Som steiner i havet.

Tanker av Linda Helen Haukland i DagenMagazinet fredag 31.oktober 2008.

I dag har jeg gått tur ned til havet sammen med minstejenta. Det blåste friskt, vi kunne høre hvordan brenningene brøt mot svabergene, og krusningene fikk havet til å glitre og leve i gråblått. Det er herlig å være nede ved havet når det blåser. Skummet på bølgene lyser opp småsteinene i fjæra og tegner konturene av havet på kunstferdig vis. Der stod vi to og så på noe uendelig stort som bølget mot oss.

Det var helt uimotståelig, steinene som glinset av havvann, så jeg løftet opp noen og kastet dem uti. De forsvant nedi dypet, og jeg fikk en følelse av at uansett hvor mange steiner jeg kastet, så var det plass til flere. Gråstein på gråstein, runde, firkantete, rue og glatte. De fikk alle plass i havet uten problem.

Iblant kan ting som skjer oss oppleves som urettferdige og tunge å håndtere. Det vises kanskje ikke utenpå; klærne passer like godt og håret er på plass. Men inni er det vanskelig å bære på det som har skjedd. Livet er ikke alltid rettferdig, sier jeg iblant til barna. Det er ikke slik at alle får like mye av alt hele tiden. Noen er heldige en dag mens andre er uheldige den samme dagen, det er ikke noen som er garantert bare gode dager.

Men midt i alt kan vi kaste det som er tungt å bære i det havet som Jesus kaller nåde. Nåden er som havet nedenfor huset mitt. Den er uendelig generøs og tar imot enhver tyngsel uten anstrengelser. Den er kraftfull, sterk og vakker, ruvende og iøyenfallende. Nåden er et sted man kan gå på dager hvor livet er urettferdig. Det tar imot enhver synd, enhver anklage mot andre, enhver skuffelse og skyller det bort som om det aldri hadde vært der.

Det er ikke rart at kjærligheten til Jesus vokser med årene. Det nådehavet Han har, tømmes aldri. Det er der alltid, også når alle andre svikter.