VI TRENGER VEKKELSE!

VI TRENGER VEKKELSE!

Synspunkt.
Axel Remme. Tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon.

DagenMagazinet, tirsdag 3. august 2010.


DEN ÅNDELIGE situasjon vitner sterkt om det? Eller har vi slått oss til ro med en kristendomskultur, som verken har syn eller rom for vekkelsens påtrengende kall?

Er de tilvante former og de velkjente skikker blitt en ugjennomtrengelig ramme som hindrer enhver sann åndelig fornyelse? Et skall av religiøst ferniss, så tykt og elsket at hjertet

ikke lenger rammes av sannhetens ord. Blir troen anvendt som skalkeskjul for uomvendte holdninger i stedet for å være en åpen dør for og utrakt hånd mot Guds mangfoldige gaver?

Er kristenlivet blitt et kriseliv som holdes oppe av skippertak, fromme ord og utstrakt aktivitet? Mange av oss bør la disse spørsmål trenge inn!



VI TALER OM TILTAK, prosjekt, vekst, menighetsplanting. Men tanken om vekkelsens nødvendighet for alt dette synes å få stadig mindre vekt i forkynnelsen og tilretteleggingen av det kristne arbeid. Bare i de mest konservative bedehus- og frikirkelige miljø er dette fortsatt et tema. Med stadig bønn og lengsel etter på nytt å bli tatt inn i den underbare åndspåvirkning som gir ny kjærlighet, styrke og iver, også for medmenneskers frelse.

Det er vekkelse vi trenger! Bibelsk vekkelse som i Samaria og Efesus i den første kristne tid. Og som den så mange steder siden i kristenheten har manifestert Guds frelsesgjerning og forvandlet mennesker. Vekkelse som stanser oss i vår likegyldighet og flukt fra Guds kall til omvendelse og hellig liv. Den slags vekkelse som fører til bekjennelse, anger og tro, og et nnytt liv.



SOM I ALLE TIDER trenger også vi den åndelige vekkelsens hjelp til å høre Guds tale rett, gripes av den og "komme til sannhets erkjennelse". Det uforklarlige, mektige Guds nærvær, som drar oss tilbake til hans favn så vi sant og ydmykt må be: Gud, vær meg synder nådig! Tider med den Åndens ild over forkynner og forsamling som bøyer hjerte og kne for den Allmektige Frelser.

Slik vekkelse skaper ettermøte både i våre gudshus og i våre hjem. Fordi Guds tale følger oss med alvoret og forkynner hans hellighet. Den gjør synden simpel og ond, og viser oss den nifse sannhet om vår falne og risikable tilstand. I opplevelsen av denne sterke Gudnærhet dømmes "hjertets tanker og råd". Med den sterke advarselen følger det stadige kall og de gode tilskyndelser.

Spesielle møteopplegg, velredigerte samværformer, tilpassede ordninger, fyldigere liturgi, ikke noe av dette kan erstatte eller må være forutsetning for kristen vekkelse. Den er Guds undergjrening, som kommer i de tider og med de redskap han vil.



VI NÆRMER OSS åndsfattigdommens minimumsgrense, hvor veien videre fører til det store frafall. Får ikke vekkerrøsten fra Herren kalle oss tilbake,kan vi verken skjønne denne tragedien, ta den på alvor eller ta imot frelse. "Nå er tiden til å søke Herren." Slik forkynte profeten Hosea. Det er en påminnelse som også vært folk og vår kirke trenger. Hører vi "han som taler fra himmelen"?

Vi trenger vekkelse! Åndens kraftfulle påminnelse og tukt. Det overbevisende møte med Jesus. Den særskilte og virkekraftige opplevelse av hans nærhet og gjerning.

Men hvor mye erkjennes og forkynnes dette? Denne viktige del av kristenhistorien er neglisjert og nesten fraværende i den kirkelige forkynnelse, både muntlig og skriftlig. Men den er heller ikke tatt godt vare på i bedehus- og misjonsarbeidet.

Uten erkjennelsen av vekkelsens behov hindres den kristne forsamling i bønn og forventning om at Gud skal gripe inn med frelse og fornyelse! Den velsignelse som alltid har vært resultat av vekkelsen og satt så dype, gode spor i folket.

Er denne erkjennelse virkelig og levende hos oss?