ER BIBELEN VIRKELIG GUDS ORD?

Artikkel i avisen Dagen 20. sept. 2005 av Haakonsen: (Avskrift av en kopi jeg tok den gangen!)

I dag stiller kristne mennesker seg meget forskjellig til Bibelen. Vi merker det ved alle anledninger - du og jeg og naboen leser Bibelen meget forskjellig. Spørsmålet presser seg på: Hvorledes er egentlig Bibelen å forstå? Hvilken betydning skal vi tillegge det som står der?

Jeg tror at alle som bekjenner seg som kristne kan si at Bibelen inneholder Guds ord. Men bare de færreste vil si at Bibelen er Guds ord. De fleste ser på Bibelen som en god og verdifull bok, et sentrum for vårt religiøse liv, en livskilde vel verd å ta vare på. Men ikke alt som står i Bibelen er Guds ord og ikke alt vi leser skal forståes bokstavelig. Det er nok den gjengse oppfatning.

For oss som er bibeltroende blir dette en håpløs tanke. Vi har søkt til Bibelen i tro og tillit til at alt som står der er sant. Vi har ingen forutsetninger for å skille mellom det som skulle være Guds ord og det som ikke skulle være det. Og hvis ikke Bibelen kan forståes etter sin ordlyd, hvordan skal den da forståes? Og hvem skal bestemme det?

Kampen står om Bibelens autoritet, om sannhetsverdien i hele Guds åpenbaring.

For å illustrere hvor vi står i dag, skal jeg kort trekke frem noen av de vanligste innsigelsene mot Bibelen som møter oss.

GTs autoritet
Tre fjerdeparter av Bibelen består av Det gamle testamentet. Det har aldri hatt noen høy stjerne i kristen-Norge. Det er blitt forstått som et bakgrunnsdokument til NT, men det har aldri blitt satt på lik linje med NT. Det er en pussighet ettersom GT er like mye Guds ord som NT. GT var Jesu Bibel, apostlenes Bibel og de første kristnes Bibel. Den gjengse oppfatning blant fagteologer er at bare de deler av GT som eksplisitt bekreftes av Jesus, er å forstå som autoritativ, dvs. som gyldig i vår tid. Dette er jo en av grunnene til at landløftet til Israel, ikke taes alvorlig av teologene - for Jesus har jo ikke sagt noe om dette i NT.

Paulus skriver i sitt 2. brev til Timoteus at Den hele Skrift er innblest av Gud. Med Skrift menes her Det gamle testamentet, men vi kan godt bruke det om hele Bibelen. Det betyr at Skriften er gitt oss av Gud eller inspirert av Gud som det står i nyere oversettelser. Og det gjelder hele Skriften - ikke bare deler av den. Det er blitt sagt så treffende at Gud selv "ånder" Skriften, og når vi leser den, blåser Guds ånd ut av Skriften og inn i oss. Ikke bare Den hellige Ånd, men Gud selv kommer på denne måten inn i våre hjerter gjennom sitt ord.

Dessverre må vi gjøre en parentes her som er illustrerende for situasjonen. For i Bibelselskapets oversettelse heter det ikke at Den hele Skrift er innblest av Gud, men Alle skrifter som er inngitt av Gud. Med en slik oversettelse åpner man nettopp for den ødeleggende forståelse at noen skrifter i Bibelen ikke er inngitt av Gud. Dette undergraver Skriftens autoritet.

Både det gamle og nye testamentet forutsetter hverandre. Samlet bærer de frem hele Guds åpenbaringen til menneskets frelse. Det går ikke an å nedprioritere det ene til fordel for det andre. Hugo Odeberg har sagt dette så treffende: "Om Det gamle testamente tas bort, blir, ifølge Det nye testamente, ikke Det nye testamente igjen, men ingenting blir igjen." Likefullt er det dette som skjer i dag.

NT og Paulus
Men også Det nye testamentet er under angrep. For vi kan jo ikke tro på Paulus, sies det. Han taler jo om underordning, der vår tid taler om likestilling. Mannen er kvinnens hode, sier Paulus, likesom også Kristus er menighetens hode. Hustruene skal underordne seg sine menn i alle ting, står det. Videre forbyr han kvinnen å være leder for menigheten, å ha hyrdeansvar eller som vi vil si i dag, å være prest. Paulus betegner homofilt samliv som skammelig utukt og forvillelse. De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Dette er ukjærlig og diskriminerende sier vår tid, og i Sverige er det også lovforbud mot slike karakteristika.

Nei, Paulus må forståes ut fra sin samtid. Vi kan ikke legge den moraloppfatning som rådde i hans tid til grunn for vårt eget samfunn 2000 år senere, sies det. Og med den begrunnelse setter man en tykk strek over Paulus sine brever, eller man stryker i det minste det man ikke liker.

Men hvem er da Paulus og for den saks skyld: hvem er de andre forfatterne i Bibelen? Er de bare mennesker fulle av feil og mangler? Som vi ut fra vår tids forståelse har full rett til å korrigere?
Forfatterne av Det nye testamentet har det til felles at de alle er øyevitner til det som er skjedd. De kan vitne om Jesu død, oppstandelse og himmelfart, i kraft av det de selv har sett, hørt og opplevd. De har sett Guds sønn åpenbare seg i historien og de har trodd at han er den han har utgitt seg for å være. Derfor kalles de apostler og til denne apostelgruppen hører også Paulus. Derfor er det ingen forskjell mellom Paulus sine brever og evangeliene. De er begge like mye Guds ord.

Vår tids store trauma er at det er blitt en avgrunn mellom de verdier som Bibelen fremholder og de holdninger som rår grunnen i det norske samfunn. Det norske samfunn har gjennom flere ti-år utviklet kjerneverdier som står i det skarpeste motsetningsforhold til Bibelen. Det er en situasjon som setter oss alle på prøve. Vi må vite hvor vi hører hjemme når verdiene kolliderer.

Evangeliene og Paulus
De som nå tror at vi står igjen med evangeliene som Guds sanne ord, tar feil. For å illustrere dette vil jeg hente frem en episode som ligger langt tilbake i tid. Etter en forelesning på Menighetsfakultetet kom jeg i samtale med foreleseren. I min argumentasjon brukte jeg Jesu egne ord og jeg siterte fra Bergprekenen. Det skulle jeg aldri ha gjort, for han så med ett meget skuffet på meg og sa: "Men Haakonsen, jeg som trodde at du visste at det ikke var et ekte Jesu ord."

Hvordan kunne han si det?
Jo, det er nemlig slik at fagteologene deler Jesu ord opp i ekte og uekte ord. Man regner med at en god del av det som vi leser som Jesu ord i NT, er tillagt ham av urmenighetene. Det er de såkalte menighetstillegg, ord som ikke skal ha vært uttalt av Jesus. Derav betegnelsen uekte ord.

Det gamle testamentet er altså passé, Paulus sine brever passer ikke inn i vår tid og hvem vet hva Jesus egentlig sa. Da blir det ikke mye igjen av Bibelen som Guds ord, og det blir også forståelig at mange kristne heller ikke åpner sin Bibel. Ja, hvorfor skulle de det, når de ikke lenger vet hvordan den skal forståes.

I Johannesprologen står det et ord vel verd å ta vare på. I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.
Johannes setter likhetstegn mellom Ordet og Jesu person. Ordet er Jesus og Jesus er Ordet. I dette Ordet finner vi det evige liv, og livet var menneskenes lys.

Hvor finner vi dette Ordet?
I Bibelen! For Bibelen er ikke bare Guds ord, men Ordet er Gud selv. Gud har lagt sin skikkelse inn i ordet, og når vi leser i Bibelen kommer denne skikkelsen til oss. Derfor er Ordet - Bibelens ord - like hellig og ukrenkelig som Gud selv.

Ordet var Gud
David Hedegård sier at dersom vi ikke makter å fastholde at Ordet er Gud, er kristendommens tid forbi. At Ordet er Gud er kristenlivets Alfa og Omega. Dersom vi reduserer Guds ord, reduserer vi Gud selv. Dersom vi ikke tar imot Guds ord, tar vi heller ikke imot Jesus. Avviser vi Bibelens Ord - med den ene eller andre begrunnelse - avviser vi Jesus selv.

For oss som kristne er Ordet en uvurderlig skatt. Det er ingenting vi er mer glad i enn Guds ord. Og når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden, sier Salmisten. Derfor blir det veldig anstøtelig når mennesker som bærer kristennavnet, mener at de kan hoppe bukk over dette og hint i Bibelen. Ja, at de kan sette seg til doms over Guds ord.

Jesus er vår skatt og vår perle. Hvor fant vi denne perlen? Jo, i Ordet! Bibelens ord.
Ved Ordet kalte Jesus oss.
Ved Ordet ble vi alle en ny skapning i Ham. Det gamle var forbi, se, alt var blitt nytt.
Ved Ordet ble vårt gamle menneske korsfestet med ham.
Ved Ordet kan vi regne oss som døde for synden, men levende for Gud.
Ved Ordet skal vi en dag dø salig bort fra denne verden.
Ved Ordet skal vi gjenoppstå.
Og ved Ordet skal vi se den nye himmel og den nye jord.

Ved Ordet har vi seiret over denne verden, og nåde den som tar Ordet bort fra oss.
For Ordet var Gud.

NURIT (Ranunculus asiaticus).

UNIK ISRAELSK BLOMST FORMET SOM EN DAVIDSSTJERNE

En innfødt israelsk-persisk smørblomst har faktisk celler som er formet som en Davidsstjerne når du ser på den i et mikroskop.

Dr. Rina Kamenetsky fra det israelske Volcani Institute gjorde den forbausende oppdagelsen da hun holdt på med undersøkelser om blomstens enestående evne til å overleve. Blomsten heter 'Ranunculus asiaticus' på latin eller 'nurit' på hebraisk, skrev Israel21c. Den vanligste ville typen 'nurit' er rød, har fem kronblader og et svart senter.

'Nurit' er kjent som en slags 'oppstandelsesplante', som betyr at den kan overleve uten vann, og den 'oppstår' igjen når den får vann. Om sommeren må blomsten tåle ørkentemperaturer opp mot 60 grader. Røttene har en mekanisme for å tåle tørke og hete som man ikke har funnet i noen andre planter.

Ifølge Israel21c, fungerer celleveggene i røttene som et skjold. Når det første regnet faller om vinteren, blokkerer celleveggene den plutselige strømmen av vann, og samtidig beskytter det cellene fra å tørke inn ved å absorbere vann. På hebraisk heter Davidsstjernen 'Magen David', som bokstavelig talt betyr 'Davidsskjoldet'."

"We have never before seen a structure like this in the cell walls of plants," says Dr. Rina Kamenetsky. "This is a very rare structure - maybe even unique."

Israeli 'survivor' flower boasts cells in shape of Star of DavidBy Leora Eren Frucht March 06, 2005
var addthis_pub = 'levinovsky';

It's known as the ultimate survivor. It grows wild in Israel, thriving in the harsh dry conditions that would kill many other plants. And what do the cells of this hardy survivor - a native Israeli Persian buttercup - look like under a microscope? A Star of David. "It really is symbolic," says Dr. Rina Kamenetsky, a researcher at Israel's Volcani Institute, who made the surprising discovery while trying to understand the survival mechanisms of this resilient bulb, known in Hebrew as nurit, and in Latin as Ranunculus asiaticus. The flower from the Holy Land is also known in botanical circles as a type of 'resurrection plant' which, explains Kamenetsky, means that it can live without water, and is 'resurrected' when water becomes available. Kamenetsky brought samples of the native Israeli type of this Mediterranean species to study during a sabbatical leave at the University of Guelph in Canada last year. She and her Canadian colleagues discovered that the storage roots of this particular Persian buttercup have a special mechanism for resisting drought and heat that is found in no other plant to date - a finding they published recently in the journal New Phytologist. But Kamenetsky also found an additional surprise: under a microscope the cells of the root assume the form of interlocking Stars of David. "When my Canadian colleague Professor Larry Peterson saw it, he called me over right away and said: 'Look, Rina: here's something especially for you.' I was truly amazed," she told ISRAEL21c. It was the first time that Kamenetsky, a leading floriculturist, had seen a Star of David pattern on the cells of any plant. It turns out that the cell walls of the storage roots of this particular plant serve as a shield. In winter, when the first rain comes, the cell walls block the sudden influx of water which could cause the cells to burst. At the same time, they protect the cells from dehydration by absorbing water. The cell walls that serve as a year-round shield also happen to look like a shield - the shield of David. "We have never before seen a structure like this in the cell walls of plants," she says. "This is a very rare structure - maybe even unique." Kamenetsky heads the Volcani Institute's Department of Ornamental Horticulture - part of the research arm of the Israel Ministry of Agriculture responsible for planning, organizing and implementing the greater part of Israel's agricultural research effort. She's now planning collaboration with researchers from France, Italy and South Africa to understand the unique survival mechanism of the Israeli varieties of the Persian buttercup. The most common wild type is a red, five-petaled flower with a black center which bears some resemblance to an anemone. In summer, its roots are exposed to the scorching heat - up to 60 degrees centigrade - of the desert earth. The cultivated type - sold commercially as bulbs - has multiple layers of petals and comes in a variety of colors, including white, yellow, pink, red and magenta. Both wild and cultivated types have the same unusual survival mechanism, says Kamenetsky. "The value of this research is that if we can understand these mechanisms, we can endow other plants with these abilities - something that is of growing importance in a world undergoing desertification," she explains. Kamenetsky notes that there are various heat- and drought-resistant plants growing in Africa, all of which have a special mechanism in their leaves. But this is the first time that scientists have ever encountered a drought-resistant mechanism in the roots of a plant. "When I lecture about this research, I call it: 'How to cope with stressful life in Israel.' It could be that when it comes to survival, our own Nurit has something to teach the plants of the world." Kamenetsky, who was born in Kazakhstan, immigrated to Israel in 1990 and has since made an international name for herself in the field of ornamental horticulture - developing native plants into ornamental crops which can be grown commercially and sold as cut flowers or potted plants. Israel is at the cutting edge of this field. Some 20-40 percent of the flowers Israel markets every year are new varieties, notes Kamenetsky, adding that no other country but Holland has such a high percentage of novel varieties. Kamenetsky is also one of the world's leading experts on the Allium (garlic) species which can be grown as ornamental flowers and is being widely studied for its medicinal properties.

Antony Flew - ateisten som ble deist.

Melkeveien.

Det vakte sensasjon da den verdenskjente engelske ateisten Antony Flew i 2004 erklærte at en intelligent Skaper måtte stå bak universet. Bare dette kunne gi en god forklaring på universets lovmessighet, livets opprinnelse og naturens kompleksitet, hevdet han.

Før sin "omvendelse" var Flew eneren blant "den nye ateismens" fremste tenkere. Hans skrift "Theology and Falcification" var det første av 35 verker om ulike filosofiske emner. Han fikk fremtredende stillinger ved læresteder i England, Skottland, USA og Canada. Nå er han pensjonist og bor i Reading, en times reise vest for London.

Antony Flew har nettopp gitt ut boka "There is a God: How the World's Most Notorious Atheist Chenged His Mind". Den er skrevet i nært samarbeid med Roy Abraham Varghese. I forordet omtaler Flew boka som "sin siste vilje og testamente" og erklærer: Jeg tror nå at det finnes en Gud.

I kamp for ateismen.

Som filosof var han opptatt av å finne logiske argumenter imot Guds eksistens. Hans bok "God and Philosophy" er et systematisk forsvar for ateismen, der han forsøker å vise at alle argumenter for Guds eksistens er ugyldige.

Han fremsto som den førende ateist i mange offentlige debatter med fremtredende kristne apologeter. I 1976 debatterte han i Texas med Thomas Warren over flere dager med 5 -7.000 tilhørere i auditoriet. Samtalene var oftest konfrontasjoner. Men Flew lyttet også til motparten og tok deres argumentasjon på alvor. Richard Swinburnes "The Coherence of Theisme" og Gerhard Schroeders "The Science of God" var bøker som gjorde inntrykk på ham.

Åpen for argumenter.

Forskere har i lang tid grublet over : Hvordan kan våre handlinger ha fysisk-kjemiske årsaker, samtidig som vi har fri vilje? Flew kom til at vi må skille mellom to helt ulike former for årsaker. Fysiske årsaker gir mennesket impulser som gir frihet til ulike reaksjoner. Behov og ønsker kan føre til ulike handlinger eller undertrykkes, og valgmulighetene gjør mennesket ansvarlig for sine handlinger.

Flew var kritisk til Richard Dawkins teori om det egoistiske genet. Et gen er verken egoistisk eller uselvisk, og mennesket er ingen overlevelsesmaskin som styres av genene. Gener bestemmer ikke vår adferd, hevdet han.

Men hva ledet Flew fra ateisme til deisme?

Tre naturvitenskapelige lyskastere peker mot Gud. Den første er det faktum at naturen er underlagt lovmessighet. Den andre er livets intelligente organisering og målrettede karakter. Det tredje er naturens finstemthet, som gir grunnlag for liv.

Men også fornyede studier av klassiske filosofiske argumenter har ført meg i den retning, skriver Flew.

Naturlovene er skapt.

Naturen er styrt av naturlover. F.eks. Boyles lov for ideelle gasser, Newtons treghetslov og om at energimengden i et isolert system er bevart. Universet er knyttet sammen av slike universelle lover.

Albert Einstein snakket om en "inkarnert fornuft". Han utforsket naturen under perspektivet: Jeg ønsker å kjenne Guds tanker, resten er detaljer. Einstein hadde ikke et kristent gudsbegrep. Han trodde på en overlegen Tenker som var kilden til naturens rasjonalitet, og han forutsatte at denne virkeligheten var tilgjengelig for mennesketanken.

Flews studier av arbeidene til naturforskere som Einstein, Planck, Heisenberg, Schrödinger og Dirac gjorde inntrykk. Naturlovene er ikke menneskelige oppfinnelser, men oppdagelser av noe som virkelig eksisterer i naturen. Det gir eksistensen en underliggende plan og mening. Naturens rasjonelle karakter peker mot en intelligent skaper, hevder Antony Flew.

Skapt for liv.

Enda sterkere taler det faktum at universet synes å ha vært lagt til rette for livet og mennesket. Dette såkalte antropiske prinsipp har vært formulert av tenkere som Martin Rees, John Barrow og John Leslie.

I naturen finnes naturkonstanter som lyshastigheten og elektronets masse. Hadde størrelsen av disse vært det minste annerledes, kunne det ikke ha eksistert noe levende. Det finstemte universet er nødvendig for at liv skal kunne oppstå, men det er ikke en tilstrekkelig betingelse for liv.

I sin bok "Infinite Minds" argumenterer John Leslie for at dette finstemte universet best kan forklares med at det eksisterer en Skaper. Flew drøfter i sin nye bok alternative forklaringsmodeller - blant annet tanken om at det skal finnes flere universer, men forkaster disse som spekulative ideer.

Tanken før materien

Etter oppdagelsen av DNA-molekylet har forskere fått øynene opp for hvor utrolig kompekst livet er. Det finnes ingen naturalistisk forklaring på hvordan livet kan ha oppstått.

Det grunnleggende filosofiske spørsmål er: Hvordan kan materie produsere organismer med indre drivkrefter, selvreproduserende egenskaper og kjemiske styrende koder? Det finnes ingen forklaring på hvordan materie kan gi opphav til liv.

Den genetiske informasjonen som ligger i DNA-molekyl skal overføres til RNA som produserer aminosyrer som settes sammen til proteiner. Koden er knyttet til molekylene, men koden er ikke i seg selv materiell. Bare kodens eksistens er et mysterium. Kan informasjon oppstå spontant fra en samling tankeløse molekyler ved hjelp av blinde og formålsløse krefter?

Andy Knott, en Harvard-forsker som i lang tid har studert hvordan livet kan bli til, sier: Vi vet ikke hvordan livet startet på denne planeten.

Nobelprisvinneren George Wald konstaterte for noen år siden: "Vi velger å tro på det umulige: at liv oppstod spontant ved en tilfeldighet." Nå hevder han at universet og livet er blitt til ved en Skaper. Utviklingslæren fremmer den ideen at tanken er et produkt av evolusjonen. Men det er motsatt, hevder han: Tanken var forut for og kilden til både materien og livet.

Antony Flew konkluderer for sin egen del i samme retning. Den eneste tilfredsstillende forklaring på det målrettede, selvreproduserende livet som vi ser på jorden er en uendelig intelligent Hjerne. Denne Hjernen er det Flew betegner som Gud.

Universet har en årsak.

Kan noe komme fra ingenting? Bib-bang-teorien viser at universet har hatt en begynnelse, et faktum som har rystet mange ateister. Dette er i samsvar med skapelsesbereningen (1. Mos. 1:1). Hva eller hvem var årsaken til universets eksistens? På naturvitenskapelig grunnlag vil det ikke være mulig å svare på spørsmålet, da det ikke er mulig å registrere noe som har vært før universets eksistens. Flew viser til ulike spekulasjoner og konstaterer at ingen av disse utelukker en Skaper.

Richard Swinburne resonnerer - her summarisk gjengitt: Hvis Gud eksisterer, vil han kunne skape noe så fininnstilt og komplekst som universet. Det er svært usannsynlig at universet eksisterer uten årsak. Siden universet eksisterer, er det rimelig å anta at Gud eksisterer. Flew slutter seg til dette resonnementet.

Åpen for ledelse.

Naturvitenskapen som naturvitenskap kan ikke frembringe argumenter for Guds eksistens, understreker Flew. Men de tre forholdene - naturlovene, livets kompleksitet og målretthet og universets eksistens - kan bare forstås i lys av en Intelligens som forklarer både sin egen og verdens eksistens. En slik erkjennelse er ikke et resultat av eksperimenter eller likninger, men uttrykk for en forståelse av strukturene de avdekker.

Antony Flew var blant underskriverne på en henstilling til statsminister Tony Blair i 2006 om å inkludere "Intelligent Design" i det britiske naturfagpensumet. Dette har vakt sensasjon.

Nå utfordrer Antony Flew sine tidligere ateistiske venner til å "følge argumentene dit de leder" (en formaning som Platon har tillagt Sokrates). Han ber dem besvare følgende spørsmål: Hva må til for at dere i det hele tatt vil vurdere om det finnes en "superior Mind" (suveren Tenker)? Jeg har fulgt argumentene dit de har ledet meg, skriver Flew. Og disse har ledet meg til å akseptere eksistensen av en selveksisterende, uforanderlig, ikkemateriell, allmektig og allvitende "Being".

Flew er klar over at han ikke er nådd frem til en kristen tro. Han skriver at han er åpen for å lære mer om den åndelige virkelighet. Kristen tro lærer at Gud har åpenbart seg i verden ved Kristus og gjennom profeter og apostler. Flew skriver: "Noen sier at de har fått kontakt med denne Gud (intelligent Mind). Jer har ikke det - ennå. Men hvem vet hva som kan hende? En dag kan det hende at jeg hører en Stemme som sier: Kan du høre meg nå?"

Utdrag av artikkel i avisen Dagen/Magasinet den 4. februar 2008 av Jon Kvalbein.

DØDEHAVSRULLENE

qumran.no
er et norsk nettsted om "Dødehavsrullene," Bibelen, antikk jødedom og tidlig kristendom.
"Dødehavsrullene" er
* restene av et jødisk bibliotek på mer enn 800 bøker
* funnet i 11 huler i ørkenen nær Qumran ved Dødehavet, i årene 1947-1956. Da hadde de ligget der i nesten 1900 år
* et gedigent puslespill
* et av de viktigste funnene innen bibelsk arkeologi
* av enorm betydning for forståelsen av Bibelen, jødedommen og kristendommen i antikken
* omgitt av myter og spekulasjoner

Nysgjerrig? Velkommen inn!

http://www.qumran.no/

EPIDEMI - EN ALLEGORI

http://missionxp.webblogg.se/ao/1201699993_epidemi__en_allegori.html

En allegori til Jesu offer for oss.

Den som har øre, han høre.

«Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.»

Selv om en har to ører, er det ingen selvfølge at en hører hva som sies. Spesielt ikke når Gud taler. Det kan virke som om det har med hjertets innstilling å gjøre. Det står fortalt om den første som tok imot evangeliet i Europa, forretningskvinnen Lydia, at «Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.» (Apgj.16:14)

Noen ganger er det skjebnesvangert å ikke høre. Tenk på dem som levde på Noas tid.

Gud var i ferd med å føre en dom over verden. Han varslet Noa. Og Noa trodde Gud. Han ble en forkynner for sin samtid om hva Gud hadde sagt. (2.Pet.2:5) Hørte de? Ja. Men ikke slik at hjertet var åpent. Det fikk katastrofale følger. De gikk under da flommen kom. Det var for sent da det begynte å regne. Da var Arken lukket. Av Gud selv.

Problemet var ikke at Gud ikke hadde talt. Problemet var at folk ikke lyttet.

Det er Guds natur å varsle. Som oftest kommer advarselen gjennom mennesker han bruker.

Gud var i ferd med å føde en frelser i Israel. Kom han brått og uventet? Så visst ikke. Allerede flere tusen år i forveien hadde Gud gitt Eva et løfte om en frelser. Siden ble det gjentatt gang på gang av Herrens profeter. Daniel anga tidspunktet og Mika stedet for hans fødsel. Da det hadde skjedd brukte Gud en engel, vismenn fra et annet land og to gamle gudfryktige mennesker i hovedstaden for å annonsere nyheten. Senere, da han som voksen trådte frem for offentligheten, var det etter at døperen Johannes hadde identifisert ham som Guds offerlam. Jesus oppfylte Skriftene gjennom alt han sa og gjorde. Og likevel, lederskapet og størstedelen av folket hørte ikke. Da han for siste gang så Jerusalem, kunne han ikke holde tårene tilbake: «Visste du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne...Dine fiender skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» (Luk.19:44)

Når Gud har talt, sitter vi selv med ansvaret. Jesu advarsler falt på døve ører. Det hjalp ikke å fortsette med rituelle handlinger. Nå gjorde Gud noe nytt. Den som ikke hørte denne mannen fra Nasaret gikk fortapt. Noen årtier senere jevnet også den romerske hærfører, Titus, Jerusalem med jorden.

Folk har alltid vært fascinert av fremtiden. Og mange prøver på forskjellig måte å få en titt inn bak forhenget. Men Gud er den eneste som er i stand til å «fortelle enden fra begynnelsen og fra fordum tid det som ennå ikke har skjedd.» (Jes.40:6)

Det finnes 737 forskjellige forutsigelser om fremtiden i Bibelen. Av disse har 594 allerede gått i oppfyllelse. De som gjenstår er om begivenheter knyttet til verdens ende. Siden det ennå ikke har skjedd, har Bibelen vist seg å være hundre prosent nøyaktig så langt. Hvorfor er det da ikke større interesse for guddommelig åpenbaring?

Historien vil bli brakt til en avslutning. Og det av et menneske. Ikke ved å trykke på en atomknapp, men ved å åpne en bokrull i himmelen. Der står alle begivenheter i forbindelse med enden nedtegnet. Når dramatikken topper seg, vil Jesus komme tilbake til jorden for å ta kontrollen over avslutningen. Slik er det kristne håp. Jesus vil ta makten. Den Jesus som ble tatt opp til himmelen er den samme som skal komme tilbake for å regjere. I den lille tid som gjenstår før dette skjer, har mennesker muligheten til å åpne sine hjerter. Spesielt vi som kaller oss kristne trenger en skjerpe lydhørhet nå. Den som har øre å høre med, han høre hva Ånden sier til menighetene, sa Jesus.

Andakt i avisen Dagen, Velsignet Helg. Lørdag 26.01.08 av Alv Magnus.

Mer fakta om Bibelen

• Ca. år 132 f.Kr.: GT oversatt til Gresk.
• Ca. år 0: Jesu fødsel.
• Ca. år 33: Jesu himmelferd.
• Fra år 100 e. Kr.: Apostlenes skrifter er kjent og brukes i de første kristne menighetene.
• År 125: Eldste kjente papyrushåndskriftet til NT. Funnet i Egypt i 1920.
• År 303: Keiser Diokletian utstedte ordrer om å utslette kristne og bibelen.
• 300-tallet: Presten Lucian (døde 312) samler "Textus Receptus", manuskriptet som protestantiske bibler bygger på.
• År 325: Keiser Konstantin befalte Eusebius å bevare 50 eksemplarer på statens regning.
• År 380: Bibelen oversatt til gotisk av munken Wulfila. (Utelot 1. og 2. Kongebok).
• År 382: Munken Hieronimus fikk i oppdrag av paven å oversette bibelen til latin.
• År 384: Hieronimus fullførte evangeliene på latin.
• Ca. år 400: Bibelen tilgjengelig på latin.
• Ca. år 700: Den engelske munken Beda oversetter Johannesevangeliet til anglosaksisk.
• År 1299: Kirkemøtet i Toulouse: Forbudt å lese Bibelen på morsmålet, bare på latin.
• Ca. år 1300: Stjorn, oversettelse av deler av GT til gammelnorsk.
• År 1384: Wycliffe oversetter Bibelen til engelsk.
• År 1410: Katolske kirke samler og brenner Wycliffes skrifter.
• År 1455: Gutenberg trykker 180 bibler på latin.
• År 1488: Første trykte utgave av GT på hebraisk, utgitt i Italia.
• År 1517: Septuaginta trykket på gresk av den spanske kardinalen Ximenez.