HUMANISMENS STRØMNINGER

Kronikk av Torstein Tveit, Ottestad, i avisen Dagen 20. juli 2011.

Jeg bruker tre uttrykk for å skille ut tre humanistiske strømninger i kristen Norge:  Karismatisk humanisme, liberal humanisme og konservativ humanisme.
Felles for alle tre er selvsagt at mennesket kommer i sentrum på den ene eller andre måten.  Alltid, uten unntak, blir teologi og lære feil og falsk der hvor mennesket kommer i sentrum, for forståelse og fremstilling av Bibelens Gud.  Det underlige er at humanisme som jeg omtaler her, finnes i alle ulike kristengrupperinger, bare i ulike uttrykk og bekledning.

Karismatisk humanisme:  - Evangeliet blir ofte snudd på hode i en slik tradisjon, slik at Jesus er til for deg og ikke du for Han.  Jesus er til for din helbredelse, din fremgang, din eksponering, ditt potensial, ditt velvære, fordi du fortjener det. Gud lever for at du skal leve ut dine drømmer, få ut ditt potensial og ha suksess!

Det som er veldig ubalansert i en slik fremstilling, er Guds vesen og Hans karakter.  Petter Dass setter ord på noe av dette i sin salme:  Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde.  Gud er fra evighet, og er langt mye mer enn en Gud som har som fokus å tjene og betjene mennesket.  Mange kristne har dessverre forlatt Gud fordi den guden de ble presentert for, ikke holdt mål.  Livet ble ikke så enkelt, livet ble ikke så forandret, motganger ble ikke snudd automatisk gjennom troen på Jesus.

Karismatisk humanisme ender opp i selvtilfredshet og selvopptatthet.  Min opplevelse av motgang og smerte i møte med livets hverdag, blir til en troskonflikt, fordi forkynnelsen og løftene som blir tilbudt ikke inkluderer lidelsen som en del av evangeliets uttrykk og innhold.  Ankeret i livet blir ikke kastet utenfor meg selv, derfor blir troen så grunn og overfladisk at når stormene setter inn, så driver man av gårde uten fast holdepunkt.  Jesus er et sikkert ankerfeste, gjennom smerte og glede, motgang og medgang.  For Gud er uendelig mye større enn alle lidelser, all smerte og alle livets vanskeligheter.

Liberal humanisme:  - Liberal teologi representerer en retning hvor menneskets fornuft og erfaring blir anvendt som et filter for å tolke og forstå Bibelens ord.  Selv tenker jeg at jeg tror for å forstå, men troen er ikke til å forstå.  Troens landskap er ikke først og fremst logisk, men gjennom troens øyne finner logikken nytt lys og innhold.

Liberal humanismen holder fast på det som kan måles, veies, sees, føles og dokumenteres deretter som sant og riktig.  Troens landskap blir begrenset til menneskets kapasitet og evne til å forestille det guddommelige.  En slik Gud, blir aldri større enn menneskets begrensning, og den er uendelig stor, akkurat som Guds storhet er uendelig stor.  1. Kor. 1:18-19: - For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.  Det står jo skrevet:
     Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.

Når Gud ville nå mennesket, så valgte han å se bort i fra mennesket sin egen evne og forutsetning til å se og forstå Gud.  Det var den eneste måten å nå mennesket på.  Ikke slik at troen er en korsfestelse av fornuften, men fornuften forstår intet av korsfestelsen.  Troen er en døråpner for fornuften, og ikke omvendt.  Liberal humanismen setter mennesket som filter for tolkning og forståelse av Bibelen, og ender opp med en bok som de ikke har åpenbaring eller innsikt til å forstå.  Den kan bare åpnes ved troen på Jesus og Guds egen åpenbaring.

Konservativ humanisme: - En strømning innenfor den konservative kristenheten syntes å legge hovedfokus på menneskets utilstrekkelighet og begrensning.  Det er ikke synd å være menneske, men synden bor i mennesket.  Mennesket ble skapt med Gud selv som rollemodell.  Mennesket er skapt med en hensikt å avspeile og leve ut Guds karakter, i fellesskapet med Gud selv.  Men, mennesket som ble skapt i Guds bilde, begynte fort å skape en gud i sitt eget bilde.

Konservativ humanisme presenterer menneskets begrensning og syndefall, på bekostning av Guds frelsesverk og forløsende oppstandelses kraft.  Alle erfaringer må være underordnet det som Guds Ord lærer om den troendes identitet som kristen.  Hvis ikke så risikerer man å dra Gud ned i menneskets erfaringsverden, fremfor å ta imot invitasjonen inn til Guds verden og inn i Guds Rike.

Den troendes identitet er å være en ny skapning, ikke lenger en synder.  En kristen kan synde, men synden definerer ikke den troendes identitet.  Det er ikke mennesket sine gjerninger, gode eller onde som definerer menneskets identitet i møte med Gud.  Det er Jesu liv som definerer Guds barn og identitet.  Vi er korsfestet med Kristus, begravet med Kristus som syndere og oppreist med Kristus til et nytt liv i Han.  Dette er sannheten om den troendes identitet:
2. Kor. 5:17: - Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning.  Det gamle er forbi.  Se alt er blitt nytt.

Humanismen finner vi i mange og ulike former i menigheten.  Karismatiske, liberale og konservative bevegelser uttrykker det bare på ulike måter.  Den er å finne der hvor mennesket blir sentrum for tolkning og forståelse av Bibelens Gud.  Alle har vi tilbøyeligheten til å komme i sentrum for vår egen tro.

En nær slektning til humanismen er materialismen.  De er to tvillinger, som begge uttrykker vantro, på sin måte.  Alle trenger vi å speile oss i Guds lys, for det er bare i Guds lys at vi finner lys.  Salme 36:10;  - For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.