Men det hviskes kun om at vi er fortapte syndere. Spenningen i Bibelens antropologi er mer eller mindre borte. Det er rett at vi er skapt i Guds bilde, og dette kan ha vært underkommunisert i deler av norsk forkynnelse. Men hvis som dette ikke balanseres med en sann undervisning om vår grunnskade som syndere, blir bildet falskt.
Det lyder en lys og varm skapelsesteologi mot oss fra NRK, men kallet til frelse tro og omvendelse er tilsvarende svakt. Det tales mye om kjærlighet, lite om korset og kallet til tro på Jesus.
Dermed står forkynnelsen i fare for å virke bedøvende på lytteren. Den som bedøves blir passiv og uten bevegelse. Slik blir det også med den som får høre at man er elsket - uansett (!) - der man er og som man er. Det er sant: Kristus møter oss der vi er. Men han er for god til å la oss forbli der vi er. Det lyder et "Følg meg" til enhver fra Mesterens munn.
Den forkynnelse som ikke lar dette lyde, vil både bedøve dem og berøve tilhørerne for Jesu forvandlende makt. Den terapeutiske forkynnelse vil trøste, bekrefte og løfte mennesket. Vel og bra. Man vil gi mennesket en god og sunn selvfølelse. Vi hører det stadig: Det er forskjell på sunn syndserkjennelse og selvforakt. Samtidig med dette synes flere og flere å leve med et skjørt og lite robust selvbilde.
Mange tåler lite av kritikk og irettesettelse. Sårheten sitter løst. Da spør jeg meg selv: Kan det være at det ensidige fokus på menneskets verdighet gjør det mer sårbart?
En forkynnelse som også løfter frem "den onde lyst i vårt hjerte" vil etter min mening gi den enkelte et mer realistisk selvbilde og bidra til større motstandskraft når ting butter imot. Det mennesket som vet seg feilbarlig går ikke så lett til bunns på nederlagets dag. For Kristus er synderes venn og veiviser.
I FOKUS av Thomas Bjerkolt, pastor i Trondheim Frikirke. I avisen Dagen 14. mai 2011
