God leveregel i det nye året.

Bursdagspresang fra vår yngste datter :

https://www.facebook.com/ZSMS01/videos/1850838261907031/

Glimrande bok om bibelsyn og evolusjon

Bokanmeldelse av Johannes Kleppa i avisen Dagen 5. mai 2014

av boken "Skapelse og/eller evolusjon  -  hva sier Bibelen?"  av Andreas Årikstad, Jogeir Lianes og Johan Samuel Årikstad-Nielsen.

Det er imponeranda kva dei tre unge forfattarane har sett seg inn i, den argumentasjonen dei fører og den bibelforpliktinga dei viser.

I det siste har det kome fleire bøker frå kristent hald om skaping og evolusjon, tru og vitskap eller der slike element er del av ein større samanheng.

Eg har lese fleire av desse, og eg synest særlig det som er teologisk basert, har ein tendens til ikkje å ta evolusjonslæra fullt på alvor etter sin karakter.  Det vert helst ei evolusjonstenking som er tilpassa ei kristen skapingstenking, altså at Gud styrer utviklinga på eit eller anna vis.

Problemet er at det er ikkje ein slik evolusjonsteori som dannar premissane for darwinismen, og som er en utviklingslæra som barna lærer i skulen og som dominerer i media.  Den genuine evolusjonslæra er basert på det tilfeldige og på den sterkasta sin rett, ikkje på Gud.  Ho er som vitskapsteori eit ateistisk alternativ til all skapingslære, i vår samanheng til kristen skapingstru.

Historisk påliteleg

Denne boka tek både evolusjonslæra og skapingslæra på alvor, som ho tek naturvitskapen og bibelsynet på alvor.  Dessutan er ho lett skriva og godt pedagogisk tilrettelagt.  Framstillinga er basert på eit bibelsyn som seier at alt i Bibelen er Guds ord og fullt truverdig.  Det inneber også at Bibelen er historisk påliteleg og talar sant om det som vert sagt som har naturvitskaplege implikasjonar.

Dette gjer at urhistoria vert forstått som sann historie, og at skapingsforteljinga fortel korleis skapinga faktisk skjedde.  Forfattarane argumenterer sterkt for skaping på seks dagar a 24 timar og ei ung jord, altså at jorda er omtrent 6000 år gamal, slik vi kan rekna oss til ut fra slektstavlene.

Forfattarane gjer tydeleg og frimodig greie for sin eigen ståstad, for sin vurdering og for sine konklusjonar.  Dei gjer samstundes greie for dei premissane som ligg til grunn for og den argumentasjonen som vert før for evolusjonslæra, både naturvitskapleg og filosofisk.  Eg synes dei kjem godt ut av dette, og at der har  eingod kombinsjon av å vera saklege og offensive.

Naturvitskaplege premissar

Forfattarena fører ein tosidig argumentasjon mot evolusjonslæra.  Ut fra sin ståstad og i tillit til Guds ord, også i det som vert lært om skapinga, går dei i rette med ei filosofisk og ateistisk basert evolusjonstenking.  Dei påviser her også dei kollisjonane som ideologisk sett ligg mellom kristen skapingslære og ateistisk (eller agnostisk) basert evolusjonstenking.

I tillegg går dei mot evolusjonslæra på hennar naturvitskaplege premissar, i det dei viser kor umogeleg eller usannsynleg denne læra er ut fra dei naturvitskaplege fakta.  Desse stemmer mykje betre med det Bibelen lærar om skapinga og syndefloda.

Strekk ikkje alltid til

På den andre sida er forfattarane på ingen måte blinde for dei problema som logisk og fornuftsmessig ligg i den bibelske skapingslæra, og i naturvitskapleg kunnskap opp mot denne.  Her går dei konkret til verks og tek opp stort og smått som det vert stilt spørsmål om og ved.  Til tiden gjev dei gode svar, og andre gonger skisser dei ulike løysingar utan å konkludera med ein fasit.  Det er ikkje alt Gud har openberra for oss, og det er ikkje alltid vår kunnskap strekk til. Poenget er å visa at det er mogelege løysingar på det meste.

Ung jord

Det er imponeranda kva dei tre unge forfattarane har sett seg inn i, den argumentasjonen dei fører og den bibelforpliktinga dei viser.  Sjølv fylgjer eg dei i det aller meste.  Rett nok er eg noko usikker på om det er rett og nødvendig å vera så absolutt i spørsmålet om ei ung jord.  Det kan vera at starten av skapingsforteljinga og slektstavlene sin karakter kan opna for ei noko lengre perspektiv.  Derimot er det avgjeranda viktig å halda fast på det absolutte i skapinga og det historiske i urhistoria, det viser NT og sjølve frelsesverket.

Ikkje Lunde eller Luther

Det undrar meg at boka ikkje er komen ut på Lunde eller Luther, men på Hermon - sjølv om Hermon fortener honnør for å gje ut denne typen litteratur.  Det er likevel uheldig om det berre vert Hermon som gjev
ut evolusjonskritisk litteratur.  Eg har ikkje føresetnader til å vurdera alle dei naturvitskapelege synspunkta og detaljane i boka, men det overordna synspunkt ut frå eit bibelforplikta bibelsyn og kristen skapingslære er i alle fall påliteleg.  Eg vonar særlig forkynnarar, ungdomsleiarar, lærarar og foreldre vil nytta seg av den bibelfunderte hjelpa dei her får til kristen tenking.

Jeg er Herren!

Fra Ludvig Hopes andaktsbok:  Et ord i dag,  Lunde forlag.

15. juli.
Jeg er Herren, det er mitt navn.  Jeg gir ikke min ære til andre.
Jes. 42,8.


Guds mening og mål med skapningen er at alt skal ære ham.  Han kan ikke gi noen annen sin ære, og alt som ikke når fram til dette livets mål, glir inn i den evige død.

Da englene og himmelens hærskarer sang den nye tid inn på jorden, sa de:  "Ære være Gud i det høyeste!" Der ligger lykken for oss, og der er Guds herlighet.  Når Kristus har ført sitt frelsesverk fram til det fullkomne mål, da lyder det gjennom alle evigheter:  Ære være Gud!

Vår ulykke ligger nettopp i å søke egen ære.  Den som jager etter ære, blir liten og utskjemt.  Men den som ærer Gud i alt, han finner livets høyeste lykke og står som et lysende eksempel for alle som elsker det gode.

Men dette at Gud vil ha all æren, er ikke det utslag av herskesyke?  En person som krever all ære for seg alene, kan han være den fullkomne?  Ser han ikke heller ut til å være det motsatte, en som vil gjøre seg stor på vår armod?

At Gud krever all æren, er ikke utslag av herskesyke.  Han kan ikke annet, så sant han er Gud.  Kravet springer ut fra hans vesen, det er en fullkommen livslov, en lov for den høyeste lylkke.  Som vanndråpen blir ett med havet når den faller i det, og som alle de mange krefter og farger samles i solen til en eneste livs- og lyskraft, slik skal alt gå opp i Gud.  Han skal på denne måte æres i alle ting, så naturlig som hjertet slår i barmen og som fuglen synger i vårsolen.  Det er der livet og herligheten ligger for oss gjennom alle evigheter.

Vi æres i Gud ved at han får ære av oss.  Alt skal si:  Hans ære er stor!

Fordriv av hu og sinne
den gamle Adams lyst,
og bygg deg selv der inne
ditt tempel i mitt bryst,
at alt mitt liv må være
oppofret deg til ære
som dyrt meg har forløst!

Er Bibelen full av selvmotsigelser?

 



Debattinnlegg i avisen Dagen mandag 24. juni 2013
Av Asbjørn Berland, teologistudent.

Bibelsyn

I sitt frispark i Dagen 25. mai hevder Kåre Skuland at Bibelen er full av selvmotsigelser, og nevner åtte ting i Bibelen han tror motsier seg selv, men likefullt er sant.  Selv om han ikke nevner meg, leser jeg det som et indirekte svar til meg etter at jeg kritiserte ham for å si at både arminianisme og calvinisme var bibelsk.
Skuland gjør en fundamental feil i artikkelen som ødelegger meningen med alt han skriver.  Skuland skiller ikke mellom selvmotsigelse og paradoks. Konsekvensene blir at han tror  at veldig mye i Bibelen motsier seg selv.  Dermed ender han, uten selv å være klar over det, opp i samme båt som  liberalteologene, som også hevder at Bibelen er full av selvmotsigelser.  Jeg setter pris på at han ønsker å ta Bibelen på alvor, og ikke unngår bibelvers, slik mange gjør.  Likevel er mye av det han skriver kritikkverdig, og bryter med logikken.

Den mest  sentrale loven innenfor logikken er nemlig det som på engelsk kalles "The law of noncontradiction", som sier at noe ikke kan være noe og samtidig ikke være noe på samme tid og samme måte.  En kan umulig hevde  at utsagnene   "Jesus er Gud" og "Jesus er ikke Gud" kan være sanne på samme tid og samme måte.  Ifølge Skulands logikk kan i prinsippet både den allmenne kristenhet og Jehovas Vitner ha rett i spørsmålet om Jesus var Gud.

Å godta selvmotsigelser burde være fullstendig uakseptabelt for enhver kristen.  Den anerkjente teologen B. C. Sproul har sagt:  "For kristne er det å godta en åpenbar selvmotsigelse et intellektuelt selvmord og en ærekrenkelse mot Den Hellige Ånd.  Ånden er ikke årsaken til forvirring.  Gud taler ikke med to tunger. (....)  Om en selvmotsigelse kan være sann i Guds tanke, kan ikke noe Gud har åpenbart for oss ha noen mening. (....)  Om en selvmotsigelse kan være sann har vi ikke noen mulighet for å skille mellom en sannhet og en løgn."  Om en godtar selvmotsigelser gir ingenting i Bibelen mening.  Da kan det etter Skulands tanke være sant som det står i Job 42:2 at Gud kan gjøre alt, samtidig som Gud ifølge Skuland likevel ikke kan gjøre alt.  Dermed gir det ingen mening å hevde at Gud kan gjøre alt, for Gud kan ikke gjøre alt likevel!  Om utsagnet "Gud kan gjøre alt" skal gi mening, må utsagnet "Gud kan ikke gjøre alt" være falskt, så lenge utsagnene skal forstås på samme måte.

Om Skuland derimot hadde forstått forskjellen på selvmotsigelse og paradoks hadde han erkjent at treenighetslæren selvfølgelig ikke er en selvmotsigelse,; den er et paradoks.  Et paradoks er to utsagn som ved første øyeblikk er vanskelig å få til å harmonisere med hverandre, men som kan være mulig å løse, og som ikke bryter med "The law of non-contradiction".  Det er for eksempel ingenting ved treenighetslæren som bryter med "The law of non-contradiction".

Skulands tanker om selvmotsigelser gir grobunn for relativisme innenfor kristenheten.  For når to utsagn som motsier seg selv blir like gyldig, blir de likegyldig.  Det finnes ingen grunnlag for å diskutere med en som godtar selvmotsigelser.  Skal en kunne diskutere med noen må en nødvendigvis operere med et premiss om at selvmotsigelser er falske .  Ellers kan en ikke kritiseres noe hos den andre.  For om jeg for eksempel sier til Skuland:  "Det er feil av deg å hevde at treenighetslæren er en selvmotsigelse", da kan Skuland ut fra sine egne premiss svare tilbake:  "Ettersom jeg godtar  selvmotsigelser i min argumentasjon kan jeg hevde at treenighetslæren er en selvmotsigelse, samtidig som treenighetslæren ikke er en selvmotsigelse.  Dermed har du ingen grunnlag for å hevde at jeg tar feil ved å si at treenighetslæren er en selvmotsigelse, ettersom jeg også sier at trenighetslæren ikke er en selvmotsigelse."

En slik argumentasjon er naturligvis latterlig, og det tror jeg også at Skuland forstår.  Selv om Skuland ikke ville ha svart på denne måten, blir dette konsekvensene av at han godtar selvmotsigelser.  Noe at det mest sentrale ved diskusjoner er jo nemlig at en forsøker å vise at noe den andre har sagt motsier en allerede etablert sannhet som begge er enige om.  I kristne debatter er det typisk at en forsøker å vise at noe den andre hevder blir motsagt av noe i Bibelen.  Dette er derimot helt umulig om en godtar  selvmotsigelser, slik Skuland gjør.

Jeg kunne ha kommentert alle punktene Skuland nevner, men med begrenset plass burde det jeg allerede har skrevet være mer enn nok grunnlag for å avvise selvmotsigelsene til Skuland.  Vi unngår ikke strid og splittelser ved å godta selvmotsigelser, slik Skuland hevder.  Ved å godta selvmotsigelser relativiserer vi derimot sannheten, noe ingen kristne med respekt for Guds ord burde gjøre.

Et godt og gledelig budskap

Andakt i avisen Dagen ondag 6. februar 2013
av Ivar Gjerdi
Diakon og Pensjonert organisasjons- og misjonsleder.


"For jeg skammer meg ikke over evangeliet.  Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror", Rom. 1,16.

Egentlig står det at evangeliet er et kraftfelt, et kraftområde der Gud virker i menneskehjertet, til frelse for den som hører det og ikke gjør motstand.  Det gir svar på det dypeste av alle menneskelige spørsmål:  Hvordan skal jeg komme i samfunn med Gud?  Ved å høre evangeliet.  Hvordan skal jeg komme fram til en tro på Gud?  Ved å høre evangeliet.

For mange mennesker betyr evangelium at Gud er god og barmhjertig.  Men i Bibelen betyr det så mye mer.  Vi vet jo at evangelium kan oversettes med et gledelig og godt budskap.  Ordet finnes allerede i GT. (Det gamle testamente).

"Hvor fagert det er når den som bringer gledesbud, kommer løpende over fjell, melder fred og bærer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion:  Din Gud er konge""  Jesaja 52.

Det er misjon, og det gjelder alle verdens folk, også i dag.  I Messiasprofetien i Jesaja 42 står det at "fjerne kyster venter på hans lære."  Og det lyder i Jesaja 61, "Herrens, Israels Guds Ånd er over meg, fordi han har salvet meg til å forkynne det gode budskap."

Dette gode og glade budskap er ikke bare at Gud er god.  Evangeliet er et bestemt budskap, om en bestemt person, nemlig Guds Sønn, som er blitt menneske.  Gud krever rettferdighet, kjærlighet og renhet av oss, derfor trenger vi evangeliet om Jesus.  En Guds kraft til frelse for alle som tror.

Forkynnelsen av Kristi kors 2012

Fra avisen Dagen fredag 26. oktober 2012

FORKYNNELSEN AV KRISTI KORS I 2012

Jeg tenker at svært mange av oss som forkynner Guds Ord, forkynner for lite om Jesu kors, for lite om dybden og kraften i Ordet om korset. Korsets budskad inneholder svært mange ulike bibelske dimensjoner og det er aktuelt inn i alle menneskers hverdag, som aldri før.
Jeg vil nevne noen stikkord:

I korsets budskap ser vi hva et menneske er verdt. Du er "dyrt kjøpt". Mennesket er viktig og umistelig for den treenige Gud. Det er ikke englene Jesus kommer for å frelse, men frafalne mennesker som er skapt i hans bilde.

I korsets budskap ser vi hva sann kjærlighet er, i ei tid med egoistisk og overfladisk bruk av kjærlighetsbegrepet. Her møter vi en Fars kjærlighet, en brors kjærlighet og en brudgoms kjærlighet som er konstant, som handler, som ofrer, som gir seg selv i døden for å beskytte, berge og løfte opp fra det dypeste mørke den en elsker.

I korsets budskap møter vi det grufulle alvoret i menneskets synd, vantro, selvforgudelse, egenrettferdighet, umoral, hykleri og løgn. Synden vekker Guds vrede og må betales, gjøres opp og sones.

I korsets budskap lærer vi at vredesreaksjonen i Guds vesen henger uløselig sammen med hans evige kjærlighet og hellighet.

I korsets budskap lærer vi om innholdet i de aller viktigste bibelske begrepene som er umistelige i all sann kristendom: Jesu blod, forsoningen og syndenes forlatelse.

I korsets budskap finnes den absolutte seier over alle onde krefter i  tilværelsen, over Djevelen og hele hans åndehær.

I korsets budskap finnes den sterkeste kraftkilde for menneskets kamp imot alle former for fristelse, uærlighet, urenhet, avgudsdyrkelse med mer.

I korsets budskap finnes det en unik legedom i forhold til alle typer lidelse  og sår. Både de sår en anklager seg selv for, de sår og lidelser en har fått i livet i en vond verden og de sår som andre har påført en.

I korsets budskap skapes det forsoning mellom mennesker som ingen annen kraft i tilværelsen kan få i stand. Når fiendskapet i forhold til Gud avvikles, så skjer det noe i fiendskapet mellom medmennesker og folkeslag.

Så husk at du ikke forkynner for mye om Jesu kors, men for lite, for smalt og
for "blodfattig"!

I FOKUS            

                                                             
av Thor Fremmegård
rektor Fjellheim bibelskole