt, om godt og ondt. Mange evolusjonsbiologer har lenge advart mot en slik felle. At vi alle er blitt til ved at den «sterkeste» sædcellen vant, betyr ikke at livet bør handle om de sterkeste rett. Og nettopp det at vi ikke kan hente moralverdier fra naturen, bør antyde at naturen ikke er alt.

Selv om Darwin møtte langt mindre rabalder enn mytene sier, betyr ikke det at evolusjonsteorier før og etter ikke støtte på noen form for motstand. Men bekymringen var mindre for at noen bestred Bibelens bokstav, enn for å ta Darwin bokstavelig.

Geologen og slavemotstanderen Adam Sedgwick (1785-1873) så ingen nødvendige motsetninger mellom skapelse og lange geologiske tidsperioder. Men han var dypt opptatt av å motivere til kamp mot slaveriet. Var mennesket generelt og slavene spesielt egentlig bare dyr, og alt styrt av naturlover uten Gud, så han ingen grunn til å behandle noen «humant». Etter å ha lest teorier om evolusjon på 1840-tallet, uttrykte han at hvis mennesket kun er et dyr, er «våre anstrengelser for Afrikas sorte arbeidet til sinnssyke.»

Siden Sedgwick skilte så sterkt mellom moralske og fysiske sannheter, ble han rystet når noen lot det fysiske være alt, og skrev profetisk til Darwin i 1859: «Det finnes såvel en moralsk som en metafysisk side ved tilværelsen. En mann som benekter dette sitter fast i dårskapens hengemyr.» Fjernet vi dette skillet, kan vi bli så brutaliserte at menneskeheten kan havne i dypere grøfter «enn noen den har falt i så lenge vi har nedtegnelser».

I et Darwin-år er det store spørsmålet ikke om evolusjonslæren er god vitenskap, men hvor vi skal hente våre verdier fra. Og hvordan vi kan unngå å bruke naturen som norm.

Bjørn Are Davidsen

Snåsamannen og alternativ medisin.

Svein-Magne Pedersen.

Debattinnlegg i Dagen Magazinet onsdag 4. mars 2009:

Det er litt underlig å konstatere at skepsisen til Svein-Magne Pedersen er større enn til Snåsamannen. Og dette gjelder faktisk også kristne! Svein-Magne Pedersen forkynner et klart budskap om frelse i Jesu navn, og han gir Ham æren for helbredelsene.

Snåsamannen ærer gaven, og kommer i sitt eget navn, og sier at han er født med evnene. Riktignok har han vært mye i kirka, også som kirketjener, men dette kan ikke frelse noe menneske, og gir heller ingen nådegaver.

Gud virker gjennom sin Hellige Ånd, og bare der. Dette kan vi se gjennom hele Bibelen, både i GT og NT. Og Den Hellige Ånd gis bare til mennesker som har omvendt seg, erkjent sin synd og mottatt frelsen.

Det finnes ingen nøytral kraft «der ute», enten tjener en Gud eller satan. Og å trekke fram skolemedisin som en del av dette bildet (jfr. utsagnet til Arne Tord Sveinall), blir helt feil, siden denne bygger på beviselig forskning, som igjen bygger på kunnskap.

Når det gjelder akupunktur, blir også dette «tillatt» av Arne Tord Sveinall, ved å ufarliggjøre det når det bare handler om å få hjelp av nåler, uten påvirkning av noe livssyn. Vel, opprinnelsen til akupunktur er jo tilstede, og også tankebygningene og læren. Akupunktur bygger på taoisme (tao-veien). Etter denne teorien kan mennesket deles opp i meridianer, altså lengdegrader, og langs disse finnes det punkter som har hvert sitt navn, etter kinesisk filosofi, bygget på blant annet stjernekonstellasjoner.
Og når en vet litt om disse navnene, blir hele læren om akupunktur noe mye mer enn nåler i huden: «livets tre», «fire intelligenser», «tranens krone», «gudommelig likegyldighet», «åtte onder».

Når det gjelder soneterapi, så bygger også denne på østens filosofi. Det syke mennesket ses på som en energienhet. Behandlingen skjer ved tilstrømming av energi i henhold til yin og yang-prinsippet. Også her brukes lengdegrad-tenkningen, energibaner som ender i fotsålen, og kan behandles derfra ved hjelp av trykk eller massasje.

Yoga er svært populært for tiden, også blant kristne. Men yoga handler om noe mye mer enn å puste og strekke. De ulike stillingene er ment å ære ulike guders skikkelse, og meditasjon og fokusering på pust, er den metoden som brukes for å komme i kontakt med åndeverdenen. Og da er det ikke Den Hellige Ånd en får på besøk, for Han kommer ved å opphøye Jesu navn.

I disse new age-tider, og med så mye åndelig lengsel som finnes blant folk, er det svært viktig at vi kristne både vet og sier i fra om hva som er hva. Nådegaven til å prøve ånder er viktigere enn noensinne, og likedan undervisning og forkynnelse om alt dette.
Anita E. G. Warlo,Nesbyen

Tankevekkere fra den gamle klokkerbønnen.

KLOKKESPILL: Kirkeklokker i Nidarosdomen. FOTO: SCANPIX-ARKIV

Søndagsandakt av Egil Sjaastad i Vesignet helg 21.02.09.

Mine foreldre var misjonsvenner av den radikale typen. De var kirkekritiske og gikk ikke ofte til gudstjeneste. Men de hadde stor respekt for kirkens lære. Og de tok meg så ofte med til kirken at jeg bærer med meg sterke inntrykk fra den gamle liturgien. Jeg ser for meg klokkeren i kordøra når han ba inngangsbønnen: «Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du, Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus, min Frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, vil tale til meg. Herre! Lukk nå opp mitt hjerte, ved din Hellige Ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Det høre og bønnhøre du ved Jesus Kristus. Amen.»

Jeg visste ikke da at denne bønnen etter sitt innhold stammer fra Jesper Brochmand (1585-1652) Han var professor i København, senere biskop på Sjælland. Klokkeren visste det kanskje heller ikke. Men gjennom hundreårene har disse formuleringene vært med på å forme bønnelivet til troens folk. Formuleringene gikk oss under huden, løftet sinnet mot den treenige Gud og lærte oss å skjønne poenget med å samles i Guds hus. Her er en sterk forventning om å bli møtt av Gud selv. Dette møte skjer gjennom hans ord. Ånden virker ved dette Ordet. Da havner jeg på synderplassen. Men Gud skje lov, gjennom Ordet får jeg den trøsten som holder i liv og død. Gud, la dette skje i dag. «I dette ditt hellige hus.»

Mens jeg skrev dette, ble jeg riktig vemodig. Jeg har i en årrekke studert og arbeidet blant unge mennesker. Mange av dem har forberedt seg for en gjerning som prest, misjonær eller forkynner. Hva er det blitt til? Med meg og med de andre?
I 2. Kong 23 leser vi om kong Josias reform av gudstjenestelivet. Tilstanden i Guds kirke nå ligner på tilstanden før kong Josia. Den roper på en «Josiareform». Og reformen kan bare begynne der klokkerbønnen begynte. I lydhørhet for Guds Ord. I erfaringen av Ordets kraft i hjertene. I nidkjærheten for en bibelsk forsvarlig sjelesorg fra prekestolene. «I et hellig liv og levnet» – ikke minst hos den som forkynner Ordet.

Jeg lar meg friste til å henvende meg direkte til forkynnerspirer. Kjære unge venn: La Brochmands bønn sette deg på sporet og vise deg hva det dreier seg om! Som forkynner skal du bære fram beskjed fra Gud, vår skaper, Jesus, vår frelser, og Ånden, vår trøster i liv og død. Ikke noe mindre. Skal Gud kunne bruke deg – og bønnhøre «klokkerbønnen» – henviser han deg til Skriften. Guds ord må få være kilden for prekenens innhold og normen du skal prøve ditt budskap på. I bønn over en åpnet bibel vil Guds Ånd gi deg hellig iver og treffsikkerhet.

Hundre år etter Brochmand skrev en annen dansk kirkelærer, Erik Pontoppidan (1698-1764), et kjempeverk til vordende prester. (Pontoppidan er en av forgjengerne til biskop Nordhaug.) Her fører han visjonen fra Brochmand videre, visjonen av et kirkeliv med nidkjære forkynnere, slike som forener en trygg «ortodoksi» (sann bibelsk lære) med en sunn «ortotomi» (å dele ut ordet rett så det treffer og gir sunn sjelesorg til ulike tilhørergrupper).

Norsk misjon og kirkeliv trenger en «Josias-reform» Vi trenger forkynnere som både lærer vel og lever vel. Forkynnere som bæres av gudsfrykt mer enn menneskefrykt. Der slike trer fram i Guds hus, vil folk etter hvert komme dit med et forsett på linje med den gamle klokkerbønnens formulering: «Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du, Gud ... vil tale til meg.»
Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. (2Tim 4:1-2)