Fra Ludvig Hopes andaktsbok: Et ord i dag, Lunde forlag.
15. juli.
Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke min ære til andre.
Jes. 42,8.
Guds mening og mål med skapningen er at alt skal ære ham. Han kan ikke gi noen annen sin ære, og alt som ikke når fram til dette livets mål, glir inn i den evige død.
Da englene og himmelens hærskarer sang den nye tid inn på jorden, sa de: "Ære være Gud i det høyeste!" Der ligger lykken for oss, og der er Guds herlighet. Når Kristus har ført sitt frelsesverk fram til det fullkomne mål, da lyder det gjennom alle evigheter: Ære være Gud!
Vår ulykke ligger nettopp i å søke egen ære. Den som jager etter ære, blir liten og utskjemt. Men den som ærer Gud i alt, han finner livets høyeste lykke og står som et lysende eksempel for alle som elsker det gode.
Men dette at Gud vil ha all æren, er ikke det utslag av herskesyke? En person som krever all ære for seg alene, kan han være den fullkomne? Ser han ikke heller ut til å være det motsatte, en som vil gjøre seg stor på vår armod?
At Gud krever all æren, er ikke utslag av herskesyke. Han kan ikke annet, så sant han er Gud. Kravet springer ut fra hans vesen, det er en fullkommen livslov, en lov for den høyeste lylkke. Som vanndråpen blir ett med havet når den faller i det, og som alle de mange krefter og farger samles i solen til en eneste livs- og lyskraft, slik skal alt gå opp i Gud. Han skal på denne måte æres i alle ting, så naturlig som hjertet slår i barmen og som fuglen synger i vårsolen. Det er der livet og herligheten ligger for oss gjennom alle evigheter.
Vi æres i Gud ved at han får ære av oss. Alt skal si: Hans ære er stor!
Fordriv av hu og sinne
den gamle Adams lyst,
og bygg deg selv der inne
ditt tempel i mitt bryst,
at alt mitt liv må være
oppofret deg til ære
som dyrt meg har forløst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar