"The Fundamentals" - veien fra 1909

Bibelen som både USAs 16. president Abraham Lincoln og landets 44. president Barack Obama brukte ved innsettelsen. – Begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden, skriver Gunnar Bonsaksen.
FOTO: AFP/SCANPIX-ARKIV

KRONIKK
av Gunnar Bonsaksen i avisen DagenMagazinet, mandag 30. mars 2009.

«Fundamentalist» er blitt et av de vanligste skjellsord som for tiden brukes i kirkelige debatter for å stemple konservative teologer og legfolk som uopplyste, forblindede og intolerante mørkemenn. I realiteten er holdningene som disse menneskene står for, like gamle som kristenheten selv. Det dreier seg om Bibelen som fundament, altså som grunnvoll for tro og liv. «Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?» (Sal 11:3). Men begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden. Ved milepælen kunne kanskje en liten jubileumsartikkel være på sin plass.

Bokserien
Det var en bokserie med fellestittelen «The Fundamentals» som utkom i 1909. Den var frembrakt av en rekke reformerte teologer som med uro betraktet hvordan «den historisk-kritiske forskning» tok styringen i deres baptistiske, metodistiske og presbyterianske kirker. Bibelen skulle nå vurderes på linje med all annen oldtidslitteratur, og miraklene i GT og NT kastes på skraphaugen som levninger av et forlatt og uvitenskapelig verdensbilde. Jesus hadde heller ikke sonet for menneskenes synder. Han ble hyllet som visdomslærer og forbilde, og ingen ting annet.

«The Fundamentals» bestod av til sammen 94 artikler, hvorav 27 var viet Skriften og dens ufeilbarlighet. En betydelig bidragsyter var skotten James Orr. Som kommentar til den moderne oppfatning at Mosebøkene ble til efter den babylonske landflyktighet, skriver han:

«Jeg kunne stanse ved lovens forordninger èn for èn: tabernaklet, prestene, ritualene, ofringene og Den store forsoningsdagen. Disse tingene i sin post-eksile form hadde aldri eksistert. De var spunnet ut av de skriftlærdes oppfinnsomme hjerner, og likevel anerkjente folket dem alle som den gamle lovgivers genuine verk. Har noe slikt vært kjent før? Prøv det i en hvilken som helst by. Prøv å få folket til å ta på seg en rekke tunge byrder av skatt eller tiende eller hva du vil, på det grunnlag at de skulle være overlevert fra Middelalderen og frem til vår egen tid. Prøv å få dem til å tro det, prøv å få dem til å adlyde det, og du skal få merke vanskeligheten. Går det an å tro slikt for noen som legger fra seg bøkene og betrakter menneskenaturen med åpne øyne?»

Bokserien kom ut i nesten tre millioner eksemplarer, og de første ni bindene ble sendt gratis til hver pastor, evangelist, misjonær, teologisk professor, teologisk student og søndagsskoleleder i hele den engelsktalende verden. Utgiverne mottok 200.000 brev, hvorav de fleste entusiastisk støttet tiltaket.

Men det skulle vise seg at selv ikke denne litterære kraftanstrengelsen var nok til å demme opp for den nye rasjonalistiske teologien. I kirkene ble tyngden i forkynnelse og menighetsliv mer og mer skjøvet over fra Korsets evangelium til «det sosiale evangelium».

En luthersk pionèr
Mens fundamentalistbevegelsen stort sett hadde sin bakgrunn i reformerte kirker, var det også en luthersk gruppering som kjempet for tradisjonell kristentro: Missouri-synoden. Det er ikke riktig som mange har ment at denne synodens teologiske konservatisme skyldtes reformert påvirkning. Den hadde i alt vesentlig videreført synsmåtene i 1600-tallets lutherske ortodoksi.

Mellom 1930 og 1950 var det èn mann som mer enn noen annen gjorde Missouri-synodens tro og lære kjent: Walter A. Maier fra St. Louis ved Mississippis bredd. Hans radioserie «The Lutheran Hour» nådde med årene å spenne rundt hele kloden. Her fikk verden vite at det fortsatt fantes lutherske kristne som fastholdt den gamle lære om Guds vei til mennesket.

Walter A. Maier var 37 år gammel og professor i Det gamle testamente da han i 1930 tok fatt på programserien. Siktepunktet var fremfor alt å forkynne Kristus som frelser og forsoner for syndere i det 20. århundre. Uke efter uke oppfordret Maier tilhørerne til å bekjenne sine fall for Gud og søke nåde og oppreisning i det fullbrakte verk. Folk som aldri satte sine ben på noen gudstjeneste, ble tiltrukket av hans enkle oppbygning og frodige billedrikdom. Og kirkegjengere som i årevis ikke hadde hørt annet fra prekestolene enn almenreligiøse foredrag, sperret ørene opp. Dette var noe nytt, enda så gammelt det var!

Utvetydig erklærte Maier i 1936: «Jeg gir dere i den treenige Guds navn ikke den Kristus som finnes i nåtidens kompromisser, i det tyvende århundres likegyldighet, i den moderne tvil og fornektelse som opphøyer hans menneskelighet og bortrøver hans guddom, men jeg gir dere den Kristus som finnes i Korsets evangelium!»

Utvidet innhold
Walter A. Maier ble en viktig årsak til at ordet «fundamentalisme» fikk et mer omfattende innhold enn før. Fenomenet hadde vært regnet som noe reformert, men den lutherske professoren uttalte i 1949:
«Enkelte bruker ordet fundamentalist for å uttrykke sin forakt for dem som stoler på hvert ord i Bibelen. Jeg takker Gud for at jeg er fundamentalist, og priser Den hellige ånd som har hjulpet meg til å gjøre Bibelen til grunnlag for min tro.»

De opprinnelige fundamentalister jublet efter hvert som Maiers synspunkter grep stadig mer om seg. En lutheraner seiret nå der de selv hadde tapt, og de to kristengruppene søkte mot hverandre – uten å underslå at det stadig fantes teologiske forskjeller mellom dem. Noen organisatorisk sammenslutning kom de ikke til å opprette.

Billy Graham
Billy Graham forteller i sin omfangsrike selvbiografi «Just as I am» (1997) om da han som ung og fremstormende evangelist i 1950 mottok en sørgelig nyhet:
«I Boston hørte jeg i radio at Walter A. Maier, den store lutherske teologen og radiopredikanten fra St. Louis, var død av hjerteinfarkt. Det rystet meg slik at jeg knelte på hotellrommet mitt og bad at Gud måtte reise opp noen som kunne overta hans plass. På den tiden var radioen fortsatt konge. Fjernsynets makt ble ennå bare svakt registrert.»

Walter A. Maier ble 57 år gammel. Mannen som videreførte den livsviktige tjenesten over eteren, nå under merket «The Hour of Decision», skulle vise seg å bli en baptist, nemlig – Billy Graham. Han har ikke kalt seg fundamentalist, men grunnvollen for hans taler til millioner av tilhørere har ingen kunnet være i tvil om. Nå har han trukket seg tilbake i en alder av 90 år.

I 2009 trenger spørsmålet seg på: Hvor mange Kristus-vitner, uavhengig av nasjon og kirkesamfunn, har i et nytt hundreår skuldre til å aksle kappen fra menn som disse to og deres åndsfrender?