Innlegg av Bishop Joe Smart Hopewell.
tirsdag 31. august 2010
lørdag 21. august 2010
Når ordene blir oppløst
Kronikk av Jon Kvalbein, pensjonert lektor, i DagenMagazinet 16. august 2010.
Fra 1. januar 2009 opphørte ekteskapet - forstått som et samliv mellom mann og kvinne - som begep og institusjon i norsk lovverk. I lovens §1 heter det: "To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap." Kirkesamfunnene virker handlingslammet. La oss betrakte situasjonen i et større perspektiv.
Ord skal hjelpe oss til å skjelne ulike ting fra hverandre. Barne utvikler sitt språk etter hvert som det kan sette rette betegnelser på gjenstander, dyr og mennesker. Begrepene er tankens materiale. Ord trengs for å uttrykke meninger og følelser. Et rikholdig, presist og nyansert språk er tegn på høy kultur.
Vår samtid er opptatt av likestilling og skeptisk til alt som smaker av diskriminering. Man ønsker et inkluderende språk. Ingen skal føle seg utenfor. Problemet er at jo mer inkluderende et begrep blir, desto mindre blir det egnet til å skille, skjelne og skape klarhet.
Kirke
Ordet kirke har i lang tid vært et flertydig ord. Kriken er i egentlig mening Guds folk, de som har tatt imot evangeliet og er frelst i bibelsk forstand. Denne kirken er ikke synlig, bare Gud kjenner sine.
Ordet kirke er også brukt om bygningen der kristne samles til gudstjeneste. Og kirke er brukt om et kirkesamfunn, en sosiologisk størrelse med medlemsprotokoller og styringsstruktur. De store folkekirkene vil gjerne være inkluderende og omfatte så mange som mulig.
Som ordet "kirke" er mangetydig, er også ordet "kristen" blitt flertydig. For noen betegner ordet "kristen" en som tilhører den egentlige kirken, Guds folk. For andre er det en som ofte går til gudstjeneste i kirken. I vid betydning omfatter ordet alle som er medlem av et kirkesamfunn. Den norske kirke regner i praksis alle sine døpte medlemmer som kristne, uansett hva de tror og hvordan de lever.
En slik inkluderende språkbruk gjør det vanskelig å forkynne til vekkelse og omvendelse. Jesus satte et skille mellom mennesker. Noen var for ham, andre imot ham. Noen var Guds barn, andre var Djevelens barn. Noen levde under Guds nåde, andre under Guds vrede. Du må bli født på ny, sa Jesus til Nikodemus. Bare slik kommer et menneske inn i Guds rike. Der den kristne forkynnelsen ikke skjelner rett mellom kirken og verden, mellom kristne og ikke-kristne, mellom tro og vantro og mellom frelse og fortapelse - fordi den vil være inkluderende - vil kirken oppløse seg selv.
Kjærlighet
Ordet kjærlighet er også ødelagt ved at ordet har fått et nytt og utvidet innhold. Gud er kjærlighet, leser vi i vår Bibel. Slik har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Guds kjærlighet kommer til uttrykk ved et offer. Ekte kjærlighet er selvoppofrende. Har Gud elsket oss slik, er også vi skyldige til å elske hverandre. I sin kjærlighet har Gud gitt oss sine bud.
Ikke for å legge byrder på oss, men for at vi skal kunne leve et godt liv. Det sjette bud innebærer at det seksuelle fellesskapet hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne. Bare der. Den bibelske kjærlighet er beskrevet i 1 Kor 13. Her står det at kjærligheten gjør intet usømmelig. I Rom 1 er homoseksuell omgang skildret som uttrykk for "skammelige lidenskaper" og "slikt som ikke sømmer seg".
Det er en katastrofe at Den norske kirke har bidratt til å oppløse det bibelske kjærlighetsbegrepet ved å godta at homofile i vigslede stillinger kan leve i partnerskap, der noen av disse nå er konvertert til enkjønnede "ekteskap". Grensen mellom bibelsk skaperordning og syndig samliv er dermed visket ut - av "kirken selv"! Den instans som skulle være veileder, er blitt villeder. Kulturliberalismens seksulle revolusjon får ingen kraftfull motstand fra en kirke er menneskefrykten er større Gudsfrykten. Moraloppløsningen i samfunnet henger sammen med kirkens indre forfall.
I dag er kjærlighetsbegrepet utvidet slik at all seksuell utfoldelse som skjer frivillig mellom to mennesker over 16 år, blir ansett som uttrykk for kjærlighet.
Alle samlivsformer skal være likestilte, ingen skal diskrimineres. Dette er i dag statens politikk. Denne utvidede kjærlighetsforståelsen har gjort det umulig å skjelne mellom rett og galt. Moral blir nå stemplet som moralisme. Resultatet er et folk som ikke vet hva kjærlighet er.
Normalitets-begrepet er ødelagt på tilsvarende måte. Før var "normalt" en betegnelse på noe som ikke avvek fra en norm, eller noe som ikke avvek mye fra et statistisk gjennomsnitt. Men etter at det er blitt diskriminerende å betegne noe som avvikende, er det unormale blitt normalt. Alle samlivsformer og seksualiteter er gjort normale. Det er ingen tilfeldighet at aktivistiske kjønnsforskere har erklært "heteronormativiteten" som sin hovefiende.
Ekteskap
I dette åndsklima har vi fått en ny "ekteskapslov" i Norge. Nok en gang dreier det seg om å odelegge et ord ved å gi det ny og utvidet betydning. Før betegnet "partnerskap" et avtalt, offentlig registrert samliv mellom to av samme kjønn. Ekteskapet var en institusjon forbeholdt mann og kvinne. Slik har det vært ikke bare i kristen tradisjon. Denne fortåelsen av ekteskapet er også blitt allment stadfestet i menneskerettighetene.
Fra og med 1. januar 2009 eksisterer dette ekteskapet ikke lenger i norsk lovverk. Det er opprettet en ny institusjon, et såkalt kjønnsnøytralt "ekteskap" som ofaller to personer, uansett kjønn. Noe annet "ekteskap" kjenner ikke staten.
Hvorfor bråke om dette, tenker noen: "Vi inngikk ekteskap i kirken som mann og kvinne. Den nye loven har ikke endret noe på mitt ekteskap. Om staten registrerer det som "kjønnsnøytralt ekteskap", betyr ingenting for meg." De som tenker slik, er fanget av nådidens individsentrerte relativisme.
Er det uvesentlig at ekteskapet som bibelsk skaperodning ikke lenger eksisterer som norsk samfunnsinsitusjon? Betyr det ingenting for kristne mennesker at statens "ekteskaps"-begrep fjerner skillet mellom Guds skaperodning og et syndig samliv som ifølge Bibelen setter et menneske utenfor Guds rike? Ser vi ikke at budet "Du skal ikke bryte ekteskapet" endrer innhold dersom det nye ekteskapsbegrepet innarbeides i folks bevissthet? Betyr det ikke noe at neste generasjon i barnehager og skoler oppdras til å tenke at et ekteskap dreier seg om to mennesker uansett kjønn?
Den nye ekteskapsloven åpner for nye familieformer, der far erstattes med "medmor", der far leier livmor av surrogatmor og barn blir handelsvare på det internasjonale barnemarkedet? Familiebegrepet oppløses, noe tidens kjønnsaktivister ønsker. Den nye ekteskapsloven er en familiepolitisk katastrofe, idet barna og moralen ofres for at voksne skal kunne realisere seg selv.
torsdag 19. august 2010
VI TRENGER VEKKELSE!
VI TRENGER VEKKELSE!
Synspunkt.
Axel Remme. Tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon.
DagenMagazinet, tirsdag 3. august 2010.
DEN ÅNDELIGE situasjon vitner sterkt om det? Eller har vi slått oss til ro med en kristendomskultur, som verken har syn eller rom for vekkelsens påtrengende kall?
Er de tilvante former og de velkjente skikker blitt en ugjennomtrengelig ramme som hindrer enhver sann åndelig fornyelse? Et skall av religiøst ferniss, så tykt og elsket at hjertet
ikke lenger rammes av sannhetens ord. Blir troen anvendt som skalkeskjul for uomvendte holdninger i stedet for å være en åpen dør for og utrakt hånd mot Guds mangfoldige gaver?
Er kristenlivet blitt et kriseliv som holdes oppe av skippertak, fromme ord og utstrakt aktivitet? Mange av oss bør la disse spørsmål trenge inn!
VI TALER OM TILTAK, prosjekt, vekst, menighetsplanting. Men tanken om vekkelsens nødvendighet for alt dette synes å få stadig mindre vekt i forkynnelsen og tilretteleggingen av det kristne arbeid. Bare i de mest konservative bedehus- og frikirkelige miljø er dette fortsatt et tema. Med stadig bønn og lengsel etter på nytt å bli tatt inn i den underbare åndspåvirkning som gir ny kjærlighet, styrke og iver, også for medmenneskers frelse.
Det er vekkelse vi trenger! Bibelsk vekkelse som i Samaria og Efesus i den første kristne tid. Og som den så mange steder siden i kristenheten har manifestert Guds frelsesgjerning og forvandlet mennesker. Vekkelse som stanser oss i vår likegyldighet og flukt fra Guds kall til omvendelse og hellig liv. Den slags vekkelse som fører til bekjennelse, anger og tro, og et nnytt liv.
SOM I ALLE TIDER trenger også vi den åndelige vekkelsens hjelp til å høre Guds tale rett, gripes av den og "komme til sannhets erkjennelse". Det uforklarlige, mektige Guds nærvær, som drar oss tilbake til hans favn så vi sant og ydmykt må be: Gud, vær meg synder nådig! Tider med den Åndens ild over forkynner og forsamling som bøyer hjerte og kne for den Allmektige Frelser.
Slik vekkelse skaper ettermøte både i våre gudshus og i våre hjem. Fordi Guds tale følger oss med alvoret og forkynner hans hellighet. Den gjør synden simpel og ond, og viser oss den nifse sannhet om vår falne og risikable tilstand. I opplevelsen av denne sterke Gudnærhet dømmes "hjertets tanker og råd". Med den sterke advarselen følger det stadige kall og de gode tilskyndelser.
Spesielle møteopplegg, velredigerte samværformer, tilpassede ordninger, fyldigere liturgi, ikke noe av dette kan erstatte eller må være forutsetning for kristen vekkelse. Den er Guds undergjrening, som kommer i de tider og med de redskap han vil.
VI NÆRMER OSS åndsfattigdommens minimumsgrense, hvor veien videre fører til det store frafall. Får ikke vekkerrøsten fra Herren kalle oss tilbake,kan vi verken skjønne denne tragedien, ta den på alvor eller ta imot frelse. "Nå er tiden til å søke Herren." Slik forkynte profeten Hosea. Det er en påminnelse som også vært folk og vår kirke trenger. Hører vi "han som taler fra himmelen"?
Vi trenger vekkelse! Åndens kraftfulle påminnelse og tukt. Det overbevisende møte med Jesus. Den særskilte og virkekraftige opplevelse av hans nærhet og gjerning.
Men hvor mye erkjennes og forkynnes dette? Denne viktige del av kristenhistorien er neglisjert og nesten fraværende i den kirkelige forkynnelse, både muntlig og skriftlig. Men den er heller ikke tatt godt vare på i bedehus- og misjonsarbeidet.
Uten erkjennelsen av vekkelsens behov hindres den kristne forsamling i bønn og forventning om at Gud skal gripe inn med frelse og fornyelse! Den velsignelse som alltid har vært resultat av vekkelsen og satt så dype, gode spor i folket.
Er denne erkjennelse virkelig og levende hos oss?
tirsdag 4. mai 2010
Gjorde Hitler en pakt med djevelen?
Artikkel av Finn Jarle Sæle i "Et ord fra Jerusalem" (Organ for Den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem) Nr. 4, 2010.
Hva er årsaken til jødeforfølgelsen under nazistene?
De store historikerne belyser 2. verdenskrig og 9. april-minnet.
Det er aktuelt 70 år etter de skjebnesvangre aprildagene i 1940.
Men de klarer egentlig ikke å gi en forklaring - verken på krigen
eller ondskapen.
Krigen kan vi behandle innenfor en statsvitenskapelig ramme. Det er bare det at etter å ha gjennomgått hva fremtredende historikere sier i fire historieskrifter - så stemmer ingenting overens i forklaringene.
Et svensk tidsskrift hevder at 9 april kunne ha vært unngått, at Quisling var en trojansk hest, at den norske forsvarsviljen kunne ha seiret, om nordmennene hadde hatt nok våpen, og blitt mobilisert av alle sine offiserer. For Hitlers styrker var egentlig svake for denne oppgaven. Nordmennene kjempet mot nazistene - mens danskene satte seg ned og gav opp, uten kamp.
Svenskene mener vi kunne ha vunnet. Hitlers oppkomst var avhengig av vår svakhet - om dette er sant.
Den norske historikeren Hans Fredrik Dahl avviser de fleste slike forklaringer som myter. Han ender opp med ingen forklaring, så vidt vi kan se. Det bare skjedde.
Alt dette stoffet er interessant.
Forklaringen vi da ender opp med er at Hitler hadde flaks. Han hadde hellet med seg. Han hadde hellet med seg i attentat etter attentat. Valkyrie-operasjonen var det siste forsøket på å fjerne Hitler i 1944. Det er jo behørig filmet. Som en siste motstandsmann ble den store teologen, presten og sjelesørgeren, Dietrich Bonhoeffer skutt i fengselet på fem års-jubileet for vår svarte dag - 9. april 1945 - mindre enn en måned før Hitler måtte gi opp i mai-dagene i 1945.
Hadde Hitler bare hellet med seg?
Og hvorfor lyktes han så perfekt i sin grenseløse ondskap?
Hvordan rakk han - uten motstand fra tyskere flest, verdens ledende folk av diktere, musikere, tenkere, hvis skatter Norsk Kulturråd våker over i dag, å utrydde en tredjedel av jødene i verden på i realiteten bare tre år - etter at Wannsee-programmet 20. januar 1942 om den endelige løsning var formulert, den industrialiserte utryddelsen av jødene?
Og hvilket hat drev Hitler?
Verken Ian Kershaw eller Richard Evans, de to store nyere engelske historikerne kommer til rette med spørsmålene. Det gjør heller ikke de gamle gutta som alen Bullock og andre som har levert Hitler-biografier.
Ingen forklarer Hitlers ondskap. Var han ikke ond? Hadde han kanskje bare misforstått sine etniske frustrasjoner på vegne av tyskerne, som ikke hadde selvbestemmelsesrett i Sudetenland i Tjsekkoslovakia, i Polen og innover i øst - etter å ha bodd der 5 - 10 ganger så lenge som palestina-araberne i Israel? Var han bare et resultat av brunskimlet politikk på høyresiden - enda han hevdet bestemt at han representerte det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, altså ikke akkurat noen høyre-bevegelse, som venstresiden måtte gjøre det til etter krigen, for å overleve med sin egen identitet i behold?
Slike spørsmål er det ikke forsket på.
Hitlers radikale ondskap kommer ikke fram.
For det er radikal ondskap når 6 millioner jøder er industrielt utryddet. Det er likeledes ren onskap når Iran og Ahmadinejad som den store israelske historikeren Benny Morris peker på, planlegger en tilsvarende utryddelse i dag. Med kjernefysiske våpen. Tel Avis kan være borte på noen sekunder i vår nære fremtid, hevder han i en artikkel som hyler etter å bli diskutert. Den er kommet på norsk i MIFF-festskriftet til Israels 60-årsdag. Men det er øredøvende taushet i våre forsknings- og debattmiljøer.
Ondskap eksisterer ikke i Norge - bare kristendomshat. All ondskap og undertrykkelse kommer fra kristendommen, som bygde vår kultur og vår økonomiske suksess, mener noen.
Og ingen mennesker må ansees som onde, bare som et produkt av barndommen eller uheldige år for en fattig kunstner i München. Hitler som på den tid hadde jødiske venner og personer han var i kontakt med, var da ingen antisemitt. Han var en påfallende jødeåpen krabat på venstresiden.
Og som en slik gikk han i krigen. Han utmerket seg og fikk jernkorset av første klasse. Men han ble merkelig nok ikke forfremmet. Han var ingen fører. Han var anonym. Han kunne ikke tale, begeistre og lede.
Hvordan ble han Føreren?
En interessant artikkel i Jerusalem Report gjennomgår dette.
Hvordan ble han ond?
Hvordan forklarer han selv sin uutryddelige antisemmitisme på tidlig tyve-tall - som ikke kan spores før og under første verdenskrig 1914 - 1918.
Han sier selv han fikk en åpenbaring. Han sier selv han hadde den fra den "allmektige skaper". Men hvem var denne åpenbaringen egentlig fra?
Var den fra Bibelens Gud og Skaper? Alt tyder på det motsatte. For i Bibelen er jo 700 profetier om Israels utvelgelse og en Gud som ved ed, løfte, pakt og sitt hellige navn lover jødene å bli et tallrikt folk - og komme tilbake til sitt land.
Vi har flere nøkler hevder Jerusalem Report-artikkelen. Den går inn på Kershaws og Evans forklaringer - eller mangel på avklaring av det viktige punktet: Hitlers ondskap.
La oss forøvrig tilføye ett punkt til:
Da Hitler i 1938 satte gang Krystallnatten, viser ny forskning at selv inn i nazistenes rekker var man sjokkert - og kviet seg for å lyde ordre. Nazipartiet vemmet seg over ugjerningen mot synagogene.
Hitler og Goebbels tolket det på sin måte. Nå var motstanden brutt mot all anstendighet i partiet og i det tyske folk som ikke rørte en finger.
Hitler var nemlig mottagelig for motstand. Evtanasiprogrammet ble avviklet i 1943 etter at 80 000 handikappete var utryddet. Motstanden ble for stor.
Mens både den tyske kirke, en stor del av bekjennelsesbevegelsen som dannet en front mot Hitler i kirken, falt til fote da krigen kom. Det pekte Øyvind Foss på i sitt foredrag i Kvartalet i Kristiansand. I forbindels med 9. april-minnet.
Det var altså Hitlers ondskap som drev prosessen til å begynne med - ikke en allmenn brutalitet i Tyskland. Hitlers brutalitet, grusomhet og ondskap er nøkkelen til å forstå jødeutryddelsen. Daniel Jonas Goldhagen har forklart hvordan hele det tyske folk ble "Hitlers villige bødler" (Boktittel av Daniel Joans Goldhagen, professor ved Harvard, som nå er ute med en ny stor bok om folkemordenes historie og struktur).
Men er Daniel Jonas forhindret av sine historisk kritiske begrensninger i å forstå Hitler?
Det samme gjelder Ian Kershaw som bare avviser Hitlers visjon som uten betydning. Hitler forteller at en overnaturlig kraft besjelet ham - og forandret hele hans liv.
Mannen med jødiske venner ble en notorisk jødehater. I visjonen inngikk antisemittismen. Bare ved å utrydde hele det jødiske folk kunne han bli Tysklands fører - og berge det.
Gav Hitler djevelen sin sjel og jødene - for å vinne makten i verden?
Vi vet nok til at noen nå stiller spørsmålet.
Hitler beskriver sin opplevelse som at han var inspirert overnaturlig. Det er ontologi, læren om det som er under alle ting. Men ontologi kan også være forklaringen av og til.
Universitetene våre mener at Gud ikke fins - og heller ikke ondskap. Bare ulykkelig barndom og mislykkete student- og kunstnerdager i München. Så banal er ondskapen at den egentlig ikke fins.
Psykoanalytikeren Walter C. Langer studerte Hitlers personlighet for å finne ut av dette for de allierte. Han kom til følgende: Hitler hadde to personer i seg. Den ene personligheten var hans gamle dvaske venstreorienterte tegner-jeg fra München, uten påfallende aggressivitet, og med jødiske venner som naturlig sak.
Den andre personen var en hensynsløs fører, leder, orator, som kunne hypnotisere folk i personlig samtale og fra talerstolen - og på kort tid rive med seg alle tyske kulturråd ut i katastrofen.
Den andre Hitler ser vi etter opplevelsen i 1918 - der han som såret soldat kom på lasarettet i Pasewalk og opplever krigsnederlagets psykologiske traume. - Hysterisk schizofreni, sier psykiateren Langer.
Fra da av er Hitler besatt.
Vi er nødt til å si: Av ondskap. Psykologien strekker ikke til, mens psykoanalytikernes diagnose var denne:
"Man får det bestemte inntrykk at dette ikke er én person, men to, som bor i den samme kroppen og alternerer frem og tilbake."
Vi har sett BBC-History programmene nå i aprildagene 70 år etter. Når vi ser Hitler på gamle filmer, ser vi to personer.
Vi har mannen som klapper hunden og er en skikkelig hundeelsker. Altså ingen ond person for alle dyrevernere. Han er høflig mot alle gamle damer, og hans unge sekretær Traudl Junge (24) kan gi han et skussmål i de mest stressete dager i førerbunkeren i Berlin - som få norske sjefer villa ha fått, for omtenksomhet og vennlighet.
I førerbunkeren og på måter med de ledende i Tyskland, kan han brått bli en helt annen person. Han snakker som besatt i lange monologer - der som inspirasjonen kommer et sted fra.
Nedenfra?
Det er definitivt ikke ovenfra - som han selv hevder.
Er Hitler klar over det selv?
Skal vi gå videre i psykoanalysen, har vi dokumenter for det.
Han taler om en "hemmelighet" som ikke må bli kjent. Pakten med djevelen?
Og han sier følgende i denne forbindelse:
"Ethvert middel er berettiget selv om vi må alliere oss med djevelen."
Dette er ikke tanker som kommer og går - et slags munnhell.
Hitler er overbevist om at det var visjonen som gjorde ham til Fører i verden - og han var overbevist om at den kraft som gav ham visjonen, beskyttet ham.
I Jerusalem Report trekker artikkelforfatteren fram Goethes Faust - tysk nasjonallitteratur, foran noe annet - som Kulturrådet så definitivt ville støtte.
Hovedpersonen i Faust, vel kjent for Hitler, gjorde en pakt med djevelen - i 24 år. Han solgte sjelen sin og fikk makt over jorden.
Artikkelen er frimodig nok til å regne ut tiden fra den faustianske handel med djevelen i november 1918. Da kommer vi til november 1942.
Merkelig nok snudde krigslykken totalt da.
Marskalk Paulus tapte ved Stalingrad. Rommel tapte ved El Alamein - og jødene ble berget fra gassovnplanene i Midsøsten, der Hitler sto i ledtog med PLO's bestefar, Haj Amin alHusseini. Slaget ved Kursk fulgte i 1943. Det største panserslag i og det største slag i verdenshistorien endte med total ødeleggelse av Wehrmachts materiell og tropper - og av Hitlers personlige eliteavdeling Toten Kopf og SS. Fra da av er Tyskland ferdig, totalt underlegent i våpen og soldater - men med ubrutt kampvilje. Det bare forlenger lidelsene for tyskerne over to år til. Det nytter ikke. Heller var over. Var pakten avsluttet?
Vi kjenner selvsagt ikke de mørke krefter - som Hitler stolte på. Ontologi lar seg bare etterprøve i hva aktørene selv mener. Og selv mente han seg besatt av en overnaturlig kraft ledet av en "indre stemme" etter en åpenbaring på sykehuset i 1918.
"Ingen vet hvem jeg er", sa han.
Men visste han det selv?
Han sier selv til komponisten Wagner i 1933 at det tok altfor lang tid før han kom i gang. Med krigen.
Avgjørende år gikk til spille. Og jødeutryddelsen ble prioritert foran alle krigshensyn etter at krigslykken hadde snudd og ressursene trengtes for å vinne krigen.
Hvorfor? Var den onde på overtid?
Var 24 år ute?
Slike spørsmål må en reise fordi historikerne ikke kan forklare ondskapen 70 år etterpå.
Vi trenger en bedre teori om ondskapen i historien - enn det venstresidens historikere makter å gi oss - selv de største som Kershaw og Evans.
Hva er sannheten?
Sannheten er at vi ikke kan se bort fra at Hitler gjorde en pakt med djevelen - og at den knytter seg på merkelig vis til det tyske Faust-paradigmet, som er like sentralt i tysk litteratur som Peer Gynt i norsk.
Var det derfor de rakk å ødelegge en tredjedel av jødene - på overtid. Vi ser i Bibelen alt i Salme 83 at dette er formålet for antisemittismen som er inspirert av ondskapen. Den er rett fra helvetet. "La oss se om vi kan ødelegge dette folket".
Gud har utvalgt Israel, sier teologiens sammenfatning av Bibelen, til å gi verden frelsesprodukter.
Fiendens mål er å ødelegge dette redskapet for Gud - fra begynnelse til slutt.
Var Hitler på overtid - som han selv synes å være fortvilt over?
Alt stemmer ut fra de kildene Hitler selv gir oss.
En ting til sist nå i disse april-dagene: Hitler var så ubarmhjertig, sier historikere som summerer opp det uhyggelige krigsminnet. Han ville sende hele det tyske folk i døden - på nyåret 1945 - da kampen og undergangen nærmet seg Berlin. Når han selv gikk under, var han slem nok til å ta med seg det tyske folk.
Han så det ikke slik selv. Han sa at når Tyskland tapte slaget om "det tredje riket" - så var det ikke mer igjen av Tysklands skjebne i verden.
Derfor tok nazistenes toppfolk livet av seg, med koner, barn og kjæresten - som ikke hadde gjort noe som helst av nazistenes onde gjerninger. Alle Goebbels barn ble tilintetgjort i FührerBunker. Detter var en religiøs og samtidig diabolsk handling.
Er vi som kristne rede til å møte ondskapen igjen - når den igjen oppstår i et totalitært system - og med jødehatet og Israel-utslettelse som sitt fremste mål?
Der gir det seg til kjenne. Det kan aldri skje? Bibelen sier noe annet.
Den fremste av nyfilosofene i Frankrike, med navnet Levy, kom til følgende erkjennelse for 30 år siden:
"Det eneste som kan redde oss nå fra det totalitære system, er at vi vender tilbake til vår judeokristne arv og de 10 bud."
Så denne filosofen rett?
Vi sier med Bethold Brecht: Så mange spørsmål, så få svar. Så få definitive svar. Foreløpig. Men Bibelen sier at ondskapen har en overnaturlig dimensjon. Vi trenger debatten om Hitler, og ondskapens menn - som kan ha gjort en pakt med djevelen, noe som en tid gav dem overnaturlig styrke og hell.
Hva er årsaken til jødeforfølgelsen under nazistene?
De store historikerne belyser 2. verdenskrig og 9. april-minnet.
Det er aktuelt 70 år etter de skjebnesvangre aprildagene i 1940.
Men de klarer egentlig ikke å gi en forklaring - verken på krigen
eller ondskapen.
Krigen kan vi behandle innenfor en statsvitenskapelig ramme. Det er bare det at etter å ha gjennomgått hva fremtredende historikere sier i fire historieskrifter - så stemmer ingenting overens i forklaringene.
Et svensk tidsskrift hevder at 9 april kunne ha vært unngått, at Quisling var en trojansk hest, at den norske forsvarsviljen kunne ha seiret, om nordmennene hadde hatt nok våpen, og blitt mobilisert av alle sine offiserer. For Hitlers styrker var egentlig svake for denne oppgaven. Nordmennene kjempet mot nazistene - mens danskene satte seg ned og gav opp, uten kamp.
Svenskene mener vi kunne ha vunnet. Hitlers oppkomst var avhengig av vår svakhet - om dette er sant.
Den norske historikeren Hans Fredrik Dahl avviser de fleste slike forklaringer som myter. Han ender opp med ingen forklaring, så vidt vi kan se. Det bare skjedde.
Alt dette stoffet er interessant.
Forklaringen vi da ender opp med er at Hitler hadde flaks. Han hadde hellet med seg. Han hadde hellet med seg i attentat etter attentat. Valkyrie-operasjonen var det siste forsøket på å fjerne Hitler i 1944. Det er jo behørig filmet. Som en siste motstandsmann ble den store teologen, presten og sjelesørgeren, Dietrich Bonhoeffer skutt i fengselet på fem års-jubileet for vår svarte dag - 9. april 1945 - mindre enn en måned før Hitler måtte gi opp i mai-dagene i 1945.
Hadde Hitler bare hellet med seg?
Og hvorfor lyktes han så perfekt i sin grenseløse ondskap?
Hvordan rakk han - uten motstand fra tyskere flest, verdens ledende folk av diktere, musikere, tenkere, hvis skatter Norsk Kulturråd våker over i dag, å utrydde en tredjedel av jødene i verden på i realiteten bare tre år - etter at Wannsee-programmet 20. januar 1942 om den endelige løsning var formulert, den industrialiserte utryddelsen av jødene?
Og hvilket hat drev Hitler?
Verken Ian Kershaw eller Richard Evans, de to store nyere engelske historikerne kommer til rette med spørsmålene. Det gjør heller ikke de gamle gutta som alen Bullock og andre som har levert Hitler-biografier.
Ingen forklarer Hitlers ondskap. Var han ikke ond? Hadde han kanskje bare misforstått sine etniske frustrasjoner på vegne av tyskerne, som ikke hadde selvbestemmelsesrett i Sudetenland i Tjsekkoslovakia, i Polen og innover i øst - etter å ha bodd der 5 - 10 ganger så lenge som palestina-araberne i Israel? Var han bare et resultat av brunskimlet politikk på høyresiden - enda han hevdet bestemt at han representerte det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, altså ikke akkurat noen høyre-bevegelse, som venstresiden måtte gjøre det til etter krigen, for å overleve med sin egen identitet i behold?
Slike spørsmål er det ikke forsket på.
Hitlers radikale ondskap kommer ikke fram.
For det er radikal ondskap når 6 millioner jøder er industrielt utryddet. Det er likeledes ren onskap når Iran og Ahmadinejad som den store israelske historikeren Benny Morris peker på, planlegger en tilsvarende utryddelse i dag. Med kjernefysiske våpen. Tel Avis kan være borte på noen sekunder i vår nære fremtid, hevder han i en artikkel som hyler etter å bli diskutert. Den er kommet på norsk i MIFF-festskriftet til Israels 60-årsdag. Men det er øredøvende taushet i våre forsknings- og debattmiljøer.
Ondskap eksisterer ikke i Norge - bare kristendomshat. All ondskap og undertrykkelse kommer fra kristendommen, som bygde vår kultur og vår økonomiske suksess, mener noen.
Og ingen mennesker må ansees som onde, bare som et produkt av barndommen eller uheldige år for en fattig kunstner i München. Hitler som på den tid hadde jødiske venner og personer han var i kontakt med, var da ingen antisemitt. Han var en påfallende jødeåpen krabat på venstresiden.
Og som en slik gikk han i krigen. Han utmerket seg og fikk jernkorset av første klasse. Men han ble merkelig nok ikke forfremmet. Han var ingen fører. Han var anonym. Han kunne ikke tale, begeistre og lede.
Hvordan ble han Føreren?
En interessant artikkel i Jerusalem Report gjennomgår dette.
Hvordan ble han ond?
Hvordan forklarer han selv sin uutryddelige antisemmitisme på tidlig tyve-tall - som ikke kan spores før og under første verdenskrig 1914 - 1918.
Han sier selv han fikk en åpenbaring. Han sier selv han hadde den fra den "allmektige skaper". Men hvem var denne åpenbaringen egentlig fra?
Var den fra Bibelens Gud og Skaper? Alt tyder på det motsatte. For i Bibelen er jo 700 profetier om Israels utvelgelse og en Gud som ved ed, løfte, pakt og sitt hellige navn lover jødene å bli et tallrikt folk - og komme tilbake til sitt land.
Vi har flere nøkler hevder Jerusalem Report-artikkelen. Den går inn på Kershaws og Evans forklaringer - eller mangel på avklaring av det viktige punktet: Hitlers ondskap.
La oss forøvrig tilføye ett punkt til:
Da Hitler i 1938 satte gang Krystallnatten, viser ny forskning at selv inn i nazistenes rekker var man sjokkert - og kviet seg for å lyde ordre. Nazipartiet vemmet seg over ugjerningen mot synagogene.
Hitler og Goebbels tolket det på sin måte. Nå var motstanden brutt mot all anstendighet i partiet og i det tyske folk som ikke rørte en finger.
Hitler var nemlig mottagelig for motstand. Evtanasiprogrammet ble avviklet i 1943 etter at 80 000 handikappete var utryddet. Motstanden ble for stor.
Mens både den tyske kirke, en stor del av bekjennelsesbevegelsen som dannet en front mot Hitler i kirken, falt til fote da krigen kom. Det pekte Øyvind Foss på i sitt foredrag i Kvartalet i Kristiansand. I forbindels med 9. april-minnet.
Det var altså Hitlers ondskap som drev prosessen til å begynne med - ikke en allmenn brutalitet i Tyskland. Hitlers brutalitet, grusomhet og ondskap er nøkkelen til å forstå jødeutryddelsen. Daniel Jonas Goldhagen har forklart hvordan hele det tyske folk ble "Hitlers villige bødler" (Boktittel av Daniel Joans Goldhagen, professor ved Harvard, som nå er ute med en ny stor bok om folkemordenes historie og struktur).
Men er Daniel Jonas forhindret av sine historisk kritiske begrensninger i å forstå Hitler?
Det samme gjelder Ian Kershaw som bare avviser Hitlers visjon som uten betydning. Hitler forteller at en overnaturlig kraft besjelet ham - og forandret hele hans liv.
Mannen med jødiske venner ble en notorisk jødehater. I visjonen inngikk antisemittismen. Bare ved å utrydde hele det jødiske folk kunne han bli Tysklands fører - og berge det.
Gav Hitler djevelen sin sjel og jødene - for å vinne makten i verden?
Vi vet nok til at noen nå stiller spørsmålet.
Hitler beskriver sin opplevelse som at han var inspirert overnaturlig. Det er ontologi, læren om det som er under alle ting. Men ontologi kan også være forklaringen av og til.
Universitetene våre mener at Gud ikke fins - og heller ikke ondskap. Bare ulykkelig barndom og mislykkete student- og kunstnerdager i München. Så banal er ondskapen at den egentlig ikke fins.
Psykoanalytikeren Walter C. Langer studerte Hitlers personlighet for å finne ut av dette for de allierte. Han kom til følgende: Hitler hadde to personer i seg. Den ene personligheten var hans gamle dvaske venstreorienterte tegner-jeg fra München, uten påfallende aggressivitet, og med jødiske venner som naturlig sak.
Den andre personen var en hensynsløs fører, leder, orator, som kunne hypnotisere folk i personlig samtale og fra talerstolen - og på kort tid rive med seg alle tyske kulturråd ut i katastrofen.
Den andre Hitler ser vi etter opplevelsen i 1918 - der han som såret soldat kom på lasarettet i Pasewalk og opplever krigsnederlagets psykologiske traume. - Hysterisk schizofreni, sier psykiateren Langer.
Fra da av er Hitler besatt.
Vi er nødt til å si: Av ondskap. Psykologien strekker ikke til, mens psykoanalytikernes diagnose var denne:
"Man får det bestemte inntrykk at dette ikke er én person, men to, som bor i den samme kroppen og alternerer frem og tilbake."
Vi har sett BBC-History programmene nå i aprildagene 70 år etter. Når vi ser Hitler på gamle filmer, ser vi to personer.
Vi har mannen som klapper hunden og er en skikkelig hundeelsker. Altså ingen ond person for alle dyrevernere. Han er høflig mot alle gamle damer, og hans unge sekretær Traudl Junge (24) kan gi han et skussmål i de mest stressete dager i førerbunkeren i Berlin - som få norske sjefer villa ha fått, for omtenksomhet og vennlighet.
I førerbunkeren og på måter med de ledende i Tyskland, kan han brått bli en helt annen person. Han snakker som besatt i lange monologer - der som inspirasjonen kommer et sted fra.
Nedenfra?
Det er definitivt ikke ovenfra - som han selv hevder.
Er Hitler klar over det selv?
Skal vi gå videre i psykoanalysen, har vi dokumenter for det.
Han taler om en "hemmelighet" som ikke må bli kjent. Pakten med djevelen?
Og han sier følgende i denne forbindelse:
"Ethvert middel er berettiget selv om vi må alliere oss med djevelen."
Dette er ikke tanker som kommer og går - et slags munnhell.
Hitler er overbevist om at det var visjonen som gjorde ham til Fører i verden - og han var overbevist om at den kraft som gav ham visjonen, beskyttet ham.
I Jerusalem Report trekker artikkelforfatteren fram Goethes Faust - tysk nasjonallitteratur, foran noe annet - som Kulturrådet så definitivt ville støtte.
Hovedpersonen i Faust, vel kjent for Hitler, gjorde en pakt med djevelen - i 24 år. Han solgte sjelen sin og fikk makt over jorden.
Artikkelen er frimodig nok til å regne ut tiden fra den faustianske handel med djevelen i november 1918. Da kommer vi til november 1942.
Merkelig nok snudde krigslykken totalt da.
Marskalk Paulus tapte ved Stalingrad. Rommel tapte ved El Alamein - og jødene ble berget fra gassovnplanene i Midsøsten, der Hitler sto i ledtog med PLO's bestefar, Haj Amin alHusseini. Slaget ved Kursk fulgte i 1943. Det største panserslag i og det største slag i verdenshistorien endte med total ødeleggelse av Wehrmachts materiell og tropper - og av Hitlers personlige eliteavdeling Toten Kopf og SS. Fra da av er Tyskland ferdig, totalt underlegent i våpen og soldater - men med ubrutt kampvilje. Det bare forlenger lidelsene for tyskerne over to år til. Det nytter ikke. Heller var over. Var pakten avsluttet?
Vi kjenner selvsagt ikke de mørke krefter - som Hitler stolte på. Ontologi lar seg bare etterprøve i hva aktørene selv mener. Og selv mente han seg besatt av en overnaturlig kraft ledet av en "indre stemme" etter en åpenbaring på sykehuset i 1918.
"Ingen vet hvem jeg er", sa han.
Men visste han det selv?
Han sier selv til komponisten Wagner i 1933 at det tok altfor lang tid før han kom i gang. Med krigen.
Avgjørende år gikk til spille. Og jødeutryddelsen ble prioritert foran alle krigshensyn etter at krigslykken hadde snudd og ressursene trengtes for å vinne krigen.
Hvorfor? Var den onde på overtid?
Var 24 år ute?
Slike spørsmål må en reise fordi historikerne ikke kan forklare ondskapen 70 år etterpå.
Vi trenger en bedre teori om ondskapen i historien - enn det venstresidens historikere makter å gi oss - selv de største som Kershaw og Evans.
Hva er sannheten?
Sannheten er at vi ikke kan se bort fra at Hitler gjorde en pakt med djevelen - og at den knytter seg på merkelig vis til det tyske Faust-paradigmet, som er like sentralt i tysk litteratur som Peer Gynt i norsk.
Var det derfor de rakk å ødelegge en tredjedel av jødene - på overtid. Vi ser i Bibelen alt i Salme 83 at dette er formålet for antisemittismen som er inspirert av ondskapen. Den er rett fra helvetet. "La oss se om vi kan ødelegge dette folket".
Gud har utvalgt Israel, sier teologiens sammenfatning av Bibelen, til å gi verden frelsesprodukter.
Fiendens mål er å ødelegge dette redskapet for Gud - fra begynnelse til slutt.
Var Hitler på overtid - som han selv synes å være fortvilt over?
Alt stemmer ut fra de kildene Hitler selv gir oss.
En ting til sist nå i disse april-dagene: Hitler var så ubarmhjertig, sier historikere som summerer opp det uhyggelige krigsminnet. Han ville sende hele det tyske folk i døden - på nyåret 1945 - da kampen og undergangen nærmet seg Berlin. Når han selv gikk under, var han slem nok til å ta med seg det tyske folk.
Han så det ikke slik selv. Han sa at når Tyskland tapte slaget om "det tredje riket" - så var det ikke mer igjen av Tysklands skjebne i verden.
Derfor tok nazistenes toppfolk livet av seg, med koner, barn og kjæresten - som ikke hadde gjort noe som helst av nazistenes onde gjerninger. Alle Goebbels barn ble tilintetgjort i FührerBunker. Detter var en religiøs og samtidig diabolsk handling.
Er vi som kristne rede til å møte ondskapen igjen - når den igjen oppstår i et totalitært system - og med jødehatet og Israel-utslettelse som sitt fremste mål?
Der gir det seg til kjenne. Det kan aldri skje? Bibelen sier noe annet.
Den fremste av nyfilosofene i Frankrike, med navnet Levy, kom til følgende erkjennelse for 30 år siden:
"Det eneste som kan redde oss nå fra det totalitære system, er at vi vender tilbake til vår judeokristne arv og de 10 bud."
Så denne filosofen rett?
Vi sier med Bethold Brecht: Så mange spørsmål, så få svar. Så få definitive svar. Foreløpig. Men Bibelen sier at ondskapen har en overnaturlig dimensjon. Vi trenger debatten om Hitler, og ondskapens menn - som kan ha gjort en pakt med djevelen, noe som en tid gav dem overnaturlig styrke og hell.
tirsdag 27. april 2010
Det gode mot det onde.
18 Velsignet Helg
LØRDAG 17. april 2010
FRISPARK: Nina Karin Monsen, filosof og forfatter
TIL JUL GA JEG MEG SELV Kindle fra Amazon. På leserbrettet ligger nå filosofiske klassikere og
King James Bibel. For tiden leser jeg stadig i Det Gamle Testamentet på nattestid. Jeg har store
bokstaver på skjermen, teksten ruller frem og får en ekstra autoritet. Stadig tenker jeg: For en fortelling!
For en fantastisk fortelling! Person etter person trer frem, familier, stammer og nasjoner lager et mønster gjennom generasjoner og århundrer, her er hundrevis av navn. Noen lager seg nye guder og forsøker å rane til seg allmakt. Det går for en periode, så kommer Gud.
GJENNOM HELE FORTELLINGEN lyder en tydelig stemme, en sterk og vedholdende Gud som holder
fast i sitt folk og som nærmest trenger seg på. Han er begeistret eller sint, han er alt en gud skal være. Han styrer etter en eneste tanke: Mennesker skal leve et moralsk liv, hvis ikke vil det gå dem ille. Gud er en aktiv deltaker og person. Han slåss, sier ifra og vet hva han vil. Troen kommer først, sier Gud, troen og moralen. Så får alt det andre komme etterpå. Når troen og moralen kommer først går det bra for de fleste.
BIBELENS FORTELLING er enestående. Den burde være pensum i alle fag, dens strukturer og innsikter
er grunnlaget for all gyldig forståelse av virkeligheten. Språket er fascinerende, presist og enkelt, ofte bare refererende, så kommer noen setninger som endrer alt. En dramatisk episode bryter inn, ved at Gud eller døden kommer inn på arenaen. Det er som lyn fra klar himmel.
BIBELEN ER GRUNNLAGET for all stor kunst, tenkning og filosofi gjennom to tusen år i Europa.
Kristne symboler, kriser og kamper gjennomsyrer vår kultur. Det er umulig å ikke være kristen.
Skal man greie det må man tømme hodet for alle bilder og alt innhold, selv de grunnleggende
tankestrukturene forsvinner. Da rensker man ut selve det menneskelige, og blir selv en eneste langvarig krise for alle omkring seg. Det spiller ingen rolle hva mennesker kaller seg; ateist, agnostiker, humanetiker – eller muslim, for den saks skyld. Bibelen kom før Koranen og er bøkenes bok.
LIVSKAMPEN LIGGER DER som den store utfordringen fra begynnelsen av. Gud slåss for det gode, og vet bedre enn alle at det gode ikke kommer av seg selv. Han tok parti. Han lot seg ikke styre av angsten for ikke å leve opp til menneskers forventinger. Tvertimot. Det var mennesker som skulle leve opp til hans forventninger. Han var den som visste best hva som førte til et godt liv. Han var ikke enig med alle, eller tok alt i beste mening. Nytestamentet og kristnes historie endrer ikke dette. Kristne kan slåss.
DET ER BEFRIENDE at kampen har en mening. Regissøren Sergio Leone er også en av mine helter.
Han har i sine geniale westernfilmer om det onde, det gode og det skjønne, bedre enn noen filosof jeg kjenner, beskrevet det naturlig gode og onde. Gjennom bilder av minimale ansiktsutrykk der den ene revolvermannen ser på den andre, blikkenes berøring er hele tiden sentrum i historien, ender filmene med blodige oppgjør, der den gode vinner. Ikke fordi han ikke slåss, ikke dreper og bare er snill, men fordi hans
handlinger frigjør det gode. Når den onde er ferdig med å slåss, er det bare ruiner igjen. Selv rir han videre til nye ødeleggelser. Når den gode er ferdig med kampen, oppstår nye sentra, det bygges jernbaner, hoteller, banker – alt som skal til for å lage en ordnet sivilisasjon. Det gror rundt den gode. Enkeltpersoner tenker og ser. Enkeltpersoner må velge side i løpet av noen sekunder, må vite hvor de befinner seg i kampen. Ofte er det en blodig urett som skal hevnes, en ubalanse de skal rette opp igjen eller materielle goder og makt de jakter på. Men underveis skjer en utvikling der man ser at kampen har to vidt forskjellige mål: De som slåss, slåss enten for det gode eller for det onde. Forskjellen er enorm, den avgjør alt.
HVA VILLE LAND SOM NORGE ha gjort i 1930 – årene og fremover, om det ikke hadde vært andre
kristne land og enkeltpersoner som ville ta kampen opp med nazistene, og senere med kommunistene?
Hvem skal slåss for de kristne når de selv ikke velger side og ikke slåss? I onde tider er dialog ikke på sin plass. Har man ingen vilje til å slåss kan man være sikker på at det gode taper. Ingen kan leve et godt liv om de bare forsøker å skaffe seg selv et rykte som snill, den som tilgir alt, også før misgjerningen har funnet sted. Den snille er i dag ofte den som ikke hjelper de som virkelig trenger det. Den snille går rundt det naturlige onde, som katten rundt grøten.
I NORGE LESER MAN for sjelden i Det gamle testamentet. Man vil ikke snakke om den krevende kampen mot naturlig ondskap og for godhet. Nå vender kristne til og med ryggen til statens urettferdighet og ondskap mot barn som får fjernet sin sosiale identitet i norsk lovgivning. Man tar for sitt eget ryktes skyld ikke et oppgjør med dem som står bak barbariet. Man lar med et vennlig smil barnas far eller mor forsvinne i
anonyme registre, mens barna full av takknemlighet skal betale med et liv i vakuum.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
