Tankevekkere fra den gamle klokkerbønnen.

KLOKKESPILL: Kirkeklokker i Nidarosdomen. FOTO: SCANPIX-ARKIV

Søndagsandakt av Egil Sjaastad i Vesignet helg 21.02.09.

Mine foreldre var misjonsvenner av den radikale typen. De var kirkekritiske og gikk ikke ofte til gudstjeneste. Men de hadde stor respekt for kirkens lære. Og de tok meg så ofte med til kirken at jeg bærer med meg sterke inntrykk fra den gamle liturgien. Jeg ser for meg klokkeren i kordøra når han ba inngangsbønnen: «Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du, Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus, min Frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, vil tale til meg. Herre! Lukk nå opp mitt hjerte, ved din Hellige Ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Det høre og bønnhøre du ved Jesus Kristus. Amen.»

Jeg visste ikke da at denne bønnen etter sitt innhold stammer fra Jesper Brochmand (1585-1652) Han var professor i København, senere biskop på Sjælland. Klokkeren visste det kanskje heller ikke. Men gjennom hundreårene har disse formuleringene vært med på å forme bønnelivet til troens folk. Formuleringene gikk oss under huden, løftet sinnet mot den treenige Gud og lærte oss å skjønne poenget med å samles i Guds hus. Her er en sterk forventning om å bli møtt av Gud selv. Dette møte skjer gjennom hans ord. Ånden virker ved dette Ordet. Da havner jeg på synderplassen. Men Gud skje lov, gjennom Ordet får jeg den trøsten som holder i liv og død. Gud, la dette skje i dag. «I dette ditt hellige hus.»

Mens jeg skrev dette, ble jeg riktig vemodig. Jeg har i en årrekke studert og arbeidet blant unge mennesker. Mange av dem har forberedt seg for en gjerning som prest, misjonær eller forkynner. Hva er det blitt til? Med meg og med de andre?
I 2. Kong 23 leser vi om kong Josias reform av gudstjenestelivet. Tilstanden i Guds kirke nå ligner på tilstanden før kong Josia. Den roper på en «Josiareform». Og reformen kan bare begynne der klokkerbønnen begynte. I lydhørhet for Guds Ord. I erfaringen av Ordets kraft i hjertene. I nidkjærheten for en bibelsk forsvarlig sjelesorg fra prekestolene. «I et hellig liv og levnet» – ikke minst hos den som forkynner Ordet.

Jeg lar meg friste til å henvende meg direkte til forkynnerspirer. Kjære unge venn: La Brochmands bønn sette deg på sporet og vise deg hva det dreier seg om! Som forkynner skal du bære fram beskjed fra Gud, vår skaper, Jesus, vår frelser, og Ånden, vår trøster i liv og død. Ikke noe mindre. Skal Gud kunne bruke deg – og bønnhøre «klokkerbønnen» – henviser han deg til Skriften. Guds ord må få være kilden for prekenens innhold og normen du skal prøve ditt budskap på. I bønn over en åpnet bibel vil Guds Ånd gi deg hellig iver og treffsikkerhet.

Hundre år etter Brochmand skrev en annen dansk kirkelærer, Erik Pontoppidan (1698-1764), et kjempeverk til vordende prester. (Pontoppidan er en av forgjengerne til biskop Nordhaug.) Her fører han visjonen fra Brochmand videre, visjonen av et kirkeliv med nidkjære forkynnere, slike som forener en trygg «ortodoksi» (sann bibelsk lære) med en sunn «ortotomi» (å dele ut ordet rett så det treffer og gir sunn sjelesorg til ulike tilhørergrupper).

Norsk misjon og kirkeliv trenger en «Josias-reform» Vi trenger forkynnere som både lærer vel og lever vel. Forkynnere som bæres av gudsfrykt mer enn menneskefrykt. Der slike trer fram i Guds hus, vil folk etter hvert komme dit med et forsett på linje med den gamle klokkerbønnens formulering: «Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du, Gud ... vil tale til meg.»
Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. (2Tim 4:1-2)