NÅR MØRKET BLØR STRIMER AV LYS

Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme deg over meg.

Artikkel i DagenMagazinet 16. august 2008 av Atle Skorstad.

Atle Skorstad var i fint driv opp karrierestigen da en depresjon styrtet ham ned i et massivt mørke. Da det holdt på å kvele ham, oppdaget han Jesusbønnen – den ortodokse kirkes gave
til verden. Bønnen ble surstoffmasken hans.
– Gjennom Jesusbønnen opplevde jeg at livet på mystisk vis strømmet inn til meg, tvers gjennom smerten, skriver Skorstad. Her følger hans overlevelsesberetning.


FOR TI ÅR SIDEN lå livet mitt i ruiner. Jeg hadde gått fra en lovende karriere og et liv fullt av aktiviteter, til å bli hjelpeløs, isolert og uten blikk for framtiden. Livet mitt var kanskje ikke ødelagt sett fra et utvendig ståsted. Men innvendig var jeg en ørken. På fagspråket kaller man tilstanden jeg var i for en alvorlig depresjon.

Min krise kom til i det brutale møtet mellom traumatiske hendelser og et hektisk liv. Da veggen møtte meg, kom den brått, og smellet var kraftig – jeg ble satt helt ut for lang tid. Det ble en mørk natt, der morgenlysningen lot vente på seg.

Uten en positiv visjon visner sjelen. Som så mange andre var jeg ærgjerrig på livet og ønsket meg et sted i solen, med alt hva det innebærer av krav til meg selv, materiell status og sosial posisjon. Opp gjennom livet har jeg hatt drømmer om hva jeg skulle bli og utrette, men alt dette ble borte i natten. Jeg hadde nå ingen utsikt, jeg var begravd. Jeg fikk erfare hvor skjørt livet kan være, og hvor tomt det oppleves når alle drømmene og «idolene» blir revet bort.

Å LEVE GJENOM et slikt mørke er å leve med paradokser, hardt og brutalt. Jeg var svekket, men på underlig vis fant jeg rom for takknemlighet for det gode i livet, nettopp da det gode livet ble tatt fra meg. Depresjon er en ynkelig og ensom tilstand, selvfølelsen svekkes. Men nå kunne jeg etter hvert leve meg inn i andre menneskers lidelse og dermed oppleve et større fellesskap enn «meg og mine egne».

Det er ingenting som er romantisk med en depresjon. Energiene er i ubalanse. Kjemisk sett er signalstoffene i ulage, og hjernecellene snakker ikke godt sammen. Jeg slepte meg gjennom dagene, manglet evne til å ta meg sammen og håndtere et vanlig hverdagsliv. På det verste orket jeg nesten bare å puste. Det var som å bli skutt i filler av giftpiler. Alt var et ork, og det vanskeligste var kanskje at jeg ikke forsto tilstanden, eller kunne få andre til å forstå den. Etter hvert fikk jeg fatt i bøker som kunne sette slike lidelser i sammenheng, jeg håpet å finne en veg ut av mørket. En av disse bøkene var Wilfrid Stinissens «Natten er mitt lys», der han beskriver Johannes av Korset sin mørke natt. Jeg oppdaget etter hvert en tradisjon som leser slike tilstander som en etappe på vegen mot Gud, slik som Johannes av Korset gjør. Han kaller det sjelens eller åndens natt. Det var en positiv visjon, og jeg grep den.

JEG BEGYNTE Å SE for meg mennesker i ulike tids-aldre, og deres mørke netter. Profetenes ensomhet, apostlenes lidelser, alle enkeltpersonene gjennom tidene som har gjennomlevd sine mørke netter. Jeg fant fellesskap i den allmenneskelige erfaring med smerte. Job, Abraham, Jesaja og David er kanskje bibelske storheter, men deres erfaringer av tap, fornedrelse og meningsløshet deles av mange ulike hverdagsmennesker verden over. Jeg leste om Frans av Assisis åndelige kriser, Johannes av Korsets isolasjon i munkecellen, og ikke minst Jesu angst i Getsemane. Nå vendte jeg meg mot den samme Jesus, jeg ville kople min lidelse til Guds egen lidelse i Jesus. Det ble et lys i natten, en lettelse at noen delte min erfaring.

Jesus på innpust
I EN ÅRREKKE har jeg sunget i kirkekor. Mine yndlingsverker har alltid vært messer og rekviem, der Jesu og menneskers lidelseshistorie blir besunget i ledd som Kyrie Eleison, Agnus Dei og Libera Me. Det er på samme tid storslått og intimt. Dette ble også en inngang til Jesusbønnen, dette enkle ropet om redning som jeg fant i boken om sjelens natt og som kirken har bedt i et årtusen. Jeg så for meg Jesu milde ansikt og hvordan han bar lidelsene og resiterte etterhvert Kyrie Eleison, også på mitt eget språk: Jesus Kristus – forbarme deg over meg. Og jeg gjorde det på den måten jeg hadde lært i bøkene: Jesus på innpust, Kristus på utpust. Kyrie Eleison, Kriste Eleison.

Etter hvert ble bønnen en måte å puste på. Å be slik var ikke et krav og en prestasjon, men en livsnødvendighet. For meg ble Jesusbønnen en inngang til det livet som er Livet – Guds eget liv i oss. Og en erfaring av at Jesus kommer oss til hjelp i vår svakhet om vi ber han, selv om det ikke nødvendigvis føles slik.

Desperat etter å bli fylt
JOHANNES AV KORSET skriver at sjelens natt ikke er egentlig mørke, men mer som å bli blendet av Guds lys. Å bli et tomt kar som Gud kan fylle. Tomheten er i seg selv ingenting, og for oss er den smertefull. Å være tom i seg selv, uten annet enn åpenhet overfor Gud, er kanskje den tilstanden Jesus kaller «å være fattig i seg selv». Hvem ønsker å være fattig i seg selv? Indre tomhet er en farlig tilstand. Jeg var desperat etter å bli fylt, og kunne ty til hva det måtte være for å slippe denne erfaringen av død. Men Jesusbønnen var ikke en droge, eller et substitutt. Den ble en styrke, en oase, midt i denne tørre svakheten. Jesusbønnen – Jesus Kristus, forbarme deg over meg – ble det ankeret som holdt meg fast, det som gjorde at jeg unngikk å ty til farlige halmstrå.

Gjennom dette opplevde jeg å erfare Guds nærvær i livet gjennom oppmerksomhet, stillhet og henvendelse. Jesusbønnen var å tillate Gud å være en del av mitt liv, og tillate den smerten og de paradoksene som følger et slikt møte. Gjennom Jesusbønnen opplevde jeg at det finnes et rom i meg som ikke er knust eller brutt ned, selv om livet ellers var i ruiner. Det ble begynnelsen på helbredelsen.

En sikker vei til fortvilelse
EN OFTE UTTALT FARE med å fokusere på det indre livet, er at det ytre livet, forpliktelser i hverdag og fellesskap med andre mennesker, blir fortrengt til fordel for et usunt selvfokus. Samtidig er det kanskje nettopp dette som har bidratt til å gjøre tilværelsen så vanskelig. Å fokusere bare på seg selv i en slik situasjon, er en sikker veg til fortvilelse. Jeg trengte noe annet enn meg selv for å bli motivert til handling. Dette handlet ikke nødvendigvis å bytte ut gamle verdslige aktiviteter med nye religiøse gjøremål. Jesusbønnen og den forvandlingen som de kristne mystikerne beskriver, ble for meg en tredje veg. Det dreide seg verken om å rømme fra forpliktelser eller å erobre nye omgivelser gjennom en kristen identitet, men om å finne tilbake til et ekte felleskap med Gud og mennesker.

I den mørke natten ble jeg nullstillt. Jeg fikk erfare tilværelsen fra en dyp mørk dal, i stedet for en opplyst fjelltopp. Ting ser annerledes ut nedenfra. Erfaringer forsterkes; en som er sulten setter mer pris på maten enn den mette.

Jeg var altså ikke alene i natten. Å be med ånde-drettet ble å ta dette helbredende lyset inn i den kroppen som skulle bære denne «nedbrutte ånden». Jesus på innpust, Kristus på utpust – forbarme deg over meg.

Å be denne bønnen i mitt eget mørke, åpnet opp for en delaktighet i et felleskap som var større enn «meg og Jesus». Det handlet ikke om å være offer eller å være helt, men om å finne en veg: la krisen bli en port og ikke en ruin. Simone Weil skriver om vanskeligheter som er så store at vi ikke kan omgåes dem uten å lyve og fornekte: Det er da man vet at man står overfor en veg.




Uavlatelig?
JESUSBØNNEN, har jeg lært, er i østkirken blitt et ikon for hvordan Gud kommer oss i møte og forbarmer seg over mennesket og menneskeheten. En historie fra Russland forteller om en ung munk som reiste vidt omkring for å lære seg hvordan man kan «be uavlatelig», slik Paulus skriver i et brev. Han gjennomlevde store kvaler, besøkte utallige klostre, bosatte seg i jordhuler etcetera, før han endelig fikk svaret på gåten. Å be uavlatelig er å be bønnen Jesus Kristus med åndedrettet: Jesus på innpust, Kristus på utpust, til dette bes til stadighet i deg.

I dag er jeg ute av krisen. Det har tatt tid å komme seg oppå igjen, reisen har til tider vært litt av en tålmodighetsprøve. Jeg skulle gjerne vært dette foruten. Men nå er det blitt en del av livet mitt. Jeg opplever at livet, på mystisk vis, strømmer inn i meg fra det stedet der det engang var smerte. Fra meg og ut til andre, og fra andre til meg. For den største gleden i en slik mystisk erfaring, er erfaring av fellesskap med mennesker og Gud, erfaring av nytt liv. Og da betyr Kyrie Eleison ikke bare Jesus Kristus forbarme deg over meg, men Jesus Kristus forbarme deg over oss.

Artikkelen er hentet fra magasinet STREK (nr.2/08) som er et

uavhengig, kristent fordypnings- og reportasjemagasin. STREK ønsker å bidra til å sikte norsk kirkeliv inn mot sitt sentrum: relasjonen til Jesus Kristus. Mer informasjon finner du på strekmag.no

SEKULÆRE VERDIER?

I DAG SNAKKES DET MYE OM at religion er en privatsak. Tanken er at den enkeltes tro bør prege ham utenfor det offentlige rom. Ideen var opprinnelig god. Drømmen om en sekulær stat ble etablert i en tid da religionskrigene utmattet befolkningen i Europa med ulike kristne grupperingers maktkamp. Folk døde som fluer og ble etter hvert lei av det. Går det an å bli kvitt disse religiøse lederne som bestandig hisser til krig og søker splid, spurte mange. Ideen om den sekulære stat ble født. Man ønsket en styre der alle kunne leve sammen uten konflikt. Der skulle både jøder, kristne og muslimer bli respektert under lover som ga dem rett til å praktisere egen religion. Enhvers tro skulle forvises til privatsfæren og samfunnets etiske kjøreregler være nøytrale. Men hvilke verdier, enten de har et religiøst eller ateistisk utspring, er nøytrale? Og fra hvilken kilde kommer sekularismens etisk-ideologiske grunnlag?

SÅKALTE SEKULÆRE VERDIER har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humanistiske menneskesynet, samfunnsforordninger knyttet til de ti buds etikk og likhetstanken har sitt utspring fra kristen ideologi. Hvor hadde Vesten vært uten den kristne etikkens respekt for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Det var et stolt Europa har fostret en markedskapitalisme som har brakt velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Kristendommen introduserte menneskesynet som pr. definisjon utgjorde det dramatiske bruddet med det elitebaserte demokratiet i antikken der bare frie voksne menn hadde stemmerett. Basert på likeverdssprinsippet ble tanken lansert om at hvert menneske uansett klasse, kjønn og rase har en helt spesifikk verdi. Hugh Cunningham, professor ved universitetet i Kent, sier at den romerske brutaliteten med barn solgt som slaver ikke ble stanset før den tidlig-kristne bevegelsen vant terreng i det romerske imperiet. Kristen etikk ble med dette menneskerettighetenes ultimate vugge og et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller. Et sterkere uttrykk for religiøst funderte verdier skal vanskelig finnes. Skillet mellom sekulære og religiøse verdier er dermed kunstig. Slik faller myten om sekularismens nøytrale objektivitet.

PROFESSOR I KIRKEHISTORIE ved Menighetsfakultetet Bernt T. Oftestad påsto en tid tilbake (i Aftenposten) tidstypisk ureflektert at religion ikke inngår i demokratisk styringsideologi. Gamle tradisjoner og religiøs tro oppfattes i en sekulær stat som negativt og avlegs, påpekte han. Nettopp her svikter liberalteologenes logikk fullstendig. Det moralske fundamentet er nettopp hentet fra en religiøs verdibase som la grunnlaget for moderne grunnverdier. Religionsfrihet forplanter seg i ethvert fellesskap som etiske normer i kulturen og handler slett ikke bare om individets private troespraksis. I praksis innebærer en slik tankegang at den tusenårige norske tradisjonelle kultur gradvis nedbygges. For religionens anliggende har alltid vært å fungere som veiviser i moralske spørsmål og oppmuntre mennesket til solidaritet mot sin neste. Uten moralske normer forvitrer denne solidariteten som samfunnslim.

NÅ FOR TIDEN KAN DET NÆRMEST virke som om det humane menneskesynet først ble lansert av moderne ateister, eller av den høyst marginale bevegelsen Human Etisk Forbund som kun har noen få titalls tusen medlemmer på verdensbasis. Bevegelsen er dessuten så å si ikke-eksisterende i utlandet. Deres etikk er kun en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro. Den ble til omtrent 2000 år for sent til å være opphavet til noe som helst. Med famlende relativister ved det intellektuelle roret her i landet viskes dermed bevisstheten om den europeiske kulturskattens etiske opprinnelse gradvis ut, til befolkningens store frustrasjon. Med slike venner, hvem trenger fiender?

FRISPARK

Hanne Nabintu Herland
religionshistoriker

PROFESSOR TIL ÅTAK PÅ ERKEATEIST.

Den tidlegare ateisten Anthony Flew klandrar Richard Dawkins for å vera ein trangsynt sekularist.

ØYSTEIN LID

Publisert 07.08.2008 i DagenMagazinet.


Det er i ein nyleg publisert artikkel på nettstaden bethinking.org at den tidlegare ateisten og Oxford-professoren Anthony Flew tilkjennegir sine synspunkt. Richard Dawkins er evolusjonsbiologen som i ei rekkje bøker, foredrag og debattar argumenterer for evolusjonisme og mot eksistensen av Gud. Han siste bok, «Gud, en vrangforestilling» er solgt i ein million eksemplar, og det er i fyrste rekkje denne boka Flew protesterer mot.

«Gløymde» Einstens Gudstru
Det største problemet Flew har med Dawkins bok er at ho ikkje søker sanninga, slik ei akademisk bok bør gjera, men heller prøver å overtyda andre om forfattarens private synspunkt. Som døme på dette viser Flew til at Dawkins siterer Albert Einstein fem gonger i boka si, men gløymer å nemna at Einstein trudde ein gud sto bak universet.

– Dawkins nemner ikkje at kompleksiteten i den fysiske verda leidde Einstein til å tru at det måtte stå ein guddommeleg intelligens bak. Dette er ein viktig indikasjon på hans mangel på akademisk oppriktigheit, og dette gjer at eg anklagar han for å ha blitt ein trangsynt sekularist, skriv Flew.

Kan ein gamal mann tenkja?
Det vakte stor oppsikt då erkeateisten Anthony Flew i 2004 annonserte at han i ein alder av 81 var blitt overtydd om eksistensen av ein skapargud. Ateistar prøvde den gongen å avskriva Flew på bakgrunn av hans høge alder, særleg då det vart kjent at han hadde fått hjelp til å skriva boka som vart utgitt under hans namn; «Det finst ein Gud: Korleis verdas mest notoriske ateist ombestemte seg». I eit svar på kritikken frå Flew i den britiske avisa The Daily Telegraph nyttar Dawkins igjen denne taktikken:

– Flew har mista evna til å skriva bøker, men han kan tilsynelatande heller ikkje lesa bøker lenger, svarte Dawkins avisa, og meinte at Flew berre hadde kikka i innhaldslista for å finna referansane til Einstein. Dawkins valde dermed med vilje å utelata at Flew også siterer "Gud, en vrangforestilling" også utanom Einstein-referansane.

Eg er kanskje gamal...
I eit brev datert 4. juni tilbakeviste Anthony Flew også påstandane om at han skulle ha blitt brukt av medforfattaren av "Det finst ein Gud", Roy Varghese, og eigentleg ikkje visste kva som stod i boka.

– Eg ville aldri ha utgitt ei bok med mitt namn på som eg ikkje står hundre prosent inne for. Eg trengte nokon som kunne gjera sjølve skrivearbeidet sidan eg er 84 år gamal. Tanken om at nokon manipulerte meg fordi eg er gamal er heilt feil. Eg er kanskje gamal, men vanskeleg å manipulera, skreiv Flew.
DM

Nordmenn flest har ikke hørt evangeliet.

Tingelstad Gamle Kirke. (Fotografert av min mann 01.08.08)

I Fokus (Innlegg i Dagen Magazinet 01.08.08)

FREMDELES I DAG fins det mennesker som betegner Norge som et «kristent land». Folk legger ulike ting i begrepet, men utsagnet grunnet seg formodentlig vesentlig på ordlyden i Grundlovens ¤2 som lyder:

«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»

PÅ TROSS AV at vi i mange, mange år har hatt kristen undervisning i søndagsskole og skoleverk og forkynnelse i kirker og bedehus, tør jeg hevde den påstand at de fleste nordmenn likevel ikke har hørt evangeliet.

Jo da, de fleste har hørt om Jesus og majoriteten av nordmenn hevder at de tror at Gud fins. Men det å tro at Gud fins og å ha hørt om Jesus, frelser ingen. De fleste nordmenn har selvsagt også hørt om kristendommen, men kristendommen som religion frelser heller ingen.

Bibelen sier ingen steder at den som tror på kristendommen skal bli frelst.

FOR EN TID SIDEN fikk jeg be til frelse med en kvinne som hadde mange års erfaring innen alternative religioner. Hun var på leting etter svaret. Da jeg fikk forklare henne de gode nyhetene om at hun allerede var medregnet da Jesus døde på korset for våre synder, og at frelsen ligger i det å tro på Ham, åpnet hun sitt hjerte og tok imot Jesus som frelser.

Reaksjonen etterpå var påfallende: Er det virkelig så lett å bli frelst? Hvorfor har ingen fortalt meg dette før? Hvordan har jeg kunnet levd et helt liv uten å ha forstått hva evangeliet og frelse egentlig er for noe?

SVÆRT MANGE nordmenn tror på frelse gjennom gode gjerninger. De betrakter sitt eget liv og de gjerningene de har gjort, og ser for seg en vektskål. På de ene side de gode gjerningene; på den andre siden de dårlige. Spørsmålet blir da: Vil de gode gjerningene mine veie opp for de dårlige?

Dette har INGENTING med evangeliet å gjøre! Ei heller denne tanke at St. Peter står ved himmelens port for å vurdere om vi er verdige til å komme inn. Den saken er krystallklar: Ingen av oss er verdige, uansett hvor mange gode gjerninger vi måtte ha gjort. Bare èn er verdig: Jesus og Ham alene.

INGEN AV OSS har del i frelsen. Det eneste vi kan gjøre er å akseptere Guds frelsesmetode; ta imot den frelse Jesu vant for oss i blod på Golgata kors. Dette er virkelig frelse. Den dagen de fleste nordmenn og kvinner skjønner dette, vil de aldri forkaste det fantastiske budskapet om frelse og evig liv i Jesus.

Harald Mydland.

Troens Bevis

SKATT I LEIRKAR

I FOKUS (Artikkel i Dagen Magazinet 30.07.08 Av Per Bergene Holm.)

DET VISES STADIG til tegn og under som bevis på at noe er fra Gud, men det er ikke dekning for en slik slutning. På frukten skal treet kjennes, men tegn, under, helbredelser, stor oppslutning osv kaller ikke Skriften frukt.

Der evangeliet får slå rot, skaper det et nytt liv, en ny vandring i tro og gudsfrykt, i Jesu fotspor. Ved sin Ånd setter Gud sitt innsegl og preg på sine barn, slik at de troendes liv og vandring kommer til å bære Guds eget stempel. Hva kjennetegnes dette av? Synlig og ytre framgang, helse, penger, popularitet, makt og innflytelse? Nei, det kjennetegnes av en likedannelse med Guds egen Sønn, som er Guds bilde. Jesu eget sinn kommer til uttrykk i den troendes liv: «Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» Og slik Jesus ble til liv og frelse for andre, slik er Åndens frukt også til velsignelse og liv for andre.

HVORDAN BLE JESUS til liv for oss? Ved at han ikke levde for seg selv, men i kjærlighet ga seg selv hen i døden for oss. I det ytre led han nederlag, i det ytre gikk han under i vanære, avmakt, lidelse og død. Men fra Jesu lidelse og død springer livet ut til oss.Det er noe tilsvarende med de troende. Vi bærer evangeliet som en skatt i et leirkar, vårt ytre legemlige liv i denne verden. Vi blir ikke til velsignelse i den grad vi makter å fremme vårt eget liv og navn i denne verden – og oppnår helse, penger, ære, makt osv. Tvert i mot blir vi til velsignelse når vi ikke fremmer oss selv, men for Jesu skyld setter vårt liv inn i tjenende kjærlighet for andre. Nettopp når vi da møter vanære, motgang og lidelse for Jesu skyld, blir vi til liv og frelse for andre. Og i dette kommer Jesu eget kjærlige sinnelag og bilde til syne, som en skatt skinner ut fra et sprukkent leirkar. «Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så er da døden virksom i oss, men livet i dere» (2Kor 4:10-12).

UTEN AT KORNET legges i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Det bærer ingen frukt. Slik var det med Jesus, og slik er det med den troende. Det er ingen frukt der mennesker søker å fremme sitt liv her i verden, men der de for Jesu skyld mister sitt liv i denne verden. Det bør vi akte på.