- Sekulariseringen ødelegger STORBRITANNIA

Artikkel i Dagens helgenummer Velsignet helg 7.januar 2012 av Peter Hitchens (kristen polemiker).

En gang var Peter Hitchens ateist i likhet med sin berømte bror Christopher Hitchens. Nå mener den profilerte skribenten at sekulariseringen ødelegger Storbritannia.



FOR DEN SOM ikke spontant forbinder noe med det britiske etternavnet Hitchens, er stikkordet nyateisme. De siste ti årene har det vokst fram en krets av forfattere som har innledet et stormløp mot gudstro generelt og kristendommen spesielt. Ved siden av Oxford-professoren Richard Dawkins har Christopher Hitchens, som døde av kreft i desember, vært den fremste av angriperne. Desto mer interessant er det at den to år yngre bror formidler stikk motsatte synspunkter. - Ingen tror på meg når jeg sier det, men det var tilfeldig at jeg ble en mediemener, sier Peter Hitchens til Dagen. Vi møter ham over en kopp kaffe i den ærverdige London-bydelen Kensington, like ved redaksjonen til avisen The Mail on Sunday, der han skriver sine ofte krasse kommentarer. For egen del klager han ikke, og understreker at han i likhet med mange lever et godt liv i England. Men han mener utviklingen i hjemlandet går i gal retning, og han tror stadig flere vil få merke det. På den ene siden mener han det skyldes dårlige politiske veivalg, men han mener også at landet befinner seg i en krise som har med tro og moral å gjøre.

- VI SYNKER mens vi burde vært et av de ledende landene i verden, kulturelt og økonomisk, sier han. Viktige årsaker til dette er ifølge Hitchens at sosiale strukturer og den kristne kulturen blir brutt ned. Han mener familieoppløsning og gudløshet virker gjensidig forsterkende i negativ retning. - Vi har ingen evig far og ingen jordisk far, og dermed ingen udiskutabel autoritet. Vi har ingen beskytter og er overlatt til oss selv, sier han. Skrur vi klokken noen tiår tilbake, ville knapt noen tippet at Hitchens skulle komme til å stå fram som en kristen kulturkritiker. Som tenåring tente han på Bibelen sin. De neste 20 årene trodde han ikke på Gud og var sterkt engasjert langt ute på den plitiske venstresiden. Men som aviskorrespondent i Sovjetunionen observerte han imidlertid ting som førte til at ateismen ga ham flere spørsmål enn svar, og mer fortvilelse enn håp om å leve et meningsfullt liv. Løsningen fant han i tradisjonell anglikansk tro. Han forteller om dette i boken "The Rage Against God" (Raseriet mot Gud) som kom ut i 2010.

SOM KONSERVATIV KRISTEN POLEMIKER er Peter Hitchens fullt klar over at mange ikke liker det han sier og skriver, men bedyrer at han bare formidler det han mener. Blant annet mener han at sosialliberalere og kulturelle marxister siden 1960-tallet har underminert de kristne moralske dydene på De britiske øyer. Konkret peker han på svekkelse av ekteskapets stilling, utvanning av søndagen som helligdag og økende kulturelt og økonomisk press for å få kvinner og mødre i arbeid. Som om ikke det var nok til å gjøre ham kontroversiell, er han imot fri abort og støtter Israel. Hitchens ser en oppgave i å tale kristendommens sak i offentligheten. - Er du en kristen, er du forpliktet til å forsvare troen når den kommer under angrep. Jeg er ikke teolog, men det jeg kan gjøre, er å peke på hva som blir konsekvensene for et samfunn som forkaster Gud, sier han. Aviskommentatoren mener også at religiøs relativisering er ødeleggende. Han peker på at kristendommen lå til grunn for skoleverket, universitetene og mange av helseinstitusjonene i Storbritannia da disse ble etablert. - Nå sier man at alle religioner er like. Hvis du har et kristent samfunn og så sier at kristendommen er likt med alt annet, innebærer dette et stort fall i status, sier han. Samtidig mener han sekularismen infiltrerer kirken og dens utdanningsinstitusjoner. - Mange kirkeledere har ikke så mye å si om Gud, men desto mer å si om global oppvarming og vindmøller, mener han.

RASERIET MOT GUD handler ifølge Hitchens om en grunnleggende motvilje mot å bli fortalt hva man skal gjøre. Peter Hichens mener den nyateistiske retorikken er preget av det siste århundrets selvsentrerte livsanskuelse. Da blir for eksempel de ti bud hindringer i veien. Samtidig hevder han det er en ironi innebygget i dette. Han mener elitens ateister nyter godt av at kafeansatte, renholdspersonale og andre vanlige arbeidsfolk har gudstro, fordi det gjør at de har en høyere arbeidsmoral. - De ledende anti-Gud folkene tjenes av folk som tror på Gud, sier han. Og han tror ikke ateistene ønsker at disse faktisk skal slutte å tro på Gud hvis de tenker over hvilke konsekvenser det kan få.

PETER HITCHENS vil ikke være med på at han tegner et for mørkt bilde av situasjonen i Storbritannia. - Nei. Jeg kan ta feil, men jeg kan ikke se noen grunn til at jeg gjør det i dette. Problemene bare vokser, og opprøret tiltar, sier han. I de evangelikale kirkene registrerer han at det er en viss glød, og han påpeker at de kan være fulle av folk. - Men de har for lite kontakt med livene folk lever på utsiden, sier Hitchens. Han mener det er nødvendig å skaffe seg fiender for å oppnå noe i kulturstriden og skulle ønske at flere ville kjempe. Men noen ganger spør han seg selv hva han egentlig oppnår med å delta. "Er det noe poeng med offentlig debatt i et samfunn der knapt noen har lært hvordan de skal tenke, mens millioner har lært hva de skal tenke? Noen ganger lurer jeg," skrev han på bloggen sin i juni i år. Da var han nettopp blitt buet ut av publikum på BBC-programmet "Question Time" der han fremmet konservative synspunkter på seksualisering av barn. Selv om Hitchens opplever at han blir framstilt som en med sære meninger, får han mange nok tilbakemeldinger til å vite at det er mange briter som deler synspunktene hans. Han står ikke alene. Men uansett hvor mange eller få som måtte være enige, blir det neppe stille fra ham med det første. Det ligger ikke for en Hitchens å holde inne med det man mener.

Tekst: Tore Hjalmar Sævik.

Hva bør få vårt ja og nei i 2012?

ORDET OG LIVET.    FORSAKELSE

Artikkel av prest Per Arne Dahl i avisen Vårt Land 31. des. 2011.

Det gode blir så lett det bestes fiende. 

 Hva bør få vårt ja og nei i 2012?

To dager før jul tok vi avskjed med tegneren Ulf Aas som i nesten 70 år har gledet Aftenpostens lesere med sine tegninger.  Da han fylte 90 inviterte jeg ham med til Blaafarveverket i Modum for å se en jubileumsutstilling med P. S. Krøyer, Christian Krohg og Carl Larsson. Aas stanset lenge ved Krohgs portrett av sin elskede Oda.  Hun var  også modell for et av hans mest kjente bilder fra 1880-årene, Håret settes opp, der han går inn på sitt motiv og velger bort omgivelsene for å kunne fokusere - det Krohg selv kalte "avskjæringens nødvendighet".  "Det er kun resultatet det kommer an på", presiserte han, "og at det er liv i det".

Vi satte oss ned på en benk utenfor, og min venn fortalte meg om noen av avskjæringens mange perspektiver.  Det å avstå fra omgivelsene slik at blikket på hovedmotivet blir skjerpet er like viktig som ikke å "overarbeide et kunstverk".  Det krever mot og innsikt å stanse i tide med et arbeid.  I begrensningen kjenner man mesteren.  Det gode blir så lett det bestes fiende.  Derfor må enhver kunstner lære seg å si nei for å kunne bidra med et entonig "ja".  Hvis vi skullle overføre Krohgs begrep "avskjæringens nødvendighet" til våre liv, nærmer vi oss et ord som er i ferd med å bli et fremmedord i vår tid:  Forsakelse.  Å forsake betyr å si nei til noe eller avstå fra noe.

Hver gang det er dåp i kirken bruker vi i liturgien uttrykket "jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen".  Men det blir åpenbart for sterkt å gjøre hver søndag.  Da nøyer vi oss med trosbekjennelsen.  Kanskje det er på tide å hente tilbake forsakelsen som et viktig element i gudstjenesteliturgien?

Den onde blir ikke borte selv om vi slutter å snakke om ham.  Og han blir slett ikke uvirksom selv om vi forsøker å definere ham ut av tilværelsen.  Vi blir lurt noen og hver, og trenger rett og slett hjelp til å identifisere fienden for å beskytte oss.  Det vi får bevisstgjort kan vi gjøre noe med.  Det vi ikke får bevisstgjort gjør alltid noe med oss.  Sånn sett er begrensningens nødvendighet et like viktig memento til våre liv som til kunstnerens arbeid.  Det går ikke an å si ja til livet hvis vi ikke er villige til å si nei til det som kan ødelegge livet.  Uten beskjæring bærer ikke planter, trær og vekster frukt.  Uten avskjæring mister kunstneren fokus og spenst.  Uten forsakelse blir våre liv kun en blek etterligning av skaperens intensjon.

Den danske biskopen Jan Lindhardt ga for noen år siden ut boken Ned fra soklen, der han viser hvordan vi i Norden de to siste hundreårene har kastet autoriteter over bord og forsøkt å oppheve de grunnleggende sammenhenger mellom liv og handling, mellom livsvalg og de liv vi høster som frukter i ettertid. "Vi har mistet kompasset", sier Lindhardt, og hevder at vårt livs grunnproblem er at vi kun har satset på å bli vår egen lykkes smed, i stedet for å gjøre hverandre mer tilfredse.

Guds stemme som normgiver for hva som gagner vår neste er blitt dyttet ut i kulden av det som passer meg best og pirrer min lyst.  I vårt føleri og vår synsing fristes vi til å legge en egosentrisk dyne over det hele.

"Det er ikke til vårt beste å avslutte alle setninger med "føler jeg" og "synes jeg", avslutter Lindhardt.

Ved dette årsskiftet er det derfor mange gode grunner til å rope et varsku.  Det er ikke sant at enhver blir lykkelig i sine subjektive valg.  Alle fortjener det kart og kompass som etisk bevisstgjøring og budskapet om forsakelse og tro kan gi oss.

Hvis vår synsing og våre følelser blir vårt livs kompass er vi i risikosonen.  Fornuften er begrenset og hul. Lysten ustabil og omskiftelig med en åpenbar fare for skjebnesvangert stor misvisning.  Så la oss øve oss på avskjæringens nødvendighet,  å bekjenne forsakelsen og troen i 2012, til livets pris.