søndag 13. desember 2009
Gråt mitt elskede land!
Gråt mitt elskede land!
«Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst,» klager profeten Jeremias. Og profeten
Esekiel sitt nødrop gir kanskje uttrykk for årsaken: «Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men
deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. Se du er for dem som en som synger kjærlighetsviser – en
som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter
dem.»
Jeg tror disse profetene kunne sagt det samme om vår tid. Ikke minst ville de sluttet seg til ordene
om at det tales og synges mye om kjærlighet. Men de som taler «profetordet » blir det færre og færre
av.
Vekke samvittighetene
I min barndom hadde de store misjonsselskapene en «hærskare» av emissærer, bibelskolelærere, kretssekretærer og ungdomsarbeidere som reiste rundt og holdt møter og ikke minst møteuker. Og misjonsbladene besto av «reiseruter», andakter og beretninger om vekkelser og god oppslutning om møtene.
Dagens misjonsblader har en layout som ville gjort en tidligere kretssekretær mismodig, men når
det gjelder innhold, så må en spørre om det er misjonsblad for samme organisasjon?
Ved jule- og påsketider kom det blader med mye godt og «matnyttig » innhold. Men hvor er de i
dag? De kristelige forlagene ga ut bøker myntet på ungdom hvor hovedbudskapet var å vekke samvittigheten
og oppmuntre til et sant og sundt kristenliv. Men så kom det nye koster i forlagene og vi fikk «kristen krim» og «politisk korrekte virkelighetsbeskrivelser» og det ene forlag etter det andre måtte avvikle.
Vinning og makt
I kampen for den kristne tro reiste bedehusfolket nye arenaer – Kristelig Folkeparti og avisene Dagen og Vårt Land. De skulle være «vektere på muren» og var også det i en rekke år. Grensene mellom hva Guds ord sier og hva menneskene mener ble klart trukket opp både i avisene og holdt fram i landets Storting.
Men så kom tanken om «vinning og makt». Skriftens ord om at de skulle være «stille» så Herren kunne «stride» for dem, ble fjernt og urealistisk. Nei, nå måtte vi bruke vårt vett og den forstand som Gud hadde gitt oss! Og den menneskelige forstand ble mer og mer retningsgivende og sågar lovgivende.
Vi fikk kvinnelige prester. Lovforbudet mot samboerskap ble avskaffet. Provosert abort ble legalisert,
ja, fremhevet som et av århundrets største framskritt. Skilsmisse og gjengifte ble intet særsyn eller et hinder på den politiske eller geistlige karriere. Samboerskap både blant heterofile, lesbiske og homofile ble alminnelig både blant politikere og kirkens tjenere. Mens det tidligere var normalt «å kalle» forkynnere, misjonærer, lærere og annet personale til de kristelige organisasjoners mangslungne arbeid, gikk en nå over til
det rasjonelle «å avertere etter». Og annonsenes ordlyd har tilpasset seg tiden. Mens en tidligere
«kalte» mennesker som hadde godt vitnesbyrd hos personer organisasjonen hadde tillit til, nøyer en seg nå med at «vedkommende må utvise lojalitet mot organisasjonens målsetting».
DM og Vårt Land
Utviklingen i VL og Dagen og nå DagenMagazinet er om mulig ennå mer trist. Mens disse organer i den første tid søkte å konfrontere samfunnsutviklingen mot hva Guds ord sier og slik det ble tolket av de ledende
innen kirke- og organisasjonsliv, så henvender redaktørene seg i dag til de mest ytterliggående/liberale
eller til ledere for de antikristelige bevegelser for å få deres mening. Og skal avisen ha skribenter til sine ulike temautgaver, så er det om å gjøre å finne en «kjendis» eller en som har en «god» penn. Det er ikke først og fremst spørsmål om vedkommende er en «personlig kristen». Nei, det uttrykket harselerer en heller med. Kan avisen i tillegg finne et bilde av en kvinnelig prest som vier et lesbisk/homofilt par så er det ikke å forakte.
Stort lenger unna den opprinnelige målsettingen enn det VL er kommet, kan en knapt komme, og DM ligger nå ikke langt etter.
Gode prester
Jeg har hørt at det blir sagt at «vi har i alle år har hatt gode prester her i menigheten». Men burde
ikke den «godheten» komme til syne ved at presten fra tid til annen kom på et vanlig bedehusmøte uten først å fått en høytidelig innbydelse? «Den gode hyrde har omsorg for sine og setter sitt liv til for dem», sier Skriften. Hvis presten da er «hyrde», hvorfor ser han da aldri etter hvordan «fårene» har det på bedehuset? Og når prester og biskoper gjør opphevelser mot nattverd, dåp og konfirmasjon på bedehuset, ville det da ikke vært på sin plass at de først overvar en slik handling på bedehuset, før deuttalte seg?
Da Ole Hallesby talte til det norske folk hin kveld i 1953, førte det til at mange kom fram til en sann tro på Jesu. Men hvor mange mennesker har kommet fram til levende tro gjennom min og din forkynnelse det siste året? Det manglet ikke på velformede taler av de falske profeter på Jeremias sin tid. Men neppe tidligere har vi hatt så mange velformede og «problemorienterte » taler som i dag. Men når har disse ført til «syndenød og frelsefryd»?
Julekonserter
I disse dager er det julekonserter og fulle forsamlingshus. Artistene synger om «kjærlighet» og «høy og strå» så «øyet blir stort og vått». Men kan en sann hyrde være fornøyd med det?
Dessverre, mange er fornøyd med det. Også ledere blant de kristne organisasjonene fascineres og legger kursen ytterligere om for artistene samler jo fulle hus! Artisteri og show inntar plassen til emissæren. Sangere og kjendiser av en hver art hyres inn. Sang og salmebøker hvor Landstad og Brorson dominerer, foreslås byttet ut med viser av Erik Bye og Arnulf Øverland. Det er jo så viktig å samle folk! Troen på at «Ordet
skaper hva det nevner» er ukjent.
«Vi må kommunisere med nåtidens mennesker om deres problemer », er parolen. Og når oppslutningen
synker, så må det opprettes havarikommisjoner og avholdes strategikonferanser og så må en på energi- og miljøkurs. Vi må, jo, følge med i tiden for vi vil, jo, være gode «forvaltere».
Den åndelige situasjon var mørk i Israel da Jesus ble født. Så mørk at selv etter tre års virke fikk ropet «Gi oss Barabbas fri» overtaket. Men til tross for dette, så ga Jesus sine 11 gjenværende venner dette enorme oppdraget: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet!» Dette oppdrag står ennå ved lag!
Mørk åndssituasjon
Den åndelige situasjon i Norge er om mulig enda mørkere enn for 2000 år siden. Da som nå blir folket foret med det falske budskap: «Fred! Fred!» Men her må ikke de sanne hyrder svikte eller la seg overtale til å ha mer tro på virkemidler enn på Virkemidlet!
Det var i sorg over sitt folk som fikk Alan Paton til å skrive sin bok «Gråt, mitt elskede land».
Det samme kan sies om vårt land i dag, for Jesu profeti er denne: «Men når Menneskesønnen
kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» På denne bakgrunn sa han også: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og over deres barn».
KRONIKK
Olav Bergene
Holm
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar