NYTT KIRKEÅR

Lunner kirke.
Nedenstående innlegg beskriver noe som jeg synes er veldig bra med Den Norske Kirke.


Innlegg i avisen DagenMagazinet mandag 24. november 2008 av Dag Øivind Østereng.

Prekenhåndboka
1. søndag i advent 30. november.
Lesetekster: Rom. 13, 11 - 14.
Matt. 21, 1 - 9.

Prekentekst: Jesaja, 62, 10 - 12.

ETT ÅRSVERK FOR HERREN.

Vi skriver første søndag i advent kommende søndag. Det betyr et nytt kirkeår og det betyr et nytt arbeidsår i Guds rike. Som ved alle årsskifter legger vi det gamle bak oss og begynner forfra med nytt mot og ser framover med fornyet fokus på arbeidet som skal gjøres. Det vil si – ikke vårt arbeid – men Guds! Kirkeåret starter med en bønn om et nytt nådens år fra Herren, der Gud skal gjøre sine gjerninger mellom oss, med oss, blant oss, i oss, for oss, hos oss, gjennom oss.

Kirkeåret kaller oss til å følge med på hva Herren har gjort og hva Herren vil gjøre. En vandring gjennom kirkeåret fører oss først og fremst inn i det som Herren har gjort i Kristus Jesus. Men kirkeåret har også rom for Guds handlinger med Guds folk i den gamle pakt og rom for Guds handlinger med sin kirke, særlig markert gjennom helgendagene som Stefanusdagen, Maria budskapsdag, Aposteldagen, Olsok og helgemesse.

Til sammen vitner kirkeåret om hvordan vi alle – Guds folk til alle tider og på alle steder – har del i Guds gjerninger, og at vi i troen og kallet kan ta del i Guds gjerninger i verden. Guds gjerninger i historien involverer alltid Guds folk. Det er nemlig i, ved og gjennom dette folket at Herren utfører sitt verk.

Kommende søndag er det profeten Jesaja som skal slippe til på prekestolen, og vi møter tydelig kallet i det han sier.10 Dra ut! Dra ut gjennom portene! Rydd en vei for folket! Bygg! Bygg en hovedgate! Rens bort stein! Reis en fane for folkeslagene!Imperativene står i kø i dette verset. Dra ut! Rydd! Bygg! Rens! Reis!

– Bibelselskapet og Norsk Bibel er ikke enige i om oppfordringen til å dra gjennom byportene er en oppfordring til å gå ut av dem (Bibelselskapet) eller inn gjennom dem (Norsk Bibel). Jeg har i min egen oversettelse av dette stedet valgt å tenke som Bibelselskapet selv om vi i prekenhåndboken ellers holder oss til oversettelsen til Norsk Bibel. Egentlig kunne vi løst det med å si "Gå gjennom! Gå gjennom portene!" og dermed unngått hele problemstillingen om det er inn eller ut vi skal gå, for det er helst "gjennom" det som står i grunnteksten. Poenget er at det skal ryddes en vei til Jerusalem og inn i byen, og denne veien skal bygges som en hovedgate. En bred vei som folk i hopetal kan vandre på, og som skal lede folket fram. Derfor er dette et kall om å gå ut å rydde, bygge, rense og varde denne veien helt fram. En slags befaling på linje med Jesu misjonsbefaling som jo helt eksplisitt sier at vi skal "Gå ut!" Det er derfor logisk å si: "Dra ut!"

Argumentene for å skrive "Dra inn!" er også tilstede. Ikke minst på første søndag i advent hvor kongen rir inn i Jerusalem"... og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal oppfyllelses" (Luk 18,31). Målet er jo at folket skal gå inn! Veien til Guds by, til tempelet eller til kirken er ikke den brede vei i utgangspunktet. Men veien skal ryddes slik at den blir en hovedgate for folkene. I forbindelse med døperen Johannes hører vi også om veirydding, men døperens oppgave var å rydde veien for Herren. I denne teksten er den en vei for folket profeten taler om. Folkene skal finne fram på den hovedgaten som skal bygges.

Teksten gir oss et kall til å sørge for å gjøre veien til Guds hus så bred og farbar som mulig. Dette skal ikke være en bakgate eller sidespor, men selve hovedferdselsåren. Gud allmenne frelsesvilje er at alle skal gå på den. Vi skal rydde og rense bort snublesteiner. Det er så om å gjøre at det blir tydelig for folk hva som er livets hovedgate. Vi kan kjenne igjen Jesu befaling når han sier: "Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt" (Luk 14,23).11

Se, Herren lar det lyde til jordens ende: Se, din frelse kommer! Se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.Kirken og misjonen har gått sin gang ut i verden og oppfylt den visjonen vi finner mot slutten av Jesajaboken, visjonen om at frelsesbudskapet er et budskap som skal nå til jordens ende. Det er med andre ord et budskap som ikke utelukkende har sin adresse til Israels folk.

Vårt kirkeår er en oppfyllelse av denne profetien når vi – langt fra profetenes hjemland – får høre også dette kirkeåret: "Se, din frelse kommer til deg!" I kirkens historie har vi med god grunn lest denne teksten personalt, slik at man har lest: "Se, din frelser kommer til deg." Denne personale lesningen ser vi ikke minst av neste strofe der det står at "... hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham."

Hvem er denne personen som har sin lønn i sitt følge og som sender ut sin gjengjeldelse foran seg? – Det er han vi som kristne bekjenner "... skal komme igjen for å dømme levende og døde." Sammen med Kristus skal hans frelste skare gå i hans følge, det er hans lønn, og denne skaren skal vitne om Guds universelle frelsesvilje. Men gjengjeldelsen skal ramme dem som vender seg imot Kristus og holder fast på sitt opprør mot Gud.12

Og de skal kalles det hellige folk, Herrens gjenløste. Og du selv skal kalles den søkte, den by som ikke er forlatt.Det siste verset i denne teksten taler både om Guds folk (kirken) og om Guds by (Jerusalem). De som frelseren har frelst benevnes med ord som vanligvis brukes om Israelsfolket i Det gamle testamentet (jfr. 2Mos 19,6; 5Mos 7,6; 5Mos 26,19; Sal 74,2), men her har de allerede hos profeten i Det gamle testamentet fått sitt nytestamentlige innhold (jfr. 1Pet 1,15-16; 2,9).

Og Jerusalem skal være den søkte byen som ikke er forlatt, for det var her Herren frelste alle jordens slekter. På grunn av Kristi korsdød, soning og oppstandelse står Jerusalem som det sted der Gud har fullbrakt sin gjerning. Vårt kirkeår kaller oss til å ta imot han som kom og som kommer til oss med frelse, og rydde veien for folkene så de kan finne veien til Kristus. Det er et årsverk for Herren fram til neste kirkeår. Godt nytt kirkeår!

HVA ER NÅDE?

VED KORSET: Nåde gir oss tilgang til et forent liv med Kristus slik at Hans liv blir vår kilde. Ved Guds nåde har vi Jesus kraft, styrke og salvelse i oss til å leve et liv i seier. Ikke bare et liv i renhet fri fra synd, men også et liv i kraft til å uttrykke Kristi liv og kjærlighet til mennesker rundt oss, skriver innsenderen i sitt synspunkt. Foto: Patrick Hermans


Synspunkt Artikkel i DagenMagazinet 12.11.08 av Tim Vierk.
Hva er nåde?


Hvordan kan det ha seg at selv om vi snakker mer om nåde enn noen gang, erfarer vi den så lite?

Mange vil nok si seg uenig med en gang og si at der er mer nåde nå enn noen gang. Andre vil si vi har gjenoppdaget nåden (samt sannhet, evangeliet og Guds karakter) i den senere tid og at den flyter som aldri før. Så har vi de som sier der er for mye nåde i dag. De tar alle feil. Problemet begynner med våre mange og forskjellige definisjoner av nåde. Dette fører til at den nåde Gud vil at vi skal stå og tjene i ikke blir forløst.

Det er blitt sagt at faren er ikke at vi slutter å bruke ord fra Bibelen, men at vi slutter å bruke ord slik Bibelen bruker dem. Gjør vi det mister vi Bibelens budskap. Nåde betyr ufortjent favør. Det er definert som å få noe vi ikke fortjener. (Dvs vi får bl.a. frelse, nytt liv, DHÅ på tross av at vi ikke fortjener det.) Uheldigvis er det blitt vanlig å tillegge ordet flere betydninger. Ordet nåde er blitt brukt til å bety nåde, miskunn, barmhjertighet og tillatelse.

Da dette er tilfelle betyr det at vi har mer «nåde» enn noen gang. På samme tid har vi for mye «nåde» fordi mye av det vi kaller nåde ikke er nåde. Noe av det som er blitt kalt nåde, er faktisk motsatt av sann nåde. Dersom vi ikke helt vet hva nåde er, hvordan kan vi forløse og oppmuntre mer nåde?

Der er flere ting vi må være på vakt mot i dag. Det første er budskapet om at nåde dekker over synd. Tilgivelse er en miskunnhetshandling (man får ikke det man fortjener.) Mye moderne forkynnelse sier at på grunn av nåden trenger vi ikke å bekymre oss for synd. Selv om denne type forkynnelse ikke direkte oppmuntrer til synd, gjør den heller ingenting for å bekjempe synd! Vi blir fortalt at synd ikke er så viktig fordi vi er under nåden.

Dette fører til at mennesker erfarer loven om synd og død i sine legemer. Jeg anser det ikke som Guds ufortjent favør å leve under syndens slaveri (Rom. 6:14,7:14,25,8:2). Døden skal ikke herske i våre liv ved synd (Rom. 5:17-21). Vi skal ikke vandre i kjødets lyster og gjøre kjødets og tankenes vilje (Ef. 2:3) og tro at dette er Guds nåde. Nåden er mye større og mektigere enn dette.

For oss kristne er en del av Guds frelsende nåde det nye livet (Joh. 3:16). I dette nye livet er vi nye skapninger hvor vårt gamle syndelegeme har blitt korsfestet og begravd og noe nytt og fullstendig annerledes er blitt til (Rom. 6, 2.Kor. 5). Jesus døde ikke for at synd kunne ignoreres, men for å ta bort vår synd. Hans død tok straffen (miskunn). Enda mer, Han døde og oppstod for å gi oss et nytt liv som har seier over synd (nåde).

Nåde gir oss tilgang til et forent liv med Kristus slik at Hans liv blir vår kilde. Ved Guds nåde har vi Jesus kraft, styrke og salvelse i oss til å leve et liv i seier. Ikke bare et liv i renhet fri fra synd, men også et liv i kraft til å uttrykke Kristi liv og kjærlighet til mennesker rundt oss. Nåde aktiverer Åndens lov og løfter oss alltid til nye nivå. For en kontrast dette er til den type nådeforkynnelse vi så ofte hører i dag.

Det andre vi må være på vakt mot er den falske læren om at all nåde er betingelsesløs. Frelsen er en form av nåde. Frelsen er fri. Frelsen er også betinget. Bibelen er svært tydelig på at vi mottar frelse gjennom omvendelse og tro. Dersom det var sant at nåden blir gitt fritt og betingelsesløst til alle mennesker, ville Bibelen kunne si at alle er frelst og på vei til himmelen. Dette er vranglære.

Sannheten er at selv om både nåde og frelse er frie gaver fra Gud, må de mottas i tro (Ef. 2:8). Den rette tro er den tro som er virksom i kjærlighet (Gal. 5:6). Kristi kall til tro var et kall til fullstendig overgivelse. Det greske ordet for tro kan bli oversatt stole på, samtykke og adlyde. Slik tro vil gi oss tilgang til nåden. Da vil nåden manifestere seg i våre liv. Sann nåde fører til et fullstendig forandret liv. Nåde tar oss ut av mørket og gjør oss til lys og salt. Nåden hjelper oss til å være den Gud gjenfødte oss til å være, og til å gjøre det Han forberedte oss til å gjøre (Ef. 2:10).

Ansvarlig redaktør: Odd Sverre Hove
Nettredaktør: Vebjørn Selbekk
Copyright © 2008 Dagen Magazinet
Atena Nettavis fra React Solutions

Som steiner i havet.

Tanker av Linda Helen Haukland i DagenMagazinet fredag 31.oktober 2008.

I dag har jeg gått tur ned til havet sammen med minstejenta. Det blåste friskt, vi kunne høre hvordan brenningene brøt mot svabergene, og krusningene fikk havet til å glitre og leve i gråblått. Det er herlig å være nede ved havet når det blåser. Skummet på bølgene lyser opp småsteinene i fjæra og tegner konturene av havet på kunstferdig vis. Der stod vi to og så på noe uendelig stort som bølget mot oss.

Det var helt uimotståelig, steinene som glinset av havvann, så jeg løftet opp noen og kastet dem uti. De forsvant nedi dypet, og jeg fikk en følelse av at uansett hvor mange steiner jeg kastet, så var det plass til flere. Gråstein på gråstein, runde, firkantete, rue og glatte. De fikk alle plass i havet uten problem.

Iblant kan ting som skjer oss oppleves som urettferdige og tunge å håndtere. Det vises kanskje ikke utenpå; klærne passer like godt og håret er på plass. Men inni er det vanskelig å bære på det som har skjedd. Livet er ikke alltid rettferdig, sier jeg iblant til barna. Det er ikke slik at alle får like mye av alt hele tiden. Noen er heldige en dag mens andre er uheldige den samme dagen, det er ikke noen som er garantert bare gode dager.

Men midt i alt kan vi kaste det som er tungt å bære i det havet som Jesus kaller nåde. Nåden er som havet nedenfor huset mitt. Den er uendelig generøs og tar imot enhver tyngsel uten anstrengelser. Den er kraftfull, sterk og vakker, ruvende og iøyenfallende. Nåden er et sted man kan gå på dager hvor livet er urettferdig. Det tar imot enhver synd, enhver anklage mot andre, enhver skuffelse og skyller det bort som om det aldri hadde vært der.

Det er ikke rart at kjærligheten til Jesus vokser med årene. Det nådehavet Han har, tømmes aldri. Det er der alltid, også når alle andre svikter.

KRITERIER FOR SANNHET.

Artikkel av Jan Bygstad i avisen DagenMagazinet, fredag 31.oktober 2008.

Jens Thoresen (JT) svarer i DagenMagazinet (DM) 7. okt. på min kronikk om «Det karismatiske problem». Han kaller seg lutheraner, noe det imidlertid er vanskelig å få øye på når en ser hans måte å argumentere på. I min kronikk i DM peker jeg på den teologiske systemsvikt som ligger til grunn for svært mye av karismatikken, nemlig at en gjør en subjektiv/følelsesmessig opplevelse både til tolkningsprinsipp for sentrale deler av bibelmaterialet og til grunnlag for kristent liv og tjeneste. I stedet for å imøtegå de betenkeligheter som reises ut fra Guds ord på saklig grunnlag, prøver han å vise at bevegelser som har et teologisk fundament ‡ la second blessing må ha noe viktig fra Gud, noe som luthersk tro og kirkeliv ikke har sett og følgelig mangler. Kronargumentet for dette er at disse bevegelsene opplever vekst og har mange hengitte kristne.

Resultater som argument
Argumentasjonen er karakteristisk for mange karismatikere: Det har fulgt så og så store vekkelser med en eller annen predikant, – følgelig må det være fra Gud. Her må det for det første sies at tall og statistikk er verdiløse som teologiske argumenter. Dersom så virkelig var tilfelle, burde jo alle i stedet melde seg inn i den romersk-katolske kirke, en kirke som i antall langt overgår samtlige protestantiske kirkesamfunn.

Og vil en ha tegn og under og store samlinger hvor slikt forekommer, kan en jo reise til Lourdes i Frankrike, hvor Bernadettes kilde dokumentert skal ha gitt legedom til tusener, og hvor millioner samles hvert år. Men dette gjør vi ikke, fordi vi på Guds ords grunn avviser at åpenbaringer av jomfru Maria er fra Gud. Vi lar m.a.o. et teologisk kriterium hindre oss fra å blendes av store skarer. Skriften alene skal være dommer i alle åndelige spørsmål.

For det andre vitner det å argumentere med antall og oppslutning om at en tenker «herlighetsteologisk». Begrepet «herlighetsteologi» står i motsetning til «korsteologi», og ble formulert av Martin Luther i Heidelbergdisputasen i 1518. Her sier Luther følgende: «Ikke den kalles med rette en teolog, som vil kjenne Guds usynlige vesen ut fra hans gjerninger i det skapte, men den er en rett teolog som kjenner det som er synlig av Gud likesom sett bakfra i lidelse og kors.»

Å se Gud «bakfra»
Carl Fr. Wisløff skriver i en artikkel om dette: «To bibelsteder ligger til grunn for disse merkelige vendingene. Det ene er 2Mos 33:18ff. Moses ber Herren om at han skal være med når Moses nå skal føre Israel opp til Kanaans land. Dette lover Herren. Men så går Moses videre og siger: La meg da få se din herlighet! Til dette sier Herren «Nei». Moses får lov til å stå i en kløft i klippen, og mens Herrens herlighet går forbi, dekker Herren ham med sin hånd, hvorpå han tar hånden bort så Moses får se ham ÜbakfraÝ.

Å se Gud «bakfra» vil si å se ham skjult på en måte som er helt forskjellig fra Herrens himmelske herlighet. «Korsteologen» – den sanne teolog – ser Gud i korset; det vil si i Golgatas gru og nød, lidelse og gudsforlatthet. Hvem skulle tenke at Gud åpenbarer sig i dette? Men nettopp det gjør han, og det har hans apostel så slående vist i 1Kor 1:18ff. Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt.

Gud har skjult sin visdom under tilsynelatende dårskap, slik at en hvilken som helst viktigper kan gjøre sig morsom på bekostning at Guds ord. Sin allmakt har han skjult under tilsynelatende svakhet – hvor er den allmektige Guds kjærlighet i denne verden av undertrykkelse, urett og nød? Og slik har han også skjult sin kjærlighet under tilsynelatende hårdhet; se hvordan Guds Sønn roper på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt mig –.»

Deretter siterer han Luther: «For at det skulle være plass for troen, er det nødvendig at det som skal tros, må være skjult». Men ingen ting kan bli gjemt mer effektivt enn om man skjuler det under noe som er helt motsatt av det som man ser, sanser og erfarer. Når Gud gjør levende, så gjør han det ved å døde, når han rettferdiggjør, gjør han det ved å sette oss på anklagebenken, når han fører oss til himmelen, gjør han det ved å føre oss til helvete.»

Det naturlige menneskes religiøsitet
Så langt Wisløff. Det farlige i denne sammenheng er at det er det naturlige menneskes religiøsitet som vil se Gud i fremgang og i det som er stort og herlig. Dette ytrer seg nettopp i trangen til å se i stedet for å tro på det som ikke kan sees. Men i fallets verden har Gud valgt å åpenbare seg gjennom det som er lite, svakt og ubetydelig, og som ikke imponerer noen. For: «Det som er stort i menneskers øyne, er vederstyggelig for Gud» (Luk 16:13). Derfor er et rett forkynt evangelium alltid anstøtelig (1Kor 1:23), – det oppleves aldri som «relevant» av det falne menneske. Å prøve å lage en kristendom som er «relevant» slik det ser ut til at JT ønsker, dvs. som imøtekommer det moderne menneskes følte behov, medfører en tilpasning av troen som kompromitterer den.

Dernest argumenterer JT med at en i de ulike karismatiske sammenhenger finner «mer brann», iver og hengivelse enn i lutherske sammenhenger. Hvordan vet han nå det? Problemet er dessuten at argumenter som handler om hva som foregår i den enkeltes hjerter, bygger på sviktende premisser: En forutsetter at bare man er tilstrekkelig brennende i trosengasjementet, garanterer det for sannhetsinnholdet. Hva skal en da si om fanatiske muslimer eller hengitte buddhister, som villig gir livet for det de tror på? Subjektiv oppriktighet eller engasjement har null verdi som sannhetskriterium. For Skriften alene skal være dommer i alle åndelige spørsmål.

Å få mer av Gud
Det siste argumentet JT har å slå i bordet med, og som gjentas flere ganger i artikkelen, er at «at den som strekkjer seg etter meir frå Gud, får meir av Gud». Følgelig borger dette for et stadig større mål av åndelige gaver. Dette er i beste fall en halv sannhet, i verste fall direkte feilaktig. Påstanden er – slik den står – dypt lovisk, og rammes av Paulus` undervisning i Galaterbrevet.

Her er det på ny grunn til å minne om hva som står skrevet: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? ... Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?» (Gal 3:1-5).

Ånden kommer ikke gjennom å streve med seg selv, men ved å lytte til et klart og rett forkynt evangelium. Den typen streben som JT taler om, er intet annet enn de lovgjerninger som apostelen her avviser. Slik avslører JT en lovisk tenkemåte som er vanlig i mange karismatiske sammenhenger.

Til slutt: Å «få meir av Gud» kan et kristent menneske ikke (så sant han virkelig eier troens liv), for i Jesus har han allerede alt (Ef 1:3; 2Pet 1:3). Setningen «Gud har mer å gi» er en grunnleggende fornektelse av denne evangeliske hovedsannhet.
-----------------------------------------------------------------------------

GUD ER KJÆRLIGHET.

Vi har vært noen dager på hytta igjen, og da fant jeg denne andakten i ei gammel andaktsbok, "Til lys og kraft på livsveien", Samlet og utgitt av Aurore Tisell, Til norsk ved Aslaug Elvenæs. Utgitt på Lutherstiftelsen - årstall ikke angitt.

Det er forskjellige forfattere som er gjengitt. Denne er av Nils Beskow.
Den gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, og derfor vil jeg dele den:

20. Oktober.

Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.1. Joh. 4,8.

Vet du hvilket spørsmål det er som går gjennom himmelen og jorden, livet og døden? Vet du hvilke ord det er som begynner ved den lave vugge og ikke engang slutter ved den dype grav, men fortsetter å lyde ennå langt bort i undelige evigheter? Det er bare tre bitte små ord, og allikevel rommer de livets og gravens hemmlighet: "Elsker du meg?"

Elsker du meg? Det er det spørsmål som går gjennom himmelen og jorden, livet og døden. Det er det spørsmål man leser i menneskenes blikk, spørsmålet som aldri stilner på deres lepper, aldri dør i deres hjerter. Det er spørsmålet som atter og atter søker et svar. Og svaret lyder gjennom himmelen og jorden, livet og døden: "Jeg elsker deg!" Det er Guds svar på menneskehetens store livsspørsmål. Det er den evige salighet å elske Gud og vite seg elsket av ham. "Du, o Gud, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er ulrolig, til det finner hvile i deg." (Augustin - bloggers tilføyelse).

Menneskene er dog ikke skapt bare for Gud, men også for hverandre. Og spørsmålet: "Elsker du meg?" er derfor også et menneskenes spørsmål til hverandre. De tørster etter hverandres kjærlighet. - Og svaret som de lengter etter å få høre, er dette: "Jeg elsker deg!" Dette svar gjør dem lykkelige; det spreder glans og skjønnhet over livet.

Derfor skulle vi alle elske hverandre som Gud elsker oss" Som han kun har et eneste svar på menneskeslektens store livsspørsmål, dette evige, uforandrelige: "Jeg elsker deg," Så skulle også vi på hverandres spørsmål kun ha samme skjønne svar: "Jeg elsker deg." -

Ja, elsk hverandre! La så eders kjærlighet vise seg i den åpne favn, det vennlige blikk, det milde ord og den hjelpende hånd!

Elsk din neste, du kristenjel!
Tred ham ikke med jernskodd hæl,
Ligger han enn i støvet -.
Alt som lever er underlagt
Kjærlighetens gjenskapermakt,
Bliver den bare prøvet -.
(Bjørnstjerne Bjørnson.)

*******

Jeg leste en bok om barneoppdragelse, da barna våre var små. Den het: "Er du glad i meg?" Oppfølgeren for ungdomstiden het: "Er du ennå glad i meg?".
Det hele kretset rundt dette spørsmålet, og essensen var å få formidlet dette til barn og unge - det er ikke sikkert at barnet alltid oppfatter det vi forsøker å formidle. Barn er også ulike, oppfatter ting på forskjellig måte.

I de siste årene er det kommet en bok om "De forskjellige kjærlighetsspråkene" - til hjelp i samliv og forståelse mellom mennesker.
Ja, det er sannelig det viktigste område i livet, og der hvor vi alle kommer til kort. Paulus sa: "Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre."

Og hvordan ser det ut omkring oss i verden i dag. Det står i Bibelen at i de siste tider "skal kjærligheten bli kald hos de fleste". Det gjelder å komme seg opp og fram, finne ut hva som er best og rett for meg.

Sannelig trenger vi å søke inn til Ham som har vist den største kjærligheten av alle: Jesus. Han sa: "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner." Og det var jo nettopp det Han gjorde.
Da kan vi få del i Hans kjærlighet. For det er sant slik det også står i Bibelen: "Vi elsker, fordi Han elsket oss først."

Kunne være oppbyggelig og interessant og lete fram alle ordene i Bibelen som handler om kjærlighet!

"Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten."

Hvordan skal kristne samhandle med menneskelige regjeringer NÅ?

Selv om Jesus Kristus ikke aktivt tok del i styringen av denne bedratte verden, satte Han oss et eksempel på lydighet til de sivile lover, i det Han viste respekt for de offentlig ansatte. Da fariseerne kom for å spørre Jesus om betaling av skatt, svarte Han: "Gi derfor keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er." (Matt. 22:21).
Gud inspirerte Paulus til å skrive: "Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud. Så at den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom." (Rom. 13, 1-2). Og Paulus forklarer videre: "Derfor betaler dere jo også skatt; for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. Gi alle det dere er dem skyldige, den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer! (V. 6-7).

Paulus sier vi skal be for de som har stillinger med autoritet. "Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høy verdighet, for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet." (1. Timoteus, 2: 1-2)

Sanne kristne - som utgjør kirken (gresk ekklesia, bokstavelig "de utvalgte") - er som fremmede ambassadører. "For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser." (Fil. 3: 20).

For mange år siden fikk jeg anledning til å fungere som viseambassadør ved et lite college nær London i England. På grunn av dette og andre ansvarsområder deltok jeg i en del høyt anerkjente samlinger i London og i hjemmet til USA's ambassadør ved Hennes Majestets regjering. Ved to av disse anledningene traff jeg amerikas ambassadør.

Den amerikanske ambassadøren til Storbritannia - eller til et hvilket som helst annet land for den saks skyld - forventes å adlyde lovene til det landet han eller hun oppholder seg, å respektere myndighetene og å gi ære til den som ære tilkommer. Ved de to anledningene som jeg besøkte Winfield House - ambassadørens residens - ble det utbragt en skål for dronningen. Alle reiste seg og løftet glassene til ære for den elskverdige damen som fremdeles er det britiske folks monark. Ved hver anledning deltok USA's ambassadør - Elliot Richardson den ene gangen og Walter Annenberg den andre - i skålen. Å vise denne form for respekt til de som har autoritet reflekterer klart holdningen som Gud ønsker at vi alle skal ha. Å helt lyde alle de gyldige lovene i landet og å betale vår skatt er påkrevet. Naturligvis, hvis et totalitært styre noensinne prøver å få oss til direkte ulydighet mot de høyere lovene til den Allmektige Gud, da skal vi følge det inspirerte eksemplet til apostlene som sa: "Vi skal lyde Gud mer enn mennesker." (Ap.gj. 5; 29) Selv da, hvis vi beslutter å bli værende i det landet, må vi forvente å lide hvilken som helst bot eller straff som disse autoriteter måtte ilegge oss - idet vi ser i tro til Gud for å sørge for oss (Kf. Daniel 3).

Men, som Paulus skrev, vi er "ambassadører for Kristus". (2. Kor. 5: 20) Vi skulle oppføre oss med kjærlighet og respekt for alle mennesker - inkludert dem i offentlige kontorer. Men vi må alltid huske at vårt endelige borgerskap er ikke i eller fra styrene i denne sataninspirerte verden! Selv om vi skal tjene andre og gjøre godt på individuell basis, kan vi ikke og må vi ikke bli involvert i militære eller politiske anstrengelser for å reorganisere eller rydde opp i Satans bedratte verden. For systemet selv er ikke Guds system! Han bare tillater bedratte mennesker å gå deres egen vei og eksperimentere med forskjellige typer styresett gjennom disse 6000 år av menneskelig erfaring.

Paulus skrev: "Trekk ikke i ulikt spann sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Belial være enige? Hva forener en troende og en vantro?" (2. Kor. 6: 14-15)

Idet Han viser til det religiøst-politiske systemet som vil dominere mesteparten av den utviklede verden når Jesus Kristus kommer igjen, befaler Gud sitt folk: "Fra himmelen hørte jeg nå en annen røst: Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager!) (Åp. 18: 4)

Hva ville Jesus gjøre i dette valgåret i USA? Han ville være så opptatt av å proklamere de gode nyhetene om Gus snarlig kommende rike, at Han ikke ville ha noe tid - eller noen interesse - i politikk, avstemning eller deltakelse i noen gruppe som strever for å rydde opp i Satans verden. For Han ville visst - til tross for ofte god vilje - at menneskers forsøk på å berge denne verden er dømt til å mislykkes, fordi de er under Satans innflytelse og er en del av hans system, som Gud selv kaller "Babylon". (Åp. 14: 8).

Oppdraget og kallet til alle sanne kristne er å hjelpe til å forberede veien - som fremrykkende emmisærer - for Guds kongedømme, det bokstavelige herredømme som den levende Jesus Kristus snart vil opprette. Det vil erstatte alle de mislykkede menneskelige regjeringene på denne jorden. "Den syvende engelen blåste i sin basun. Da hørtes det i himmelen røster som ropte høyt:
Herredømmet over verden er tilfalt
vår Herre og Hans Salvede,
og Han skal være Konge
i all evighet!" (Åp. 11:15)

Etter hvert som de spesifikke ende-tids begivenheter, profetert i Guds inspirerte ord, begynner å vise seg overalt rundt oss, trenger vi å forstå på dypet at Kristi snarlig kommende regjering er virkelig"!

Idet den amerikanske dollar daler i verdi, amerikansk og britisk prestisje rundt om i verden fortsetter å synke, og den Allmektige Gud fortsetter å
knekke "vår makts stolthet" (Leviticus 26: 19), burde vi erkjenne at Kristus virkelig kommer snart! Og vi burde virkelig forstå at alt rundt oss kommer snart til å endres. Når vårt virkelige fokus er på dette viktigste faktum, vil vi endelig gå helt inn for å forberede oss på å bli overvinnere (Åp. 2: 26), og for å gjøre vår part for å forberede å faktisk hjelpe den gjenkommende Jesus Kristus med å styre denne verden - på Guds måte.

Hvem HERSKER over den nåværende verden?

Fortsettelse - del II - av artikkel i Tomorrow's World, September - October 2008. Av Roderick C. Meredith. (www.tomorrowsworld.org)


Bildet viser Pentagon Washington.

Selv om mange har blitt ledet til å tro at dette nå er Guds verden, forteller Bibelen oss noe helt annet. Apostelen Johannes ble inspirert til å skrive: "Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham." (1. Joh. 2:15)

Under Jesu Kristi fristelse ble Han tatt med til et fjell og vist herligheten til alle rikene i denne verden: "Og djevelen sa til Ham: "Deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet; for meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil". (Lukas 4:6)

Motsa Jesus Satan og fortalte ham at han ikke hadde herredømme over denne verdens riker? Nei, det gjorde Han ikke. Nær opp til enden av sin tjeneste snakket Jesus heller slik til Satan: "Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut." (Joh. 12:3) Som Han også sa: "Jeg skal heretter ikke tale meget til dere, for verdens fyrste kommer, og han har intet i meg. (Joh. 14:30).
Senere skrev Paulus: "Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt, for denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem." (2. Kor, 4: 3-4) Satan, djevelen er den usynlige hersker - denne verdens "gud" som har dekket omtrent 6000 år av menneskenes historie fra skapelsen av Adam. Men denne verden vil ta slutt ved Jesu Kristi annet komme som kongenes Konge! Gud inspirerte Paulus til å åpenbare for oss at Satan er "høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn" (Ef. 2:2). Så den usynlige åndelige hersker - høvdingen - over denne verdens riker er faktisk Satan, djevelen!

Imidlertid, den sanne Gud Skaper blander seg inn når det er nødvendig for å fullføre sin hensikt. I Galaterbrevet 1:4 lærte Paulus at Kristus "gav seg selv for våre synder, for å fri oss ut fra den nåværende onde verden." Men selvtilfredse mennesker som tror de forstår alt, er faktisk uvitende om at de er under den mektige innflytelsen til den usynlige Satan. De tror at deres ideer om samfunnet og om styring - ofte diamentralt motsatte til Guds tanker - er fornuftige. Men Gud sier: "Det er en vei som synes rett for en mann, men enden på det er dødens veier." (Ordspr. 14:12).

Satan forfører denne verden på tusen forskjellige måter! I Åpenbaringsboken forutså Johannes en åndelig krig like framfor oss, når "Den store dragen ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham." (Åp. 12;9).

Senere åpenbarer Gud for oss at ved begynnelsen på Kristi herredømme på jorden, blir Saten kastet ned i en bunnløs avgrunn "for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene - ikke før de tusen år var til ende." (Åp. 20:3). Bibelen gjør det klinkende klart at denne nåværende verden er Satans. Heller enn å søke i sannhet Guds vilje, er sivilisasjonen i dag basert på forfengelighet, konkurranse, bedrag og svindel.

Jesus sa til Pontius Pilatus: "Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden." (Joh. 18, 36). Helt klart hadde Jesus ingen intensjon om å prøve å komme inn i denne verdens politikk og kriger. Han representerte en annen verden, et annet herredømme - Guds rike. Derfor ville Jesus avgjort ikke prøve å reorganisere verden og komme midt oppi et løgnaktig, intrigefullt politisk system under innflytelse av Saten, djevelen!

Opplæring til å bli konger.

Sannsynligvis innen denne nålevende generasjon vil den bibelske Jesus Kristus komme tilbake for å sitte på en virkelig trone i Jerusalem by. Hans herredømme vil bli etablert ut over hele jorden - en bokstavelig regjering innsatt av Gud den allmektige, og styrt av kongenes Konge og herrenes Herre. (Åp. 19: 15-16) Og hva skal Jesu etterfølgere - Guds sanne helgener - gjøre? !Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis nå verden skal dømmes av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler, hvor mye mer da i saker som angår dette liv"" (1. Kor. 6: 2-3). I de neste versene går Paulus over til å legge ut om hvordan de kristne i Korint ble forventet å lære å praktisere Guds styre i kirken, ved å "dømme" rett om problemer dem imellom. Fra 1. Mosebok til Johannes' Åpenbaring har en stilling i Guds herrevelde alltid blitt fylt ved utnevnelse - ikke ved plitisk valg eller på annen måte å gi villedende løfter til folk for å kjøpe deres stemmer. Det var i denne konteksten av Paulus spurte: "(Hvorfor) utvelger dere disse som ikke er aktet for noe i menigheten til dommere?" (v.4)

Kristne trener nå til å være konger og prester i Guds kongerike som kommer snart.
Jesus erklærte: "Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene - Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far." (Åp. 2, 26 - 27)
Så vi trenger å overvinne våre menneskelige måter og naturlige egoisme - og lære å praktisere Guds herredømme nå. Legg merke til denne "bønn av de hellige" i Åp. 5: 9-10: "Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden." Helt klart skal Guds sanne helgener snart ha lederskap - ikke oppe i himmelen, men på denne jorda!

Studer nøye lignelsen om pundene i Lukas 19: 11-27 i King James versjon. Her blir Jesus beskrevet som å gå til himmelen for å motta sitt kongedømme og å komme tilbake. Når Kristus kommer tilbake, belønner Han sine tjenere i forhold til hvor bra hver og en har gjort det med å bruke Gud-gitt tid, talenter og visdom til å tjene Gud. Hvilken belønning ga Kristus til sine trofaste tjenere? "Og Han sa til ham: "Vel gjort du gode og tro tjener: fordi du har vært trofast over lite, har du autoritet over ti byer." (v. 17). Og til tjeneren som bare hadde tjent fem pund? "Vær du også herre over fem byer." (v. 19)

Ser du noe tegn til politisk tenkning eller stemmegiving her? Ikke i det hele tatt. Det er heller enda ett eksempel fra Skriften på å gjøre det klart for kristne at den beste styreform - Guds regjering - ikke på noen måte er basert på menneskelig politisk tenkning, kompromiss, skalting og valting, og å komme med halvveis løsninger på våre problemer

Jesus sa: "Mitt rike er ikke av denne verden" (Joh. 18: 36) Han ville visselig ikke nedlate seg til å ble en del av denne verdens feilaktige tilnærming til det å styre. Faktisk - for å gi oss et eksempel - gav Jesus Kristus i sin menneskelige tjeneste aldri noe bifall til de menneskelige lederne i sin sin, involverte seg aldri i noen plitisk situasjon og lærte aldri sine etterfølgere å prøve å forandre den politiske situasjonen eller å ordne opp i de menneskelige regimer i Hans tid!

Heller vil Kristus handle besluttsomt med denne verdens konger når Han kommer tilbake: "Og i disse kongers dager (de som regjerer umiddelbart før Kristi tilbakekomst) vil himmelens Gud opprette et rike som i evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle disse andre riker, men selv skal det stå fast evingelig." (Dan. 2: 44)

Senere i Daniels bok beskriver Gud klart hvordan de samme helgener vil bli gitt autoritet, under Kristus, over alle riker på denne jord ved Messias' gjenkomst. "Og riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høyestes hellige; dets rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde det." (7: 27)

Følg med! Neste og siste del av denne artikkelen fra "Tomorrow's World" heter:

Hvordan skal kristne samhandle med de menneskelige regjeringene NÅ?