Hvor skal vi hente våre verdier?

Kulturnotat i avisen DagenMagazinet 16.03.2009.

Skal vi tro media, var det et drama da Darwin lanserte «On The Origin of Species» i 1859. Men som historikeren John van Wyhe viser, førte den ikke til noe «stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion» (BBC History Magazine 1/2009).

Flere bestselgere hadde bidratt til tanken om at «naturlover kontrollerte hele universet, inkludert menneskeheten, slik at det ikke lenger var plass for Gud». At naturen fulgte lover hadde for øvrig vært viktig for kristne naturfilosofer i over tusen år. Det nye var forestillingen om at dette utelukket Gud.

Van Wyhe forteller også at «det viktorianske publikummet som først leste om artenes opprinnelse, tok for det meste ikke Bibelen bokstavelig. Innsiktsfulle som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første mosebok i særdeleshet, måtte leses metaforisk».

Evolusjonslæren fikk støtte fra mange teologer, som de evangelikale Asa Gray, G. F. Wright og J. Dana. Litt senere ser vi støtte også hos B.B. Warfield, kanskje den fremste eksponenten for Bibelens ufeilbarlighet på starten av 1900-tallet. Kreasjonismen begynte for alvor først en generasjon senere.

En annen myte er at Darwin detroniserte mennesket slik at vi ikke lenger kunne holde fast på moral eller menneskeverd. Ja, darwinismen beskriver hvordan organismer sprer sine gener på bekostning av dårligere tilpassede. Men det er en feilslutning at en deskriptiv observasjon automatisk sier oss noe normativt, om godt og ondt. Mange evolusjonsbiologer har lenge advart mot en slik felle. At vi alle er blitt til ved at den «sterkeste» sædcellen vant, betyr ikke at livet bør handle om de sterkeste rett. Og nettopp det at vi ikke kan hente moralverdier fra naturen, bør antyde at naturen ikke er alt.

Selv om Darwin møtte langt mindre rabalder enn mytene sier, betyr ikke det at evolusjonsteorier før og etter ikke støtte på noen form for motstand. Men bekymringen var mindre for at noen bestred Bibelens bokstav, enn for å ta Darwin bokstavelig.

Geologen og slavemotstanderen Adam Sedgwick (1785-1873) så ingen nødvendige motsetninger mellom skapelse og lange geologiske tidsperioder. Men han var dypt opptatt av å motivere til kamp mot slaveriet. Var mennesket generelt og slavene spesielt egentlig bare dyr, og alt styrt av naturlover uten Gud, så han ingen grunn til å behandle noen «humant». Etter å ha lest teorier om evolusjon på 1840-tallet, uttrykte han at hvis mennesket kun er et dyr, er «våre anstrengelser for Afrikas sorte arbeidet til sinnssyke.»

Siden Sedgwick skilte så sterkt mellom moralske og fysiske sannheter, ble han rystet når noen lot det fysiske være alt, og skrev profetisk til Darwin i 1859: «Det finnes såvel en moralsk som en metafysisk side ved tilværelsen. En mann som benekter dette sitter fast i dårskapens hengemyr.» Fjernet vi dette skillet, kan vi bli så brutaliserte at menneskeheten kan havne i dypere grøfter «enn noen den har falt i så lenge vi har nedtegnelser».

I et Darwin-år er det store spørsmålet ikke om evolusjonslæren er god vitenskap, men hvor vi skal hente våre verdier fra. Og hvordan vi kan unngå å bruke naturen som norm.

Bjørn Are Davidsen