Forløsende folk

Artikkel av Linda Helen Haukland i avisen DagenMagazinet 11.06.09.

DA JEG VAR LITA ble jeg alltid tatt ut sist på fotball-laget på skolen, og jeg fikk mange kommentarer på at jeg virket veldig desorientert ute på banen! Iblant stod jeg på sidelinja og så hvordan samspillet tok form på banen, og jeg kunne ikke helt forstå at det gikk an å finte og score som de guttene gjorde. Dette fellesskapet var det ikke lett å bli en del av!

NÅR JESUS KALLER oss kaller han oss aldri alene. Han kaller oss til å stå sammen med andre. Det er fantastisk å snakke med naboen på butikken eller hilse på noen i byen og slå av noen ord, og å snakke rundt kaffebordet til ut i de små timer med gode venner. Men det fellesskapet som oppstår når flere går sammen om å bygge Guds rike har dypere dimensjoner. Man er ikke glad i hverandre bare fordi man liker hverandre eller har en spesiell kjemi sammen, man er fullstendig avhengig av hverandre og bygger fellesskapet på et felles kall fra Jesus!

DISSE FELLESSKAPENE er slitesterke, de er fruktbare, og de ansvarliggjør oss. Den hengivenheten vi startet ut med blir forventet av oss etterhvert som entusiasmen prøves mot omstendighetene. Dersom man våger å stille seg selv sårbar ved å gjøre seg avhengig av andre kommer man inn på spor som gjør at vi kan nå langt i å bygge Guds rike.

DU MÅ NED for å komme opp. Du må legge ned egenlivet, trangen til å gjøre alt selv, eller frykten for å bli sviktet. Når vi kaster oss ut i fellesskapet uten reservasjoner blir menigheten den trygge oasen den skal være. Kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt. Derfor kan vi elske og identifisere oss med ikke bare hodet på Kristi kropp, men også lemmene. Og blant de lemmene er der noen du er kalt til å stå sammen med i gode og onde dager. Finner du dem vil gavene i ditt liv forløses på måter du aldri hadde drømt om!

Er evolusjonsteorien troverdig?

Kronikk av Greta Aune Jotun (forfatter og billedkunstner) i DagenMagazinet 25.05.09


Charles Darwins 200 års fødselsdag er blitt markert i mange medier. Stavanger Aftenblad kunne fortelle (29. mars) at også teologer har begynt å tro på Darwin. Det er vel en naturlig følge av utviklingen i Den Norske Kirke. Og hva skal man ikke tro når forskere slår i bordet med sine teorier som var de udiskutable sannheter? Man vil jo så absolutt ikke bli oppfattet som uvitende og tungnem.

Likevel, millioner av mennesker verden over - lek og lærd, kristne og verdslige - utelukker at himmel og jord og alt liv er skapt av tilfeldigheter. Mange forskere skifter også syn, og vedgår at evolusjonsteorien/e har altfor mange svakheter til å være troverdige.

Kan ingenting skape noe?
Like absurd som å påstå at tilfeldige eksplosjoner har skapt PCer og mobiltelefoner, er det (for mange) å tro at himmel og jord og alt liv er blitt til uten planmessig skapelse. Kan ingenting skape? Hva utløste tilfeldighetene? Hvilke tilfeldigheter satte sol, måne og stjerner i system? Hvilken utviklingsprosess førte til døden? Kan tilfeldig utvikling skape egenskaper, intelligens? Og evnen til å velge og vrake?

Dess mer viten man får om livets funksjoner (angående mennesket: gjennom medisinsk forskning og teknologi), dess vanskeligere må det være å forsvare utviklingslæren. I alle former for liv ser man en planmessighet som umulig lar seg forene med troen på tilfeldig skapelse og utvikling. Likevel fastholder mange evolusjonister de gamle teoriene, og dermed også troen på at intelligens og skaperevne oppsto tilfeldig - og utviklet seg selv.

Da kan man jo fantasere videre: Hvorfor havnet hjertet på samme sted hos alle mennesker? Og lemmene? Har forskerne noen gang funnet bevis for - eller indikasjoner på - at organene hos "forhistoriske dyrearter" ble gradvis utviklet (for eksempel slik progresjonen skjer hos barnet i mors liv) - inntil artene ble i stand til å føde avkom selv?

Videre progressjon?
Tror man at livet er styrt av tilfeldigheter, bør man også tro at utviklingsprosessene må ha resultert i et utall varianter "mennesker" med delvis utviklede organer, og forlate den primitive teorien om de såkalte forfedrene til homo sapiens. Ja, da må det også være naturlig å tro på en ny progresjonsfase: at mennesket i de kommente "millioner" år vil bli et annet vesen - eller variable vesener og med andre egenskaper enn i dag. For hvorfor skulle utviklingen stanse ved arten menneske?

Eller hvorfor ikke tro på en regresjonsfase; at mennesket blir degenerert (biologisk atavisme) tilbake - gjennom samme arter som evolusjonistene tror vi er utviklet fra - til mikroskopiske celler i fri flyt i havet, som med tiden vil opphøre å eksistere, slik at livet blir historie? Tror man på evolusjonslæren, bør man også tro på kaos.

Noen har sagt at evolusjonsteorien er den beste teorien om artenes opprinnelse. Ja vel, teori. Så hvorfor er denne svært haltende teorien blitt opphøyet til vitenskapelig sannhet? "Missing link", som visstnok skal være det siste problemet før man kan bevis dyrets overgang til menneske, må stadig diktes opp; likedan de utallige sideleddene man behøver for å få teorien/e koblet sammen til noenlunde forklarlig materiale.

Tror man virkelig at apen er forløper for primatartene som har levd i "millioner" av år før homo sapiens, må man vel også undre seg svært over at tilfeldighetene stadig holder apen i live, mens de andre artene for lengst er historie.

Eller tror evolusjonistene at apen er under utvikling fremdeles, og at arten menneske var et feilgrep av tilfeldigheter? Om så er; hvor mange millioner år regner man så med må til før apen kommer i utviklingsbevegelse igjen, og har man noen prognoser om forløp og resultater?

Skapt av Gud
Vel, fantasier er fantasier -.
Undertegnede har lært å filosofere over skapelse, liv og død i lys av Guds åpenbaringer gitt i Skriften - ved Den Hellige Ånds veiledning. Derfor bekjenner jeg gjerne min "dårskap" for alle:
"Jeg tror at skapelsesberetningen i 1. Mosebok er sann!" - og dess mer jeg har filosofert over denne og evolusjonistiske teorier, dess mer troverdig blir Gudsversjonen; ja, faktisk langt mer troverdig enn teorier grunnet på gjetninger gjennom forskning.

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." (1. Mors. 27) "I Guds bilde" betyr at mennesket har fått egenskaper Gud selv har, også skaperevner og evig liv - men ikke skape liv.

Valg og tro
Guds åpenbaring til Moses viser at de første menneskene valgte bort Guds formaning til fordel for Djevelens versjon. Følgen av dette ble døden, som viser at å bryte den hellige Guds lover vil få konsekvenser, slik alle lovbrudd (synd) får konsekvenser, og ikke bare for en selv, men også for ens nærmeste og resten av samfunnet (og verden), fordi menneskene er en sammenhengende kjede av reaksjonsutløsere. Bekreftelser på dette har de fleste fra eget liv, og mange statistikker bevitner at slik er det, ikke minst kriminalstatistikken.

Hvordan man vil leve - og hvor man vil tilbringe det evige livet, har Gud overlatt til mennesket å velge. Så suverent skapte Han. I denne erkjennelsen kan man også forstå Guds allmakt; i det minste den delen Han ønsker å utføre gjennom det troende menneske. Jesus Kristus sa: Har man tro uten tvil, kan man flytte fjell (Matt. 21; 21); det vil si helbrede blinde, døve og lamme; stanse orkaner; vekke opp døde; velsigne fem brød og to fisker til å bli mat for tusener - og gjøre enda større undere enn det. Så hvorfor forkaster man Gudstroen; forvandlingens kraft?

Man kan også inkludere slike handlinger i begrepet undere: en luksusreise for to kan bli tre boliger for hjemløse familier i Indonesia; to flasker dyr vin kan bli tre hundre liter drikkevann for tørste barn i Tanzania; tre kostbare smykker kan bli fire tusen bibler til Kina (de tørster etter Guds ord).

Jubel og lovprisning
Skapelsen av tokjønnet liv - og så fullkomment konstruert som mann og kvinne er, innbyr ikke til å tro på slumpetreff. Begrepene tilfeldig/tilfeldigvis finnes heller ikke i Bibelen. Kristustroende kan med glede bekjenne med de tjuefire eldste i Johs. Åp. 4: "Verdig er Du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av Din vilje ble de til og ble de skapt."

Og juble med Peter: "Lovet være Gud vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!" (1. Pet. 1; 3)

"The Fundamentals" - veien fra 1909

Bibelen som både USAs 16. president Abraham Lincoln og landets 44. president Barack Obama brukte ved innsettelsen. – Begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden, skriver Gunnar Bonsaksen.
FOTO: AFP/SCANPIX-ARKIV

KRONIKK
av Gunnar Bonsaksen i avisen DagenMagazinet, mandag 30. mars 2009.

«Fundamentalist» er blitt et av de vanligste skjellsord som for tiden brukes i kirkelige debatter for å stemple konservative teologer og legfolk som uopplyste, forblindede og intolerante mørkemenn. I realiteten er holdningene som disse menneskene står for, like gamle som kristenheten selv. Det dreier seg om Bibelen som fundament, altså som grunnvoll for tro og liv. «Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?» (Sal 11:3). Men begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden. Ved milepælen kunne kanskje en liten jubileumsartikkel være på sin plass.

Bokserien
Det var en bokserie med fellestittelen «The Fundamentals» som utkom i 1909. Den var frembrakt av en rekke reformerte teologer som med uro betraktet hvordan «den historisk-kritiske forskning» tok styringen i deres baptistiske, metodistiske og presbyterianske kirker. Bibelen skulle nå vurderes på linje med all annen oldtidslitteratur, og miraklene i GT og NT kastes på skraphaugen som levninger av et forlatt og uvitenskapelig verdensbilde. Jesus hadde heller ikke sonet for menneskenes synder. Han ble hyllet som visdomslærer og forbilde, og ingen ting annet.

«The Fundamentals» bestod av til sammen 94 artikler, hvorav 27 var viet Skriften og dens ufeilbarlighet. En betydelig bidragsyter var skotten James Orr. Som kommentar til den moderne oppfatning at Mosebøkene ble til efter den babylonske landflyktighet, skriver han:

«Jeg kunne stanse ved lovens forordninger èn for èn: tabernaklet, prestene, ritualene, ofringene og Den store forsoningsdagen. Disse tingene i sin post-eksile form hadde aldri eksistert. De var spunnet ut av de skriftlærdes oppfinnsomme hjerner, og likevel anerkjente folket dem alle som den gamle lovgivers genuine verk. Har noe slikt vært kjent før? Prøv det i en hvilken som helst by. Prøv å få folket til å ta på seg en rekke tunge byrder av skatt eller tiende eller hva du vil, på det grunnlag at de skulle være overlevert fra Middelalderen og frem til vår egen tid. Prøv å få dem til å tro det, prøv å få dem til å adlyde det, og du skal få merke vanskeligheten. Går det an å tro slikt for noen som legger fra seg bøkene og betrakter menneskenaturen med åpne øyne?»

Bokserien kom ut i nesten tre millioner eksemplarer, og de første ni bindene ble sendt gratis til hver pastor, evangelist, misjonær, teologisk professor, teologisk student og søndagsskoleleder i hele den engelsktalende verden. Utgiverne mottok 200.000 brev, hvorav de fleste entusiastisk støttet tiltaket.

Men det skulle vise seg at selv ikke denne litterære kraftanstrengelsen var nok til å demme opp for den nye rasjonalistiske teologien. I kirkene ble tyngden i forkynnelse og menighetsliv mer og mer skjøvet over fra Korsets evangelium til «det sosiale evangelium».

En luthersk pionèr
Mens fundamentalistbevegelsen stort sett hadde sin bakgrunn i reformerte kirker, var det også en luthersk gruppering som kjempet for tradisjonell kristentro: Missouri-synoden. Det er ikke riktig som mange har ment at denne synodens teologiske konservatisme skyldtes reformert påvirkning. Den hadde i alt vesentlig videreført synsmåtene i 1600-tallets lutherske ortodoksi.

Mellom 1930 og 1950 var det èn mann som mer enn noen annen gjorde Missouri-synodens tro og lære kjent: Walter A. Maier fra St. Louis ved Mississippis bredd. Hans radioserie «The Lutheran Hour» nådde med årene å spenne rundt hele kloden. Her fikk verden vite at det fortsatt fantes lutherske kristne som fastholdt den gamle lære om Guds vei til mennesket.

Walter A. Maier var 37 år gammel og professor i Det gamle testamente da han i 1930 tok fatt på programserien. Siktepunktet var fremfor alt å forkynne Kristus som frelser og forsoner for syndere i det 20. århundre. Uke efter uke oppfordret Maier tilhørerne til å bekjenne sine fall for Gud og søke nåde og oppreisning i det fullbrakte verk. Folk som aldri satte sine ben på noen gudstjeneste, ble tiltrukket av hans enkle oppbygning og frodige billedrikdom. Og kirkegjengere som i årevis ikke hadde hørt annet fra prekestolene enn almenreligiøse foredrag, sperret ørene opp. Dette var noe nytt, enda så gammelt det var!

Utvetydig erklærte Maier i 1936: «Jeg gir dere i den treenige Guds navn ikke den Kristus som finnes i nåtidens kompromisser, i det tyvende århundres likegyldighet, i den moderne tvil og fornektelse som opphøyer hans menneskelighet og bortrøver hans guddom, men jeg gir dere den Kristus som finnes i Korsets evangelium!»

Utvidet innhold
Walter A. Maier ble en viktig årsak til at ordet «fundamentalisme» fikk et mer omfattende innhold enn før. Fenomenet hadde vært regnet som noe reformert, men den lutherske professoren uttalte i 1949:
«Enkelte bruker ordet fundamentalist for å uttrykke sin forakt for dem som stoler på hvert ord i Bibelen. Jeg takker Gud for at jeg er fundamentalist, og priser Den hellige ånd som har hjulpet meg til å gjøre Bibelen til grunnlag for min tro.»

De opprinnelige fundamentalister jublet efter hvert som Maiers synspunkter grep stadig mer om seg. En lutheraner seiret nå der de selv hadde tapt, og de to kristengruppene søkte mot hverandre – uten å underslå at det stadig fantes teologiske forskjeller mellom dem. Noen organisatorisk sammenslutning kom de ikke til å opprette.

Billy Graham
Billy Graham forteller i sin omfangsrike selvbiografi «Just as I am» (1997) om da han som ung og fremstormende evangelist i 1950 mottok en sørgelig nyhet:
«I Boston hørte jeg i radio at Walter A. Maier, den store lutherske teologen og radiopredikanten fra St. Louis, var død av hjerteinfarkt. Det rystet meg slik at jeg knelte på hotellrommet mitt og bad at Gud måtte reise opp noen som kunne overta hans plass. På den tiden var radioen fortsatt konge. Fjernsynets makt ble ennå bare svakt registrert.»

Walter A. Maier ble 57 år gammel. Mannen som videreførte den livsviktige tjenesten over eteren, nå under merket «The Hour of Decision», skulle vise seg å bli en baptist, nemlig – Billy Graham. Han har ikke kalt seg fundamentalist, men grunnvollen for hans taler til millioner av tilhørere har ingen kunnet være i tvil om. Nå har han trukket seg tilbake i en alder av 90 år.

I 2009 trenger spørsmålet seg på: Hvor mange Kristus-vitner, uavhengig av nasjon og kirkesamfunn, har i et nytt hundreår skuldre til å aksle kappen fra menn som disse to og deres åndsfrender?

Creation Science Evangelism TV

EVOLUSJON OG ETIKK.

Debattinnlegg i avisen DagenMagazinet torsdag 19. mars 2009.

Utallige vitenskapsmenn har forgjeves prøvd å skape liv. Det er umulig. Det må ånd til.
Guds Ånd, skriver Torstein Svela. Foto: AFP/Scanpix-Arkiv.

Skapelse og skaper.

Jan E. B. Tellefsen er 6/3 opptatt med at en må skille mellom a) evolusjonslæren som vitenskapelig teori og b) som grunnlag for menneskesyn og moral.

Ja, dette kan nok ikke bestrides. Mange evolusjonister kan ha et flott menneskesyn og høy moral. Men uten et fast grunnlag blir en lett utsatt for «tidsånden» og det politisk korrekte.

Han beskriver evolusjonslæren som en vitenskapelig teori. Saken er at det er den ikke. Hypotesen bygger på en utvikling fra dødt materiale til liv i en enkelt celle. Og videre til alle de livsformer vi kjenner i dag. Over milliarder av år. Utallige vitenskapsmenn har forgjeves prøvd å skape liv. Det er umulig. Det må ånd til. Guds Ånd.

Dessuten finnes det omtrent ikke overgangsformer mellom artene i de enorme fossilfunnene noe sted. Det finnes mange varianter innen den enkelte art, men ikke noe bevis på overgang fra art til art. Dyrerekkene dukker bare plutselig opp fullt utviklet.

Kritikken mot Evolusjonsteorien bare øker etter som vi får mer og mer kunnskaper. Det finnes utallige vitenskapsmenn over hele verden som sier at denne er fantasi og overtro. Ja, en ny religion. Her er noen få av utallige lignende uttalelser:

Lewis Bouonoure, direktør for Zoologisk Museum og fransk Nasjonalt Senter for vitenskapelig forskning: «Evolusjon er en eventyrfortelling for voksne.»

Henry Rimmer, doktor i vitenskap og teologi: «Jeg er ikke i stand til å se med hvilken rett en fritenker kan håne en kristen for hans tro på skapelsens mirakel, når den vantro selv aksepterer millioner av mirakler for å rettferdiggjøre sin krenkelse av hver eneste kjent lov om biologi og hvert vitnesbyrd fra paleontologi for å klynge seg til en miskreditert evolusjonsmyte.»

Henry Morris sier: «Den moderne forståelse av den enorme kompleksitet av DNA-molekyl og den genetiske kode som den inneholder, har forsterket den bibelske lære om stabiliteten (ingen makroevolusjon) av disse ÜslagÝ. Hver organisme skulle reprodusere etter sitt slag.»

Det var mange før Darwin som trodde på Guds skapelse og en utvikling av artene. Det nye var Darwins filosofiske materialisme. Alt på jord var kun materie, tilfeldigheter og planløshet.

Tanke, forstand, religion, kjærlighet, følelser, Gud – alt springer ut av materien ved hjelp av kjemiske reaksjoner i hjernen. «Tanken, forstanden er vår stolthet, vår beundring av oss selv,» skrev Darwin.

Evolusjonens tese om naturlig utvalg, at kun de sterkeste overlever og den sterkestes rett, har blitt brukt til maktmisbruk og grusomheter. Her snakket man om over- og undermennesker, stamme- og evolusjonsmoral. Bare de beste og friske skulle få leve.

Nietzsche, Hitler, Marx, Stalin, kolonialismens hvite overherredømme, fascisme og kommunisme ble inspirert av dette. Og er slett ikke uten en slik påvirkning i dag også (se Aril Edvardsens bok «Falne guder og den nye verdensordning»).

Utviklingslæren der alt er tilfeldigheter medfører et «nøytralt» livssyn. Det er umulig.

Jesus sa: «Den som ikke er med meg, er imot meg og den som ikke samler med meg, han sprer.» Han sa også: «Jeg er veien, Sannheten og Livet.»

Vår Skaper og Hans Ord ønsker å være grunnlaget for vår tanke og etikk.

Torstein Svela, Hundvåg

Hvor skal vi hente våre verdier?

Kulturnotat i avisen DagenMagazinet 16.03.2009.

Skal vi tro media, var det et drama da Darwin lanserte «On The Origin of Species» i 1859. Men som historikeren John van Wyhe viser, førte den ikke til noe «stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion» (BBC History Magazine 1/2009).

Flere bestselgere hadde bidratt til tanken om at «naturlover kontrollerte hele universet, inkludert menneskeheten, slik at det ikke lenger var plass for Gud». At naturen fulgte lover hadde for øvrig vært viktig for kristne naturfilosofer i over tusen år. Det nye var forestillingen om at dette utelukket Gud.

Van Wyhe forteller også at «det viktorianske publikummet som først leste om artenes opprinnelse, tok for det meste ikke Bibelen bokstavelig. Innsiktsfulle som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første mosebok i særdeleshet, måtte leses metaforisk».

Evolusjonslæren fikk støtte fra mange teologer, som de evangelikale Asa Gray, G. F. Wright og J. Dana. Litt senere ser vi støtte også hos B.B. Warfield, kanskje den fremste eksponenten for Bibelens ufeilbarlighet på starten av 1900-tallet. Kreasjonismen begynte for alvor først en generasjon senere.

En annen myte er at Darwin detroniserte mennesket slik at vi ikke lenger kunne holde fast på moral eller menneskeverd. Ja, darwinismen beskriver hvordan organismer sprer sine gener på bekostning av dårligere tilpassede. Men det er en feilslutning at en deskriptiv observasjon automatisk sier oss noe normativt, om godt og ondt. Mange evolusjonsbiologer har lenge advart mot en slik felle. At vi alle er blitt til ved at den «sterkeste» sædcellen vant, betyr ikke at livet bør handle om de sterkeste rett. Og nettopp det at vi ikke kan hente moralverdier fra naturen, bør antyde at naturen ikke er alt.

Selv om Darwin møtte langt mindre rabalder enn mytene sier, betyr ikke det at evolusjonsteorier før og etter ikke støtte på noen form for motstand. Men bekymringen var mindre for at noen bestred Bibelens bokstav, enn for å ta Darwin bokstavelig.

Geologen og slavemotstanderen Adam Sedgwick (1785-1873) så ingen nødvendige motsetninger mellom skapelse og lange geologiske tidsperioder. Men han var dypt opptatt av å motivere til kamp mot slaveriet. Var mennesket generelt og slavene spesielt egentlig bare dyr, og alt styrt av naturlover uten Gud, så han ingen grunn til å behandle noen «humant». Etter å ha lest teorier om evolusjon på 1840-tallet, uttrykte han at hvis mennesket kun er et dyr, er «våre anstrengelser for Afrikas sorte arbeidet til sinnssyke.»

Siden Sedgwick skilte så sterkt mellom moralske og fysiske sannheter, ble han rystet når noen lot det fysiske være alt, og skrev profetisk til Darwin i 1859: «Det finnes såvel en moralsk som en metafysisk side ved tilværelsen. En mann som benekter dette sitter fast i dårskapens hengemyr.» Fjernet vi dette skillet, kan vi bli så brutaliserte at menneskeheten kan havne i dypere grøfter «enn noen den har falt i så lenge vi har nedtegnelser».

I et Darwin-år er det store spørsmålet ikke om evolusjonslæren er god vitenskap, men hvor vi skal hente våre verdier fra. Og hvordan vi kan unngå å bruke naturen som norm.

Bjørn Are Davidsen

Snåsamannen og alternativ medisin.

Svein-Magne Pedersen.

Debattinnlegg i Dagen Magazinet onsdag 4. mars 2009:

Det er litt underlig å konstatere at skepsisen til Svein-Magne Pedersen er større enn til Snåsamannen. Og dette gjelder faktisk også kristne! Svein-Magne Pedersen forkynner et klart budskap om frelse i Jesu navn, og han gir Ham æren for helbredelsene.

Snåsamannen ærer gaven, og kommer i sitt eget navn, og sier at han er født med evnene. Riktignok har han vært mye i kirka, også som kirketjener, men dette kan ikke frelse noe menneske, og gir heller ingen nådegaver.

Gud virker gjennom sin Hellige Ånd, og bare der. Dette kan vi se gjennom hele Bibelen, både i GT og NT. Og Den Hellige Ånd gis bare til mennesker som har omvendt seg, erkjent sin synd og mottatt frelsen.

Det finnes ingen nøytral kraft «der ute», enten tjener en Gud eller satan. Og å trekke fram skolemedisin som en del av dette bildet (jfr. utsagnet til Arne Tord Sveinall), blir helt feil, siden denne bygger på beviselig forskning, som igjen bygger på kunnskap.

Når det gjelder akupunktur, blir også dette «tillatt» av Arne Tord Sveinall, ved å ufarliggjøre det når det bare handler om å få hjelp av nåler, uten påvirkning av noe livssyn. Vel, opprinnelsen til akupunktur er jo tilstede, og også tankebygningene og læren. Akupunktur bygger på taoisme (tao-veien). Etter denne teorien kan mennesket deles opp i meridianer, altså lengdegrader, og langs disse finnes det punkter som har hvert sitt navn, etter kinesisk filosofi, bygget på blant annet stjernekonstellasjoner.
Og når en vet litt om disse navnene, blir hele læren om akupunktur noe mye mer enn nåler i huden: «livets tre», «fire intelligenser», «tranens krone», «gudommelig likegyldighet», «åtte onder».

Når det gjelder soneterapi, så bygger også denne på østens filosofi. Det syke mennesket ses på som en energienhet. Behandlingen skjer ved tilstrømming av energi i henhold til yin og yang-prinsippet. Også her brukes lengdegrad-tenkningen, energibaner som ender i fotsålen, og kan behandles derfra ved hjelp av trykk eller massasje.

Yoga er svært populært for tiden, også blant kristne. Men yoga handler om noe mye mer enn å puste og strekke. De ulike stillingene er ment å ære ulike guders skikkelse, og meditasjon og fokusering på pust, er den metoden som brukes for å komme i kontakt med åndeverdenen. Og da er det ikke Den Hellige Ånd en får på besøk, for Han kommer ved å opphøye Jesu navn.

I disse new age-tider, og med så mye åndelig lengsel som finnes blant folk, er det svært viktig at vi kristne både vet og sier i fra om hva som er hva. Nådegaven til å prøve ånder er viktigere enn noensinne, og likedan undervisning og forkynnelse om alt dette.
Anita E. G. Warlo,Nesbyen