Øystein Braaten søkte aldri buddhismen, men ble buddhist. Han søkte aldri kristendommen, men ble kristen. Og da han ble kristen søkte han aldri Den norske kirke, men ble likevel prest – i Den norske kirke.
JOHANNA HUNDVIN ALMELID
Publisert 13.09.2008 i avisen Dagen Magazinet, Velsignet helg.
REISE: Soknepresten i Stranda er aktuell med boken 'Den blå månes dal», som ble presentert på Verbum denne uken. Braaten skriver om sin reise gjennom nesten 50 land som gikk gjennom tre verdensdeler.
FOTO: EIRIK SLYNGSTAD
Soknepresten i Stranda er aktuell med boken «Den blå månes dal», som ble presentert på Verbum denne uken. Braaten skriver om sin reise gjennom nesten 50 land som gikk gjennom tre verdensdeler. «Men den indre reisen var ikke mindre omfattende», skriver han i boken.
– Jeg har basert livet på intuisjon og tilfeldigheter. Resultatet ble at jeg endte opp med ting jeg aldri søkte, sier han i et intervju med DagenMagazinet.
Gjør som Adam
Innledningsvis i boken skriver han om hvordan det var å vokse opp på 70-tallet med sin hippiekultur, og om valget han tok da han lot være å bli med på det kristne Lagsmøtet som 16-åring.
«Jeg gjør som Adam i Edens hage og gjemmer meg for Gud», skriver han, og kjenner en stor lettelse ved å ha tatt et valg.
«Jeg ble ingen kristen. I stedet skulle jeg de neste ti årene befinne meg på en intens og kompromissløs leting. – Etter meg selv».
Selv om Braaten betraktet religion som en virkelighetsflukt, befant han seg plutselig i et kollektiv bestående av buddhister i 1975. Han visste nær sagt ingenting om buddhismen, men som han skriver selv: «Det hørtes skremmende religiøst ut».
Han ble likevel boende, og fikk forklart at buddhismen egentlig ikke var en religion, ettersom buddhister ikke tror på en gud utenfor mennesket selv, men at den er et filsofisk og praktisk system for hvordan menneske skal finne meningen med livet. Selv hadde han ikke noe ønske om å bli buddhist, men lot seg friste av muligheten til å lære meditasjon gratis. Det var først under et opphold i India noen år senere det gikk opp for ham at buddhismen var en religion med svar på alle menneskers grunnleggende spørsmål.
«Her fantes mennesker som brukte hele livet sitt til meditasjon og studier av buddhismen. Dette var langt mer enn en hobby for selvutvikling», skriver han i boken.
Sterk appell til vestlige
På spørsmålet om hva det er ved buddhismen som har så sterkt appell til mange i Vesten, oppgir Braaten to årsaker:
– Det ene er at buddhismen som religion ikke er dogmatisk. Den er ikke opptatt av den rette lære, og har sånn sett mer til felles med eksistensiell filosofi som handler om det å være et nærværende menneske. I tillegg har buddhismen en praktisk måte å undervise åndelighet, ved at den gir undervisning i meditasjon. Det har en sterk appell til oss, fordi vi ofte er rotløse og utålmodige. Gjennom meditasjon læres en opp i tålmodighet og til å bli nærværende. For mange har nok det en sterk appell som motpol til det flakkende, rotløse, mener han.
– Når jeg leser boken får jeg inntrykk av at religion ikke interesserte deg så mye i starten. Likevel ofret du nesten livet for å finne svar. Hvordan vil du forklare det?
– Jeg var nok søkende helt fra starten, men det var møtet med nye tanker og ideer som åpnet øynene mine for at det fantes en religiøs verden. Likevel tenkte jeg ikke om meg selv at jeg var et religiøst menneske den gangen. Det er en tanke jeg ble bevisst på først etter at jeg ble kristen. For min del handlet det mest om å søke svar, sier Braaten, som forteller at han aldri har vært opptatt av å finne den rette lære. Han beskriver seg selv som naiv, eventyrlysten og grublende filosofisk over livets store spørsmål.
I boken skildrer han to skjellsettende åndelige opplevelser. Den første skjer i et kloster i Thailand. Braaten, som ikke er vant til at det skjer noe ekstraordinært når han mediterer, opplever med ett at han går opp i en større enhet.
«Det er som om tida har stanset opp og jeg kjenner meg ett, ikke bare med munkene i klosteret, men med hele universet.»
«Jeg er vegen»
Da han flere år senere møter Jesus i Peru, på sin leting etter klosteret i den blå månes dal, får han ikke til å meditere Han greier ikke å konsentrere seg om åndedrettets rytme, men da - med ett - er det som lyset omkring ham blir sterkere og lyset får en annen lød. Han føler seg innhyllet i lys.
«En stemme - det er umulig å avgjøre om den er utenfor meg eller inne i meg - snakker til meg: «Jeg er vegen, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg».
– Kan du i ettertid si hva det var som gjorde at disse åndelige opplevelsene opplevdes ulikt?
– I all hovedsak handlet det vel om et «jeg» i møte med et «Du». Selv om jeg hadde en god opplevelse i Thailand, opplevdes møtet med Jesus mye sterkere. Det var så sterkt at jeg endret kursen totalt, fordi jeg møtte et «Du», sier han.
I boken forteller Braaten om en dialog med kameraten Ingar som synes at kameratens buddhisme høres litt ensom ut. «Jeg tror på en Gud som alltid er nær meg, det er han som står bak hele tilværelsen. Han er alltid hos meg, det er han som står bak tilværelsen. Han er alltid hos meg gjennom Jesus. Også du trenger ham, Øystein, du er bare ikke klar over det selv ennå».
– Opplevdes det ensomt å være buddhist, synes du?
– Ingar så det jo fra et kristent ståsted, der fellesskap med Jesus og menigheten er viktig. Men der og da opplevdes det ikke ensomt, og jeg følte heller ikke savn etter noe annet, sier han.
Synder i møte med Jesus
Braaten understreker at han ikke forlot buddhismen fordi den opplevdes mindreverdig, men at han ble kristen fordi han møtte Jesus. Og i møte med Jesus innså han for første gang at han var en synder, en som hadde valgt andre mestere enn Jesus og som hadde valgt andre veger enn Guds. «Jeg skjønner det nå. Selv har jeg en avgrunn i mitt indre», skriver han, og fortsetter å reflektere over hva det innebærer at Jesus sier om seg selv at han er vegen, sannheten og livet.
«Hvis Jesus var Vegen, trengte jeg ikke å gå andre veger. Det ble plutselig ikke så viktig å finne klosteret lenger, for hvis Jesus var sannheten, så kunne jeg holde meg nær ham. Han ville fortelle meg hva jeg skulle gjøre». ( ) «I løpet av noen minutter hadde mitt store livsprosjekt smuldret bort innenfra. All min leting, alle de millioner av skritt jeg hadde lagt bak meg for å finne klosteret til De syv strålers broderskap, hadde gått i feil retning, i en retning som ledet meg ut i ingenting».
Den første tiden som kristen tok han et oppgjør med buddhismen. Statuen av Buddha ble kastet ut, og han sluttet helt å meditere.
– Jeg var vel det en kaller en aktiv kristen i den tiden, og jeg fikk ofte besøk av folk jeg hadde møtt på reisene mine. Jeg var veldig opptatt av at de skulle få Bibelen på sitt språk og ble nok oppfattet som nokså intens, for jeg evangeliserte alle en periode. Jeg ønsket så inderlig at de skulle oppdage at Jesus er Guds sønn, og at Han er den eneste som kan frelse.
I familien ble omvendelsen mottatt med blandede følelser. Noen var skuffet, mens andre gledet seg over at livet hans fikk en tydelig retning.
– Jeg tror jeg ble en bedre sønn, utdyper han. – Jeg innså at jeg hadde behandlet foreldrene mine dårlig.
Den siste døren
– For noen kan det virke som at Jesus-døren er den siste de banker på i sin søken etter «noe mer». Hvorfor er det slik, tror du ?
– Det er vel fordi at kirken på mange måter symboliserer farshuset, hjemmet og det som er kjent. Selv var jeg i opprør, og hadde et sterkt behov for å bryte med foreldrene mine og med kirken som var en del av det etablerte. Slik tror jeg det er for mange som ønsker å skape sin egen identitet.
Det skulle gå lang tid før Braaten skjønte at Den norske kirke hadde noe til felles med Jesus som han hadde lest om i nytestamentet mens han var i Peru. Men da han fikk avtjene siviltjenesten i Eidsvoll menighet så han en mulig vei å gå med sitt kristne kall.
– Det første som slo meg var at dette var et hus med mange store rom som terngtes å fylles, og at det var behov for medarbeidere. Det mest naturlige for meg den gangen hadde kanskje vært å bli med i en pinsemenighet. Det var egentlig nokså tilfeldig at det ble Eidsvoll. Jeg fikk sansen for kirken, fordi det er stor takhøyde der.
– Kirken oppfattes nok som gammeldag av mange, fortsetter Braaten.
– Den er et gammelt hus som forandrer seg langsomt. Langsomt nok til å ta vare på det som er verdifullt.
Braaten sier videre at det store med å være prest i Den norske kirke er muligheten til å dele det mest verdifulle av alt med alle mulige mennesker, nemlig evangeliet om Jesus Kristus.
– At vi ikke er alene, men at vi er sett og elsket av Ham som står bak det hele, sier Braaten.
DM
