En av de rammede stilte imidlertid et spørsmål som går utover selve rettssaken: - Jeg lurer på om han vil be oss om tilgivelse? Spørsmålet går til kjernen av hva som står på spill: Kan vi tilgi? Den første uken av rettssaken har vist oss en person som er så ideologisk enøyd at andres liv ikke har plass i hans univers. Det er forferdelig å være vitne til! Hva er tilgivelsens logikk i forhold til så gjennomført ondskap? Johannes Paul IIs "Dives in misericordia" gir oss en nøkkel: Vi ser en mann som har tapt all sin humanitet, som har mistet seg selv og fornektet sitt menneskeverd, brutt alle relasjoner med samfunnet og Gud. Vi ser i ham negasjonen av det å være menneske - og det er så naturstridig at vi ikke kan forbli tause. Det føles maktpåliggende å kalle denne personen tilbake til sitt menneskeverd, til å få kontakt med sin samvittighet, til å innse hva han har forvoldt av tap og smerte, til å angre og be om tilgivelse.
Guds tilgivende kjærlighet er rettferdighetens dypeste kilde. Om jusen er et godt redskap for å dømme rettferdig, er det bare kjærligheten - inkludert den vi kaller "nåde", "miskunn" - som kan gi mennesket tilbake til seg selv. Analogt med lignelsen om den fortapte sønn, der Gud, alles Far, holder utkikk etter sønnen, slik har vi nå - med rettsprosessen, med den humane behandling massemorderen gis - begynt å strekke ut hendene og se tålmodig etter tegn på gryende medmenneskelighet hos ham. Dette er starten på prosessen med å få Breivik til å finne igjen sitt menneskelige jeg. Den dagen han fatter hvilken uselvisk kjærlighet han står overfor, i lys av ofrenes lidelser, vil han ikke føle seg ydmyket, men gjenfunnet og gjeninnsatt i sitt menneskeverd, og se seg selv og sine handlinger i deres fulle sannhet. Da vil han be om tilgivelse.
Først da blir regnskapet riktig, og de rammede blir fullt rettferdiggjort. Denne rettferden er tilgivelsens endelige mål. Kristi frelsesverk i praksis. Om det skjer nå eller om mange år, vet vi ikke. Men vi vet at kjærligheten tåler alt og overvinner alt.
