OM TRO og ETIKK

- Sekulariseringen ødelegger STORBRITANNIA

2012-01-14T12:59:00.000-08:00

Artikkel i Dagens helgenummer Velsignet helg 7.januar 2012av Peter Hitchens (kristen polemiker).En gang var Peter Hitchens ateist i likhet med sin berømte bror Christopher Hitchens. Nå mener den profilerte skribenten at sekulariseringen ødelegger Storbritannia.FOR DEN SOM ikke spontant forbinder noe med det britiske etternavnet Hitchens, er stikkordet nyateisme. De siste ti årene har det vokst fram en krets av forfattere som har innledet et stormløp mot gudstro generelt og kristendommen spesielt. Ved siden av Oxford-professoren Richard Dawkins har Christopher Hitchens, som døde av kreft i desember, vært den fremste av angriperne. Desto mer interessant er det at den to år yngre bror formidler stikk motsatte synspunkter.- Ingen tror på meg når jeg sier det, men det var tilfeldig at jeg ble en mediemener, sier Peter Hitchens til Dagen. Vi møter ham over en kopp kaffe i den ærverdige London-bydelen Kensington, like ved redaksjonen til avisen The Mail on Sunday, der han skriver sine ofte krasse kommentarer.For egen del klager han ikke, og understreker at han i likhet med mange lever et godt liv i England. Men han mener utviklingen i hjemlandet går i gal retning, og han tror stadig flere vil få merke det. På den ene siden mener han det skyldes dårlige politiske veivalg, men han mener også at landet befinner seg i en krise som har med tro og moral å gjøre.- VI SYNKER mens vi burde vært et av de ledende landene i verden, kulturelt og økonomisk, sier han. Viktige årsaker til dette er ifølge Hitchens at sosiale strukturer og den kristne kulturen blir brutt ned.Han mener familieoppløsning og gudløshet virker gjensidig forsterkende i negativ retning.- Vi har ingen evig far og ingen jordisk far, og dermed ingen udiskutabel autoritet. Vi har ingen beskytter og er overlatt til oss selv, sier han.Skrur vi klokken noen tiår tilbake, ville knapt noen tippet at Hitchens skulle komme til å stå fram som en kristen kulturkritiker. Som tenåring tente han på Bibelen sin. De neste 20 årene trodde han ikke på Gud og var sterkt engasjert langt ute på den plitiske venstresiden. Men som aviskorrespondent i Sovjetunionen observerte han imidlertid ting som førte til at ateismen ga ham flere spørsmål enn svar, og mer fortvilelse enn håp om å leve et meningsfullt liv. Løsningen fant han i tradisjonell anglikansk tro. Han forteller om dette i boken "The Rage Against God" (Raseriet mot Gud) som kom ut i 2010.SOM KONSERVATIV KRISTEN POLEMIKER er Peter Hitchens fullt klar over at mange ikke liker det han sier og skriver, men bedyrer at han bare formidler det han mener. Blant annet mener han at sosialliberalere og kulturelle marxister siden 1960-tallet har underminert de kristne moralske dydene på De britiske øyer. Konkret peker han på svekkelse av ekteskapets stilling, utvanning av søndagen som helligdag og økende kulturelt og økonomisk press for å få kvinner og mødre i arbeid. Som om ikke det var nok til å gjøre ham kontroversiell, er han imot fri abort og støtter Israel.Hitchens ser en oppgave i å tale kristendommens sak i offentligheten.- Er du en kristen, er du forpliktet til å forsvare troen når den kommer under angrep. Jeg er ikke teolog, men det jeg kan gjøre, er å peke på hva som blir konsekvensene for et samfunn som forkaster Gud, sier han. Aviskommentatoren mener også at religiøs relativisering er ødeleggende. Han peker på at kristendommen lå til grunn for skoleverket, universitetene og mange av helseinstitusjonene i Storbritannia da disse ble etablert.- Nå sier man at alle religioner er like. Hvis du har et kristent samfunn og så sier at kristendommen er likt med alt annet, innebærer dette et stort fall i status, sier han.Samtidig mener han sekularismen infiltrerer kirken og dens utdanningsinstitusjoner.- Mange kirkeledere har ikke så mye å si om Gud, men desto mer å si om global oppvarming og vindmøller, mener han.RASERIET MOT GUD handler ifølge Hitchens om en grunnleggende motvilje mot å bli fortalt hva man skal gjøre. Peter Hichens mener den nyateistiske retorikken er preget av det siste århundrets selvsentrerte livsanskuelse. Da blir for eksempel de ti bud hindringer i veien. Samtidig hevder han det er en ironi innebygget i dette. Han mener elitens ateister nyter godt av at kafeansatte, renholdspersonale og andre vanlige arbeidsfolk har gudstro, fordi det gjør at de har en høyere arbeidsmoral.- De ledende anti-Gud folkene tjenes av folk som tror på Gud, sier han. Og han tror ikke ateistene ønsker at disse faktisk skal slutte å tro på Gud hvis de tenker over hvilke konsekvenser det kan få.PETER HITCHENS vil ikke være med på at han tegner et for mørkt bilde av situasjonen i Storbritannia. - Nei. Jeg kan ta feil, men jeg kan ikke se noen grunn til at jeg gjør det i dette. Problemene bare vokser, og opprøret tiltar, sier han. I de evangelikale kirkene registrerer han at det er en viss glød, og han påpeker at de kan være fulle av folk.- Men de har for lite kontakt med livene folk lever på utsiden, sier Hitchens.Han mener det er nødvendig å skaffe seg fiender for å oppnå noe i kulturstriden og skulle ønske at flere ville kjempe. Men noen ganger spør han seg selv hva han egentlig oppnår med å delta."Er det noe poeng med offentlig debatt i et samfunn der knapt noen har lært hvordan de skal tenke, mens millioner har lært hva de skal tenke? Noen ganger lurer jeg," skrev han på bloggen sin i juni i år. Da var han nettopp blitt buet ut av publikum på BBC-programmet "Question Time" der han fremmet konservative synspunkter på seksualisering av barn.Selv om Hitchens opplever at han blir framstilt som en med sære meninger, får han mange nok tilbakemeldinger til å vite at det er mange briter som deler synspunktene hans. Han står ikke alene. Men uansett hvor mange eller få som måtte være enige, blir det neppe stille fra ham med det første. Det ligger ikke for en Hitchens å holde inne med det man mener.Tekst: Tore Hjalmar Sævik.

Hva bør få vårt ja og nei i 2012?

2012-01-12T11:42:00.000-08:00

ORDET OG LIVET. FORSAKELSE

Artikkel av prest Per Arne Dahl i avisen Vårt Land 31. des. 2011.

Det gode blir så lett det bestes fiende. Hva bør få vårt ja og nei i 2012?

To dager før jul tok vi avskjed med tegneren Ulf Aas som i nesten 70 år har gledet Aftenpostens lesere med sine tegninger. Da han fylte 90 inviterte jeg ham med til Blaafarveverket i Modum for å se en jubileumsutstilling med P. S. Krøyer, Christian Krohg og Carl Larsson. Aas stanset lenge ved Krohgs portrett av sin elskede Oda. Hun var de også modell for et av hans mest kjente bilder fra 1880-årene, Håret settes opp, der han går inn på sitt motiv og velger bort omgivelsene for å kunne fokusere - det Krohg selv kalte "avskjæringens nødvendighet". "Det er kun resultatet det kommer an på", presiserte han, "og at det er liv i det".

Vi satte oss ned på en benk utenfor, og min venn fortalte meg om noen av avskjæringens mange perspektiver. Det å avstå fra omgivelsene slik at blikket på hovedmotivet blir skjerpet er like viktig som ikke å "overarbeide et kunstverk". Det krever mot og innsikt å stanse i tide med et arbeid. I begrensningen kjenner man mesteren. Det gode blir så lett det bestes fiende. Derfor må enhver kunstner lære seg å si nei for å kunne bidra med et entonig "ja". Hvis vi skullle overføre Krohgs begrep "avskjæringens nødvendighet" til våre liv, nærmer vi oss et ord som er i ferd med å bli et fremmedord i vår tid: Forsakelse. Å forsake betyr å si nei til noe eller avstå fra noe.

Hver gang det er dåp i kirken bruker vi i liturgien uttrykket "jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen". Men det blir åpenbart for sterkt å gjøre hver søndag. Da nøyer vi oss med trosbekjennelsen. Kanskje det er på tide å hente tilbake forsakelsen som et viktig element i gudstjenesteliturgien?

Den onde blir ikke borte selv om vi slutter å snakke om ham. Og han blir slett ikke uvirksom selv om vi forsøker å definere ham ut av tilværelsen. Vi blir lurt noen og hver, og trenger rett og slett hjelp til å identifisere fienden for å beskytte oss. Det vi får bevisstgjort kan vi gjøre noe med. Det vi ikke får bevisstgjort gjør alltid noe med oss. Sånn sett er begrensningens nødvendighet et like viktig memento til våre liv som til kunstnerens arbeid. Det går ikke an å si ja til livet hvis vi ikke er villige til å si nei til det som kan ødelegge livet. Uten beskjæring bærer ikke planter, trær og vekster frukt. Uten avskjæring mister kunstneren fokus og spenst. Uten forsakelse blir våre liv kun en blek etterligning av skaperens intensjon.

Den danske biskopen Jan Lindhardt ga for noen år siden ut boken Ned fra soklen, bder han viser hvordan vi i Norden de to siste hundreårene har kastet autoriteter over bord og forsøkt å oppheve de grunnleggende sammenhenger mellom liv og handling, mellom livsvalg og de liv vi høster som frukter i ettertid. "Vi har mistet kompasset", sier Lindhardt, og hevder at vært livs grunnproblem er avi vi kun har satset på å bli vår egen lykkes smed, i stedet for å gjøre hverandre mer tilfredse.

Guds stemme som normgiver for hva som gagner vår neste er blitt dyttet ut i kulden av det som passer meg best og pirrer min lyst. I vårt føleri og vår synsing fristes vi til å legge en egosentrisk dyne over det hele.

"Det er ikke til vårt beste å avslutte alle setninger med "føler jeg" og "synes jeg", avslutter Lindhardt.

Ved dette årsskiftet er det derfor mange gode grunner til å rope et varsku. Det er ikke sant at enhver blir lykkelig i sine subjektive valg. Alle fortjener det kart og kompass som etisk bevisstgjøring og budskapet om forsakelse og tro kan gi oss.

Hvis vår synsing og våre følelser blir vårt livs kompass er vi i risikosonen. Fornuften er begrenset og hul. Lysten ustabil og omskiftelig med en åpenbar fare for skjebnesvangert stor misvisning. Så la oss øve oss på avskjæringens nødvendighet, j, å bekjenne forsakelsen og troen i 2012, til livets pris.

Homofobi som hersketeknikk

2011-10-23T07:47:00.000-07:00

Kronikk i avisen Dagens helgeutgave Velsignet helg 22.10.11 av filosof Nina Karin Monsen

Livets mening

2011-09-19T16:10:00.000-07:00

Nå skal dere få lese en skikkelig god andakt som sto i Velsignet Helg sist lørdag.
Den er skrevet av generalsekretær i Åpne Dører, Stig Magne Heitmann:

"LIVETS MENING er ikke hva vi får ut av det, men hva Gud får ut av det," skriver Ronald Boyd-MacMillan i boka "Hold fast". Boyd-MacMillan nevner som eksempel på dette misjonæren Robert Thomas som fulgte kallet om å dra til Pyong Yang i Korea med evangeliet. Men før han fikk sagt et ord eller gitt en eneste bibel, ble han drept.
Hadde han feiltolket kallet? Hadde reisen vært nytteløs?

Nei, Gud er alltid mektig til å vende alle ting til det gode. Så også i Robert Thomas sitt tilfelle - på en forunderlig måte.

FEM UNGE MISJONÆRFAMILIER kom i 1952 til Ecuador for å gi evangeliet til Auca-indianerne. En av dem, Jim Elliot, var 28 år gammel. Han skrev i dagboken sin: "Det er ikke tåpelig å gi det vi uansett ikke kan beholde for å få noe vi ikke kan miste." Han visste at det jordiske livet uansett vil ta slutt en dag. Derfor var han villig til å gi det fra seg for å vinne det evige liv.

Han skrev også: "Gud, jeg ber deg om å tenne de delene av livet mitt som ennå ikke er i flamme, slik at jeg kan brenne helt og fullt for deg. Ta livet mitt, min Gud, for det er ditt. Jeg ber ikke om et langt liv, men et sterkt liv, på samme måte som ditt, Herre Jesus!" Fem unge mannlige misjonærer ble drept før de hadde fått nevnt et ord om Jesus for indianerne. De kvinnelige misjonærene ble enker og enslige mødre. Barna ble farløse. Var det meningsløst? Gud vendte det til noe mektig: Familiene deres fortsatte misjonstjenesten, og Guds Ånd berørte hjertene til aucaene. Snart var det vekkelse blant dem og andre indianerstammer. Tusenvis av unge kristne i USA ble så grepet av vitnesbyrdet om de unge misjonærene som hadde lidd døden for Jesu skyld, at de meldte seg til misjonærtjeneste.

I 1979, året da den islamske revolusjonen fant sted i Iran, ble sønnen til biskop Dehqani-Tafti, Bahram, drept. Dehqani-Tafti skriver om dette: "Selv om noe forferdelig skal hende og vi blir såret, så er det verd det. Hva er egentlig livet verd hvis det ikke leves for et høyere formål enn ens eget liv? Og kan det tenkes noe høyere mål enn å gjøre Guds vilje? .... Må Gud gi styrke til å bære denne tragedien til hans ære. Alt det jeg har, har jeg fått fra Gud, og derfor er jeg lykkelig over å kunne gi ham tilbake det han i sin godhet har gitt oss. Må Gud bruke vår kjære sønns død til frelse for mange på underfullt vis.
På en eller annen måte vil dette offer bære frukt for Gud." Han fortsetter: "Å Herre, nå forstår jeg hva Maria, din mor, må ha gått igjennom da hun så deg på korset. Ditt offer, Kristus, frelste verden fra synd og hat.
   Den eneste trøst vi har nå, er at vår sønns offer kan ta bort noe av det hatet som finnes i tanker og følelser i vårt folk, slik at deres forstand og hjerte kan åpnes for Kristi kjærlighet".
Å Gud, det eneste som gjør oss forstandige, er å tro på din vei: at såkornets vekst skjer når det legges i jorden, at oppstandelse kommer etter langfredag..." I dag gjør Gud et mektig verk i Iran og blant iranske flyktninger.

DEHQANI-TAFTIS VITNESBYRD fortsetter: "Hvis jeg ikke trodde på Guds metode for å frelse verden ved sin sønn Jesu død på korset, ville jeg ikke være i stand til å bære min sønns offer ...   Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet. Vi er blitt frelst fra selvmedlidenheten som kunne ha ødelagt våre sjeler.
   Korsets vei er blitt så meningsfull at vi gjerne vil vandre på den nær vår Herre. Aldri tidligere har vi vært så optimistiske med tanke på Kirkens fremtid i vårt land. Gud gjør store ting i Iran! At mennesker fortsatt fengsles og lider martyrdøden er et tegn på at kirken ikke er død."

"Livets mening er ikke hva vi får ut av det, men hva Gud får ut av det". Å være Guds barn er den støste lykke et menneske kan ha. En pakistansk kristen kvinne som ble utsatt for de alvorligste trusler på grunn av sin tro på Jesus, sa: "Når vi har fått oppleve Guds store nåde å bli Guds barn, hva mer kan vi da forvente?" Jesus kaller dem som vandrer trofast med ham, salige.

Fordervet forkynnelse.

2011-09-16T14:18:00.000-07:00

Synspunkt av Martin Hjellvik, Sira, i avisen Dagen 16. september 2011.

Jeg har observert en ubibelsk gjenganger som har fått fripass i mange norske kirkesamfunn. Det er evangeliet om de gode menneskene, "selvtillitsevangeliet" (self-esteem gospel). Kort sammenfattet sies det: "Du er du og du duger ....", og dette synges ikke til den eneste som duger, Jesus, men til udugelige og ugudelige.

Det forkynnes som om syndefallet aldri fant sted og som om alt er greit mellom mennesker og Gud. Det blir snakket om hvor gode vi er, ja, at vi er perfekte, og derfor er vi naturligvis høyt elsket av Gud akkurat slik som vi er. Vi er ikke lenger frelst ufortjent og av nåde, men frelst fordi vi fortjener det. Frelst fra vårt største problem som er dårlig selvbilde og lav selvtillit, ikke synd i bibelsk forstand. Dette er populærevangeliet, og folk omfavner det.

Det er et annet evangelium (Gal. 1; 6-9), de forkynner frafall fra Herren. De tar bort korsets betydning og anstøt. De roper ut fred og ingen fare, (Jer. 6: 13ff, 23: 1-40), når de burde ropt "Omvend dere! For Guds rike er nær". De vil ikke fortelle om Bibelens Gud og rokke ved syndige menneskers avgudsbilde, det kan jo føre til minkende popularitet.
Problemet ligger ikke bare i hva som sies, men også i hva som forties. De sentrale ord i kristentroen, "nåde" og "frelse", gir ingen mening uten "synd" og "dom". Ei heller gir de gode nyhetene mening uten at sannheten om menneskets syndige tilstand kommer frem først.

Hvor ble det av Guds hellighet, vrede og hat? Bibelen sier at Gud er den samme i går, i dag og til evig tid, men det gjelder visst bare når det er snakk om nåde, kjærlighet og tilgivelse. At Hans vrede hviler over ufrelste er ikke så farlig (Joh. 3: 36, Ef. 2: 1-3).

Human-etikerne er blant de få som fortsatt taler om Guds hellighet og dom. De forkynner det riktignok på en feil måte, men de gir seg ikke ut for å være Guds representanter heller. Med rette påpeker de inkonsekvent forkynnelse fra mennesker som sier de tror Bibelen er Guds ord. Jeg benytter herved anledningen til å takke Human-Etisk Forbund for deres forkynnelse om Guds forferdelige dom, i fravær av at kristne gjør det selv.

Men er vi ikke elsket av Gud? Er vi ikke skapt på underfullt vis i Guds bilde? Har vi ikke verdi? Jo, og argumentasjonen er ofte riktig, men konklusjonen blir like ofte feil. Vi er elsket av Gud på grunn av Guds nåde og kjærlighet, ikke fordi vi fortjener det (Ef. 2, 8-10). Vi fortjener straff fordi i oss, slik vi er av naturen, bor det ingenting godt (Rom. 3: 9-18, 7:18). Det gode vi har, hvis vi har noe, er fra Gud (Jak. 1: 17). Så det er Guds vesen som gir oss verdi. Men denne sannheten annullerer ikke sannheten om Guds hellighet og rettferdighet, som må straffe lovbryterne. Lovbryternes straff er døden (Rom. 6: 23) og døden ender i helvete (Åp. 21 :().

Mye av villfarelsene kommer av misforstått kjærlighet. Noen av talerørene ønsker det beste, de ønsker å ære Gud og at flere skal bli kjent med Den Gode. Nidkjærhet uten forstand tjener til åndelig uforstand og død (2. Sam. 6: 6f). Kjærligheten skal ha førsteplassen i forkynnelsen og kristenlivet, men det er en bibelsk kjærlighet! En kjærlighet som gleder seg i Sannheten (1. Kor. 13: 6) uavhengig av Sannhetens anstøtelighet. Sannhetens Ånd forkynner sannheten om Sannheten for å sette oss løgnere (Rom. 3: 4) fri. Feilslått kjærlighet søker å behage og smigre fremfor å redde mennesker (Gal. 1: 10). Den søker å tilpasse seg verden i stedet for å adskille seg (Jak 4: 4). Den bibelske kjærlighet er først og fremst en kjærlighet til Gud som viser seg i lydighet til Guds ord, som er alle kristnes kanon (rettesnor).

Ordet befaler oss som forkynner å tale som Guds ord (1. Pet. 4:11). Dette krever kjærlighet, selvfornektelse og gudsfrykt. Lærere, prester, forkynnere, husk at vi skal få strengere dom (Jak. 3: 1)! Prestene av selvtillitsevangeliet er like misvisende som liberalteologene, de gir like lite mening som liberalteologene, ja, det er liberalteologi forkledd som bibeltro kristendom.

"Løgn og bedrag var synene som dine profeter forkynte deg. De åpenbarte ikke din skyld, så de kunne vende din lagnad. Nei, tomme, villedende spådomsord fikk de om deg i synene sine." (Klag. 2: 14).

Hvis vi ikke vender tilbake til Ordet og vitnemålet kommer klagen til å bli stor også hos oss.

HUMANISMENS STRØMNINGER

2011-07-20T16:31:00.000-07:00

Kronikk av Torstein Tveit, Ottestad, i avisen Dagen 20. juli 2011.

Jeg bruker tre uttrykk for å skille ut tre humanistiske strømninger i kristen Norge: Karismatisk humanisme, liberal humanisme og konservativ humanisme.
Felles for alle tre er selvsagt at mennesket kommer i sentrum på den ene eller andre måten. Alltid, uten unntak, blir teologi og lære feil og falsk der hvor mennesket kommer i sentrum, for forståelse og fremstilling av Bibelens Gud. Det underlige er at humanisme som jeg omtaler her, finnes i alle ulike kristengrupperinger, bare i ulike uttrykk og bekledning.

Karismatisk humanisme: - Evangeliet blir ofte snudd på hode i en slik tradisjon, slik at Jesus er til for deg og ikke du for Han. Jesus er til for din helbredelse, din fremgang, din eksponering, ditt potensial, ditt velvære, fordi du fortjener det. Gud lever for at du skal leve ut dine drømmer, få ut ditt potensial og ha suksess!

Det som er veldig ubalansert i en slik fremstilling, er Guds vesen og Hans karakter. Petter Dass setter ord på noe av dette i sin salme: Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde. Gud er fra evighet, og er langt mye mer enn en Gud som har som fokus å tjene og betjene mennesket. Mange kristne har dessverre forlatt Gud fordi den guden de ble presentert for, ikke holdt mål. Livet ble ikke så enkelt, livet ble ikke så forandret, motganger ble ikke snudd automatisk gjennom troen på Jesus.

Karismatisk humanisme ender opp i selvtilfredshet og selvopptatthet. Min opplevelse av motgang og smerte i møte med livets hverdag, blir til en troskonflikt, fordi forkynnelsen og løftene som blir tilbudt ikke inkluderer lidelsen som en del av evangeliets uttrykk og innhold. Ankeret i livet blir ikke kastet utenfor meg selv, derfor blir troen så grunn og overfladisk at når stormene setter inn, så driver man av gårde uten fast holdepunkt. Jesus er et sikkert ankerfeste, gjennom smerte og glede, motgang og medgang. For Gud er uendelig mye større enn alle lidelser, all smerte og alle livets vanskeligheter.

Liberal humanisme: - Liberal teologi representerer en retning hvor menneskets fornuft og erfaring blir anvendt som et filter for å tolke og forstå Bibelens ord. Selv tenker jeg at jeg tror for å forstå, men troen er ikke til å forstå. Troens landskap er ikke først og fremst logisk, men gjennom troens øyne finner logikken nytt lys og innhold.

Liberal humanismen holder fast på det som kan måles, veies, sees, føles og dokumenteres deretter som sant og riktig. Troens landskap blir begrenset til menneskets kapasitet og evne til å forestille det guddommelige. En slik Gud, blir aldri større enn menneskets begrensning, og den er uendelig stor, akkurat som Guds storhet er uendelig stor. 1. Kor. 1:18-19: - For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet:
Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.

Når Gud ville nå mennesket, så valgte han å se bort i fra mennesket sin egen evne og forutsetning til å se og forstå Gud. Det var den eneste måten å nå mennesket på. Ikke slik at troen er en korsfestelse av fornuften, men fornuften forstår intet av korsfestelsen. Troen er en døråpner for fornuften, og ikke omvendt. Liberal humanismen setter mennesket som filter for tolkning og forståelse av Bibelen, og ender opp med en bok som de ikke har åpenbaring eller innsikt til å forstå. Den kan bare åpnes ved troen på Jesus og Guds egen åpenbaring.

Konservativ humanisme: - En strømning innenfor den konservative kristenheten syntes å legge hovedfokus på menneskets utilstrekkelighet og begrensning. Det er ikke synd å være menneske, men synden bor i mennesket. Mennesket ble skapt med Gud selv som rollemodell. Mennesket er skapt med en hensikt å avspeile og leve ut Guds karakter, i fellesskapet med Gud selv. Men, mennesket som ble skapt i Guds bilde, begynte fort å skape en gud i sitt eget bilde.

Konservativ humanisme presenterer menneskets begrensning og syndefall, på bekostning av Guds frelsesverk og forløsende oppstandelses kraft. Alle erfaringer må være underordnet det som Guds Ord lærer om den troendes identitet som kristen. Hvis ikke så risikerer man å dra Gud ned i menneskets erfaringsverden, fremfor å ta imot invitasjonen inn til Guds verden og inn i Guds Rike.

Den troendes identitet er å være en ny skapning, ikke lenger en synder. En kristen kan synde, men synden definerer ikke den troendes identitet. Det er ikke mennesket sine gjerninger, gode eller onde som definerer menneskets identitet i møte med Gud. Det er Jesu liv som definerer Guds barn og identitet. Vi er korsfestet med Kristus, begravet med Kristus som syndere og oppreist med Kristus til et nytt liv i Han. Dette er sannheten om den troendes identitet:
2. Kor. 5:17: - Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se alt er blitt nytt.

Humanismen finner vi i mange og ulike former i menigheten. Karismatiske, liberale og konservative bevegelser uttrykker det bare på ulike måter. Den er å finne der hvor mennesket blir sentrum for tolkning og forståelse av Bibelens Gud. Alle har vi tilbøyeligheten til å komme i sentrum for vår egen tro.

En nær slektning til humanismen er materialismen. De er to tvillinger, som begge uttrykker vantro, på sin måte. Alle trenger vi å speile oss i Guds lys, for det er bare i Guds lys at vi finner lys. Salme 36:10; - For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

En utrolig historie.

2011-04-25T11:40:00.000-07:00

Overskriften fikk jeg som respons fra min søster, da jeg sendte henne SMS på 1. påskedag med ordene: Han er oppstanden, Halleluja! Utrolig, ja - men er den ikke til å tro?

Det er virkelig en utrolig historie - hele historien om Jesus! Bibelen inneholder hele historien - ja, hele menneskets historie, og Guds planer for mennesket - deriblant også Hans plan for å frelse oss.

Så dette er noe som angår hvert eneste menneske på denne jorda. Og Bibelen er en meget troverdig bok - også ut fra menneskelige mål. En ateist (journalist forøvrig) bestemte seg for å gå Bibelen etter i sømmene, og fant at den var helt ut troverdig - skrevet av forskjellige "forfattere" over mange hundre år, og alle peker i samme retning! Også som historiebok er Bibelen meget troverdig.

Og for å holde oss til 1. påskedag: Det at Jesus sto opp fra de døde, bekreftet at Han var den Han selv sa at Han var - nemlig Guds enbårne Sønn fra evighet. Og det satte Guds godkjentstempel på Jesu død for oss - hvor Han tok straffen (døden) for alle våre synder. Gud ordnet opp i det som vi ikke kunne, tok bort det som laget et skille mellom Gud og oss. Dette er egentlig et stort mysterium, som vi bare delvis kan fatte her.

Og alle mennesker har syndet/er syndere av naturen (etter Adam og Evas fall i Edens have). Uansett om vi føler oss syndige eller ikke. For en Hellig Gud kan ingen mennesker bli stående, og det at Gud er Hellig betyr at Han av vesen ikke kan tåle synd. Synd er det samme som det som er ondt, og som er til skade for oss. Vår eneste mulighet er å bli FRELST fra den, fra vår synd. Det blir vi ved å si ja takk til det Jesus har gjort for oss. "Se jeg står for døren og banker, om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til han og holde nattverd med ham," sa Jesus. Det er et VALG vi må gjøre - og om vi tror at vi kan unngå det ved ikke å svare, har vi allerede sagt nei takk.

Men sier vi JA takk (noe som kan føles som å kaste seg ut på dypt vann), om vi gir Gud en sjanse:

da skal vi få erfare at det er som "å komme hjem". Vi mister ikke oss selv, men vi finner oss selv!

Jesus sa at "om noen vil gjøre min vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg

selv". Vi skal få erfare at JESUS ER VEIEN, SANNHETEN OG LIVET.

Husk at det var mange vitner som så Jesus etter oppstandelsen. En gang ble Han sett av over 500 på en gang, og Han møtte flere personlig og snakket med dem. Disiplene Hans hadde ikke noen forventning om at Han skulle stå opp - til tross for at Han hadde sagt det til dem. Så det er ikke deres ønsker og fantasi som har spilt dem et puss. Han til og med spiste sammen med noen av dem.

Hva hindrer DEG i å tro dette? Hvorfor VIL du IKKE gi Jesus en sjanse i ditt liv?

Hva har du å tape?

Hva har du å vinne?

Jesus lever, graven brast

Han sto opp med guddoms velde

Trøsten står som klippen fast

at Hans død og blod skal gjelde

Lynet blinker, jorden bever,

Graven brast og Jesus lever!

Men da høvedsmannen og de som holdt vakt med ham over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, blev de såre forferdet og sa: Sannelig, denne var Guds Sønn! (Matteus 27. 54)

You ask why I follow this Jesus.

2010-08-31T04:48:00.000-07:00

Facebook

Innlegg av Bishop Joe Smart Hopewell.

Når ordene blir oppløst

2010-08-21T01:00:00.000-07:00

Kronikk av Jon Kvalbein, pensjonert lektor, i DagenMagazinet 16. august 2010.

Fra 1. januar 2009 opphørte ekteskapet - forstått som et samliv mellom mann og kvinne - som begep og institusjon i norsk lovverk. I lovens §1 heter det: "To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap." Kirkesamfunnene virker handlingslammet. La oss betrakte situasjonen i et større perspektiv.

Ord skal hjelpe oss til å skjelne ulike ting fra hverandre. Barne utvikler sitt språk etter hvert som det kan sette rette betegnelser på gjenstander, dyr og mennesker. Begrepene er tankens materiale. Ord trengs for å uttrykke meninger og følelser. Et rikholdig, presist og nyansert språk er tegn på høy kultur.

Vår samtid er opptatt av likestilling og skeptisk til alt som smaker av diskriminering. Man ønsker et inkluderende språk. Ingen skal føle seg utenfor. Problemet er at jo mer inkluderende et begrep blir, desto mindre blir det egnet til å skille, skjelne og skape klarhet.

Kirke
Ordet kirke har i lang tid vært et flertydig ord. Kriken er i egentlig mening Guds folk, de som har tatt imot evangeliet og er frelst i bibelsk forstand. Denne kirken er ikke synlig, bare Gud kjenner sine.
Ordet kirke er også brukt om bygningen der kristne samles til gudstjeneste. Og kirke er brukt om et kirkesamfunn, en sosiologisk størrelse med medlemsprotokoller og styringsstruktur. De store folkekirkene vil gjerne være inkluderende og omfatte så mange som mulig.

Som ordet "kirke" er mangetydig, er også ordet "kristen" blitt flertydig. For noen betegner ordet "kristen" en som tilhører den egentlige kirken, Guds folk. For andre er det en som ofte går til gudstjeneste i kirken. I vid betydning omfatter ordet alle som er medlem av et kirkesamfunn. Den norske kirke regner i praksis alle sine døpte medlemmer som kristne, uansett hva de tror og hvordan de lever.

En slik inkluderende språkbruk gjør det vanskelig å forkynne til vekkelse og omvendelse. Jesus satte et skille mellom mennesker. Noen var for ham, andre imot ham. Noen var Guds barn, andre var Djevelens barn. Noen levde under Guds nåde, andre under Guds vrede. Du må bli født på ny, sa Jesus til Nikodemus. Bare slik kommer et menneske inn i Guds rike. Der den kristne forkynnelsen ikke skjelner rett mellom kirken og verden, mellom kristne og ikke-kristne, mellom tro og vantro og mellom frelse og fortapelse - fordi den vil være inkluderende - vil kirken oppløse seg selv.

Kjærlighet
Ordet kjærlighet er også ødelagt ved at ordet har fått et nytt og utvidet innhold. Gud er kjærlighet, leser vi i vår Bibel. Slik har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Guds kjærlighet kommer til uttrykk ved et offer. Ekte kjærlighet er selvoppofrende. Har Gud elsket oss slik, er også vi skyldige til å elske hverandre. I sin kjærlighet har Gud gitt oss sine bud.

Ikke for å legge byrder på oss, men for at vi skal kunne leve et godt liv. Det sjette bud innebærer at det seksuelle fellesskapet hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne. Bare der. Den bibelske kjærlighet er beskrevet i 1 Kor 13. Her står det at kjærligheten gjør intet usømmelig. I Rom 1 er homoseksuell omgang skildret som uttrykk for "skammelige lidenskaper" og "slikt som ikke sømmer seg".

Det er en katastrofe at Den norske kirke har bidratt til å oppløse det bibelske kjærlighetsbegrepet ved å godta at homofile i vigslede stillinger kan leve i partnerskap, der noen av disse nå er konvertert til enkjønnede "ekteskap". Grensen mellom bibelsk skaperordning og syndig samliv er dermed visket ut - av "kirken selv"! Den instans som skulle være veileder, er blitt villeder. Kulturliberalismens seksulle revolusjon får ingen kraftfull motstand fra en kirke er menneskefrykten er større Gudsfrykten. Moraloppløsningen i samfunnet henger sammen med kirkens indre forfall.

I dag er kjærlighetsbegrepet utvidet slik at all seksuell utfoldelse som skjer frivillig mellom to mennesker over 16 år, blir ansett som uttrykk for kjærlighet.

Alle samlivsformer skal være likestilte, ingen skal diskrimineres. Dette er i dag statens politikk. Denne utvidede kjærlighetsforståelsen har gjort det umulig å skjelne mellom rett og galt. Moral blir nå stemplet som moralisme. Resultatet er et folk som ikke vet hva kjærlighet er.

Normalitets-begrepet er ødelagt på tilsvarende måte. Før var "normalt" en betegnelse på noe som ikke avvek fra en norm, eller noe som ikke avvek mye fra et statistisk gjennomsnitt. Men etter at det er blitt diskriminerende å betegne noe som avvikende, er det unormale blitt normalt. Alle samlivsformer og seksualiteter er gjort normale. Det er ingen tilfeldighet at aktivistiske kjønnsforskere har erklært "heteronormativiteten" som sin hovefiende.

Ekteskap
I dette åndsklima har vi fått en ny "ekteskapslov" i Norge. Nok en gang dreier det seg om å odelegge et ord ved å gi det ny og utvidet betydning. Før betegnet "partnerskap" et avtalt, offentlig registrert samliv mellom to av samme kjønn. Ekteskapet var en institusjon forbeholdt mann og kvinne. Slik har det vært ikke bare i kristen tradisjon. Denne fortåelsen av ekteskapet er også blitt allment stadfestet i menneskerettighetene.

Fra og med 1. januar 2009 eksisterer dette ekteskapet ikke lenger i norsk lovverk. Det er opprettet en ny institusjon, et såkalt kjønnsnøytralt "ekteskap" som ofaller to personer, uansett kjønn. Noe annet "ekteskap" kjenner ikke staten.

Hvorfor bråke om dette, tenker noen: "Vi inngikk ekteskap i kirken som mann og kvinne. Den nye loven har ikke endret noe på mitt ekteskap. Om staten registrerer det som "kjønnsnøytralt ekteskap", betyr ingenting for meg." De som tenker slik, er fanget av nådidens individsentrerte relativisme.

Er det uvesentlig at ekteskapet som bibelsk skaperodning ikke lenger eksisterer som norsk samfunnsinsitusjon? Betyr det ingenting for kristne mennesker at statens "ekteskaps"-begrep fjerner skillet mellom Guds skaperodning og et syndig samliv som ifølge Bibelen setter et menneske utenfor Guds rike? Ser vi ikke at budet "Du skal ikke bryte ekteskapet" endrer innhold dersom det nye ekteskapsbegrepet innarbeides i folks bevissthet? Betyr det ikke noe at neste generasjon i barnehager og skoler oppdras til å tenke at et ekteskap dreier seg om to mennesker uansett kjønn?

Den nye ekteskapsloven åpner for nye familieformer, der far erstattes med "medmor", der far leier livmor av surrogatmor og barn blir handelsvare på det internasjonale barnemarkedet? Familiebegrepet oppløses, noe tidens kjønnsaktivister ønsker. Den nye ekteskapsloven er en familiepolitisk katastrofe, idet barna og moralen ofres for at voksne skal kunne realisere seg selv.

VI TRENGER VEKKELSE!

2010-08-19T01:02:00.000-07:00

VI TRENGER VEKKELSE!

Synspunkt.
Axel Remme. Tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon.

DagenMagazinet, tirsdag 3. august 2010.

DEN ÅNDELIGE situasjon vitner sterkt om det? Eller har vi slått oss til ro med en kristendomskultur, som verken har syn eller rom for vekkelsens påtrengende kall?

Er de tilvante former og de velkjente skikker blitt en ugjennomtrengelig ramme som hindrer enhver sann åndelig fornyelse? Et skall av religiøst ferniss, så tykt og elsket at hjertet

ikke lenger rammes av sannhetens ord. Blir troen anvendt som skalkeskjul for uomvendte holdninger i stedet for å være en åpen dør for og utrakt hånd mot Guds mangfoldige gaver?

Er kristenlivet blitt et kriseliv som holdes oppe av skippertak, fromme ord og utstrakt aktivitet? Mange av oss bør la disse spørsmål trenge inn!

VI TALER OM TILTAK, prosjekt, vekst, menighetsplanting. Men tanken om vekkelsens nødvendighet for alt dette synes å få stadig mindre vekt i forkynnelsen og tilretteleggingen av det kristne arbeid. Bare i de mest konservative bedehus- og frikirkelige miljø er dette fortsatt et tema. Med stadig bønn og lengsel etter på nytt å bli tatt inn i den underbare åndspåvirkning som gir ny kjærlighet, styrke og iver, også for medmenneskers frelse.

Det er vekkelse vi trenger! Bibelsk vekkelse som i Samaria og Efesus i den første kristne tid. Og som den så mange steder siden i kristenheten har manifestert Guds frelsesgjerning og forvandlet mennesker. Vekkelse som stanser oss i vår likegyldighet og flukt fra Guds kall til omvendelse og hellig liv. Den slags vekkelse som fører til bekjennelse, anger og tro, og et nnytt liv.

SOM I ALLE TIDER trenger også vi den åndelige vekkelsens hjelp til å høre Guds tale rett, gripes av den og "komme til sannhets erkjennelse". Det uforklarlige, mektige Guds nærvær, som drar oss tilbake til hans favn så vi sant og ydmykt må be: Gud, vær meg synder nådig! Tider med den Åndens ild over forkynner og forsamling som bøyer hjerte og kne for den Allmektige Frelser.

Slik vekkelse skaper ettermøte både i våre gudshus og i våre hjem. Fordi Guds tale følger oss med alvoret og forkynner hans hellighet. Den gjør synden simpel og ond, og viser oss den nifse sannhet om vår falne og risikable tilstand. I opplevelsen av denne sterke Gudnærhet dømmes "hjertets tanker og råd". Med den sterke advarselen følger det stadige kall og de gode tilskyndelser.

Spesielle møteopplegg, velredigerte samværformer, tilpassede ordninger, fyldigere liturgi, ikke noe av dette kan erstatte eller må være forutsetning for kristen vekkelse. Den er Guds undergjrening, som kommer i de tider og med de redskap han vil.

VI NÆRMER OSS åndsfattigdommens minimumsgrense, hvor veien videre fører til det store frafall. Får ikke vekkerrøsten fra Herren kalle oss tilbake,kan vi verken skjønne denne tragedien, ta den på alvor eller ta imot frelse. "Nå er tiden til å søke Herren." Slik forkynte profeten Hosea. Det er en påminnelse som også vært folk og vår kirke trenger. Hører vi "han som taler fra himmelen"?

Vi trenger vekkelse! Åndens kraftfulle påminnelse og tukt. Det overbevisende møte med Jesus. Den særskilte og virkekraftige opplevelse av hans nærhet og gjerning.

Men hvor mye erkjennes og forkynnes dette? Denne viktige del av kristenhistorien er neglisjert og nesten fraværende i den kirkelige forkynnelse, både muntlig og skriftlig. Men den er heller ikke tatt godt vare på i bedehus- og misjonsarbeidet.

Uten erkjennelsen av vekkelsens behov hindres den kristne forsamling i bønn og forventning om at Gud skal gripe inn med frelse og fornyelse! Den velsignelse som alltid har vært resultat av vekkelsen og satt så dype, gode spor i folket.

Er denne erkjennelse virkelig og levende hos oss?

Gjorde Hitler en pakt med djevelen?

2010-05-04T14:18:00.000-07:00

Artikkel av Finn Jarle Sæle i "Et ord fra Jerusalem" (Organ for Den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem) Nr. 4, 2010.

Hva er årsaken til jødeforfølgelsen under nazistene?
De store historikerne belyser 2. verdenskrig og 9. april-minnet.
Det er aktuelt 70 år etter de skjebnesvangre aprildagene i 1940.
Men de klarer egentlig ikke å gi en forklaring - verken på krigen
eller ondskapen.

Krigen kan vi behandle innenfor en statsvitenskapelig ramme. Det er bare det at etter å ha gjennomgått hva fremtredende historikere sier i fire historieskrifter - så stemmer ingenting overens i forklaringene.

Et svensk tidsskrift hevder at 9 april kunne ha vært unngått, at Quisling var en trojansk hest, at den norske forsvarsviljen kunne ha seiret, om nordmennene hadde hatt nok våpen, og blitt mobilisert av alle sine offiserer. For Hitlers styrker var egentlig svake for denne oppgaven. Nordmennene kjempet mot nazistene - mens danskene satte seg ned og gav opp, uten kamp.

Svenskene mener vi kunne ha vunnet. Hitlers oppkomst var avhengig av vår svakhet - om dette er sant.
Den norske historikeren Hans Fredrik Dahl avviser de fleste slike forklaringer som myter. Han ender opp med ingen forklaring, så vidt vi kan se. Det bare skjedde.
Alt dette stoffet er interessant.

Forklaringen vi da ender opp med er at Hitler hadde flaks. Han hadde hellet med seg. Han hadde hellet med seg i attentat etter attentat. Valkyrie-operasjonen var det siste forsøket på å fjerne Hitler i 1944. Det er jo behørig filmet. Som en siste motstandsmann ble den store teologen, presten og sjelesørgeren, Dietrich Bonhoeffer skutt i fengselet på fem års-jubileet for vår svarte dag - 9. april 1945 - mindre enn en måned før Hitler måtte gi opp i mai-dagene i 1945.

Hadde Hitler bare hellet med seg?
Og hvorfor lyktes han så perfekt i sin grenseløse ondskap?

Hvordan rakk han - uten motstand fra tyskere flest, verdens ledende folk av diktere, musikere, tenkere, hvis skatter Norsk Kulturråd våker over i dag, å utrydde en tredjedel av jødene i verden på i realiteten bare tre år - etter at Wannsee-programmet 20. januar 1942 om den endelige løsning var formulert, den industrialiserte utryddelsen av jødene?

Og hvilket hat drev Hitler?
Verken Ian Kershaw eller Richard Evans, de to store nyere engelske historikerne kommer til rette med spørsmålene. Det gjør heller ikke de gamle gutta som alen Bullock og andre som har levert Hitler-biografier.

Ingen forklarer Hitlers ondskap. Var han ikke ond? Hadde han kanskje bare misforstått sine etniske frustrasjoner på vegne av tyskerne, som ikke hadde selvbestemmelsesrett i Sudetenland i Tjsekkoslovakia, i Polen og innover i øst - etter å ha bodd der 5 - 10 ganger så lenge som palestina-araberne i Israel? Var han bare et resultat av brunskimlet politikk på høyresiden - enda han hevdet bestemt at han representerte det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, altså ikke akkurat noen høyre-bevegelse, som venstresiden måtte gjøre det til etter krigen, for å overleve med sin egen identitet i behold?

Slike spørsmål er det ikke forsket på.
Hitlers radikale ondskap kommer ikke fram.
For det er radikal ondskap når 6 millioner jøder er industrielt utryddet. Det er likeledes ren onskap når Iran og Ahmadinejad som den store israelske historikeren Benny Morris peker på, planlegger en tilsvarende utryddelse i dag. Med kjernefysiske våpen. Tel Avis kan være borte på noen sekunder i vår nære fremtid, hevder han i en artikkel som hyler etter å bli diskutert. Den er kommet på norsk i MIFF-festskriftet til Israels 60-årsdag. Men det er øredøvende taushet i våre forsknings- og debattmiljøer.

Ondskap eksisterer ikke i Norge - bare kristendomshat. All ondskap og undertrykkelse kommer fra kristendommen, som bygde vår kultur og vår økonomiske suksess, mener noen.
Og ingen mennesker må ansees som onde, bare som et produkt av barndommen eller uheldige år for en fattig kunstner i München. Hitler som på den tid hadde jødiske venner og personer han var i kontakt med, var da ingen antisemitt. Han var en påfallende jødeåpen krabat på venstresiden.
Og som en slik gikk han i krigen. Han utmerket seg og fikk jernkorset av første klasse. Men han ble merkelig nok ikke forfremmet. Han var ingen fører. Han var anonym. Han kunne ikke tale, begeistre og lede.
Hvordan ble han Føreren?

En interessant artikkel i Jerusalem Report gjennomgår dette.
Hvordan ble han ond?
Hvordan forklarer han selv sin uutryddelige antisemmitisme på tidlig tyve-tall - som ikke kan spores før og under første verdenskrig 1914 - 1918.

Han sier selv han fikk en åpenbaring. Han sier selv han hadde den fra den "allmektige skaper". Men hvem var denne åpenbaringen egentlig fra?
Var den fra Bibelens Gud og Skaper? Alt tyder på det motsatte. For i Bibelen er jo 700 profetier om Israels utvelgelse og en Gud som ved ed, løfte, pakt og sitt hellige navn lover jødene å bli et tallrikt folk - og komme tilbake til sitt land.

Vi har flere nøkler hevder Jerusalem Report-artikkelen. Den går inn på Kershaws og Evans forklaringer - eller mangel på avklaring av det viktige punktet: Hitlers ondskap.

La oss forøvrig tilføye ett punkt til:
Da Hitler i 1938 satte gang Krystallnatten, viser ny forskning at selv inn i nazistenes rekker var man sjokkert - og kviet seg for å lyde ordre. Nazipartiet vemmet seg over ugjerningen mot synagogene.
Hitler og Goebbels tolket det på sin måte. Nå var motstanden brutt mot all anstendighet i partiet og i det tyske folk som ikke rørte en finger.
Hitler var nemlig mottagelig for motstand. Evtanasiprogrammet ble avviklet i 1943 etter at 80 000 handikappete var utryddet. Motstanden ble for stor.

Mens både den tyske kirke, en stor del av bekjennelsesbevegelsen som dannet en front mot Hitler i kirken, falt til fote da krigen kom. Det pekte Øyvind Foss på i sitt foredrag i Kvartalet i Kristiansand. I forbindels med 9. april-minnet.

Det var altså Hitlers ondskap som drev prosessen til å begynne med - ikke en allmenn brutalitet i Tyskland. Hitlers brutalitet, grusomhet og ondskap er nøkkelen til å forstå jødeutryddelsen. Daniel Jonas Goldhagen har forklart hvordan hele det tyske folk ble "Hitlers villige bødler" (Boktittel av Daniel Joans Goldhagen, professor ved Harvard, som nå er ute med en ny stor bok om folkemordenes historie og struktur).
Men er Daniel Jonas forhindret av sine historisk kritiske begrensninger i å forstå Hitler?

Det samme gjelder Ian Kershaw som bare avviser Hitlers visjon som uten betydning. Hitler forteller at en overnaturlig kraft besjelet ham - og forandret hele hans liv.
Mannen med jødiske venner ble en notorisk jødehater. I visjonen inngikk antisemittismen. Bare ved å utrydde hele det jødiske folk kunne han bli Tysklands fører - og berge det.

Gav Hitler djevelen sin sjel og jødene - for å vinne makten i verden?
Vi vet nok til at noen nå stiller spørsmålet.
Hitler beskriver sin opplevelse som at han var inspirert overnaturlig. Det er ontologi, læren om det som er under alle ting. Men ontologi kan også være forklaringen av og til.

Universitetene våre mener at Gud ikke fins - og heller ikke ondskap. Bare ulykkelig barndom og mislykkete student- og kunstnerdager i München. Så banal er ondskapen at den egentlig ikke fins.

Psykoanalytikeren Walter C. Langer studerte Hitlers personlighet for å finne ut av dette for de allierte. Han kom til følgende: Hitler hadde to personer i seg. Den ene personligheten var hans gamle dvaske venstreorienterte tegner-jeg fra München, uten påfallende aggressivitet, og med jødiske venner som naturlig sak.

Den andre personen var en hensynsløs fører, leder, orator, som kunne hypnotisere folk i personlig samtale og fra talerstolen - og på kort tid rive med seg alle tyske kulturråd ut i katastrofen.
Den andre Hitler ser vi etter opplevelsen i 1918 - der han som såret soldat kom på lasarettet i Pasewalk og opplever krigsnederlagets psykologiske traume. - Hysterisk schizofreni, sier psykiateren Langer.

Fra da av er Hitler besatt.
Vi er nødt til å si: Av ondskap. Psykologien strekker ikke til, mens psykoanalytikernes diagnose var denne:
"Man får det bestemte inntrykk at dette ikke er én person, men to, som bor i den samme kroppen og alternerer frem og tilbake."

Vi har sett BBC-History programmene nå i aprildagene 70 år etter. Når vi ser Hitler på gamle filmer, ser vi to personer.
Vi har mannen som klapper hunden og er en skikkelig hundeelsker. Altså ingen ond person for alle dyrevernere. Han er høflig mot alle gamle damer, og hans unge sekretær Traudl Junge (24) kan gi han et skussmål i de mest stressete dager i førerbunkeren i Berlin - som få norske sjefer villa ha fått, for omtenksomhet og vennlighet.

I førerbunkeren og på måter med de ledende i Tyskland, kan han brått bli en helt annen person. Han snakker som besatt i lange monologer - der som inspirasjonen kommer et sted fra.
Nedenfra?
Det er definitivt ikke ovenfra - som han selv hevder.
Er Hitler klar over det selv?

Skal vi gå videre i psykoanalysen, har vi dokumenter for det.
Han taler om en "hemmelighet" som ikke må bli kjent. Pakten med djevelen?
Og han sier følgende i denne forbindelse:
"Ethvert middel er berettiget selv om vi må alliere oss med djevelen."

Dette er ikke tanker som kommer og går - et slags munnhell.
Hitler er overbevist om at det var visjonen som gjorde ham til Fører i verden - og han var overbevist om at den kraft som gav ham visjonen, beskyttet ham.

I Jerusalem Report trekker artikkelforfatteren fram Goethes Faust - tysk nasjonallitteratur, foran noe annet - som Kulturrådet så definitivt ville støtte.
Hovedpersonen i Faust, vel kjent for Hitler, gjorde en pakt med djevelen - i 24 år. Han solgte sjelen sin og fikk makt over jorden.
Artikkelen er frimodig nok til å regne ut tiden fra den faustianske handel med djevelen i november 1918. Da kommer vi til november 1942.

Merkelig nok snudde krigslykken totalt da.
Marskalk Paulus tapte ved Stalingrad. Rommel tapte ved El Alamein - og jødene ble berget fra gassovnplanene i Midsøsten, der Hitler sto i ledtog med PLO's bestefar, Haj Amin alHusseini. Slaget ved Kursk fulgte i 1943. Det største panserslag i og det største slag i verdenshistorien endte med total ødeleggelse av Wehrmachts materiell og tropper - og av Hitlers personlige eliteavdeling Toten Kopf og SS. Fra da av er Tyskland ferdig, totalt underlegent i våpen og soldater - men med ubrutt kampvilje. Det bare forlenger lidelsene for tyskerne over to år til. Det nytter ikke. Heller var over. Var pakten avsluttet?

Vi kjenner selvsagt ikke de mørke krefter - som Hitler stolte på. Ontologi lar seg bare etterprøve i hva aktørene selv mener. Og selv mente han seg besatt av en overnaturlig kraft ledet av en "indre stemme" etter en åpenbaring på sykehuset i 1918.
"Ingen vet hvem jeg er", sa han.
Men visste han det selv?

Han sier selv til komponisten Wagner i 1933 at det tok altfor lang tid før han kom i gang. Med krigen.
Avgjørende år gikk til spille. Og jødeutryddelsen ble prioritert foran alle krigshensyn etter at krigslykken hadde snudd og ressursene trengtes for å vinne krigen.
Hvorfor? Var den onde på overtid?
Var 24 år ute?

Slike spørsmål må en reise fordi historikerne ikke kan forklare ondskapen 70 år etterpå.
Vi trenger en bedre teori om ondskapen i historien - enn det venstresidens historikere makter å gi oss - selv de største som Kershaw og Evans.

Hva er sannheten?
Sannheten er at vi ikke kan se bort fra at Hitler gjorde en pakt med djevelen - og at den knytter seg på merkelig vis til det tyske Faust-paradigmet, som er like sentralt i tysk litteratur som Peer Gynt i norsk.

Var det derfor de rakk å ødelegge en tredjedel av jødene - på overtid. Vi ser i Bibelen alt i Salme 83 at dette er formålet for antisemittismen som er inspirert av ondskapen. Den er rett fra helvetet. "La oss se om vi kan ødelegge dette folket".

Gud har utvalgt Israel, sier teologiens sammenfatning av Bibelen, til å gi verden frelsesprodukter.
Fiendens mål er å ødelegge dette redskapet for Gud - fra begynnelse til slutt.

Var Hitler på overtid - som han selv synes å være fortvilt over?
Alt stemmer ut fra de kildene Hitler selv gir oss.

En ting til sist nå i disse april-dagene: Hitler var så ubarmhjertig, sier historikere som summerer opp det uhyggelige krigsminnet. Han ville sende hele det tyske folk i døden - på nyåret 1945 - da kampen og undergangen nærmet seg Berlin. Når han selv gikk under, var han slem nok til å ta med seg det tyske folk.

Han så det ikke slik selv. Han sa at når Tyskland tapte slaget om "det tredje riket" - så var det ikke mer igjen av Tysklands skjebne i verden.
Derfor tok nazistenes toppfolk livet av seg, med koner, barn og kjæresten - som ikke hadde gjort noe som helst av nazistenes onde gjerninger. Alle Goebbels barn ble tilintetgjort i FührerBunker. Detter var en religiøs og samtidig diabolsk handling.

Er vi som kristne rede til å møte ondskapen igjen - når den igjen oppstår i et totalitært system - og med jødehatet og Israel-utslettelse som sitt fremste mål?
Der gir det seg til kjenne. Det kan aldri skje? Bibelen sier noe annet.

Den fremste av nyfilosofene i Frankrike, med navnet Levy, kom til følgende erkjennelse for 30 år siden:
"Det eneste som kan redde oss nå fra det totalitære system, er at vi vender tilbake til vår judeokristne arv og de 10 bud."

Så denne filosofen rett?
Vi sier med Bethold Brecht: Så mange spørsmål, så få svar. Så få definitive svar. Foreløpig. Men Bibelen sier at ondskapen har en overnaturlig dimensjon. Vi trenger debatten om Hitler, og ondskapens menn - som kan ha gjort en pakt med djevelen, noe som en tid gav dem overnaturlig styrke og hell.

Det gode mot det onde.

2010-04-27T09:51:00.000-07:00

18 Velsignet Helg

LØRDAG 17. april 2010

FRISPARK: Nina Karin Monsen, filosof og forfatter

TIL JUL GA JEG MEG SELV Kindle fra Amazon. På leserbrettet ligger nå filosofiske klassikere og
King James Bibel. For tiden leser jeg stadig i Det Gamle Testamentet på nattestid. Jeg har store
bokstaver på skjermen, teksten ruller frem og får en ekstra autoritet. Stadig tenker jeg: For en fortelling!
For en fantastisk fortelling! Person etter person trer frem, familier, stammer og nasjoner lager et mønster gjennom generasjoner og århundrer, her er hundrevis av navn. Noen lager seg nye guder og forsøker å rane til seg allmakt. Det går for en periode, så kommer Gud.

GJENNOM HELE FORTELLINGEN lyder en tydelig stemme, en sterk og vedholdende Gud som holder
fast i sitt folk og som nærmest trenger seg på. Han er begeistret eller sint, han er alt en gud skal være. Han styrer etter en eneste tanke: Mennesker skal leve et moralsk liv, hvis ikke vil det gå dem ille. Gud er en aktiv deltaker og person. Han slåss, sier ifra og vet hva han vil. Troen kommer først, sier Gud, troen og moralen. Så får alt det andre komme etterpå. Når troen og moralen kommer først går det bra for de fleste.

BIBELENS FORTELLING er enestående. Den burde være pensum i alle fag, dens strukturer og innsikter
er grunnlaget for all gyldig forståelse av virkeligheten. Språket er fascinerende, presist og enkelt, ofte bare refererende, så kommer noen setninger som endrer alt. En dramatisk episode bryter inn, ved at Gud eller døden kommer inn på arenaen. Det er som lyn fra klar himmel.

BIBELEN ER GRUNNLAGET for all stor kunst, tenkning og filosofi gjennom to tusen år i Europa.
Kristne symboler, kriser og kamper gjennomsyrer vår kultur. Det er umulig å ikke være kristen.
Skal man greie det må man tømme hodet for alle bilder og alt innhold, selv de grunnleggende
tankestrukturene forsvinner. Da rensker man ut selve det menneskelige, og blir selv en eneste langvarig krise for alle omkring seg. Det spiller ingen rolle hva mennesker kaller seg; ateist, agnostiker, humanetiker – eller muslim, for den saks skyld. Bibelen kom før Koranen og er bøkenes bok.

LIVSKAMPEN LIGGER DER som den store utfordringen fra begynnelsen av. Gud slåss for det gode, og vet bedre enn alle at det gode ikke kommer av seg selv. Han tok parti. Han lot seg ikke styre av angsten for ikke å leve opp til menneskers forventinger. Tvertimot. Det var mennesker som skulle leve opp til hans forventninger. Han var den som visste best hva som førte til et godt liv. Han var ikke enig med alle, eller tok alt i beste mening. Nytestamentet og kristnes historie endrer ikke dette. Kristne kan slåss.

DET ER BEFRIENDE at kampen har en mening. Regissøren Sergio Leone er også en av mine helter.
Han har i sine geniale westernfilmer om det onde, det gode og det skjønne, bedre enn noen filosof jeg kjenner, beskrevet det naturlig gode og onde. Gjennom bilder av minimale ansiktsutrykk der den ene revolvermannen ser på den andre, blikkenes berøring er hele tiden sentrum i historien, ender filmene med blodige oppgjør, der den gode vinner. Ikke fordi han ikke slåss, ikke dreper og bare er snill, men fordi hans
handlinger frigjør det gode. Når den onde er ferdig med å slåss, er det bare ruiner igjen. Selv rir han videre til nye ødeleggelser. Når den gode er ferdig med kampen, oppstår nye sentra, det bygges jernbaner, hoteller, banker – alt som skal til for å lage en ordnet sivilisasjon. Det gror rundt den gode. Enkeltpersoner tenker og ser. Enkeltpersoner må velge side i løpet av noen sekunder, må vite hvor de befinner seg i kampen. Ofte er det en blodig urett som skal hevnes, en ubalanse de skal rette opp igjen eller materielle goder og makt de jakter på. Men underveis skjer en utvikling der man ser at kampen har to vidt forskjellige mål: De som slåss, slåss enten for det gode eller for det onde. Forskjellen er enorm, den avgjør alt.

HVA VILLE LAND SOM NORGE ha gjort i 1930 – årene og fremover, om det ikke hadde vært andre
kristne land og enkeltpersoner som ville ta kampen opp med nazistene, og senere med kommunistene?
Hvem skal slåss for de kristne når de selv ikke velger side og ikke slåss? I onde tider er dialog ikke på sin plass. Har man ingen vilje til å slåss kan man være sikker på at det gode taper. Ingen kan leve et godt liv om de bare forsøker å skaffe seg selv et rykte som snill, den som tilgir alt, også før misgjerningen har funnet sted. Den snille er i dag ofte den som ikke hjelper de som virkelig trenger det. Den snille går rundt det naturlige onde, som katten rundt grøten.

I NORGE LESER MAN for sjelden i Det gamle testamentet. Man vil ikke snakke om den krevende kampen mot naturlig ondskap og for godhet. Nå vender kristne til og med ryggen til statens urettferdighet og ondskap mot barn som får fjernet sin sosiale identitet i norsk lovgivning. Man tar for sitt eget ryktes skyld ikke et oppgjør med dem som står bak barbariet. Man lar med et vennlig smil barnas far eller mor forsvinne i
anonyme registre, mens barna full av takknemlighet skal betale med et liv i vakuum.

Gråt mitt elskede land!

2009-12-13T11:02:00.000-08:00

DagenMagazinet Torsdag 10. desember 2009 DEBATT 21

Gråt mitt elskede land!

«Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst,» klager profeten Jeremias. Og profeten
Esekiel sitt nødrop gir kanskje uttrykk for årsaken: «Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men
deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. Se du er for dem som en som synger kjærlighetsviser – en
som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter
dem.»

Jeg tror disse profetene kunne sagt det samme om vår tid. Ikke minst ville de sluttet seg til ordene
om at det tales og synges mye om kjærlighet. Men de som taler «profetordet » blir det færre og færre
av.

Vekke samvittighetene
I min barndom hadde de store misjonsselskapene en «hærskare» av emissærer, bibelskolelærere, kretssekretærer og ungdomsarbeidere som reiste rundt og holdt møter og ikke minst møteuker. Og misjonsbladene besto av «reiseruter», andakter og beretninger om vekkelser og god oppslutning om møtene.

Dagens misjonsblader har en layout som ville gjort en tidligere kretssekretær mismodig, men når
det gjelder innhold, så må en spørre om det er misjonsblad for samme organisasjon?
Ved jule- og påsketider kom det blader med mye godt og «matnyttig » innhold. Men hvor er de i
dag? De kristelige forlagene ga ut bøker myntet på ungdom hvor hovedbudskapet var å vekke samvittigheten
og oppmuntre til et sant og sundt kristenliv. Men så kom det nye koster i forlagene og vi fikk «kristen krim» og «politisk korrekte virkelighetsbeskrivelser» og det ene forlag etter det andre måtte avvikle.

Vinning og makt
I kampen for den kristne tro reiste bedehusfolket nye arenaer – Kristelig Folkeparti og avisene Dagen og Vårt Land. De skulle være «vektere på muren» og var også det i en rekke år. Grensene mellom hva Guds ord sier og hva menneskene mener ble klart trukket opp både i avisene og holdt fram i landets Storting.
Men så kom tanken om «vinning og makt». Skriftens ord om at de skulle være «stille» så Herren kunne «stride» for dem, ble fjernt og urealistisk. Nei, nå måtte vi bruke vårt vett og den forstand som Gud hadde gitt oss! Og den menneskelige forstand ble mer og mer retningsgivende og sågar lovgivende.

Vi fikk kvinnelige prester. Lovforbudet mot samboerskap ble avskaffet. Provosert abort ble legalisert,
ja, fremhevet som et av århundrets største framskritt. Skilsmisse og gjengifte ble intet særsyn eller et hinder på den politiske eller geistlige karriere. Samboerskap både blant heterofile, lesbiske og homofile ble alminnelig både blant politikere og kirkens tjenere. Mens det tidligere var normalt «å kalle» forkynnere, misjonærer, lærere og annet personale til de kristelige organisasjoners mangslungne arbeid, gikk en nå over til
det rasjonelle «å avertere etter». Og annonsenes ordlyd har tilpasset seg tiden. Mens en tidligere
«kalte» mennesker som hadde godt vitnesbyrd hos personer organisasjonen hadde tillit til, nøyer en seg nå med at «vedkommende må utvise lojalitet mot organisasjonens målsetting».

DM og Vårt Land
Utviklingen i VL og Dagen og nå DagenMagazinet er om mulig ennå mer trist. Mens disse organer i den første tid søkte å konfrontere samfunnsutviklingen mot hva Guds ord sier og slik det ble tolket av de ledende
innen kirke- og organisasjonsliv, så henvender redaktørene seg i dag til de mest ytterliggående/liberale
eller til ledere for de antikristelige bevegelser for å få deres mening. Og skal avisen ha skribenter til sine ulike temautgaver, så er det om å gjøre å finne en «kjendis» eller en som har en «god» penn. Det er ikke først og fremst spørsmål om vedkommende er en «personlig kristen». Nei, det uttrykket harselerer en heller med. Kan avisen i tillegg finne et bilde av en kvinnelig prest som vier et lesbisk/homofilt par så er det ikke å forakte.
Stort lenger unna den opprinnelige målsettingen enn det VL er kommet, kan en knapt komme, og DM ligger nå ikke langt etter.

Gode prester
Jeg har hørt at det blir sagt at «vi har i alle år har hatt gode prester her i menigheten». Men burde
ikke den «godheten» komme til syne ved at presten fra tid til annen kom på et vanlig bedehusmøte uten først å fått en høytidelig innbydelse? «Den gode hyrde har omsorg for sine og setter sitt liv til for dem», sier Skriften. Hvis presten da er «hyrde», hvorfor ser han da aldri etter hvordan «fårene» har det på bedehuset? Og når prester og biskoper gjør opphevelser mot nattverd, dåp og konfirmasjon på bedehuset, ville det da ikke vært på sin plass at de først overvar en slik handling på bedehuset, før deuttalte seg?

Da Ole Hallesby talte til det norske folk hin kveld i 1953, førte det til at mange kom fram til en sann tro på Jesu. Men hvor mange mennesker har kommet fram til levende tro gjennom min og din forkynnelse det siste året? Det manglet ikke på velformede taler av de falske profeter på Jeremias sin tid. Men neppe tidligere har vi hatt så mange velformede og «problemorienterte » taler som i dag. Men når har disse ført til «syndenød og frelsefryd»?

Julekonserter
I disse dager er det julekonserter og fulle forsamlingshus. Artistene synger om «kjærlighet» og «høy og strå» så «øyet blir stort og vått». Men kan en sann hyrde være fornøyd med det?
Dessverre, mange er fornøyd med det. Også ledere blant de kristne organisasjonene fascineres og legger kursen ytterligere om for artistene samler jo fulle hus! Artisteri og show inntar plassen til emissæren. Sangere og kjendiser av en hver art hyres inn. Sang og salmebøker hvor Landstad og Brorson dominerer, foreslås byttet ut med viser av Erik Bye og Arnulf Øverland. Det er jo så viktig å samle folk! Troen på at «Ordet
skaper hva det nevner» er ukjent.

«Vi må kommunisere med nåtidens mennesker om deres problemer », er parolen. Og når oppslutningen
synker, så må det opprettes havarikommisjoner og avholdes strategikonferanser og så må en på energi- og miljøkurs. Vi må, jo, følge med i tiden for vi vil, jo, være gode «forvaltere».

Den åndelige situasjon var mørk i Israel da Jesus ble født. Så mørk at selv etter tre års virke fikk ropet «Gi oss Barabbas fri» overtaket. Men til tross for dette, så ga Jesus sine 11 gjenværende venner dette enorme oppdraget: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet!» Dette oppdrag står ennå ved lag!

Mørk åndssituasjon
Den åndelige situasjon i Norge er om mulig enda mørkere enn for 2000 år siden. Da som nå blir folket foret med det falske budskap: «Fred! Fred!» Men her må ikke de sanne hyrder svikte eller la seg overtale til å ha mer tro på virkemidler enn på Virkemidlet!

Det var i sorg over sitt folk som fikk Alan Paton til å skrive sin bok «Gråt, mitt elskede land».
Det samme kan sies om vårt land i dag, for Jesu profeti er denne: «Men når Menneskesønnen
kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» På denne bakgrunn sa han også: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og over deres barn».

KRONIKK

Olav Bergene
Holm

Bildet av den hellige Gud. (Biletet av den heilage Gud).

2009-12-02T12:04:00.000-08:00

Lederartikkel i avisen DagenMagazinet lørdag 28. november av redaktør Johannes Kleppa.
(Oversatt av meg fra nynorsk til bokmål).

DEN SANNE GUD er hellig, enten folk vet det og tror det eller ikke. Bibelen åpenbarer Gud som hellig, og Gud er slik vi møter han i Skriften. Jesus har gjort kjent for oss hvem og hvordan Gud er, og denne kunnskapen får vi ved å lese og høre Guds ord. Åpenbaringen av Gud er en Ordets åpenbaring. Da blir lesing og forkynnelse av Guds ord avgjørende for om vi får et rett bilde av Gud eller ikke. Blir forkynnelsen feil eller mangelfull, blir forståelsen av Gud det samme, og med det gudslivet. Troslivet og livet totalt sett blir slik gudsbildet er. Derfor hviler det et stort ansvar på det å forkynne og formidle Guds ord, at vi skaper en rett fortåelse av Gud og med det et sant kristenliv.

I VESTEN har vi kommet inn i en helt spesiell situasjon historisk og globalt sett, ved at vi har fått en kultur der Gud ikke er regnet med. Det å være et folk og en kultur uten Gud, er enestående - negativt forstått - i menneskeslekten sin historie. Ateisme og anostisisme i stor målestokk er et moderne og vestlig fenomen, og det vil etter en tid gå over i historien som en spesiell og lite fruktbar åndsperiode. Det å leve uten en form for en gudsidé og en tilsvarende gudstro, er unaturlig og innsnevrende.

NÅR VI SKAL få det rette bildet av Gud og komme i det rette forholdet til han, må vi få det samme utgangspunktet og orienteringspunktet i gudsforståelsen som Bibelen har, og da må vi starte med at Gud er hellig. "Dere skal være hellige, for jeg deres Gud er hellig," sier Israels Gud (3. Mos. 19,2). Det samme er sagt mange steder, og apostelen Peter bruker det som utgangspunkt for et hellig liv (1. Pet. 1, 15f).

I VÅR vestlige verden er det altså slik at gudstroen har tapt terreng på en slik måte at samfunnet i stor grad fremstår som gudløst. Gud har selvsagt med det ikke abdisert, og mennesket har ikke mistet sitt gudsbilde. Alle mennesker til alle tider står ansvarlige overfor Gud, og vi ser glimt av menneskets gudssøking i nyreligiøsiteten, i det nyåndelige og i det mer generelle at "det er mer mellom himmel og jord enn vi forstår".

I TILLEGG til det påfallende gudsfraværet er det slik at det hellige i gudsforståelsen er svært svakt, og da tenker vi særlig på kristen forkynnelse og gudsoppfatning. Det er sterke drag i kulturen som gjør det vanskelig å nå frem med et bilde av Gud som hellig. Ateismen og agnostisismen i seg selv gjør spranget til en hellig og personlig Gud svært langt.

DEN STORE LÆRA i Vesten for tiden er darwinismen. Evolusjon har blitt som et livssyn, ved at det preger tenkningen langt ut over det rent naturvitenskapelige. Når en tenker alt i lys av utvikling uten et startpunkt som gir mål, mening og retning for utviklingen, er det svært vanskelig å forholde seg til noe absolutt og hellig. Tanken om en hellig og suveren Gud frontkolliderer med den tilfeldige utviklingstenkningen, og i samme grad som evolusjonslæren vinner terreng, taper den hellige Gud sin posisjon.

BÅDE modernitetens vektlegging av menneskets fornuft, postmodernismens oppfatning av at det ikke er noen absolutt sannhet, men at noe "er sant for meg og noe annet for deg", sammen med den selvrealiseringen, egoismen og materialismen som ligger i dagens oppfatning av individualismen og liberalismen, setter sperrer for et gudsbilde som oppfatter Gud som hellig, og orienterer seg ut i fra det.

NÅR VI på toppen av dette har en liberalteologi og en bibelkritikk som ikke lar Bibelen være absolutt autoritet som åpenbaring av den sanne Gud, får vi ikke et rett gudsbilde, og den hellige Gud får ikke den posisjonen han skal ha. Liberalteologien er en form for rasjonell humanisme, og vi får et gudsbilde skapt av mennesketanken og kulturen i tiden.

HER STÅR VI fra teologisk konservativt og bibeltro hold overfor store utfordringer i forkynnelsen - på tvers av konfesjonelle skillelinjer. Kristendommens fremtid i folket vårt står og faller med om vi på nytt gjennom forkynnelse og undervisning makter å løfte frem den hellige Gud - og i det vil forkynnelsen av skapelsen, syndefallets konsekvenser og totaliteten i frelsesverket være avgjørende.

Ida var en liten apekatt.

2009-10-22T07:46:00.000-07:00

Av Peder A. Tyvand i bladet "Ordet og Israel" oktober 2009.

VÅREN 2009 ble det plutselig en voldsom oppmerksomhet rundt fossilet av den lille apekatten Ida. Tirsdag 19. mai var dagen da Ida ble gjort kjent. Jeg var på en konferanse i den svenske byen Strømstad den dagen, og hadde sett noen avisoverskrifter. Så startet telefonoppringningene fra Norge. Mange ville ha tak i meg fordi jeg er leder for skapelsesbevegelsen Origo Norge. NRK skulle ha intervju i nyhetsmagasinet Ukeslutt. De kristelige avisene skulle ha mine kommentarer. Jeg bad dem vente en dag, så jeg kunne få satt meg inn i saken.

DEN NORSKE FOSSILFORSKEREN Jørn Hurum hadde sammen med fem utenlandske forskere presentert dette fossilet som ble kalt Ida, oppkalt etter Hurums egen datter. Tirsdag 19. mai ble Ida lansert for den internasjonale pressen i New York. Samme dag ble også den vitenskapelige fagartikkelen om Ida lagt ut på nettet, for å skape størst mulig blest om Ida.

IDA ER INGEN SLEKTNING av mennesket eller sjimpansen, for den er ikke engang en ape, men en halvape. Den er i slekt med halvapen Herr Nilsson i TV-serien om Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren. Betegnelsen "apekatt" kan gjerne brukes om halvaper, fordi disse har lang hale og et bevegelsesmønter som ligner på kattedyr. Sjimpanser og gorillaer beveger seg på en annen måte, for de har ingen hale.

IDA VAR IKKE NY. Hun var blitt funnet allerede på 1980-tallet og blitt oppbevart av en privat samler inntil Jørn Hurum fikk henne til Norge for 4 500 000 norske skattekroner, brukt i et marked hvor det er mye svarte penger.

JEG HAR STIL OPP I MEDIA syv ganger i forbindele med apekatten Ida, og har brukt humor ved å si:
- Halvapen Ida hadde en knøttliten hjerne uten plass for humor. Hvis hun hadde hatt humor, ville hun ha ledd seg i hjel av å få høre at hun var vår stam-mor.

Humor er viktig fordi utviklingslæren er selvhøytidelig og helt humørløs. Det er komisk at den umodne ungen Ida liksom skal være den vi stammer fra.

IDA-FORSKEREN Jørn Hurum påstår at Ida ikke var som andre halvaper, siden hun manglet "tannkam" og "pusseklo" - et sett sammenvokste tenner og en spesiell finger til å klø pelsen med - ting som alle voksne halvaper visstnok skal ha.
Jørn Hurum mener at disse to manglene hos Ida plasserer henne mellom halvape og ape så hun blir en slags trekvart ape. Men om Ida er mindre avansert enn andre halvaper, må hun vel være kvart-ape og ikke trekvart-ape?

LIGNENDE FOSSILER   er funnet tidligere, og de og Ida har nære slektninger som lever på Madagaskar. Jørn Hurum kalte Ida for "et manglende mellomledd" mellom halvaper og mennesker. Han fikk gjennomgå fra sine venner darwinistene for akkurat det. Folk måtte ikke få inntrykk av at det manglet mellomledd mellom dyrene og menneskene. Den kjente vitenskapsjournalisten sir David Attenborough tabbet seg ut ved å si om Ida:
- Mellomleddet som man tidligere ville ha sagt manglet, det mangler ikke nå lenger.

MEN NEI, det var ingen som sa noe slikt på forhånd. Ingen ville innrømme at det var noe tomrom - et gap som liksom Ida skulle tette igjen.
Ida gjorde oss derfor en tjeneste ved å røpe at de såkalte mellomleddene mellom dyr og mennesker er oppspinn. Ida-saken viser at darwinistene prøver å dekke seg bak påskudd om at de allerede har alle mellomformene som de trenger -   samtidig som enkelte nye funn liksom skal bli til mellomformer etter at de er funnet. Begrepet mellomformer er en tankebrist om at alle livsformer er halvfabrikata. Darwinismen bygger på denne feilaktige tanken.

SKAPELSESFORENINGEN
Origo arrangerte et alternativt 200 års bursdagsselskap for Darwin: "The Banana Darwin Party" i Misjonssalen i Oslo 12. februar med over 100 besøkende. Det ironiske navnet på bursdagsselskapet vårt var valgt fordi Chrales Darwin "viste oss" at vi stammer fra treklatrende bananspisere.

I 2009 har Origo gitt ut to kritiske bøker om personen Charles Darwin og om hans lære: darwinismen. Vi har egne nettsider ved Darwinjubileet:

     http://www.darwin2009.no/

Darwinistene protesterte og mente at de eide navnet darwin2009. Dette skapte spetakkel i riksmedia i fjor høst, men hittil i jubileumsåret 2009 har det vært helt tille. Ingen Darwin-debatt.
Det norske folk utsettes for enfoldig Darwin-propaganga, blant annet med mange timelange programmer på NRK.

Mannen - utgått på dato?

2009-10-21T13:14:00.000-07:00

Kronikk av Greta Aune Jotun i avisen DagenMagazinet 21. oktober 2009.

Nye oppfatninger av diskriminering og menneskerettigheter, har ført til nye krav og nye problemstillinger - også for hjem og menighet. De som mener å forstå best hva de nevnte begrepene betyr, har stemplet Bibelen passé, for er ikke disse skriftene en lang bedrøvelig beretning om mannsdominans og kvinnediskriminering?

Uansett tro eller ikke tro - klagene over manglende kjønnskvotering i gammel- og nytestamentlige samfunn er mange. Hvorfor var ingen av de tolv apostlene kvinne? Hvorfor var bare menn til stede da Jesus Kristus ga misjonsbefalingen? Hvorfor skulle prester og eldsteråd være menn? Og hvem kan bevise at Skaperen er mannlig? Han kan like gjerne være et kvinnelig vesen. Eller tvekjønnet. Han skapte jo begge kjønn i sitt bilde.

Slik argumenterer også en del kvinner som bekjenner kristen tro. Disse omtaler gjerne Gud (Jahve) med hunkjønnsformer. Og de ber: "Vår Mor, du som er i himmelen ...." - uten blygsel.

Hankjønn - Sønn og Far
Om Skaperen og Sønnen selv får komme til orde i meningsutvekslingen, får vi vite at Gud presenterte Jesus med hankjønnsformen Sønn (eks. Salme 2 og Matt. 3:17) og Jesus presenterte Gud med hankjønnsformen Far (Johs. ev. 5:17-18).

Heller ikke folkefører, profet og bokskriver Moses, som gjenfortalte åpenbaringen om hvordan himmel og jord og alt liv ble til, hadde problemer med å forstå at Skaperen var Han, og at Han ville betegne Adam og Eva forskjellig; de ble jo skapt ulike og til ulike funksjoner.

Det er heller ikke noe som tyder på at andre profilerte bibelske personer, menn eller kvinner, hadde problemer med å bruke hankjønnsformen når de omtalte Gud, slik Han selv brukte hankjønnsformen på mennesket han ga forsørger - og lederoppdraget til - jf. 1. Mos. 3:16, 19.

Ett av bibelversene det gjerne henvises til når man ønsker å forsvare forståelsen av Gud som feminint vesen, er Jesaja 66:13a: "Som en mor trøster sitt barn, slik vil Jeg trøste dere." Men en sammenligning av egenskper må vel sies å være et meget tynt grunnlag for å omdefinere noens kjønnsidentitet. Også jordiske menn har fått egenskapen å trøste barna sine, men normalt vil ingen av den grunn hevde at de er kvinner. (Nevnte tekst hos Jesaja er et løfte gitt til de som sørger over byen de elsker - Jerusalem.)

Harme hos feministene
Paulus sine brever inneholder mange tekstavsnitt som skaper harme hos feministene, og særlig 1. Kor. 14:34-35. Hva betyr så dette påbudet som Paulus poengterte var nedfelt i Loven; skal menighetens kvinner nektes å tale? Skal man ikke tilpasse seg vestlig forståelse av likestilling? Og - ble ikke alle på- og forbudene opphevet med Kristus? (Jf. Matt. 5:17; Gal. 3-4-5 kap.)

Nå er det vel slik at kvinner generelt har lettere enn menn for å snakke, og det ble åpenbart vel mye uro i Korint-menigheten når kvinnene stadig avbrøt mennene under forkynnelsen. Slik tolker mange årsaken til den paulinske instruksen, særlig når de skal forsvare at den ikke er et forbud mot at kvinnen kan være tilsynsmann, leder, prest/pastor eller biskop.
Og tolkningen kan være sannsynlig, men konklusjonen har ingen dekning i Skriften.

I spørsmål om lederskap er jo Bibelen klinkende klar: Kvinnen skal ikke ha noen overordnet stilling i menigheten eller opptre som mannens åndelige lærer. Leder-, lærer- og tilsynsfunksjonene skal være forbeholdt menn. En annen konklusjon må derfor bunne i uvitenhet eller trass. Jf. 1. Mos. 3:16, 4. Mos. 11:16-17, Ap.gj. 20:28, 1. Tim. 2:12 og 3:1-7.

Men - om menighetens hyrde formidler vrang lære og/eller lever utilbørlig, eller på annen måte ikke er egnet til lederskap, vil kanskje Den Allmektige be steinene tale - Luk. 19:40 - og kanskje også tillate en skikket kvinne å vikariere som leder.

Ingen forrang i frelsen
Ifølge Skriften har mannen ingen forrang når det gjelder frelsen og de åndelige gavene (1. Kor. 12:27; Gal. 3:28) - og kvinnen kan forkynne evangeliet, men når Skaperen har fastsatt normene for mannens og kvinnens oppgaver i hjem og menighet, bør det være en glede for enhver kvinne som bekjenner troen på Jesus Kristus å respektere Skaperens vilje. Men mange strever etter lederposisjoner og vil absolutt ikke innordne seg annet enn egen forståelse. Noen forsvarer sin lederstilling med forkynnerkall. Så hvorfor nøyer man seg ikke med å være forkynner?

Det blir stadig flere kvinnelige prester/pastorer og biskoper, og det er et studium verdt at svært mange av dem er liberale. Disse unngår tekster som dømmer egen lære og livsførsel, eller lager tolkninger som passer. Dermed fornekter de den Herre de ble vigslet til å tjene. Slik forføres også menighetene til å tro at Skaperen ikke fortjener å bli trodd; slik den første kvinnen - under påvirkning av Djevelen, forførte mannen.

"Frigjøringen" har utvilsomt narret mange kvinner til å tro at frihet handler om å være herre over mannen og dermed også over Skaperens vilje. Resultatene er åpenbare: tusener av oppløste hjem, fortvilte og stressede barn og unge, og en alarmerende økning av psykiske problemer hos alle generasjoner; en skilsmisse berører jo ikke bare de som skiller seg og deres barn, men også de eldste generasjonene i familien.

Den alvorligste følgen av "friheten" er likevel abortloven av 1978. Hvorfor overser "diskrimineringsekspertene" dette aller groveste brudd på menneskerettighetene? Loven gir rett til å drepe mennesker på vei mot fødsel. Den frarøver mannen hans farsrett. Eller tillater ham å unndra seg farsplikten, slik også mannen som selger sin sæd har fått lovbestemt rett til.

Forførte menn
Ja, hva med mannen? Er han snart utgått på dato som leder? Og hvor lenge vil han krenke seg selv ved å være sædautomat for homofile o.a. som begjærer barn?
Mannen (mange av dem) har latt seg forføre, ja, og har mistet sin gudgitte verdighet; ikke bare som åndelig leder, men også som far og familieoverhode - posisjoner som henger nøye sammen (1. Tim. 3. kap.). Han lar kvinnen råde, stemmer henne gjerne inn i lederposisjoner og hyller hennes opprør og frisyn. Jf. Jesabel - Johs. Åp. 2:20.

Er mannen skyld i kvinnens opprør mot Skaperen? Skyld eller ikke skyld; den falne mannen bør reise seg og ta tilbake tjenesten som overhode i hjem og menighet; ikke med arroganse og tvang, men i ydmykhet for og kjærlighet til Skaperen av ordningene. Likeså etterstrebe å leve med ektefell og barn slik Paulus formante i Ef.br. og Peter i 1. Pet. br.

Hjem som praktiserer kristne verdier, er nødvendige for et godt samfunn. Men den sekulære staten vil aldri respektere kvinnen for hva hun er, og heller ikke forstå hva hun ofrer - og staten taper - fordi hun må bruke sin arbeidskraft borte fra hjemmet. Den sekulære staten er først og fremst mammonsk.

Hva så med den "frigjorte" kvinnen? Ovennevnte brev har også noe viktig å si henne.

Gretha Aune Jotun er forfatter/billedkunstner bosatt i Ranheim.

Forløsende folk

2009-06-12T10:14:00.000-07:00

Artikkel av Linda Helen Haukland i avisen DagenMagazinet 11.06.09.

DA JEG VAR LITA ble jeg alltid tatt ut sist på fotball-laget på skolen, og jeg fikk mange kommentarer på at jeg virket veldig desorientert ute på banen! Iblant stod jeg på sidelinja og så hvordan samspillet tok form på banen, og jeg kunne ikke helt forstå at det gikk an å finte og score som de guttene gjorde. Dette fellesskapet var det ikke lett å bli en del av!

NÅR JESUS KALLER oss kaller han oss aldri alene. Han kaller oss til å stå sammen med andre. Det er fantastisk å snakke med naboen på butikken eller hilse på noen i byen og slå av noen ord, og å snakke rundt kaffebordet til ut i de små timer med gode venner. Men det fellesskapet som oppstår når flere går sammen om å bygge Guds rike har dypere dimensjoner. Man er ikke glad i hverandre bare fordi man liker hverandre eller har en spesiell kjemi sammen, man er fullstendig avhengig av hverandre og bygger fellesskapet på et felles kall fra Jesus!

DISSE FELLESSKAPENE er slitesterke, de er fruktbare, og de ansvarliggjør oss. Den hengivenheten vi startet ut med blir forventet av oss etterhvert som entusiasmen prøves mot omstendighetene. Dersom man våger å stille seg selv sårbar ved å gjøre seg avhengig av andre kommer man inn på spor som gjør at vi kan nå langt i å bygge Guds rike.

DU MÅ NED for å komme opp. Du må legge ned egenlivet, trangen til å gjøre alt selv, eller frykten for å bli sviktet. Når vi kaster oss ut i fellesskapet uten reservasjoner blir menigheten den trygge oasen den skal være. Kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt. Derfor kan vi elske og identifisere oss med ikke bare hodet på Kristi kropp, men også lemmene. Og blant de lemmene er der noen du er kalt til å stå sammen med i gode og onde dager. Finner du dem vil gavene i ditt liv forløses på måter du aldri hadde drømt om!

Er evolusjonsteorien troverdig?

2009-05-28T08:55:00.000-07:00

Kronikk av Greta Aune Jotun (forfatter og billedkunstner) i DagenMagazinet 25.05.09

Charles Darwins 200 års fødselsdag er blitt markert i mange medier. Stavanger Aftenblad kunne fortelle (29. mars) at også teologer har begynt å tro på Darwin. Det er vel en naturlig følge av utviklingen i Den Norske Kirke. Og hva skal man ikke tro når forskere slår i bordet med sine teorier som var de udiskutable sannheter? Man vil jo så absolutt ikke bli oppfattet som uvitende og tungnem.

Likevel, millioner av mennesker verden over - lek og lærd, kristne og verdslige - utelukker at himmel og jord og alt liv er skapt av tilfeldigheter. Mange forskere skifter også syn, og vedgår at evolusjonsteorien/e har altfor mange svakheter til å være troverdige.

Kan ingenting skape noe?
Like absurd som å påstå at tilfeldige eksplosjoner har skapt PCer og mobiltelefoner, er det (for mange) å tro at himmel og jord og alt liv er blitt til uten planmessig skapelse. Kan ingenting skape? Hva utløste tilfeldighetene? Hvilke tilfeldigheter satte sol, måne og stjerner i system? Hvilken utviklingsprosess førte til døden? Kan tilfeldig utvikling skape egenskaper, intelligens? Og evnen til å velge og vrake?

Dess mer viten man får om livets funksjoner (angående mennesket: gjennom medisinsk forskning og teknologi), dess vanskeligere må det være å forsvare utviklingslæren. I alle former for liv ser man en planmessighet som umulig lar seg forene med troen på tilfeldig skapelse og utvikling. Likevel fastholder mange evolusjonister de gamle teoriene, og dermed også troen på at intelligens og skaperevne oppsto tilfeldig - og utviklet seg selv.

Da kan man jo fantasere videre: Hvorfor havnet hjertet på samme sted hos alle mennesker? Og lemmene? Har forskerne noen gang funnet bevis for - eller indikasjoner på - at organene hos "forhistoriske dyrearter" ble gradvis utviklet (for eksempel slik progresjonen skjer hos barnet i mors liv) - inntil artene ble i stand til å føde avkom selv?

Videre progressjon?
Tror man at livet er styrt av tilfeldigheter, bør man også tro at utviklingsprosessene må ha resultert i et utall varianter "mennesker" med delvis utviklede organer, og forlate den primitive teorien om de såkalte forfedrene til homo sapiens. Ja, da må det også være naturlig å tro på en ny progresjonsfase: at mennesket i de kommente "millioner" år vil bli et annet vesen - eller variable vesener og med andre egenskaper enn i dag. For hvorfor skulle utviklingen stanse ved arten menneske?

Eller hvorfor ikke tro på en regresjonsfase; at mennesket blir degenerert (biologisk atavisme) tilbake - gjennom samme arter som evolusjonistene tror vi er utviklet fra - til mikroskopiske celler i fri flyt i havet, som med tiden vil opphøre å eksistere, slik at livet blir historie? Tror man på evolusjonslæren, bør man også tro på kaos.

Noen har sagt at evolusjonsteorien er den beste teorien om artenes opprinnelse. Ja vel, teori. Så hvorfor er denne svært haltende teorien blitt opphøyet til vitenskapelig sannhet? "Missing link", som visstnok skal være det siste problemet før man kan bevis dyrets overgang til menneske, må stadig diktes opp; likedan de utallige sideleddene man behøver for å få teorien/e koblet sammen til noenlunde forklarlig materiale.

Tror man virkelig at apen er forløper for primatartene som har levd i "millioner" av år før homo sapiens, må man vel også undre seg svært over at tilfeldighetene stadig holder apen i live, mens de andre artene for lengst er historie.

Eller tror evolusjonistene at apen er under utvikling fremdeles, og at arten menneske var et feilgrep av tilfeldigheter? Om så er; hvor mange millioner år regner man så med må til før apen kommer i utviklingsbevegelse igjen, og har man noen prognoser om forløp og resultater?

Skapt av Gud
Vel, fantasier er fantasier -.
Undertegnede har lært å filosofere over skapelse, liv og død i lys av Guds åpenbaringer gitt i Skriften - ved Den Hellige Ånds veiledning. Derfor bekjenner jeg gjerne min "dårskap" for alle:
"Jeg tror at skapelsesberetningen i 1. Mosebok er sann!" - og dess mer jeg har filosofert over denne og evolusjonistiske teorier, dess mer troverdig blir Gudsversjonen; ja, faktisk langt mer troverdig enn teorier grunnet på gjetninger gjennom forskning.

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." (1. Mors. 27) "I Guds bilde" betyr at mennesket har fått egenskaper Gud selv har, også skaperevner og evig liv - men ikke skape liv.

Valg og tro
Guds åpenbaring til Moses viser at de første menneskene valgte bort Guds formaning til fordel for Djevelens versjon. Følgen av dette ble døden, som viser at å bryte den hellige Guds lover vil få konsekvenser, slik alle lovbrudd (synd) får konsekvenser, og ikke bare for en selv, men også for ens nærmeste og resten av samfunnet (og verden), fordi menneskene er en sammenhengende kjede av reaksjonsutløsere. Bekreftelser på dette har de fleste fra eget liv, og mange statistikker bevitner at slik er det, ikke minst kriminalstatistikken.

Hvordan man vil leve - og hvor man vil tilbringe det evige livet, har Gud overlatt til mennesket å velge. Så suverent skapte Han. I denne erkjennelsen kan man også forstå Guds allmakt; i det minste den delen Han ønsker å utføre gjennom det troende menneske. Jesus Kristus sa: Har man tro uten tvil, kan man flytte fjell (Matt. 21; 21); det vil si helbrede blinde, døve og lamme; stanse orkaner; vekke opp døde; velsigne fem brød og to fisker til å bli mat for tusener - og gjøre enda større undere enn det. Så hvorfor forkaster man Gudstroen; forvandlingens kraft?

Man kan også inkludere slike handlinger i begrepet undere: en luksusreise for to kan bli tre boliger for hjemløse familier i Indonesia; to flasker dyr vin kan bli tre hundre liter drikkevann for tørste barn i Tanzania; tre kostbare smykker kan bli fire tusen bibler til Kina (de tørster etter Guds ord).

Jubel og lovprisning
Skapelsen av tokjønnet liv - og så fullkomment konstruert som mann og kvinne er, innbyr ikke til å tro på slumpetreff. Begrepene tilfeldig/tilfeldigvis finnes heller ikke i Bibelen. Kristustroende kan med glede bekjenne med de tjuefire eldste i Johs. Åp. 4: "Verdig er Du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av Din vilje ble de til og ble de skapt."

Og juble med Peter: "Lovet være Gud vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!" (1. Pet. 1; 3)

"The Fundamentals" - veien fra 1909

2009-03-30T14:38:00.000-07:00

Bibelen som både USAs 16. president Abraham Lincoln og landets 44. president Barack Obama brukte ved innsettelsen. – Begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden, skriver Gunnar Bonsaksen.
FOTO: AFP/SCANPIX-ARKIV

KRONIKK
av Gunnar Bonsaksen i avisen DagenMagazinet, mandag 30. mars 2009.

«Fundamentalist» er blitt et av de vanligste skjellsord som for tiden brukes i kirkelige debatter for å stemple konservative teologer og legfolk som uopplyste, forblindede og intolerante mørkemenn. I realiteten er holdningene som disse menneskene står for, like gamle som kristenheten selv. Det dreier seg om Bibelen som fundament, altså som grunnvoll for tro og liv. «Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?» (Sal 11:3). Men begrepet fundamentalisme har sin basis i hendelser som fant sted i USA for akkurat 100 år siden. Ved milepælen kunne kanskje en liten jubileumsartikkel være på sin plass.

Bokserien
Det var en bokserie med fellestittelen «The Fundamentals» som utkom i 1909. Den var frembrakt av en rekke reformerte teologer som med uro betraktet hvordan «den historisk-kritiske forskning» tok styringen i deres baptistiske, metodistiske og presbyterianske kirker. Bibelen skulle nå vurderes på linje med all annen oldtidslitteratur, og miraklene i GT og NT kastes på skraphaugen som levninger av et forlatt og uvitenskapelig verdensbilde. Jesus hadde heller ikke sonet for menneskenes synder. Han ble hyllet som visdomslærer og forbilde, og ingen ting annet.

«The Fundamentals» bestod av til sammen 94 artikler, hvorav 27 var viet Skriften og dens ufeilbarlighet. En betydelig bidragsyter var skotten James Orr. Som kommentar til den moderne oppfatning at Mosebøkene ble til efter den babylonske landflyktighet, skriver han:

«Jeg kunne stanse ved lovens forordninger èn for èn: tabernaklet, prestene, ritualene, ofringene og Den store forsoningsdagen. Disse tingene i sin post-eksile form hadde aldri eksistert. De var spunnet ut av de skriftlærdes oppfinnsomme hjerner, og likevel anerkjente folket dem alle som den gamle lovgivers genuine verk. Har noe slikt vært kjent før? Prøv det i en hvilken som helst by. Prøv å få folket til å ta på seg en rekke tunge byrder av skatt eller tiende eller hva du vil, på det grunnlag at de skulle være overlevert fra Middelalderen og frem til vår egen tid. Prøv å få dem til å tro det, prøv å få dem til å adlyde det, og du skal få merke vanskeligheten. Går det an å tro slikt for noen som legger fra seg bøkene og betrakter menneskenaturen med åpne øyne?»

Bokserien kom ut i nesten tre millioner eksemplarer, og de første ni bindene ble sendt gratis til hver pastor, evangelist, misjonær, teologisk professor, teologisk student og søndagsskoleleder i hele den engelsktalende verden. Utgiverne mottok 200.000 brev, hvorav de fleste entusiastisk støttet tiltaket.

Men det skulle vise seg at selv ikke denne litterære kraftanstrengelsen var nok til å demme opp for den nye rasjonalistiske teologien. I kirkene ble tyngden i forkynnelse og menighetsliv mer og mer skjøvet over fra Korsets evangelium til «det sosiale evangelium».

En luthersk pionèr
Mens fundamentalistbevegelsen stort sett hadde sin bakgrunn i reformerte kirker, var det også en luthersk gruppering som kjempet for tradisjonell kristentro: Missouri-synoden. Det er ikke riktig som mange har ment at denne synodens teologiske konservatisme skyldtes reformert påvirkning. Den hadde i alt vesentlig videreført synsmåtene i 1600-tallets lutherske ortodoksi.

Mellom 1930 og 1950 var det èn mann som mer enn noen annen gjorde Missouri-synodens tro og lære kjent: Walter A. Maier fra St. Louis ved Mississippis bredd. Hans radioserie «The Lutheran Hour» nådde med årene å spenne rundt hele kloden. Her fikk verden vite at det fortsatt fantes lutherske kristne som fastholdt den gamle lære om Guds vei til mennesket.

Walter A. Maier var 37 år gammel og professor i Det gamle testamente da han i 1930 tok fatt på programserien. Siktepunktet var fremfor alt å forkynne Kristus som frelser og forsoner for syndere i det 20. århundre. Uke efter uke oppfordret Maier tilhørerne til å bekjenne sine fall for Gud og søke nåde og oppreisning i det fullbrakte verk. Folk som aldri satte sine ben på noen gudstjeneste, ble tiltrukket av hans enkle oppbygning og frodige billedrikdom. Og kirkegjengere som i årevis ikke hadde hørt annet fra prekestolene enn almenreligiøse foredrag, sperret ørene opp. Dette var noe nytt, enda så gammelt det var!

Utvetydig erklærte Maier i 1936: «Jeg gir dere i den treenige Guds navn ikke den Kristus som finnes i nåtidens kompromisser, i det tyvende århundres likegyldighet, i den moderne tvil og fornektelse som opphøyer hans menneskelighet og bortrøver hans guddom, men jeg gir dere den Kristus som finnes i Korsets evangelium!»

Utvidet innhold
Walter A. Maier ble en viktig årsak til at ordet «fundamentalisme» fikk et mer omfattende innhold enn før. Fenomenet hadde vært regnet som noe reformert, men den lutherske professoren uttalte i 1949:
«Enkelte bruker ordet fundamentalist for å uttrykke sin forakt for dem som stoler på hvert ord i Bibelen. Jeg takker Gud for at jeg er fundamentalist, og priser Den hellige ånd som har hjulpet meg til å gjøre Bibelen til grunnlag for min tro.»

De opprinnelige fundamentalister jublet efter hvert som Maiers synspunkter grep stadig mer om seg. En lutheraner seiret nå der de selv hadde tapt, og de to kristengruppene søkte mot hverandre – uten å underslå at det stadig fantes teologiske forskjeller mellom dem. Noen organisatorisk sammenslutning kom de ikke til å opprette.

Billy Graham
Billy Graham forteller i sin omfangsrike selvbiografi «Just as I am» (1997) om da han som ung og fremstormende evangelist i 1950 mottok en sørgelig nyhet:
«I Boston hørte jeg i radio at Walter A. Maier, den store lutherske teologen og radiopredikanten fra St. Louis, var død av hjerteinfarkt. Det rystet meg slik at jeg knelte på hotellrommet mitt og bad at Gud måtte reise opp noen som kunne overta hans plass. På den tiden var radioen fortsatt konge. Fjernsynets makt ble ennå bare svakt registrert.»

Walter A. Maier ble 57 år gammel. Mannen som videreførte den livsviktige tjenesten over eteren, nå under merket «The Hour of Decision», skulle vise seg å bli en baptist, nemlig – Billy Graham. Han har ikke kalt seg fundamentalist, men grunnvollen for hans taler til millioner av tilhørere har ingen kunnet være i tvil om. Nå har han trukket seg tilbake i en alder av 90 år.

I 2009 trenger spørsmålet seg på: Hvor mange Kristus-vitner, uavhengig av nasjon og kirkesamfunn, har i et nytt hundreår skuldre til å aksle kappen fra menn som disse to og deres åndsfrender?

Creation Science Evangelism TV

2009-03-23T13:42:00.000-07:00

EVOLUSJON OG ETIKK.

2009-03-20T13:33:00.000-07:00

Debattinnlegg i avisen DagenMagazinet torsdag 19. mars 2009.

Utallige vitenskapsmenn har forgjeves prøvd å skape liv. Det er umulig. Det må ånd til.
Guds Ånd, skriver Torstein Svela. Foto: AFP/Scanpix-Arkiv.

Skapelse og skaper.

Jan E. B. Tellefsen er 6/3 opptatt med at en må skille mellom a) evolusjonslæren som vitenskapelig teori og b) som grunnlag for menneskesyn og moral.

Ja, dette kan nok ikke bestrides. Mange evolusjonister kan ha et flott menneskesyn og høy moral. Men uten et fast grunnlag blir en lett utsatt for «tidsånden» og det politisk korrekte.

Han beskriver evolusjonslæren som en vitenskapelig teori. Saken er at det er den ikke. Hypotesen bygger på en utvikling fra dødt materiale til liv i en enkelt celle. Og videre til alle de livsformer vi kjenner i dag. Over milliarder av år. Utallige vitenskapsmenn har forgjeves prøvd å skape liv. Det er umulig. Det må ånd til. Guds Ånd.

Dessuten finnes det omtrent ikke overgangsformer mellom artene i de enorme fossilfunnene noe sted. Det finnes mange varianter innen den enkelte art, men ikke noe bevis på overgang fra art til art. Dyrerekkene dukker bare plutselig opp fullt utviklet.

Kritikken mot Evolusjonsteorien bare øker etter som vi får mer og mer kunnskaper. Det finnes utallige vitenskapsmenn over hele verden som sier at denne er fantasi og overtro. Ja, en ny religion. Her er noen få av utallige lignende uttalelser:

Lewis Bouonoure, direktør for Zoologisk Museum og fransk Nasjonalt Senter for vitenskapelig forskning: «Evolusjon er en eventyrfortelling for voksne.»

Henry Rimmer, doktor i vitenskap og teologi: «Jeg er ikke i stand til å se med hvilken rett en fritenker kan håne en kristen for hans tro på skapelsens mirakel, når den vantro selv aksepterer millioner av mirakler for å rettferdiggjøre sin krenkelse av hver eneste kjent lov om biologi og hvert vitnesbyrd fra paleontologi for å klynge seg til en miskreditert evolusjonsmyte.»

Henry Morris sier: «Den moderne forståelse av den enorme kompleksitet av DNA-molekyl og den genetiske kode som den inneholder, har forsterket den bibelske lære om stabiliteten (ingen makroevolusjon) av disse ÜslagÝ. Hver organisme skulle reprodusere etter sitt slag.»

Det var mange før Darwin som trodde på Guds skapelse og en utvikling av artene. Det nye var Darwins filosofiske materialisme. Alt på jord var kun materie, tilfeldigheter og planløshet.

Tanke, forstand, religion, kjærlighet, følelser, Gud – alt springer ut av materien ved hjelp av kjemiske reaksjoner i hjernen. «Tanken, forstanden er vår stolthet, vår beundring av oss selv,» skrev Darwin.

Evolusjonens tese om naturlig utvalg, at kun de sterkeste overlever og den sterkestes rett, har blitt brukt til maktmisbruk og grusomheter. Her snakket man om over- og undermennesker, stamme- og evolusjonsmoral. Bare de beste og friske skulle få leve.

Nietzsche, Hitler, Marx, Stalin, kolonialismens hvite overherredømme, fascisme og kommunisme ble inspirert av dette. Og er slett ikke uten en slik påvirkning i dag også (se Aril Edvardsens bok «Falne guder og den nye verdensordning»).

Utviklingslæren der alt er tilfeldigheter medfører et «nøytralt» livssyn. Det er umulig.

Jesus sa: «Den som ikke er med meg, er imot meg og den som ikke samler med meg, han sprer.» Han sa også: «Jeg er veien, Sannheten og Livet.»

Vår Skaper og Hans Ord ønsker å være grunnlaget for vår tanke og etikk.

Torstein Svela, Hundvåg

Hvor skal vi hente våre verdier?

2009-03-17T03:18:00.001-07:00

Kulturnotat i avisen DagenMagazinet 16.03.2009.

Skal vi tro media, var det et drama da Darwin lanserte «On The Origin of Species» i 1859. Men som historikeren John van Wyhe viser, førte den ikke til noe «stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion» (BBC History Magazine 1/2009).

Flere bestselgere hadde bidratt til tanken om at «naturlover kontrollerte hele universet, inkludert menneskeheten, slik at det ikke lenger var plass for Gud». At naturen fulgte lover hadde for øvrig vært viktig for kristne naturfilosofer i over tusen år. Det nye var forestillingen om at dette utelukket Gud.

Van Wyhe forteller også at «det viktorianske publikummet som først leste om artenes opprinnelse, tok for det meste ikke Bibelen bokstavelig. Innsiktsfulle som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første mosebok i særdeleshet, måtte leses metaforisk».

Evolusjonslæren fikk støtte fra mange teologer, som de evangelikale Asa Gray, G. F. Wright og J. Dana. Litt senere ser vi støtte også hos B.B. Warfield, kanskje den fremste eksponenten for Bibelens ufeilbarlighet på starten av 1900-tallet. Kreasjonismen begynte for alvor først en generasjon senere.

En annen myte er at Darwin detroniserte mennesket slik at vi ikke lenger kunne holde fast på moral eller menneskeverd. Ja, darwinismen beskriver hvordan organismer sprer sine gener på bekostning av dårligere tilpassede. Men det er en feilslutning at en deskriptiv observasjon automatisk sier oss noe normativt, om godt og ondt. Mange evolusjonsbiologer har lenge advart mot en slik felle. At vi alle er blitt til ved at den «sterkeste» sædcellen vant, betyr ikke at livet bør handle om de sterkeste rett. Og nettopp det at vi ikke kan hente moralverdier fra naturen, bør antyde at naturen ikke er alt.

Selv om Darwin møtte langt mindre rabalder enn mytene sier, betyr ikke det at evolusjonsteorier før og etter ikke støtte på noen form for motstand. Men bekymringen var mindre for at noen bestred Bibelens bokstav, enn for å ta Darwin bokstavelig.

Geologen og slavemotstanderen Adam Sedgwick (1785-1873) så ingen nødvendige motsetninger mellom skapelse og lange geologiske tidsperioder. Men han var dypt opptatt av å motivere til kamp mot slaveriet. Var mennesket generelt og slavene spesielt egentlig bare dyr, og alt styrt av naturlover uten Gud, så han ingen grunn til å behandle noen «humant». Etter å ha lest teorier om evolusjon på 1840-tallet, uttrykte han at hvis mennesket kun er et dyr, er «våre anstrengelser for Afrikas sorte arbeidet til sinnssyke.»

Siden Sedgwick skilte så sterkt mellom moralske og fysiske sannheter, ble han rystet når noen lot det fysiske være alt, og skrev profetisk til Darwin i 1859: «Det finnes såvel en moralsk som en metafysisk side ved tilværelsen. En mann som benekter dette sitter fast i dårskapens hengemyr.» Fjernet vi dette skillet, kan vi bli så brutaliserte at menneskeheten kan havne i dypere grøfter «enn noen den har falt i så lenge vi har nedtegnelser».

I et Darwin-år er det store spørsmålet ikke om evolusjonslæren er god vitenskap, men hvor vi skal hente våre verdier fra. Og hvordan vi kan unngå å bruke naturen som norm.

Bjørn Are Davidsen

Snåsamannen og alternativ medisin.

2009-03-05T04:06:00.000-08:00

Svein-Magne Pedersen.

Debattinnlegg i Dagen Magazinet onsdag 4. mars 2009:

Det er litt underlig å konstatere at skepsisen til Svein-Magne Pedersen er større enn til Snåsamannen. Og dette gjelder faktisk også kristne! Svein-Magne Pedersen forkynner et klart budskap om frelse i Jesu navn, og han gir Ham æren for helbredelsene.

Snåsamannen ærer gaven, og kommer i sitt eget navn, og sier at han er født med evnene. Riktignok har han vært mye i kirka, også som kirketjener, men dette kan ikke frelse noe menneske, og gir heller ingen nådegaver.

Gud virker gjennom sin Hellige Ånd, og bare der. Dette kan vi se gjennom hele Bibelen, både i GT og NT. Og Den Hellige Ånd gis bare til mennesker som har omvendt seg, erkjent sin synd og mottatt frelsen.

Det finnes ingen nøytral kraft «der ute», enten tjener en Gud eller satan. Og å trekke fram skolemedisin som en del av dette bildet (jfr. utsagnet til Arne Tord Sveinall), blir helt feil, siden denne bygger på beviselig forskning, som igjen bygger på kunnskap.

Når det gjelder akupunktur, blir også dette «tillatt» av Arne Tord Sveinall, ved å ufarliggjøre det når det bare handler om å få hjelp av nåler, uten påvirkning av noe livssyn. Vel, opprinnelsen til akupunktur er jo tilstede, og også tankebygningene og læren. Akupunktur bygger på taoisme (tao-veien). Etter denne teorien kan mennesket deles opp i meridianer, altså lengdegrader, og langs disse finnes det punkter som har hvert sitt navn, etter kinesisk filosofi, bygget på blant annet stjernekonstellasjoner.
Og når en vet litt om disse navnene, blir hele læren om akupunktur noe mye mer enn nåler i huden: «livets tre», «fire intelligenser», «tranens krone», «gudommelig likegyldighet», «åtte onder».

Når det gjelder soneterapi, så bygger også denne på østens filosofi. Det syke mennesket ses på som en energienhet. Behandlingen skjer ved tilstrømming av energi i henhold til yin og yang-prinsippet. Også her brukes lengdegrad-tenkningen, energibaner som ender i fotsålen, og kan behandles derfra ved hjelp av trykk eller massasje.

Yoga er svært populært for tiden, også blant kristne. Men yoga handler om noe mye mer enn å puste og strekke. De ulike stillingene er ment å ære ulike guders skikkelse, og meditasjon og fokusering på pust, er den metoden som brukes for å komme i kontakt med åndeverdenen. Og da er det ikke Den Hellige Ånd en får på besøk, for Han kommer ved å opphøye Jesu navn.

I disse new age-tider, og med så mye åndelig lengsel som finnes blant folk, er det svært viktig at vi kristne både vet og sier i fra om hva som er hva. Nådegaven til å prøve ånder er viktigere enn noensinne, og likedan undervisning og forkynnelse om alt dette.
Anita E. G. Warlo,Nesbyen

Tankevekkere fra den gamle klokkerbønnen.

2009-02-28T13:15:00.000-08:00

KLOKKESPILL: Kirkeklokker i Nidarosdomen. FOTO: SCANPIX-ARKIV

Søndagsandakt av Egil Sjaastad i Vesignet helg 21.02.09.

Mine foreldre var misjonsvenner av den radikale typen. De var kirkekritiske og gikk ikke ofte til gudstjeneste. Men de hadde stor respekt for kirkens lære. Og de tok meg så ofte med til kirken at jeg bærer med meg sterke inntrykk fra den gamle liturgien. Jeg ser for meg klokkeren i kordøra når han ba inngangsbønnen: «Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du, Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus, min Frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, vil tale til meg. Herre! Lukk nå opp mitt hjerte, ved din Hellige Ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Det høre og bønnhøre du ved Jesus Kristus. Amen.»

Jeg visste ikke da at denne bønnen etter sitt innhold stammer fra Jesper Brochmand (1585-1652) Han var professor i København, senere biskop på Sjælland. Klokkeren visste det kanskje heller ikke. Men gjennom hundreårene har disse formuleringene vært med på å forme bønnelivet til troens folk. Formuleringene gikk oss under huden, løftet sinnet mot den treenige Gud og lærte oss å skjønne poenget med å samles i Guds hus. Her er en sterk forventning om å bli møtt av Gud selv. Dette møte skjer gjennom hans ord. Ånden virker ved dette Ordet. Da havner jeg på synderplassen. Men Gud skje lov, gjennom Ordet får jeg den trøsten som holder i liv og død. Gud, la dette skje i dag. «I dette ditt hellige hus.»

Mens jeg skrev dette, ble jeg riktig vemodig. Jeg har i en årrekke studert og arbeidet blant unge mennesker. Mange av dem har forberedt seg for en gjerning som prest, misjonær eller forkynner. Hva er det blitt til? Med meg og med de andre?
I 2. Kong 23 leser vi om kong Josias reform av gudstjenestelivet. Tilstanden i Guds kirke nå ligner på tilstanden før kong Josia. Den roper på en «Josiareform». Og reformen kan bare begynne der klokkerbønnen begynte. I lydhørhet for Guds Ord. I erfaringen av Ordets kraft i hjertene. I nidkjærheten for en bibelsk forsvarlig sjelesorg fra prekestolene. «I et hellig liv og levnet» – ikke minst hos den som forkynner Ordet.

Jeg lar meg friste til å henvende meg direkte til forkynnerspirer. Kjære unge venn: La Brochmands bønn sette deg på sporet og vise deg hva det dreier seg om! Som forkynner skal du bære fram beskjed fra Gud, vår skaper, Jesus, vår frelser, og Ånden, vår trøster i liv og død. Ikke noe mindre. Skal Gud kunne bruke deg – og bønnhøre «klokkerbønnen» – henviser han deg til Skriften. Guds ord må få være kilden for prekenens innhold og normen du skal prøve ditt budskap på. I bønn over en åpnet bibel vil Guds Ånd gi deg hellig iver og treffsikkerhet.

Hundre år etter Brochmand skrev en annen dansk kirkelærer, Erik Pontoppidan (1698-1764), et kjempeverk til vordende prester. (Pontoppidan er en av forgjengerne til biskop Nordhaug.) Her fører han visjonen fra Brochmand videre, visjonen av et kirkeliv med nidkjære forkynnere, slike som forener en trygg «ortodoksi» (sann bibelsk lære) med en sunn «ortotomi» (å dele ut ordet rett så det treffer og gir sunn sjelesorg til ulike tilhørergrupper).

Norsk misjon og kirkeliv trenger en «Josias-reform» Vi trenger forkynnere som både lærer vel og lever vel. Forkynnere som bæres av gudsfrykt mer enn menneskefrykt. Der slike trer fram i Guds hus, vil folk etter hvert komme dit med et forsett på linje med den gamle klokkerbønnens formulering: «Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du, Gud ... vil tale til meg.»
Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. (2Tim 4:1-2)

NYTT KIRKEÅR

2008-11-28T04:47:00.001-08:00

Lunner kirke.
Nedenstående innlegg beskriver noe som jeg synes er veldig bra med Den Norske Kirke.

Innlegg i avisen DagenMagazinet mandag 24. november 2008 av Dag Øivind Østereng.

Prekenhåndboka
1. søndag i advent 30. november.
Lesetekster: Rom. 13, 11 - 14.
Matt. 21, 1 - 9.

Prekentekst: Jesaja, 62, 10 - 12.

ETT ÅRSVERK FOR HERREN.

Vi skriver første søndag i advent kommende søndag. Det betyr et nytt kirkeår og det betyr et nytt arbeidsår i Guds rike. Som ved alle årsskifter legger vi det gamle bak oss og begynner forfra med nytt mot og ser framover med fornyet fokus på arbeidet som skal gjøres. Det vil si – ikke vårt arbeid – men Guds! Kirkeåret starter med en bønn om et nytt nådens år fra Herren, der Gud skal gjøre sine gjerninger mellom oss, med oss, blant oss, i oss, for oss, hos oss, gjennom oss.

Kirkeåret kaller oss til å følge med på hva Herren har gjort og hva Herren vil gjøre. En vandring gjennom kirkeåret fører oss først og fremst inn i det som Herren har gjort i Kristus Jesus. Men kirkeåret har også rom for Guds handlinger med Guds folk i den gamle pakt og rom for Guds handlinger med sin kirke, særlig markert gjennom helgendagene som Stefanusdagen, Maria budskapsdag, Aposteldagen, Olsok og helgemesse.

Til sammen vitner kirkeåret om hvordan vi alle – Guds folk til alle tider og på alle steder – har del i Guds gjerninger, og at vi i troen og kallet kan ta del i Guds gjerninger i verden. Guds gjerninger i historien involverer alltid Guds folk. Det er nemlig i, ved og gjennom dette folket at Herren utfører sitt verk.

Kommende søndag er det profeten Jesaja som skal slippe til på prekestolen, og vi møter tydelig kallet i det han sier.10 Dra ut! Dra ut gjennom portene! Rydd en vei for folket! Bygg! Bygg en hovedgate! Rens bort stein! Reis en fane for folkeslagene!Imperativene står i kø i dette verset. Dra ut! Rydd! Bygg! Rens! Reis!

– Bibelselskapet og Norsk Bibel er ikke enige i om oppfordringen til å dra gjennom byportene er en oppfordring til å gå ut av dem (Bibelselskapet) eller inn gjennom dem (Norsk Bibel). Jeg har i min egen oversettelse av dette stedet valgt å tenke som Bibelselskapet selv om vi i prekenhåndboken ellers holder oss til oversettelsen til Norsk Bibel. Egentlig kunne vi løst det med å si "Gå gjennom! Gå gjennom portene!" og dermed unngått hele problemstillingen om det er inn eller ut vi skal gå, for det er helst "gjennom" det som står i grunnteksten. Poenget er at det skal ryddes en vei til Jerusalem og inn i byen, og denne veien skal bygges som en hovedgate. En bred vei som folk i hopetal kan vandre på, og som skal lede folket fram. Derfor er dette et kall om å gå ut å rydde, bygge, rense og varde denne veien helt fram. En slags befaling på linje med Jesu misjonsbefaling som jo helt eksplisitt sier at vi skal "Gå ut!" Det er derfor logisk å si: "Dra ut!"

Argumentene for å skrive "Dra inn!" er også tilstede. Ikke minst på første søndag i advent hvor kongen rir inn i Jerusalem"... og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal oppfyllelses" (Luk 18,31). Målet er jo at folket skal gå inn! Veien til Guds by, til tempelet eller til kirken er ikke den brede vei i utgangspunktet. Men veien skal ryddes slik at den blir en hovedgate for folkene. I forbindelse med døperen Johannes hører vi også om veirydding, men døperens oppgave var å rydde veien for Herren. I denne teksten er den en vei for folket profeten taler om. Folkene skal finne fram på den hovedgaten som skal bygges.

Teksten gir oss et kall til å sørge for å gjøre veien til Guds hus så bred og farbar som mulig. Dette skal ikke være en bakgate eller sidespor, men selve hovedferdselsåren. Gud allmenne frelsesvilje er at alle skal gå på den. Vi skal rydde og rense bort snublesteiner. Det er så om å gjøre at det blir tydelig for folk hva som er livets hovedgate. Vi kan kjenne igjen Jesu befaling når han sier: "Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt" (Luk 14,23).11

Se, Herren lar det lyde til jordens ende: Se, din frelse kommer! Se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.Kirken og misjonen har gått sin gang ut i verden og oppfylt den visjonen vi finner mot slutten av Jesajaboken, visjonen om at frelsesbudskapet er et budskap som skal nå til jordens ende. Det er med andre ord et budskap som ikke utelukkende har sin adresse til Israels folk.

Vårt kirkeår er en oppfyllelse av denne profetien når vi – langt fra profetenes hjemland – får høre også dette kirkeåret: "Se, din frelse kommer til deg!" I kirkens historie har vi med god grunn lest denne teksten personalt, slik at man har lest: "Se, din frelser kommer til deg." Denne personale lesningen ser vi ikke minst av neste strofe der det står at "... hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham."

Hvem er denne personen som har sin lønn i sitt følge og som sender ut sin gjengjeldelse foran seg? – Det er han vi som kristne bekjenner "... skal komme igjen for å dømme levende og døde." Sammen med Kristus skal hans frelste skare gå i hans følge, det er hans lønn, og denne skaren skal vitne om Guds universelle frelsesvilje. Men gjengjeldelsen skal ramme dem som vender seg imot Kristus og holder fast på sitt opprør mot Gud.12

Og de skal kalles det hellige folk, Herrens gjenløste. Og du selv skal kalles den søkte, den by som ikke er forlatt.Det siste verset i denne teksten taler både om Guds folk (kirken) og om Guds by (Jerusalem). De som frelseren har frelst benevnes med ord som vanligvis brukes om Israelsfolket i Det gamle testamentet (jfr. 2Mos 19,6; 5Mos 7,6; 5Mos 26,19; Sal 74,2), men her har de allerede hos profeten i Det gamle testamentet fått sitt nytestamentlige innhold (jfr. 1Pet 1,15-16; 2,9).

Og Jerusalem skal være den søkte byen som ikke er forlatt, for det var her Herren frelste alle jordens slekter. På grunn av Kristi korsdød, soning og oppstandelse står Jerusalem som det sted der Gud har fullbrakt sin gjerning. Vårt kirkeår kaller oss til å ta imot han som kom og som kommer til oss med frelse, og rydde veien for folkene så de kan finne veien til Kristus. Det er et årsverk for Herren fram til neste kirkeår. Godt nytt kirkeår!

HVA ER NÅDE?

2008-11-12T11:54:00.000-08:00

VED KORSET: Nåde gir oss tilgang til et forent liv med Kristus slik at Hans liv blir vår kilde. Ved Guds nåde har vi Jesus kraft, styrke og salvelse i oss til å leve et liv i seier. Ikke bare et liv i renhet fri fra synd, men også et liv i kraft til å uttrykke Kristi liv og kjærlighet til mennesker rundt oss, skriver innsenderen i sitt synspunkt. Foto: Patrick Hermans

Synspunkt Artikkel i DagenMagazinet 12.11.08 av Tim Vierk.
Hva er nåde?

Hvordan kan det ha seg at selv om vi snakker mer om nåde enn noen gang, erfarer vi den så lite?

Mange vil nok si seg uenig med en gang og si at der er mer nåde nå enn noen gang. Andre vil si vi har gjenoppdaget nåden (samt sannhet, evangeliet og Guds karakter) i den senere tid og at den flyter som aldri før. Så har vi de som sier der er for mye nåde i dag. De tar alle feil. Problemet begynner med våre mange og forskjellige definisjoner av nåde. Dette fører til at den nåde Gud vil at vi skal stå og tjene i ikke blir forløst.

Det er blitt sagt at faren er ikke at vi slutter å bruke ord fra Bibelen, men at vi slutter å bruke ord slik Bibelen bruker dem. Gjør vi det mister vi Bibelens budskap. Nåde betyr ufortjent favør. Det er definert som å få noe vi ikke fortjener. (Dvs vi får bl.a. frelse, nytt liv, DHÅ på tross av at vi ikke fortjener det.) Uheldigvis er det blitt vanlig å tillegge ordet flere betydninger. Ordet nåde er blitt brukt til å bety nåde, miskunn, barmhjertighet og tillatelse.

Da dette er tilfelle betyr det at vi har mer «nåde» enn noen gang. På samme tid har vi for mye «nåde» fordi mye av det vi kaller nåde ikke er nåde. Noe av det som er blitt kalt nåde, er faktisk motsatt av sann nåde. Dersom vi ikke helt vet hva nåde er, hvordan kan vi forløse og oppmuntre mer nåde?

Der er flere ting vi må være på vakt mot i dag. Det første er budskapet om at nåde dekker over synd. Tilgivelse er en miskunnhetshandling (man får ikke det man fortjener.) Mye moderne forkynnelse sier at på grunn av nåden trenger vi ikke å bekymre oss for synd. Selv om denne type forkynnelse ikke direkte oppmuntrer til synd, gjør den heller ingenting for å bekjempe synd! Vi blir fortalt at synd ikke er så viktig fordi vi er under nåden.

Dette fører til at mennesker erfarer loven om synd og død i sine legemer. Jeg anser det ikke som Guds ufortjent favør å leve under syndens slaveri (Rom. 6:14,7:14,25,8:2). Døden skal ikke herske i våre liv ved synd (Rom. 5:17-21). Vi skal ikke vandre i kjødets lyster og gjøre kjødets og tankenes vilje (Ef. 2:3) og tro at dette er Guds nåde. Nåden er mye større og mektigere enn dette.

For oss kristne er en del av Guds frelsende nåde det nye livet (Joh. 3:16). I dette nye livet er vi nye skapninger hvor vårt gamle syndelegeme har blitt korsfestet og begravd og noe nytt og fullstendig annerledes er blitt til (Rom. 6, 2.Kor. 5). Jesus døde ikke for at synd kunne ignoreres, men for å ta bort vår synd. Hans død tok straffen (miskunn). Enda mer, Han døde og oppstod for å gi oss et nytt liv som har seier over synd (nåde).

Nåde gir oss tilgang til et forent liv med Kristus slik at Hans liv blir vår kilde. Ved Guds nåde har vi Jesus kraft, styrke og salvelse i oss til å leve et liv i seier. Ikke bare et liv i renhet fri fra synd, men også et liv i kraft til å uttrykke Kristi liv og kjærlighet til mennesker rundt oss. Nåde aktiverer Åndens lov og løfter oss alltid til nye nivå. For en kontrast dette er til den type nådeforkynnelse vi så ofte hører i dag.

Det andre vi må være på vakt mot er den falske læren om at all nåde er betingelsesløs. Frelsen er en form av nåde. Frelsen er fri. Frelsen er også betinget. Bibelen er svært tydelig på at vi mottar frelse gjennom omvendelse og tro. Dersom det var sant at nåden blir gitt fritt og betingelsesløst til alle mennesker, ville Bibelen kunne si at alle er frelst og på vei til himmelen. Dette er vranglære.

Sannheten er at selv om både nåde og frelse er frie gaver fra Gud, må de mottas i tro (Ef. 2:8). Den rette tro er den tro som er virksom i kjærlighet (Gal. 5:6). Kristi kall til tro var et kall til fullstendig overgivelse. Det greske ordet for tro kan bli oversatt stole på, samtykke og adlyde. Slik tro vil gi oss tilgang til nåden. Da vil nåden manifestere seg i våre liv. Sann nåde fører til et fullstendig forandret liv. Nåde tar oss ut av mørket og gjør oss til lys og salt. Nåden hjelper oss til å være den Gud gjenfødte oss til å være, og til å gjøre det Han forberedte oss til å gjøre (Ef. 2:10).

Ansvarlig redaktør: Odd Sverre Hove
Nettredaktør: Vebjørn Selbekk
Copyright © 2008 Dagen Magazinet
Atena Nettavis fra React Solutions

Som steiner i havet.

2008-11-06T05:28:00.000-08:00

Tanker av Linda Helen Haukland i DagenMagazinet fredag 31.oktober 2008.

I dag har jeg gått tur ned til havet sammen med minstejenta. Det blåste friskt, vi kunne høre hvordan brenningene brøt mot svabergene, og krusningene fikk havet til å glitre og leve i gråblått. Det er herlig å være nede ved havet når det blåser. Skummet på bølgene lyser opp småsteinene i fjæra og tegner konturene av havet på kunstferdig vis. Der stod vi to og så på noe uendelig stort som bølget mot oss.

Det var helt uimotståelig, steinene som glinset av havvann, så jeg løftet opp noen og kastet dem uti. De forsvant nedi dypet, og jeg fikk en følelse av at uansett hvor mange steiner jeg kastet, så var det plass til flere. Gråstein på gråstein, runde, firkantete, rue og glatte. De fikk alle plass i havet uten problem.

Iblant kan ting som skjer oss oppleves som urettferdige og tunge å håndtere. Det vises kanskje ikke utenpå; klærne passer like godt og håret er på plass. Men inni er det vanskelig å bære på det som har skjedd. Livet er ikke alltid rettferdig, sier jeg iblant til barna. Det er ikke slik at alle får like mye av alt hele tiden. Noen er heldige en dag mens andre er uheldige den samme dagen, det er ikke noen som er garantert bare gode dager.

Men midt i alt kan vi kaste det som er tungt å bære i det havet som Jesus kaller nåde. Nåden er som havet nedenfor huset mitt. Den er uendelig generøs og tar imot enhver tyngsel uten anstrengelser. Den er kraftfull, sterk og vakker, ruvende og iøyenfallende. Nåden er et sted man kan gå på dager hvor livet er urettferdig. Det tar imot enhver synd, enhver anklage mot andre, enhver skuffelse og skyller det bort som om det aldri hadde vært der.

Det er ikke rart at kjærligheten til Jesus vokser med årene. Det nådehavet Han har, tømmes aldri. Det er der alltid, også når alle andre svikter.

KRITERIER FOR SANNHET.

2008-11-01T10:59:00.000-07:00

Artikkel av Jan Bygstad i avisen DagenMagazinet, fredag 31.oktober 2008.

Jens Thoresen (JT) svarer i DagenMagazinet (DM) 7. okt. på min kronikk om «Det karismatiske problem». Han kaller seg lutheraner, noe det imidlertid er vanskelig å få øye på når en ser hans måte å argumentere på. I min kronikk i DM peker jeg på den teologiske systemsvikt som ligger til grunn for svært mye av karismatikken, nemlig at en gjør en subjektiv/følelsesmessig opplevelse både til tolkningsprinsipp for sentrale deler av bibelmaterialet og til grunnlag for kristent liv og tjeneste. I stedet for å imøtegå de betenkeligheter som reises ut fra Guds ord på saklig grunnlag, prøver han å vise at bevegelser som har et teologisk fundament ‡ la second blessing må ha noe viktig fra Gud, noe som luthersk tro og kirkeliv ikke har sett og følgelig mangler. Kronargumentet for dette er at disse bevegelsene opplever vekst og har mange hengitte kristne.

Resultater som argument
Argumentasjonen er karakteristisk for mange karismatikere: Det har fulgt så og så store vekkelser med en eller annen predikant, – følgelig må det være fra Gud. Her må det for det første sies at tall og statistikk er verdiløse som teologiske argumenter. Dersom så virkelig var tilfelle, burde jo alle i stedet melde seg inn i den romersk-katolske kirke, en kirke som i antall langt overgår samtlige protestantiske kirkesamfunn.

Og vil en ha tegn og under og store samlinger hvor slikt forekommer, kan en jo reise til Lourdes i Frankrike, hvor Bernadettes kilde dokumentert skal ha gitt legedom til tusener, og hvor millioner samles hvert år. Men dette gjør vi ikke, fordi vi på Guds ords grunn avviser at åpenbaringer av jomfru Maria er fra Gud. Vi lar m.a.o. et teologisk kriterium hindre oss fra å blendes av store skarer. Skriften alene skal være dommer i alle åndelige spørsmål.

For det andre vitner det å argumentere med antall og oppslutning om at en tenker «herlighetsteologisk». Begrepet «herlighetsteologi» står i motsetning til «korsteologi», og ble formulert av Martin Luther i Heidelbergdisputasen i 1518. Her sier Luther følgende: «Ikke den kalles med rette en teolog, som vil kjenne Guds usynlige vesen ut fra hans gjerninger i det skapte, men den er en rett teolog som kjenner det som er synlig av Gud likesom sett bakfra i lidelse og kors.»

Å se Gud «bakfra»
Carl Fr. Wisløff skriver i en artikkel om dette: «To bibelsteder ligger til grunn for disse merkelige vendingene. Det ene er 2Mos 33:18ff. Moses ber Herren om at han skal være med når Moses nå skal føre Israel opp til Kanaans land. Dette lover Herren. Men så går Moses videre og siger: La meg da få se din herlighet! Til dette sier Herren «Nei». Moses får lov til å stå i en kløft i klippen, og mens Herrens herlighet går forbi, dekker Herren ham med sin hånd, hvorpå han tar hånden bort så Moses får se ham ÜbakfraÝ.

Å se Gud «bakfra» vil si å se ham skjult på en måte som er helt forskjellig fra Herrens himmelske herlighet. «Korsteologen» – den sanne teolog – ser Gud i korset; det vil si i Golgatas gru og nød, lidelse og gudsforlatthet. Hvem skulle tenke at Gud åpenbarer sig i dette? Men nettopp det gjør han, og det har hans apostel så slående vist i 1Kor 1:18ff. Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt.

Gud har skjult sin visdom under tilsynelatende dårskap, slik at en hvilken som helst viktigper kan gjøre sig morsom på bekostning at Guds ord. Sin allmakt har han skjult under tilsynelatende svakhet – hvor er den allmektige Guds kjærlighet i denne verden av undertrykkelse, urett og nød? Og slik har han også skjult sin kjærlighet under tilsynelatende hårdhet; se hvordan Guds Sønn roper på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt mig –.»

Deretter siterer han Luther: «For at det skulle være plass for troen, er det nødvendig at det som skal tros, må være skjult». Men ingen ting kan bli gjemt mer effektivt enn om man skjuler det under noe som er helt motsatt av det som man ser, sanser og erfarer. Når Gud gjør levende, så gjør han det ved å døde, når han rettferdiggjør, gjør han det ved å sette oss på anklagebenken, når han fører oss til himmelen, gjør han det ved å føre oss til helvete.»

Det naturlige menneskes religiøsitet
Så langt Wisløff. Det farlige i denne sammenheng er at det er det naturlige menneskes religiøsitet som vil se Gud i fremgang og i det som er stort og herlig. Dette ytrer seg nettopp i trangen til å se i stedet for å tro på det som ikke kan sees. Men i fallets verden har Gud valgt å åpenbare seg gjennom det som er lite, svakt og ubetydelig, og som ikke imponerer noen. For: «Det som er stort i menneskers øyne, er vederstyggelig for Gud» (Luk 16:13). Derfor er et rett forkynt evangelium alltid anstøtelig (1Kor 1:23), – det oppleves aldri som «relevant» av det falne menneske. Å prøve å lage en kristendom som er «relevant» slik det ser ut til at JT ønsker, dvs. som imøtekommer det moderne menneskes følte behov, medfører en tilpasning av troen som kompromitterer den.

Dernest argumenterer JT med at en i de ulike karismatiske sammenhenger finner «mer brann», iver og hengivelse enn i lutherske sammenhenger. Hvordan vet han nå det? Problemet er dessuten at argumenter som handler om hva som foregår i den enkeltes hjerter, bygger på sviktende premisser: En forutsetter at bare man er tilstrekkelig brennende i trosengasjementet, garanterer det for sannhetsinnholdet. Hva skal en da si om fanatiske muslimer eller hengitte buddhister, som villig gir livet for det de tror på? Subjektiv oppriktighet eller engasjement har null verdi som sannhetskriterium. For Skriften alene skal være dommer i alle åndelige spørsmål.

Å få mer av Gud
Det siste argumentet JT har å slå i bordet med, og som gjentas flere ganger i artikkelen, er at «at den som strekkjer seg etter meir frå Gud, får meir av Gud». Følgelig borger dette for et stadig større mål av åndelige gaver. Dette er i beste fall en halv sannhet, i verste fall direkte feilaktig. Påstanden er – slik den står – dypt lovisk, og rammes av Paulus` undervisning i Galaterbrevet.

Her er det på ny grunn til å minne om hva som står skrevet: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? ... Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?» (Gal 3:1-5).

Ånden kommer ikke gjennom å streve med seg selv, men ved å lytte til et klart og rett forkynt evangelium. Den typen streben som JT taler om, er intet annet enn de lovgjerninger som apostelen her avviser. Slik avslører JT en lovisk tenkemåte som er vanlig i mange karismatiske sammenhenger.

Til slutt: Å «få meir av Gud» kan et kristent menneske ikke (så sant han virkelig eier troens liv), for i Jesus har han allerede alt (Ef 1:3; 2Pet 1:3). Setningen «Gud har mer å gi» er en grunnleggende fornektelse av denne evangeliske hovedsannhet.
-----------------------------------------------------------------------------

GUD ER KJÆRLIGHET.

2008-10-23T05:22:00.000-07:00

Vi har vært noen dager på hytta igjen, og da fant jeg denne andakten i ei gammel andaktsbok, "Til lys og kraft på livsveien", Samlet og utgitt av Aurore Tisell, Til norsk ved Aslaug Elvenæs. Utgitt på Lutherstiftelsen - årstall ikke angitt.

Det er forskjellige forfattere som er gjengitt. Denne er av Nils Beskow.
Den gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, og derfor vil jeg dele den:

20. Oktober.

Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.1. Joh. 4,8.

Vet du hvilket spørsmål det er som går gjennom himmelen og jorden, livet og døden? Vet du hvilke ord det er som begynner ved den lave vugge og ikke engang slutter ved den dype grav, men fortsetter å lyde ennå langt bort i undelige evigheter? Det er bare tre bitte små ord, og allikevel rommer de livets og gravens hemmlighet: "Elsker du meg?"

Elsker du meg? Det er det spørsmål som går gjennom himmelen og jorden, livet og døden. Det er det spørsmål man leser i menneskenes blikk, spørsmålet som aldri stilner på deres lepper, aldri dør i deres hjerter. Det er spørsmålet som atter og atter søker et svar. Og svaret lyder gjennom himmelen og jorden, livet og døden: "Jeg elsker deg!" Det er Guds svar på menneskehetens store livsspørsmål. Det er den evige salighet å elske Gud og vite seg elsket av ham. "Du, o Gud, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er ulrolig, til det finner hvile i deg." (Augustin - bloggers tilføyelse).

Menneskene er dog ikke skapt bare for Gud, men også for hverandre. Og spørsmålet: "Elsker du meg?" er derfor også et menneskenes spørsmål til hverandre. De tørster etter hverandres kjærlighet. - Og svaret som de lengter etter å få høre, er dette: "Jeg elsker deg!" Dette svar gjør dem lykkelige; det spreder glans og skjønnhet over livet.

Derfor skulle vi alle elske hverandre som Gud elsker oss" Som han kun har et eneste svar på menneskeslektens store livsspørsmål, dette evige, uforandrelige: "Jeg elsker deg," Så skulle også vi på hverandres spørsmål kun ha samme skjønne svar: "Jeg elsker deg." -

Ja, elsk hverandre! La så eders kjærlighet vise seg i den åpne favn, det vennlige blikk, det milde ord og den hjelpende hånd!

Elsk din neste, du kristenjel!
Tred ham ikke med jernskodd hæl,
Ligger han enn i støvet -.
Alt som lever er underlagt
Kjærlighetens gjenskapermakt,
Bliver den bare prøvet -.
(Bjørnstjerne Bjørnson.)

*******

Jeg leste en bok om barneoppdragelse, da barna våre var små. Den het: "Er du glad i meg?" Oppfølgeren for ungdomstiden het: "Er du ennå glad i meg?".
Det hele kretset rundt dette spørsmålet, og essensen var å få formidlet dette til barn og unge - det er ikke sikkert at barnet alltid oppfatter det vi forsøker å formidle. Barn er også ulike, oppfatter ting på forskjellig måte.

I de siste årene er det kommet en bok om "De forskjellige kjærlighetsspråkene" - til hjelp i samliv og forståelse mellom mennesker.
Ja, det er sannelig det viktigste område i livet, og der hvor vi alle kommer til kort. Paulus sa: "Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre."

Og hvordan ser det ut omkring oss i verden i dag. Det står i Bibelen at i de siste tider "skal kjærligheten bli kald hos de fleste". Det gjelder å komme seg opp og fram, finne ut hva som er best og rett for meg.

Sannelig trenger vi å søke inn til Ham som har vist den største kjærligheten av alle: Jesus. Han sa: "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner." Og det var jo nettopp det Han gjorde.
Da kan vi få del i Hans kjærlighet. For det er sant slik det også står i Bibelen: "Vi elsker, fordi Han elsket oss først."

Kunne være oppbyggelig og interessant og lete fram alle ordene i Bibelen som handler om kjærlighet!

"Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten."

Hvordan skal kristne samhandle med menneskelige regjeringer NÅ?

2008-10-13T07:54:00.000-07:00

Selv om Jesus Kristus ikke aktivt tok del i styringen av denne bedratte verden, satte Han oss et eksempel på lydighet til de sivile lover, i det Han viste respekt for de offentlig ansatte. Da fariseerne kom for å spørre Jesus om betaling av skatt, svarte Han: "Gi derfor keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er." (Matt. 22:21).
Gud inspirerte Paulus til å skrive: "Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud. Så at den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom." (Rom. 13, 1-2). Og Paulus forklarer videre: "Derfor betaler dere jo også skatt; for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. Gi alle det dere er dem skyldige, den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer! (V. 6-7).

Paulus sier vi skal be for de som har stillinger med autoritet. "Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høy verdighet, for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet." (1. Timoteus, 2: 1-2)

Sanne kristne - som utgjør kirken (gresk ekklesia, bokstavelig "de utvalgte") - er som fremmede ambassadører. "For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser." (Fil. 3: 20).

For mange år siden fikk jeg anledning til å fungere som viseambassadør ved et lite college nær London i England. På grunn av dette og andre ansvarsområder deltok jeg i en del høyt anerkjente samlinger i London og i hjemmet til USA's ambassadør ved Hennes Majestets regjering. Ved to av disse anledningene traff jeg amerikas ambassadør.

Den amerikanske ambassadøren til Storbritannia - eller til et hvilket som helst annet land for den saks skyld - forventes å adlyde lovene til det landet han eller hun oppholder seg, å respektere myndighetene og å gi ære til den som ære tilkommer. Ved de to anledningene som jeg besøkte Winfield House - ambassadørens residens - ble det utbragt en skål for dronningen. Alle reiste seg og løftet glassene til ære for den elskverdige damen som fremdeles er det britiske folks monark. Ved hver anledning deltok USA's ambassadør - Elliot Richardson den ene gangen og Walter Annenberg den andre - i skålen. Å vise denne form for respekt til de som har autoritet reflekterer klart holdningen som Gud ønsker at vi alle skal ha. Å helt lyde alle de gyldige lovene i landet og å betale vår skatt er påkrevet. Naturligvis, hvis et totalitært styre noensinne prøver å få oss til direkte ulydighet mot de høyere lovene til den Allmektige Gud, da skal vi følge det inspirerte eksemplet til apostlene som sa: "Vi skal lyde Gud mer enn mennesker." (Ap.gj. 5; 29) Selv da, hvis vi beslutter å bli værende i det landet, må vi forvente å lide hvilken som helst bot eller straff som disse autoriteter måtte ilegge oss - idet vi ser i tro til Gud for å sørge for oss (Kf. Daniel 3).

Men, som Paulus skrev, vi er "ambassadører for Kristus". (2. Kor. 5: 20) Vi skulle oppføre oss med kjærlighet og respekt for alle mennesker - inkludert dem i offentlige kontorer. Men vi må alltid huske at vårt endelige borgerskap er ikke i eller fra styrene i denne sataninspirerte verden! Selv om vi skal tjene andre og gjøre godt på individuell basis, kan vi ikke og må vi ikke bli involvert i militære eller politiske anstrengelser for å reorganisere eller rydde opp i Satans bedratte verden. For systemet selv er ikke Guds system! Han bare tillater bedratte mennesker å gå deres egen vei og eksperimentere med forskjellige typer styresett gjennom disse 6000 år av menneskelig erfaring.

Paulus skrev: "Trekk ikke i ulikt spann sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Belial være enige? Hva forener en troende og en vantro?" (2. Kor. 6: 14-15)

Idet Han viser til det religiøst-politiske systemet som vil dominere mesteparten av den utviklede verden når Jesus Kristus kommer igjen, befaler Gud sitt folk: "Fra himmelen hørte jeg nå en annen røst: Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager!) (Åp. 18: 4)

Hva ville Jesus gjøre i dette valgåret i USA? Han ville være så opptatt av å proklamere de gode nyhetene om Gus snarlig kommende rike, at Han ikke ville ha noe tid - eller noen interesse - i politikk, avstemning eller deltakelse i noen gruppe som strever for å rydde opp i Satans verden. For Han ville visst - til tross for ofte god vilje - at menneskers forsøk på å berge denne verden er dømt til å mislykkes, fordi de er under Satans innflytelse og er en del av hans system, som Gud selv kaller "Babylon". (Åp. 14: 8).

Oppdraget og kallet til alle sanne kristne er å hjelpe til å forberede veien - som fremrykkende emmisærer - for Guds kongedømme, det bokstavelige herredømme som den levende Jesus Kristus snart vil opprette. Det vil erstatte alle de mislykkede menneskelige regjeringene på denne jorden. "Den syvende engelen blåste i sin basun. Da hørtes det i himmelen røster som ropte høyt:
Herredømmet over verden er tilfalt
vår Herre og Hans Salvede,
og Han skal være Konge
i all evighet!" (Åp. 11:15)

Etter hvert som de spesifikke ende-tids begivenheter, profetert i Guds inspirerte ord, begynner å vise seg overalt rundt oss, trenger vi å forstå på dypet at Kristi snarlig kommende regjering er virkelig"!

Idet den amerikanske dollar daler i verdi, amerikansk og britisk prestisje rundt om i verden fortsetter å synke, og den Allmektige Gud fortsetter å
knekke "vår makts stolthet" (Leviticus 26: 19), burde vi erkjenne at Kristus virkelig kommer snart! Og vi burde virkelig forstå at alt rundt oss kommer snart til å endres. Når vårt virkelige fokus er på dette viktigste faktum, vil vi endelig gå helt inn for å forberede oss på å bli overvinnere (Åp. 2: 26), og for å gjøre vår part for å forberede å faktisk hjelpe den gjenkommende Jesus Kristus med å styre denne verden - på Guds måte.

Hvem HERSKER over den nåværende verden?

2008-10-02T04:52:00.000-07:00

Fortsettelse - del II - av artikkel i Tomorrow's World, September - October 2008. Av Roderick C. Meredith. (www.tomorrowsworld.org)

Bildet viser Pentagon Washington.

Selv om mange har blitt ledet til å tro at dette nå er Guds verden, forteller Bibelen oss noe helt annet. Apostelen Johannes ble inspirert til å skrive: "Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham." (1. Joh. 2:15)

Under Jesu Kristi fristelse ble Han tatt med til et fjell og vist herligheten til alle rikene i denne verden: "Og djevelen sa til Ham: "Deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet; for meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil". (Lukas 4:6)

Motsa Jesus Satan og fortalte ham at han ikke hadde herredømme over denne verdens riker? Nei, det gjorde Han ikke. Nær opp til enden av sin tjeneste snakket Jesus heller slik til Satan: "Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut." (Joh. 12:3) Som Han også sa: "Jeg skal heretter ikke tale meget til dere, for verdens fyrste kommer, og han har intet i meg. (Joh. 14:30).
Senere skrev Paulus: "Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt, for denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem." (2. Kor, 4: 3-4) Satan, djevelen er den usynlige hersker - denne verdens "gud" som har dekket omtrent 6000 år av menneskenes historie fra skapelsen av Adam. Men denne verden vil ta slutt ved Jesu Kristi annet komme som kongenes Konge! Gud inspirerte Paulus til å åpenbare for oss at Satan er "høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn" (Ef. 2:2). Så den usynlige åndelige hersker - høvdingen - over denne verdens riker er faktisk Satan, djevelen!

Imidlertid, den sanne Gud Skaper blander seg inn når det er nødvendig for å fullføre sin hensikt. I Galaterbrevet 1:4 lærte Paulus at Kristus "gav seg selv for våre synder, for å fri oss ut fra den nåværende onde verden." Men selvtilfredse mennesker som tror de forstår alt, er faktisk uvitende om at de er under den mektige innflytelsen til den usynlige Satan. De tror at deres ideer om samfunnet og om styring - ofte diamentralt motsatte til Guds tanker - er fornuftige. Men Gud sier: "Det er en vei som synes rett for en mann, men enden på det er dødens veier." (Ordspr. 14:12).

Satan forfører denne verden på tusen forskjellige måter! I Åpenbaringsboken forutså Johannes en åndelig krig like framfor oss, når "Den store dragen ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham." (Åp. 12;9).

Senere åpenbarer Gud for oss at ved begynnelsen på Kristi herredømme på jorden, blir Saten kastet ned i en bunnløs avgrunn "for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene - ikke før de tusen år var til ende." (Åp. 20:3). Bibelen gjør det klinkende klart at denne nåværende verden er Satans. Heller enn å søke i sannhet Guds vilje, er sivilisasjonen i dag basert på forfengelighet, konkurranse, bedrag og svindel.

Jesus sa til Pontius Pilatus: "Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden." (Joh. 18, 36). Helt klart hadde Jesus ingen intensjon om å prøve å komme inn i denne verdens politikk og kriger. Han representerte en annen verden, et annet herredømme - Guds rike. Derfor ville Jesus avgjort ikke prøve å reorganisere verden og komme midt oppi et løgnaktig, intrigefullt politisk system under innflytelse av Saten, djevelen!

Opplæring til å bli konger.

Sannsynligvis innen denne nålevende generasjon vil den bibelske Jesus Kristus komme tilbake for å sitte på en virkelig trone i Jerusalem by. Hans herredømme vil bli etablert ut over hele jorden - en bokstavelig regjering innsatt av Gud den allmektige, og styrt av kongenes Konge og herrenes Herre. (Åp. 19: 15-16) Og hva skal Jesu etterfølgere - Guds sanne helgener - gjøre? !Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis nå verden skal dømmes av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler, hvor mye mer da i saker som angår dette liv"" (1. Kor. 6: 2-3). I de neste versene går Paulus over til å legge ut om hvordan de kristne i Korint ble forventet å lære å praktisere Guds styre i kirken, ved å "dømme" rett om problemer dem imellom. Fra 1. Mosebok til Johannes' Åpenbaring har en stilling i Guds herrevelde alltid blitt fylt ved utnevnelse - ikke ved plitisk valg eller på annen måte å gi villedende løfter til folk for å kjøpe deres stemmer. Det var i denne konteksten av Paulus spurte: "(Hvorfor) utvelger dere disse som ikke er aktet for noe i menigheten til dommere?" (v.4)

Kristne trener nå til å være konger og prester i Guds kongerike som kommer snart.
Jesus erklærte: "Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene - Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far." (Åp. 2, 26 - 27)
Så vi trenger å overvinne våre menneskelige måter og naturlige egoisme - og lære å praktisere Guds herredømme nå. Legg merke til denne "bønn av de hellige" i Åp. 5: 9-10: "Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden." Helt klart skal Guds sanne helgener snart ha lederskap - ikke oppe i himmelen, men på denne jorda!

Studer nøye lignelsen om pundene i Lukas 19: 11-27 i King James versjon. Her blir Jesus beskrevet som å gå til himmelen for å motta sitt kongedømme og å komme tilbake. Når Kristus kommer tilbake, belønner Han sine tjenere i forhold til hvor bra hver og en har gjort det med å bruke Gud-gitt tid, talenter og visdom til å tjene Gud. Hvilken belønning ga Kristus til sine trofaste tjenere? "Og Han sa til ham: "Vel gjort du gode og tro tjener: fordi du har vært trofast over lite, har du autoritet over ti byer." (v. 17). Og til tjeneren som bare hadde tjent fem pund? "Vær du også herre over fem byer." (v. 19)

Ser du noe tegn til politisk tenkning eller stemmegiving her? Ikke i det hele tatt. Det er heller enda ett eksempel fra Skriften på å gjøre det klart for kristne at den beste styreform - Guds regjering - ikke på noen måte er basert på menneskelig politisk tenkning, kompromiss, skalting og valting, og å komme med halvveis løsninger på våre problemer

Jesus sa: "Mitt rike er ikke av denne verden" (Joh. 18: 36) Han ville visselig ikke nedlate seg til å ble en del av denne verdens feilaktige tilnærming til det å styre. Faktisk - for å gi oss et eksempel - gav Jesus Kristus i sin menneskelige tjeneste aldri noe bifall til de menneskelige lederne i sin sin, involverte seg aldri i noen plitisk situasjon og lærte aldri sine etterfølgere å prøve å forandre den politiske situasjonen eller å ordne opp i de menneskelige regimer i Hans tid!

Heller vil Kristus handle besluttsomt med denne verdens konger når Han kommer tilbake: "Og i disse kongers dager (de som regjerer umiddelbart før Kristi tilbakekomst) vil himmelens Gud opprette et rike som i evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle disse andre riker, men selv skal det stå fast evingelig." (Dan. 2: 44)

Senere i Daniels bok beskriver Gud klart hvordan de samme helgener vil bli gitt autoritet, under Kristus, over alle riker på denne jord ved Messias' gjenkomst. "Og riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høyestes hellige; dets rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde det." (7: 27)

Følg med! Neste og siste del av denne artikkelen fra "Tomorrow's World" heter:

Hvordan skal kristne samhandle med de menneskelige regjeringene NÅ?

Hvordan ville Jesus stemt ved presidentvalget? How would Jesus vote for president?

2008-09-23T14:12:00.000-07:00

Artikkel i "TOMORROW'S WORLD" September - Oktober 2008. Av Roderick C. Meredith. www.tomorrowsworld.org
(Oversatt av blogginnehaver Bestemor Aud)

Hvem kan lede oss ut av hengemyra av vår synkende moral, vår usikre økonomi, og de økende spenningene i vårt samfunn? I det USA forbereder seg til å velge en president, hvordan ville vår Frelser svare?

Over hele USA er kampanjen for presidentvalget i full gang. I måneder før demokratene holdt deres nominasjonsmøte i august og republikanerne holdt sin de første dagene av september, har media begynt å bombardere sansene våre med valg appeller: "Forandring vi kan tro på; Stem på Barack Obama!" eller: "Klar fra dag en: Stem på John McCain!"

Påstander og mot-påstander blir utvekslet. Talsmenn for den ene side sier deres motstander kun er en videreføring av en annen manns feilslåtte politikk. Tilhengere fra den andre siden sier den andre kandidaten er for venstreorientert og for uerfaren til å inneha stillingen som øverstkommanderende. Ondskapsfull "skittkastende" beskyldinger stempler en som en mulig ""Mansjurisk kandidat" som hjalp fienden under krigen, og den andre som en kameleon som ikke er ærlig om sine religiøse og nasjonale lojaliteter.

Hva skulle en sann kristen gjøre? Hvordan skal vi svare? Og mest viktig, hvordan ville Jesus Kristus svare i denne politisk ladede atmosfære?

Amerikanske tropper har vært i Irak i mer enn fem år. Burde de forlate landet? Og i tilfelle, hvordan? Den amerikanske økonomien blir mørbanket av gjeld og massiv internasjonal tap av tillit til dollarens sunnhet - og av Amerikas evne til å gjøre de rette valgene for å møte en kommende økonomisk nedgang. Hvem kan lede USA ut av hengemyra av dets moralske forfall, dets usikre økonomi, dets synkende livskvalitet og de økende sosiale, etniske og rasemessige spenningene som berører hele deres samfunnsstruktur? Hvem?

Vi trenger alle å være klar over at en sann kristen er en som Kristus lever i gjennom den Hellige Ånds kraft. Apostelen Paulus skrev: "Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg; Og det livet jeg nå lever i kjødet, lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg." (Galaterne 2: 20)

En sann kristen må lære å leve som Jesus Kristus faktisk levde - ikke slik mange feilaktig forestiller seg at Han kunne ha levd. Jesus selv fortalte oss: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." (Lukas 4: 4) Det sanne svaret på hvordan vi bør leve og fungere i en demokratisk nasjon finnes i Bibelen - Ordet inspirert av Gud. For vi ha ha "Kristi sinnelag" (Filipperne 2:5). Og Bibelen er åpenbaringen av Guds sinnelag - som forteller oss hvordan Faderen og Jesus Kristus virkelig tenker om de grunnleggende ting i livet.

Gjennom hele denne siste sommeren har amerikanerne blitt oversvømmet av budskap som overtaler velgere til å støtte den ene eller den andre kandidaten. Når vi ser på mennene som vil bli president, spør vi oss selv: "Tror han virkelig at han er egnet til å lede verdens eneste supermakt? Tror han at noen menneskelig skapning er egnet for oppgaven?

Hvor er Gud i alt dette?

Fra begynnelsen har menneskene prøvd å styre seg selv uten Guds direkte lederskap. De fleste bekjennende kristne skjønner ikke hva Jesus Kristus har å gjøre med det å regjere. For de har blitt fortalt mye mer om det "lille barn Jesus, født i en krybbe" enn de har om den bibelske Jesus Kristus som nå sitter ved Guds høyre hånd i himmelen (Apostlenes gjerninger 7: 55-56). Den virkelige Kristus vil snart komme igjen i majestetisk herlighet som den bokstavelige Kongenes Konge over hele jorden! For de fleste mennesker er Jesus ukjent.

Husk, svært få bekjennende kristne skjønner at Jesu evangelium var om verdens regjering. Ett av de dyktigste sataniske bedrag som noen gang er blitt spredd ut, er at Jesu Kristi budskap var hovedsakelig om Ham selv. Startpunktet for sann kristendom er å akseptere Jesu Kristi utgytte blod, etter en sann omvendelse (sjelden nevnt noe sted!)fra synd. Imidlertid er Jesu hovedbudskap - det evangeliet Han talte - sentrert på verdensregjering og hvert menneskes villighet til ekte overgivelse til Gud og til slutt å bli del av Hans gudommelige familie. Denne gudommelige regjering skal snart herske over hele denne jorda!

Fortsetter i neste innlegg.

FORDØMME OG FORDUMME.

2008-09-17T09:17:00.000-07:00

Artikkel i avisen DagenMagazinet fredag 12.09.08 av journalist Tore Hjalmar Sævik:

VERDIDEBATTEN er i gang i Bergens Tidende. Avisen startet i sommer en intervjuserie med mennesker som har synspunkter på verdigrunnlag og verdiendringer i landet vårt. Gudstro eller mangel på sådan, seksualitet og familie er stikkord for serien.
Skal det ha noen mening å snakke om verdier, må vi begrunne dem og tørre å stå for dem. Men det er ikke så lett. «Den første utfordringa vi møter på når vi skal diskutere verdiar, er at folk vegrar seg for å blottstille seg av redsle for å bli plassert som avleggs eller utdefinert som skandaløs», skriver debattredaktør Hilde Sandvik i en innledende kommentar til verdiserien.

DETTE ER IKKE et særnorsk fenomen. Den engelske kristne forfatteren Mal Fletcher hevder i en kommentar om politisk korrekthet at dette fenomenet er et barn av ekteskapet mellom pluralisme og sekularisme. Fletcher mener dette ekteskapet svekker evnen vår til å tenke kritisk. Kritisk tenkning innebærer jo å være i stand til å se prinsipper bak et argument og bedømme om argumentet henger sammen. Når pluralismen blir skilt fra grenser eller åndelige verdier, fører det til en kulturell schizofreni, skriver Fletcher.

PÅ DENNE BAKGRUNNEN kan være god grunn til å tenke seg om to ganger når noen beskylder en deltaker i en verdidebatt for å være fordømmende. Da prøver man nemlig å gjøre vedkommende til en person som ikke har noe verdifullt å si. Fordømmelses-stempelet i den offentlige samtalen fungerer som rødt kort på fotballbanen: Det setter aktører på sidelinjen. Der kan de alltids hoie og skrike, men det er ikke lenger nødvendig å bry seg om hva de måtte mene. Slike mennesker kan man bare forarge seg over – eller le av.
Hvis dette skjer med alle som sier noe som kan være ubehagelig for noen, senkes refleksjonsnivået. Vi blir ikke særlig mye klokere av å høre noen si det «alle» mener. Mulighetene for vekst og utvikling ligger som regel i motstand. Vi blir nødt til å forsvare oss – eller kapitulere og gi den andre rett. Det er ikke nødvendigvis sunt at alle er enige. Og det er ikke nødvendigvis sant at alle som vekker irritasjon, farer med fordømmelse.

TIDLIGERE BISKOP Per Lønning ga for noen år siden ut boken «Fundamentalisme - ord til fordømmelse, ord til fordummelse?». Tankekorset som denne boktittelen setter ord på, er ikke blitt mindre aktuelt. Alle er vi utsatt for bevisste eller ubevisste forsøk på fordummelse. Derfor kan det å stemple meninger man ikke liker som fordømmelse, være en intellektuell forsømmelse.

Lette etter seg selv og ble funnet av Jesus.

2008-09-14T09:42:00.000-07:00

Øystein Braaten søkte aldri buddhismen, men ble buddhist. Han søkte aldri kristendommen, men ble kristen. Og da han ble kristen søkte han aldri Den norske kirke, men ble likevel prest – i Den norske kirke.

JOHANNA HUNDVIN ALMELID

Publisert 13.09.2008 i avisen Dagen Magazinet, Velsignet helg.

REISE: Soknepresten i Stranda er aktuell med boken 'Den blå månes dal», som ble presentert på Verbum denne uken. Braaten skriver om sin reise gjennom nesten 50 land som gikk gjennom tre verdensdeler.
FOTO: EIRIK SLYNGSTAD

Soknepresten i Stranda er aktuell med boken «Den blå månes dal», som ble presentert på Verbum denne uken. Braaten skriver om sin reise gjennom nesten 50 land som gikk gjennom tre verdensdeler. «Men den indre reisen var ikke mindre omfattende», skriver han i boken.

– Jeg har basert livet på intuisjon og tilfeldigheter. Resultatet ble at jeg endte opp med ting jeg aldri søkte, sier han i et intervju med DagenMagazinet.

Gjør som Adam
Innledningsvis i boken skriver han om hvordan det var å vokse opp på 70-tallet med sin hippiekultur, og om valget han tok da han lot være å bli med på det kristne Lagsmøtet som 16-åring.

«Jeg gjør som Adam i Edens hage og gjemmer meg for Gud», skriver han, og kjenner en stor lettelse ved å ha tatt et valg.

«Jeg ble ingen kristen. I stedet skulle jeg de neste ti årene befinne meg på en intens og kompromissløs leting. – Etter meg selv».

Selv om Braaten betraktet religion som en virkelighetsflukt, befant han seg plutselig i et kollektiv bestående av buddhister i 1975. Han visste nær sagt ingenting om buddhismen, men som han skriver selv: «Det hørtes skremmende religiøst ut».

Han ble likevel boende, og fikk forklart at buddhismen egentlig ikke var en religion, ettersom buddhister ikke tror på en gud utenfor mennesket selv, men at den er et filsofisk og praktisk system for hvordan menneske skal finne meningen med livet. Selv hadde han ikke noe ønske om å bli buddhist, men lot seg friste av muligheten til å lære meditasjon gratis. Det var først under et opphold i India noen år senere det gikk opp for ham at buddhismen var en religion med svar på alle menneskers grunnleggende spørsmål.

«Her fantes mennesker som brukte hele livet sitt til meditasjon og studier av buddhismen. Dette var langt mer enn en hobby for selvutvikling», skriver han i boken.

Sterk appell til vestlige
På spørsmålet om hva det er ved buddhismen som har så sterkt appell til mange i Vesten, oppgir Braaten to årsaker:

– Det ene er at buddhismen som religion ikke er dogmatisk. Den er ikke opptatt av den rette lære, og har sånn sett mer til felles med eksistensiell filosofi som handler om det å være et nærværende menneske. I tillegg har buddhismen en praktisk måte å undervise åndelighet, ved at den gir undervisning i meditasjon. Det har en sterk appell til oss, fordi vi ofte er rotløse og utålmodige. Gjennom meditasjon læres en opp i tålmodighet og til å bli nærværende. For mange har nok det en sterk appell som motpol til det flakkende, rotløse, mener han.

– Når jeg leser boken får jeg inntrykk av at religion ikke interesserte deg så mye i starten. Likevel ofret du nesten livet for å finne svar. Hvordan vil du forklare det?

– Jeg var nok søkende helt fra starten, men det var møtet med nye tanker og ideer som åpnet øynene mine for at det fantes en religiøs verden. Likevel tenkte jeg ikke om meg selv at jeg var et religiøst menneske den gangen. Det er en tanke jeg ble bevisst på først etter at jeg ble kristen. For min del handlet det mest om å søke svar, sier Braaten, som forteller at han aldri har vært opptatt av å finne den rette lære. Han beskriver seg selv som naiv, eventyrlysten og grublende filosofisk over livets store spørsmål.

I boken skildrer han to skjellsettende åndelige opplevelser. Den første skjer i et kloster i Thailand. Braaten, som ikke er vant til at det skjer noe ekstraordinært når han mediterer, opplever med ett at han går opp i en større enhet.

«Det er som om tida har stanset opp og jeg kjenner meg ett, ikke bare med munkene i klosteret, men med hele universet.»

«Jeg er vegen»
Da han flere år senere møter Jesus i Peru, på sin leting etter klosteret i den blå månes dal, får han ikke til å meditere Han greier ikke å konsentrere seg om åndedrettets rytme, men da - med ett - er det som lyset omkring ham blir sterkere og lyset får en annen lød. Han føler seg innhyllet i lys.

«En stemme - det er umulig å avgjøre om den er utenfor meg eller inne i meg - snakker til meg: «Jeg er vegen, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg».

– Kan du i ettertid si hva det var som gjorde at disse åndelige opplevelsene opplevdes ulikt?

– I all hovedsak handlet det vel om et «jeg» i møte med et «Du». Selv om jeg hadde en god opplevelse i Thailand, opplevdes møtet med Jesus mye sterkere. Det var så sterkt at jeg endret kursen totalt, fordi jeg møtte et «Du», sier han.

I boken forteller Braaten om en dialog med kameraten Ingar som synes at kameratens buddhisme høres litt ensom ut. «Jeg tror på en Gud som alltid er nær meg, det er han som står bak hele tilværelsen. Han er alltid hos meg, det er han som står bak tilværelsen. Han er alltid hos meg gjennom Jesus. Også du trenger ham, Øystein, du er bare ikke klar over det selv ennå».

– Opplevdes det ensomt å være buddhist, synes du?

– Ingar så det jo fra et kristent ståsted, der fellesskap med Jesus og menigheten er viktig. Men der og da opplevdes det ikke ensomt, og jeg følte heller ikke savn etter noe annet, sier han.

Synder i møte med Jesus
Braaten understreker at han ikke forlot buddhismen fordi den opplevdes mindreverdig, men at han ble kristen fordi han møtte Jesus. Og i møte med Jesus innså han for første gang at han var en synder, en som hadde valgt andre mestere enn Jesus og som hadde valgt andre veger enn Guds. «Jeg skjønner det nå. Selv har jeg en avgrunn i mitt indre», skriver han, og fortsetter å reflektere over hva det innebærer at Jesus sier om seg selv at han er vegen, sannheten og livet.

«Hvis Jesus var Vegen, trengte jeg ikke å gå andre veger. Det ble plutselig ikke så viktig å finne klosteret lenger, for hvis Jesus var sannheten, så kunne jeg holde meg nær ham. Han ville fortelle meg hva jeg skulle gjøre». ( ) «I løpet av noen minutter hadde mitt store livsprosjekt smuldret bort innenfra. All min leting, alle de millioner av skritt jeg hadde lagt bak meg for å finne klosteret til De syv strålers broderskap, hadde gått i feil retning, i en retning som ledet meg ut i ingenting».

Den første tiden som kristen tok han et oppgjør med buddhismen. Statuen av Buddha ble kastet ut, og han sluttet helt å meditere.

– Jeg var vel det en kaller en aktiv kristen i den tiden, og jeg fikk ofte besøk av folk jeg hadde møtt på reisene mine. Jeg var veldig opptatt av at de skulle få Bibelen på sitt språk og ble nok oppfattet som nokså intens, for jeg evangeliserte alle en periode. Jeg ønsket så inderlig at de skulle oppdage at Jesus er Guds sønn, og at Han er den eneste som kan frelse.

I familien ble omvendelsen mottatt med blandede følelser. Noen var skuffet, mens andre gledet seg over at livet hans fikk en tydelig retning.

– Jeg tror jeg ble en bedre sønn, utdyper han. – Jeg innså at jeg hadde behandlet foreldrene mine dårlig.

Den siste døren
– For noen kan det virke som at Jesus-døren er den siste de banker på i sin søken etter «noe mer». Hvorfor er det slik, tror du ?

– Det er vel fordi at kirken på mange måter symboliserer farshuset, hjemmet og det som er kjent. Selv var jeg i opprør, og hadde et sterkt behov for å bryte med foreldrene mine og med kirken som var en del av det etablerte. Slik tror jeg det er for mange som ønsker å skape sin egen identitet.

Det skulle gå lang tid før Braaten skjønte at Den norske kirke hadde noe til felles med Jesus som han hadde lest om i nytestamentet mens han var i Peru. Men da han fikk avtjene siviltjenesten i Eidsvoll menighet så han en mulig vei å gå med sitt kristne kall.

– Det første som slo meg var at dette var et hus med mange store rom som terngtes å fylles, og at det var behov for medarbeidere. Det mest naturlige for meg den gangen hadde kanskje vært å bli med i en pinsemenighet. Det var egentlig nokså tilfeldig at det ble Eidsvoll. Jeg fikk sansen for kirken, fordi det er stor takhøyde der.

– Kirken oppfattes nok som gammeldag av mange, fortsetter Braaten.

– Den er et gammelt hus som forandrer seg langsomt. Langsomt nok til å ta vare på det som er verdifullt.

Braaten sier videre at det store med å være prest i Den norske kirke er muligheten til å dele det mest verdifulle av alt med alle mulige mennesker, nemlig evangeliet om Jesus Kristus.

– At vi ikke er alene, men at vi er sett og elsket av Ham som står bak det hele, sier Braaten.
DM

JESUS ER VERDENS FORSONER

2008-09-08T05:20:00.001-07:00

Artikkel i DagenMagazinet sist lørdag.

Omkring 1921 inntraff det en oppsiktsvekkende hendelse i Sverige. Den har senere blitt omtalt både skriftlig og muntlig av forkynnere. Det handler om en ung jente som var kommet opp i tenårene og begynte å bli snobbete. Hun syntes hendene til hennes mor var så stygge. Hun ville at moren skulle ha hansker på seg når de gikk ut sammen.

En dag stod moren stille og så på sine hender. Henvendt til datteren fortalte hun om noe som hadde skjedd for lenge siden. To små barn hadde vært hjemme alene. En av de små kom over en fyrstikkeske og tente på slik at det begynte å brenne. Også klærne til barna tok fyr og kom i brann. Brannfolkene som kom til stedet reddet den lille gutten. Men jenta var ennå brennende i huset. I siste øyeblikk var det en kvinne som banet seg vei gjennom flammehavet. Hun fikk tak i den lille barnekroppen og beskyttet den med hendene sine. De ble forbrent og blodrøde.

«Det var disse hendene som reddet deg og ble så stygge».

Dypt grepet over det hun hørte fikk den unge jenta tårer i øynene. Sterkt beveget tok hun morens hender og sa: «Det er de vakreste hender jeg noensinne har sett!» Fra den dagen ville hun ikke at moren skulle skjule hendene for noen. Det hun før hadde skammet seg over ble hennes kjæreste syn.

Cirka 740 f.Kr. sitter en gammeltestamentlig profet som heter Jesaja og får et syn om det som skulle skje på Golgata. På flere måter og i flere kapitler har profeten skildret den overveldende åpenbaringen. Og i et av sitatene gjengitt i Norsk Bibel har han skrevet det på denne måte: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg. (Jes. 49,15-16)

Korset har gjennom tidene vært til anstøt for menneskene. Det har for mange vært et symbol på vanære og skam. Og det skal ikke så lite ydmykhet til for å innrømme dette. Våre lyster like meget som vårt hovmot kan være et hinder for å bli frelst. Men når vi får se vår fortapte stilling strømmer vi over av takknemlighet til Gud. Han sendte sin enbårne Sønn til frelse for menneskeslekten. Jesus er verdens forsoner. Og hans hender ble gjennomstunget for våre synder.

Kjærligheten til Jesus har sitt utgangspunkt i hans kjærlighet til oss. Ut fra denne sannhet kan våre liv bli forvandlet. Elsker vi Jesus vil vi også elske hverandre. Samfunnet med de hellige er noe som det naturlige mennesket vanskelig kan fatte. Åndelige verdier overskygger nasjonale, etniske og samfunnsmessige skranker. Å bli en kristen er ikke det samme som å være allmennreligiøs.

Å få se noe av Jesu forsoningsverk på Golgata er som en åpenbaring. Det er like stort i dag som da profeten fikk sitt mektige syn: «Se, i begge hender har jeg tegnet deg...»

Ved å bli spikret til korset har Jesus tegnet deg og meg i sine hender. Skulle vi ikke ta imot en slik frelse?

Emanuel Minos

Jes. 49,15-16

NÅR MØRKET BLØR STRIMER AV LYS

2008-08-18T02:30:00.000-07:00

Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme deg over meg.

Artikkel i DagenMagazinet 16. august 2008 av Atle Skorstad.

Atle Skorstad var i fint driv opp karrierestigen da en depresjon styrtet ham ned i et massivt mørke. Da det holdt på å kvele ham, oppdaget han Jesusbønnen – den ortodokse kirkes gave
til verden. Bønnen ble surstoffmasken hans.
– Gjennom Jesusbønnen opplevde jeg at livet på mystisk vis strømmet inn til meg, tvers gjennom smerten, skriver Skorstad. Her følger hans overlevelsesberetning.

FOR TI ÅR SIDEN lå livet mitt i ruiner. Jeg hadde gått fra en lovende karriere og et liv fullt av aktiviteter, til å bli hjelpeløs, isolert og uten blikk for framtiden. Livet mitt var kanskje ikke ødelagt sett fra et utvendig ståsted. Men innvendig var jeg en ørken. På fagspråket kaller man tilstanden jeg var i for en alvorlig depresjon.

Min krise kom til i det brutale møtet mellom traumatiske hendelser og et hektisk liv. Da veggen møtte meg, kom den brått, og smellet var kraftig – jeg ble satt helt ut for lang tid. Det ble en mørk natt, der morgenlysningen lot vente på seg.

Uten en positiv visjon visner sjelen. Som så mange andre var jeg ærgjerrig på livet og ønsket meg et sted i solen, med alt hva det innebærer av krav til meg selv, materiell status og sosial posisjon. Opp gjennom livet har jeg hatt drømmer om hva jeg skulle bli og utrette, men alt dette ble borte i natten. Jeg hadde nå ingen utsikt, jeg var begravd. Jeg fikk erfare hvor skjørt livet kan være, og hvor tomt det oppleves når alle drømmene og «idolene» blir revet bort.

Å LEVE GJENOM et slikt mørke er å leve med paradokser, hardt og brutalt. Jeg var svekket, men på underlig vis fant jeg rom for takknemlighet for det gode i livet, nettopp da det gode livet ble tatt fra meg. Depresjon er en ynkelig og ensom tilstand, selvfølelsen svekkes. Men nå kunne jeg etter hvert leve meg inn i andre menneskers lidelse og dermed oppleve et større fellesskap enn «meg og mine egne».

Det er ingenting som er romantisk med en depresjon. Energiene er i ubalanse. Kjemisk sett er signalstoffene i ulage, og hjernecellene snakker ikke godt sammen. Jeg slepte meg gjennom dagene, manglet evne til å ta meg sammen og håndtere et vanlig hverdagsliv. På det verste orket jeg nesten bare å puste. Det var som å bli skutt i filler av giftpiler. Alt var et ork, og det vanskeligste var kanskje at jeg ikke forsto tilstanden, eller kunne få andre til å forstå den. Etter hvert fikk jeg fatt i bøker som kunne sette slike lidelser i sammenheng, jeg håpet å finne en veg ut av mørket. En av disse bøkene var Wilfrid Stinissens «Natten er mitt lys», der han beskriver Johannes av Korset sin mørke natt. Jeg oppdaget etter hvert en tradisjon som leser slike tilstander som en etappe på vegen mot Gud, slik som Johannes av Korset gjør. Han kaller det sjelens eller åndens natt. Det var en positiv visjon, og jeg grep den.

JEG BEGYNTE Å SE for meg mennesker i ulike tids-aldre, og deres mørke netter. Profetenes ensomhet, apostlenes lidelser, alle enkeltpersonene gjennom tidene som har gjennomlevd sine mørke netter. Jeg fant fellesskap i den allmenneskelige erfaring med smerte. Job, Abraham, Jesaja og David er kanskje bibelske storheter, men deres erfaringer av tap, fornedrelse og meningsløshet deles av mange ulike hverdagsmennesker verden over. Jeg leste om Frans av Assisis åndelige kriser, Johannes av Korsets isolasjon i munkecellen, og ikke minst Jesu angst i Getsemane. Nå vendte jeg meg mot den samme Jesus, jeg ville kople min lidelse til Guds egen lidelse i Jesus. Det ble et lys i natten, en lettelse at noen delte min erfaring.

Jesus på innpust
I EN ÅRREKKE har jeg sunget i kirkekor. Mine yndlingsverker har alltid vært messer og rekviem, der Jesu og menneskers lidelseshistorie blir besunget i ledd som Kyrie Eleison, Agnus Dei og Libera Me. Det er på samme tid storslått og intimt. Dette ble også en inngang til Jesusbønnen, dette enkle ropet om redning som jeg fant i boken om sjelens natt og som kirken har bedt i et årtusen. Jeg så for meg Jesu milde ansikt og hvordan han bar lidelsene og resiterte etterhvert Kyrie Eleison, også på mitt eget språk: Jesus Kristus – forbarme deg over meg. Og jeg gjorde det på den måten jeg hadde lært i bøkene: Jesus på innpust, Kristus på utpust. Kyrie Eleison, Kriste Eleison.

Etter hvert ble bønnen en måte å puste på. Å be slik var ikke et krav og en prestasjon, men en livsnødvendighet. For meg ble Jesusbønnen en inngang til det livet som er Livet – Guds eget liv i oss. Og en erfaring av at Jesus kommer oss til hjelp i vår svakhet om vi ber han, selv om det ikke nødvendigvis føles slik.

Desperat etter å bli fylt
JOHANNES AV KORSET skriver at sjelens natt ikke er egentlig mørke, men mer som å bli blendet av Guds lys. Å bli et tomt kar som Gud kan fylle. Tomheten er i seg selv ingenting, og for oss er den smertefull. Å være tom i seg selv, uten annet enn åpenhet overfor Gud, er kanskje den tilstanden Jesus kaller «å være fattig i seg selv». Hvem ønsker å være fattig i seg selv? Indre tomhet er en farlig tilstand. Jeg var desperat etter å bli fylt, og kunne ty til hva det måtte være for å slippe denne erfaringen av død. Men Jesusbønnen var ikke en droge, eller et substitutt. Den ble en styrke, en oase, midt i denne tørre svakheten. Jesusbønnen – Jesus Kristus, forbarme deg over meg – ble det ankeret som holdt meg fast, det som gjorde at jeg unngikk å ty til farlige halmstrå.

Gjennom dette opplevde jeg å erfare Guds nærvær i livet gjennom oppmerksomhet, stillhet og henvendelse. Jesusbønnen var å tillate Gud å være en del av mitt liv, og tillate den smerten og de paradoksene som følger et slikt møte. Gjennom Jesusbønnen opplevde jeg at det finnes et rom i meg som ikke er knust eller brutt ned, selv om livet ellers var i ruiner. Det ble begynnelsen på helbredelsen.

En sikker vei til fortvilelse
EN OFTE UTTALT FARE med å fokusere på det indre livet, er at det ytre livet, forpliktelser i hverdag og fellesskap med andre mennesker, blir fortrengt til fordel for et usunt selvfokus. Samtidig er det kanskje nettopp dette som har bidratt til å gjøre tilværelsen så vanskelig. Å fokusere bare på seg selv i en slik situasjon, er en sikker veg til fortvilelse. Jeg trengte noe annet enn meg selv for å bli motivert til handling. Dette handlet ikke nødvendigvis å bytte ut gamle verdslige aktiviteter med nye religiøse gjøremål. Jesusbønnen og den forvandlingen som de kristne mystikerne beskriver, ble for meg en tredje veg. Det dreide seg verken om å rømme fra forpliktelser eller å erobre nye omgivelser gjennom en kristen identitet, men om å finne tilbake til et ekte felleskap med Gud og mennesker.

I den mørke natten ble jeg nullstillt. Jeg fikk erfare tilværelsen fra en dyp mørk dal, i stedet for en opplyst fjelltopp. Ting ser annerledes ut nedenfra. Erfaringer forsterkes; en som er sulten setter mer pris på maten enn den mette.

Jeg var altså ikke alene i natten. Å be med ånde-drettet ble å ta dette helbredende lyset inn i den kroppen som skulle bære denne «nedbrutte ånden». Jesus på innpust, Kristus på utpust – forbarme deg over meg.

Å be denne bønnen i mitt eget mørke, åpnet opp for en delaktighet i et felleskap som var større enn «meg og Jesus». Det handlet ikke om å være offer eller å være helt, men om å finne en veg: la krisen bli en port og ikke en ruin. Simone Weil skriver om vanskeligheter som er så store at vi ikke kan omgåes dem uten å lyve og fornekte: Det er da man vet at man står overfor en veg.

Uavlatelig?
JESUSBØNNEN, har jeg lært, er i østkirken blitt et ikon for hvordan Gud kommer oss i møte og forbarmer seg over mennesket og menneskeheten. En historie fra Russland forteller om en ung munk som reiste vidt omkring for å lære seg hvordan man kan «be uavlatelig», slik Paulus skriver i et brev. Han gjennomlevde store kvaler, besøkte utallige klostre, bosatte seg i jordhuler etcetera, før han endelig fikk svaret på gåten. Å be uavlatelig er å be bønnen Jesus Kristus med åndedrettet: Jesus på innpust, Kristus på utpust, til dette bes til stadighet i deg.

I dag er jeg ute av krisen. Det har tatt tid å komme seg oppå igjen, reisen har til tider vært litt av en tålmodighetsprøve. Jeg skulle gjerne vært dette foruten. Men nå er det blitt en del av livet mitt. Jeg opplever at livet, på mystisk vis, strømmer inn i meg fra det stedet der det engang var smerte. Fra meg og ut til andre, og fra andre til meg. For den største gleden i en slik mystisk erfaring, er erfaring av fellesskap med mennesker og Gud, erfaring av nytt liv. Og da betyr Kyrie Eleison ikke bare Jesus Kristus forbarme deg over meg, men Jesus Kristus forbarme deg over oss.

Artikkelen er hentet fra magasinet STREK (nr.2/08) som er et

uavhengig, kristent fordypnings- og reportasjemagasin. STREK ønsker å bidra til å sikte norsk kirkeliv inn mot sitt sentrum: relasjonen til Jesus Kristus. Mer informasjon finner du på strekmag.no

SEKULÆRE VERDIER?

2008-08-10T12:57:00.000-07:00

I DAG SNAKKES DET MYE OM at religion er en privatsak. Tanken er at den enkeltes tro bør prege ham utenfor det offentlige rom. Ideen var opprinnelig god. Drømmen om en sekulær stat ble etablert i en tid da religionskrigene utmattet befolkningen i Europa med ulike kristne grupperingers maktkamp. Folk døde som fluer og ble etter hvert lei av det. Går det an å bli kvitt disse religiøse lederne som bestandig hisser til krig og søker splid, spurte mange. Ideen om den sekulære stat ble født. Man ønsket en styre der alle kunne leve sammen uten konflikt. Der skulle både jøder, kristne og muslimer bli respektert under lover som ga dem rett til å praktisere egen religion. Enhvers tro skulle forvises til privatsfæren og samfunnets etiske kjøreregler være nøytrale. Men hvilke verdier, enten de har et religiøst eller ateistisk utspring, er nøytrale? Og fra hvilken kilde kommer sekularismens etisk-ideologiske grunnlag?

SÅKALTE SEKULÆRE VERDIER har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humanistiske menneskesynet, samfunnsforordninger knyttet til de ti buds etikk og likhetstanken har sitt utspring fra kristen ideologi. Hvor hadde Vesten vært uten den kristne etikkens respekt for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Det var et stolt Europa har fostret en markedskapitalisme som har brakt velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Kristendommen introduserte menneskesynet som pr. definisjon utgjorde det dramatiske bruddet med det elitebaserte demokratiet i antikken der bare frie voksne menn hadde stemmerett. Basert på likeverdssprinsippet ble tanken lansert om at hvert menneske uansett klasse, kjønn og rase har en helt spesifikk verdi. Hugh Cunningham, professor ved universitetet i Kent, sier at den romerske brutaliteten med barn solgt som slaver ikke ble stanset før den tidlig-kristne bevegelsen vant terreng i det romerske imperiet. Kristen etikk ble med dette menneskerettighetenes ultimate vugge og et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller. Et sterkere uttrykk for religiøst funderte verdier skal vanskelig finnes. Skillet mellom sekulære og religiøse verdier er dermed kunstig. Slik faller myten om sekularismens nøytrale objektivitet.

PROFESSOR I KIRKEHISTORIE ved Menighetsfakultetet Bernt T. Oftestad påsto en tid tilbake (i Aftenposten) tidstypisk ureflektert at religion ikke inngår i demokratisk styringsideologi. Gamle tradisjoner og religiøs tro oppfattes i en sekulær stat som negativt og avlegs, påpekte han. Nettopp her svikter liberalteologenes logikk fullstendig. Det moralske fundamentet er nettopp hentet fra en religiøs verdibase som la grunnlaget for moderne grunnverdier. Religionsfrihet forplanter seg i ethvert fellesskap som etiske normer i kulturen og handler slett ikke bare om individets private troespraksis. I praksis innebærer en slik tankegang at den tusenårige norske tradisjonelle kultur gradvis nedbygges. For religionens anliggende har alltid vært å fungere som veiviser i moralske spørsmål og oppmuntre mennesket til solidaritet mot sin neste. Uten moralske normer forvitrer denne solidariteten som samfunnslim.

NÅ FOR TIDEN KAN DET NÆRMEST virke som om det humane menneskesynet først ble lansert av moderne ateister, eller av den høyst marginale bevegelsen Human Etisk Forbund som kun har noen få titalls tusen medlemmer på verdensbasis. Bevegelsen er dessuten så å si ikke-eksisterende i utlandet. Deres etikk er kun en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro. Den ble til omtrent 2000 år for sent til å være opphavet til noe som helst. Med famlende relativister ved det intellektuelle roret her i landet viskes dermed bevisstheten om den europeiske kulturskattens etiske opprinnelse gradvis ut, til befolkningens store frustrasjon. Med slike venner, hvem trenger fiender?

FRISPARK

Hanne Nabintu Herland
religionshistoriker

PROFESSOR TIL ÅTAK PÅ ERKEATEIST.

2008-08-09T06:44:00.000-07:00

Den tidlegare ateisten Anthony Flew klandrar Richard Dawkins for å vera ein trangsynt sekularist.

ØYSTEIN LID

Publisert 07.08.2008 i DagenMagazinet.

Det er i ein nyleg publisert artikkel på nettstaden bethinking.org at den tidlegare ateisten og Oxford-professoren Anthony Flew tilkjennegir sine synspunkt. Richard Dawkins er evolusjonsbiologen som i ei rekkje bøker, foredrag og debattar argumenterer for evolusjonisme og mot eksistensen av Gud. Han siste bok, «Gud, en vrangforestilling» er solgt i ein million eksemplar, og det er i fyrste rekkje denne boka Flew protesterer mot.

«Gløymde» Einstens Gudstru
Det største problemet Flew har med Dawkins bok er at ho ikkje søker sanninga, slik ei akademisk bok bør gjera, men heller prøver å overtyda andre om forfattarens private synspunkt. Som døme på dette viser Flew til at Dawkins siterer Albert Einstein fem gonger i boka si, men gløymer å nemna at Einstein trudde ein gud sto bak universet.

– Dawkins nemner ikkje at kompleksiteten i den fysiske verda leidde Einstein til å tru at det måtte stå ein guddommeleg intelligens bak. Dette er ein viktig indikasjon på hans mangel på akademisk oppriktigheit, og dette gjer at eg anklagar han for å ha blitt ein trangsynt sekularist, skriv Flew.

Kan ein gamal mann tenkja?
Det vakte stor oppsikt då erkeateisten Anthony Flew i 2004 annonserte at han i ein alder av 81 var blitt overtydd om eksistensen av ein skapargud. Ateistar prøvde den gongen å avskriva Flew på bakgrunn av hans høge alder, særleg då det vart kjent at han hadde fått hjelp til å skriva boka som vart utgitt under hans namn; «Det finst ein Gud: Korleis verdas mest notoriske ateist ombestemte seg». I eit svar på kritikken frå Flew i den britiske avisa The Daily Telegraph nyttar Dawkins igjen denne taktikken:

– Flew har mista evna til å skriva bøker, men han kan tilsynelatande heller ikkje lesa bøker lenger, svarte Dawkins avisa, og meinte at Flew berre hadde kikka i innhaldslista for å finna referansane til Einstein. Dawkins valde dermed med vilje å utelata at Flew også siterer "Gud, en vrangforestilling" også utanom Einstein-referansane.

Eg er kanskje gamal...
I eit brev datert 4. juni tilbakeviste Anthony Flew også påstandane om at han skulle ha blitt brukt av medforfattaren av "Det finst ein Gud", Roy Varghese, og eigentleg ikkje visste kva som stod i boka.

– Eg ville aldri ha utgitt ei bok med mitt namn på som eg ikkje står hundre prosent inne for. Eg trengte nokon som kunne gjera sjølve skrivearbeidet sidan eg er 84 år gamal. Tanken om at nokon manipulerte meg fordi eg er gamal er heilt feil. Eg er kanskje gamal, men vanskeleg å manipulera, skreiv Flew.
DM

Nordmenn flest har ikke hørt evangeliet.

2008-08-02T08:02:00.000-07:00

Tingelstad Gamle Kirke. (Fotografert av min mann 01.08.08)

I Fokus (Innlegg i Dagen Magazinet 01.08.08)

FREMDELES I DAG fins det mennesker som betegner Norge som et «kristent land». Folk legger ulike ting i begrepet, men utsagnet grunnet seg formodentlig vesentlig på ordlyden i Grundlovens ¤2 som lyder:

«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»

PÅ TROSS AV at vi i mange, mange år har hatt kristen undervisning i søndagsskole og skoleverk og forkynnelse i kirker og bedehus, tør jeg hevde den påstand at de fleste nordmenn likevel ikke har hørt evangeliet.

Jo da, de fleste har hørt om Jesus og majoriteten av nordmenn hevder at de tror at Gud fins. Men det å tro at Gud fins og å ha hørt om Jesus, frelser ingen. De fleste nordmenn har selvsagt også hørt om kristendommen, men kristendommen som religion frelser heller ingen.

Bibelen sier ingen steder at den som tror på kristendommen skal bli frelst.

FOR EN TID SIDEN fikk jeg be til frelse med en kvinne som hadde mange års erfaring innen alternative religioner. Hun var på leting etter svaret. Da jeg fikk forklare henne de gode nyhetene om at hun allerede var medregnet da Jesus døde på korset for våre synder, og at frelsen ligger i det å tro på Ham, åpnet hun sitt hjerte og tok imot Jesus som frelser.

Reaksjonen etterpå var påfallende: Er det virkelig så lett å bli frelst? Hvorfor har ingen fortalt meg dette før? Hvordan har jeg kunnet levd et helt liv uten å ha forstått hva evangeliet og frelse egentlig er for noe?

SVÆRT MANGE nordmenn tror på frelse gjennom gode gjerninger. De betrakter sitt eget liv og de gjerningene de har gjort, og ser for seg en vektskål. På de ene side de gode gjerningene; på den andre siden de dårlige. Spørsmålet blir da: Vil de gode gjerningene mine veie opp for de dårlige?

Dette har INGENTING med evangeliet å gjøre! Ei heller denne tanke at St. Peter står ved himmelens port for å vurdere om vi er verdige til å komme inn. Den saken er krystallklar: Ingen av oss er verdige, uansett hvor mange gode gjerninger vi måtte ha gjort. Bare èn er verdig: Jesus og Ham alene.

INGEN AV OSS har del i frelsen. Det eneste vi kan gjøre er å akseptere Guds frelsesmetode; ta imot den frelse Jesu vant for oss i blod på Golgata kors. Dette er virkelig frelse. Den dagen de fleste nordmenn og kvinner skjønner dette, vil de aldri forkaste det fantastiske budskapet om frelse og evig liv i Jesus.

Harald Mydland.

Troens Bevis

SKATT I LEIRKAR

2008-08-01T05:14:00.001-07:00

I FOKUS (Artikkel i Dagen Magazinet 30.07.08 Av Per Bergene Holm.)

DET VISES STADIG til tegn og under som bevis på at noe er fra Gud, men det er ikke dekning for en slik slutning. På frukten skal treet kjennes, men tegn, under, helbredelser, stor oppslutning osv kaller ikke Skriften frukt.

Der evangeliet får slå rot, skaper det et nytt liv, en ny vandring i tro og gudsfrykt, i Jesu fotspor. Ved sin Ånd setter Gud sitt innsegl og preg på sine barn, slik at de troendes liv og vandring kommer til å bære Guds eget stempel. Hva kjennetegnes dette av? Synlig og ytre framgang, helse, penger, popularitet, makt og innflytelse? Nei, det kjennetegnes av en likedannelse med Guds egen Sønn, som er Guds bilde. Jesu eget sinn kommer til uttrykk i den troendes liv: «Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» Og slik Jesus ble til liv og frelse for andre, slik er Åndens frukt også til velsignelse og liv for andre.

HVORDAN BLE JESUS til liv for oss? Ved at han ikke levde for seg selv, men i kjærlighet ga seg selv hen i døden for oss. I det ytre led han nederlag, i det ytre gikk han under i vanære, avmakt, lidelse og død. Men fra Jesu lidelse og død springer livet ut til oss.Det er noe tilsvarende med de troende. Vi bærer evangeliet som en skatt i et leirkar, vårt ytre legemlige liv i denne verden. Vi blir ikke til velsignelse i den grad vi makter å fremme vårt eget liv og navn i denne verden – og oppnår helse, penger, ære, makt osv. Tvert i mot blir vi til velsignelse når vi ikke fremmer oss selv, men for Jesu skyld setter vårt liv inn i tjenende kjærlighet for andre. Nettopp når vi da møter vanære, motgang og lidelse for Jesu skyld, blir vi til liv og frelse for andre. Og i dette kommer Jesu eget kjærlige sinnelag og bilde til syne, som en skatt skinner ut fra et sprukkent leirkar. «Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så er da døden virksom i oss, men livet i dere» (2Kor 4:10-12).

UTEN AT KORNET legges i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Det bærer ingen frukt. Slik var det med Jesus, og slik er det med den troende. Det er ingen frukt der mennesker søker å fremme sitt liv her i verden, men der de for Jesu skyld mister sitt liv i denne verden. Det bør vi akte på.

JESUS ER VERDENS LYS.

2008-07-19T06:27:00.001-07:00

Søndagsandakten i Dagen/Magasinet.

VERDENS LYS: Jesus er verdens lys, står det i Joh. 8:12.
UNDER LØVHYTTEFESTEN var forgården og tempelplassen opplyst. På hver side av bygningen stod to veldige lysestaker som fontener av ild. De gav gjenskinn over templet og Jesualem og opplyste hele Oljebergen. Det var brennede fakler til minne om utgangen av israelittene fra Egypt. Trolig var det dette Jesus hadde i tankene da han kom med sine majestetiske ord i Joh. 8:12. I oversettelsen til Norsk bibel står det med et utropstegn: «Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»Jesus kunne like gjerne ha sammenliknet seg med solen. Den store planeten bryter frem om morgenen over horisonten, varmer landskapet og gir liv til alt som vokser og gror. Under de energigivende strålene av solen begynner livet å spire og utfolde seg. På samme måte bryter også lyset fra evangeliet inn i et menneskeliv, frelser oss fra synden og opplyser hele vårt vesen. I lyset fra evangeliet begynner også det åndelige livet å vokse frem hos et menneske.

MEN DET VAR NOE ANNET Jesus hadde i tankene da han talte om seg selv som verdens lys. Det var løvhyttefesten som var bakgrunnen for ordene han kom med. Det var utfrielsen fra trellhuset i Egypt som israelittene feiret hvert år. Løvhyttefesten var en minnelse om menneskehetens første pilegrimsvandring gjennom ørkenen til et liv med Gud. Veilederen var en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. Maten var manna, et brød som kom fra himmelen. Vannet som slukket tørsten, var kilden som kom fra klippen. «...og klippen var Kristus...» Hele denne store åndelige befrielsesreise er det etter alt å dømme Jeus sikter til når ordene blir sitert i Johannesevangeliet.

VI ER OGSÅ på en pilegrimsreise gjennom livet. Og vi merker hvordan mørket omgir menneskene. Avkristning og forvillelse er virkelige en kjensgjerning. Det blir vedtatt lover som skygger for det lys Gud har gitt folket og landet. I en slik forbindelse bør vi merke oss hva Jesus sier i en annen sammenheng. Også vi skal være et lys for verden. Vi skal ikke sette det under et kar, men i staken så alle ser det. Tross vår tilkortkommenhet er det et gjenskinn av det mektige lyset som går ut fra det fullbrakte offerverket på Golgata.

I likhet med lysestakene på tempelplassen som opplyste byen og fjellet omkring, er Jesus ord, altså Guds ord, en kraft til å lyse for omgivelsen rundt oss. Det skal gi sitt klare og rene skinn til våre medmennesker. Sann og levende kristendom har alltid kjempet mot overmakten. Tilsynelatene har det vært som en blafrenede fakkel i tiden. Men det som er av Gud har overvunnet verden. Ordene som Jesus sa på tempelplassen er en seier over mørket. Det er både en utfordring og inspirasjon. Jesus er verden lys! Vi gir ikke opp. For, uten dette lyset er hele vår kultur prisgitt mørket.

19. juli 2008, 10. søndag etter pinse Joh: 8:12

Emanuel Minos

Predikant

2008-06-30T14:19:00.000-07:00

Søndagsandakten i avisen Dagen 28.06.08

Av Linda Austnes, husmor.

Tviler du?
Apostelgj. 5, 29-42

Er du ein av dei som tviler? Ein av dei som lurer på om Gud verkeleg har kontrollen og om Jesus verkeleg lever? Når ein ser verda sitt hav rundt seg med bølger av hovmod, vondskap og arrogant gudsfornekting, ja, så kan ein lett tvile. Korleis kan Gud tillate det alt? Er det ikkje på tide å sette ein stoppar?

Det er kanskje mange som har tenkt slik, til alle tider. Asaf i Salme73 undra seg også, og var nær ved å gje opp, inntil han gjekk inn i heilagdommen. Då skjøna han korleis det går dei til slutt. Det er det vi andre tvilarar må gjere også; gå inn i heilagdommen, Bibelen, og finne ankerfeste.

Forteljinga i apostelgjerningane fem er av det mest trusstyrkande eg les. Her møter vi Peter, han som hadde svikta så totalt då menneskefrykta overmanna han. No står han der som eit nytt menneske, ja, bokstaveleg talt som den klippen Jesus sa han skulle verte. Han var nyleg slept ut av fengselet av ein engel, ikkje akkurat kvardagskost det heller, og vitna frimodig at ein skal lyde Gud meir enn menneske, og at denne Gud hadde lyft opp den mannen dei haddde korsfesta og gjort han til hovding og frelsar. Og Rådet vart rasande! Slikt kunne dei ikkje finne seg i å høyre på! Ikkje hadde det vore til hjelp å kaste dei i fengsel heller, dei måtte rett og slett rydde dei av vegen. Nærmast mafiatilstander!Då er det at den høgt akta og kloke Gamaliel reiser seg og tar ordet: «Om det desse tek seg føre, berre er menneskeverk, vert det ingenting av det. Men er det av Gud, kan de ikkje stogga dei. Ta dykk i vare! Elles kunne det syna seg at de strider mot Gud.»

Det skjedde for to tusen år sidan. Klarte dei å stoppe dei? Kvifor ikkje? Kva hadde gjort dei elleve, redde, sviktande menn til slike trygge, frimodige kristne? Kunne dei vere villige til å verte piska, sete i fengsel, ja, til og med ofre livet for ei oppspinna historie? Hadde det ikkje vore betre å hugse Jesus som ein god venn og leve vidare utan å plage andre med slikt dei ikkje ville høyre? Kva var det som fekk dei til å utsette seg for denne hetsen? Det står endåtil at dei gjekk derifrå glade fordi dei var haldne verdige til å lida vanære for Jesu namn skuld. Hadde det rabla heilt for dei?Eller hadde dei møtt den oppståtte Jesus?

Det var ikkje det at dei hadde gjort noko gale som gjorde Rådet rasande. Tvert imot. Dei hadde lækt sjuke og plaga i slike mengder at dei la sjuke ut i gatene for at i det minste skuggen av Peter kunne falle på dei! Problemet var berre at dei hevda at Jesus var Messias, verda sin Frelser. Og det har verda aldri likt å høyre. Ikkje i dag heller. At han er ein hjelper for somme, kan vel godtakast, men verda sin Frelsar blir for sterkt. Verda har nemleg ikkje sett at den treng nokon frelser. Ingen hovmodig har bruk for hjelp eller frelse. Gud står dessutan dei hovmodige imot, det er dei audmjuke han gir frelse. Audmjuke innfor Gud.Eg er svært takknemleg for at læresveinane ikkje lot seg skremme til tausheit. At dei heldt fast på at ein skal lyde Gud meir enn menneske, at dei ikkje tilpassa budskapet til det som folket ville ha, men gav dei evangeliet om Jesus, verda sin Frelsar. Av den grunn kan eg i dag leve trygt i trua på at Gud har kontrollen og at Jesus lever.

Ein kan vel slå fast at Gamaliel hadde rett. Var læra av Gud, kunne dei ikkje stoppast.«Både i templet og i heimane heldt dei dag etter dag fram med å læra og forkynna den bodskapen at Jesus er Messias.»Det er vårt oppdrag også.LInda AustnesApostelgj. 5,29-42Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker! Våre fedres Gud oppvakte Jesus, ham som dere drepte ved å henge ham på et tre. Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. Vi er hans vitner om alt dette, og det er også Den hellige ånd, som Gud gav dem som lyder ham. Men da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de rådslo om å slå dem i hjel. Da stod det opp i Rådet en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som var høyt aktet av hele folket. Han bød dem å føre mennene ut en liten stund. Og han sa til dem: Israelittiske menn! Se dere vel for hva dere gjør med disse mennesker!For en tid siden stod Teudas fram. Han utgav seg for å være noe. Omkring fire hundre mann slo lag med ham. Men han ble drept, og hele flokken som hadde adlydt ham, ble oppløst og forsvant. Etter ham, i skatteutskrivningens dager, stod Judas fra Galilea fram og forledet folket til å følge seg. Også han omkom, og alle de som adlød ham, ble spredt. Og nå sier jeg dere: Hold dere fra disse menn og la dem være i fred! For er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det. Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud!De hørte på hans råd. Så kalte de apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias.

Det er vårt oppdrag også.

FOR ISRAEL - ELLER IMOT?

2008-06-16T14:23:00.000-07:00

Artikkel av K.G. Larsson i svenske pinsevenners blad: "Israels Vän" nr. 3 2008. (Oversatt fra svensk av meg.)

Hvordan kan et så lite land med så mye ørken, dyrt å leve i og ikke særskilt turistvennlig vekke slik interesse over hele verden? Israel er i dag av media verdens mest overvåkede land. Radio- og TV-selskaper fra hele verden følger hver liten hendelse og hevder at interessen beror på en åndelig dimensjon.

Den åndeligheten kommer til uttrykk i navnet Israel som begynne med den ubetydeligste bokstaven i det hebraiske alfabetet, Yod, som er prikken over en i. En prikk er det mest betydningsløse i vårt samfunn. En prikk savner begynnelse, slutt og innhold. Så viktig er Israel som folk og nasjon. De to siste bokstavene i navnet Israel - el - gjør dem derimot unike for hele verden. Gud påstår at Israel er oppkalt etter hans navn. De to bokstavene - el - i navnet Israel er forkortelsen av det viktige Gudsnavnet El-ohim. Gud har satt sitt navn og dermed sin egen eksistens til dette lille uanselige folket.

Gjennom hele historien er den eneste årsaken til Guds handlinger med Israel, Guds eget navn. Derfor finnes Israel så lenge Gud finnes. Det begynte med Jakob som etter å ha stjålet arveretten fra sin bror Esau fikk flykte til fremmede land. Når han kom tilbake til sitt land, kjempet Gud med han. Den kampen sluttet med Jakobs bønn: "Herre jeg slipper deg ikke før du velsigner meg." Da sa Gud: "Du skal ikke lenger hete Jakob. Isra-el er ditt navn."

Gud angrer ikke sitt valg. Når Israel havnet i det Babyloniske fangenskap så var dette deres sterkeste argument når de bad. "Herre hjelp oss, vi er jo oppkalt etter ditt navn." (Jer. 14, 9). Når de fikk det vanskelig var dette deres glede som de uttrykte med ordene: "Dine ord ble mitt hjertes fryd og glede, for jeg er oppkalt etter ditt navn Herre." (Jer. 15, 16)

Det fins en dimensjon i dette som vi har all grunn til å være takknemlige for. Vi er ofte som Israel i våre holdninger og oppførsel mot andre. Konfliktene i Midt-Østen fins i hvert samfunn, hver forsamling - t.o.m. i hvert menneske. Det som ingenting er - er beskrivelsen på mange av oss. Men Israel får oss til å forstå sjelen i den kristne troen. "Det som ingenting var utvalgte Gud", sier Paulus, og tenker på oss. Den kristne troen er ikke en moralsk hjelp for å tøyle vår gamle natur, like lite som at Gud lot Jakob bli stamfar til Israel, hvis han skjerpet seg Først når Gud hadde fått satt sitt navn på Jakob, ble han Israel. Den hendelsen formidlet Guds eget vesen inn i Jakob. Slik forvandler Gud fortsatt mennesker innenifra gjennom å la sin Hellige Ånd ta bolig i henne eller han.

Det interessante med Israel er ikke Israel, men deres Gud. Kanskje er det også akkurat dette som er motoren i hatet mot Israel. Så lenge Israel har eksistert har deres halvbrødre og hedningene gjort alt for å utslette dem. Hvilket annet land i verden er utsatt for noe slikt?

I Esekiel kapitel 36 og 39 sier Gud at han skal hente hjem hver eneste israel i hele verden i forbindelse med at Messias kommer igjen. Hvorfor? Ikke for deres skyld gjør jeg det. Men for mitt hellige navns skyld. For dypest sett handler det ikke om Israel som folk eller land, men om deres Gud.

I prinsippet er alle våre høytider knyttet til Israel. Nylig har vi feiret påske, som jødene feirer til minne om utfrielsen fra Egypt. En historisk hendelse som Jesus utdyper og lar gjelde også for oss. Pinsen feirer jødene til minne om den loven Gud gav på tavler av sten. Vi feirer pinse til minne om og i takknemlighet for at Gud skriver sin vilje inn i våre personligheter gjennom at han gir oss sin Hellige Ånd. Så betydningsfullt er dette lille landet - og fremfor alt deres Gud - for hele verden. Jakob, men forhåpentligvis også Israel, fins representert i oss.

ER BIBELEN VIRKELIG GUDS ORD?

2008-04-27T12:21:00.000-07:00

Artikkel i avisen Dagen 20. sept. 2005 av Haakonsen: (Avskrift av en kopi jeg tok den gangen!)

I dag stiller kristne mennesker seg meget forskjellig til Bibelen. Vi merker det ved alle anledninger - du og jeg og naboen leser Bibelen meget forskjellig. Spørsmålet presser seg på: Hvorledes er egentlig Bibelen å forstå? Hvilken betydning skal vi tillegge det som står der?

Jeg tror at alle som bekjenner seg som kristne kan si at Bibelen inneholder Guds ord. Men bare de færreste vil si at Bibelen er Guds ord. De fleste ser på Bibelen som en god og verdifull bok, et sentrum for vårt religiøse liv, en livskilde vel verd å ta vare på. Men ikke alt som står i Bibelen er Guds ord og ikke alt vi leser skal forståes bokstavelig. Det er nok den gjengse oppfatning.

For oss som er bibeltroende blir dette en håpløs tanke. Vi har søkt til Bibelen i tro og tillit til at alt som står der er sant. Vi har ingen forutsetninger for å skille mellom det som skulle være Guds ord og det som ikke skulle være det. Og hvis ikke Bibelen kan forståes etter sin ordlyd, hvordan skal den da forståes? Og hvem skal bestemme det?

Kampen står om Bibelens autoritet, om sannhetsverdien i hele Guds åpenbaring.

For å illustrere hvor vi står i dag, skal jeg kort trekke frem noen av de vanligste innsigelsene mot Bibelen som møter oss.

GTs autoritet
Tre fjerdeparter av Bibelen består av Det gamle testamentet. Det har aldri hatt noen høy stjerne i kristen-Norge. Det er blitt forstått som et bakgrunnsdokument til NT, men det har aldri blitt satt på lik linje med NT. Det er en pussighet ettersom GT er like mye Guds ord som NT. GT var Jesu Bibel, apostlenes Bibel og de første kristnes Bibel. Den gjengse oppfatning blant fagteologer er at bare de deler av GT som eksplisitt bekreftes av Jesus, er å forstå som autoritativ, dvs. som gyldig i vår tid. Dette er jo en av grunnene til at landløftet til Israel, ikke taes alvorlig av teologene - for Jesus har jo ikke sagt noe om dette i NT.

Paulus skriver i sitt 2. brev til Timoteus at Den hele Skrift er innblest av Gud. Med Skrift menes her Det gamle testamentet, men vi kan godt bruke det om hele Bibelen. Det betyr at Skriften er gitt oss av Gud eller inspirert av Gud som det står i nyere oversettelser. Og det gjelder hele Skriften - ikke bare deler av den. Det er blitt sagt så treffende at Gud selv "ånder" Skriften, og når vi leser den, blåser Guds ånd ut av Skriften og inn i oss. Ikke bare Den hellige Ånd, men Gud selv kommer på denne måten inn i våre hjerter gjennom sitt ord.

Dessverre må vi gjøre en parentes her som er illustrerende for situasjonen. For i Bibelselskapets oversettelse heter det ikke at Den hele Skrift er innblest av Gud, men Alle skrifter som er inngitt av Gud. Med en slik oversettelse åpner man nettopp for den ødeleggende forståelse at noen skrifter i Bibelen ikke er inngitt av Gud. Dette undergraver Skriftens autoritet.

Både det gamle og nye testamentet forutsetter hverandre. Samlet bærer de frem hele Guds åpenbaringen til menneskets frelse. Det går ikke an å nedprioritere det ene til fordel for det andre. Hugo Odeberg har sagt dette så treffende: "Om Det gamle testamente tas bort, blir, ifølge Det nye testamente, ikke Det nye testamente igjen, men ingenting blir igjen." Likefullt er det dette som skjer i dag.

NT og Paulus
Men også Det nye testamentet er under angrep. For vi kan jo ikke tro på Paulus, sies det. Han taler jo om underordning, der vår tid taler om likestilling. Mannen er kvinnens hode, sier Paulus, likesom også Kristus er menighetens hode. Hustruene skal underordne seg sine menn i alle ting, står det. Videre forbyr han kvinnen å være leder for menigheten, å ha hyrdeansvar eller som vi vil si i dag, å være prest. Paulus betegner homofilt samliv som skammelig utukt og forvillelse. De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Dette er ukjærlig og diskriminerende sier vår tid, og i Sverige er det også lovforbud mot slike karakteristika.

Nei, Paulus må forståes ut fra sin samtid. Vi kan ikke legge den moraloppfatning som rådde i hans tid til grunn for vårt eget samfunn 2000 år senere, sies det. Og med den begrunnelse setter man en tykk strek over Paulus sine brever, eller man stryker i det minste det man ikke liker.

Men hvem er da Paulus og for den saks skyld: hvem er de andre forfatterne i Bibelen? Er de bare mennesker fulle av feil og mangler? Som vi ut fra vår tids forståelse har full rett til å korrigere?
Forfatterne av Det nye testamentet har det til felles at de alle er øyevitner til det som er skjedd. De kan vitne om Jesu død, oppstandelse og himmelfart, i kraft av det de selv har sett, hørt og opplevd. De har sett Guds sønn åpenbare seg i historien og de har trodd at han er den han har utgitt seg for å være. Derfor kalles de apostler og til denne apostelgruppen hører også Paulus. Derfor er det ingen forskjell mellom Paulus sine brever og evangeliene. De er begge like mye Guds ord.

Vår tids store trauma er at det er blitt en avgrunn mellom de verdier som Bibelen fremholder og de holdninger som rår grunnen i det norske samfunn. Det norske samfunn har gjennom flere ti-år utviklet kjerneverdier som står i det skarpeste motsetningsforhold til Bibelen. Det er en situasjon som setter oss alle på prøve. Vi må vite hvor vi hører hjemme når verdiene kolliderer.

Evangeliene og Paulus
De som nå tror at vi står igjen med evangeliene som Guds sanne ord, tar feil. For å illustrere dette vil jeg hente frem en episode som ligger langt tilbake i tid. Etter en forelesning på Menighetsfakultetet kom jeg i samtale med foreleseren. I min argumentasjon brukte jeg Jesu egne ord og jeg siterte fra Bergprekenen. Det skulle jeg aldri ha gjort, for han så med ett meget skuffet på meg og sa: "Men Haakonsen, jeg som trodde at du visste at det ikke var et ekte Jesu ord."

Hvordan kunne han si det?
Jo, det er nemlig slik at fagteologene deler Jesu ord opp i ekte og uekte ord. Man regner med at en god del av det som vi leser som Jesu ord i NT, er tillagt ham av urmenighetene. Det er de såkalte menighetstillegg, ord som ikke skal ha vært uttalt av Jesus. Derav betegnelsen uekte ord.

Det gamle testamentet er altså passé, Paulus sine brever passer ikke inn i vår tid og hvem vet hva Jesus egentlig sa. Da blir det ikke mye igjen av Bibelen som Guds ord, og det blir også forståelig at mange kristne heller ikke åpner sin Bibel. Ja, hvorfor skulle de det, når de ikke lenger vet hvordan den skal forståes.

I Johannesprologen står det et ord vel verd å ta vare på. I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.
Johannes setter likhetstegn mellom Ordet og Jesu person. Ordet er Jesus og Jesus er Ordet. I dette Ordet finner vi det evige liv, og livet var menneskenes lys.

Hvor finner vi dette Ordet?
I Bibelen! For Bibelen er ikke bare Guds ord, men Ordet er Gud selv. Gud har lagt sin skikkelse inn i ordet, og når vi leser i Bibelen kommer denne skikkelsen til oss. Derfor er Ordet - Bibelens ord - like hellig og ukrenkelig som Gud selv.

Ordet var Gud
David Hedegård sier at dersom vi ikke makter å fastholde at Ordet er Gud, er kristendommens tid forbi. At Ordet er Gud er kristenlivets Alfa og Omega. Dersom vi reduserer Guds ord, reduserer vi Gud selv. Dersom vi ikke tar imot Guds ord, tar vi heller ikke imot Jesus. Avviser vi Bibelens Ord - med den ene eller andre begrunnelse - avviser vi Jesus selv.

For oss som kristne er Ordet en uvurderlig skatt. Det er ingenting vi er mer glad i enn Guds ord. Og når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden, sier Salmisten. Derfor blir det veldig anstøtelig når mennesker som bærer kristennavnet, mener at de kan hoppe bukk over dette og hint i Bibelen. Ja, at de kan sette seg til doms over Guds ord.

Jesus er vår skatt og vår perle. Hvor fant vi denne perlen? Jo, i Ordet! Bibelens ord.
Ved Ordet kalte Jesus oss.
Ved Ordet ble vi alle en ny skapning i Ham. Det gamle var forbi, se, alt var blitt nytt.
Ved Ordet ble vårt gamle menneske korsfestet med ham.
Ved Ordet kan vi regne oss som døde for synden, men levende for Gud.
Ved Ordet skal vi en dag dø salig bort fra denne verden.
Ved Ordet skal vi gjenoppstå.
Og ved Ordet skal vi se den nye himmel og den nye jord.

Ved Ordet har vi seiret over denne verden, og nåde den som tar Ordet bort fra oss.
For Ordet var Gud.

NURIT (Ranunculus asiaticus).

2008-02-11T05:40:00.000-08:00

UNIK ISRAELSK BLOMST FORMET SOM EN DAVIDSSTJERNE

En innfødt israelsk-persisk smørblomst har faktisk celler som er formet som en Davidsstjerne når du ser på den i et mikroskop.

Dr. Rina Kamenetsky fra det israelske Volcani Institute gjorde den forbausende oppdagelsen da hun holdt på med undersøkelser om blomstens enestående evne til å overleve. Blomsten heter 'Ranunculus asiaticus' på latin eller 'nurit' på hebraisk, skrev Israel21c. Den vanligste ville typen 'nurit' er rød, har fem kronblader og et svart senter.

'Nurit' er kjent som en slags 'oppstandelsesplante', som betyr at den kan overleve uten vann, og den 'oppstår' igjen når den får vann. Om sommeren må blomsten tåle ørkentemperaturer opp mot 60 grader. Røttene har en mekanisme for å tåle tørke og hete som man ikke har funnet i noen andre planter.

Ifølge Israel21c, fungerer celleveggene i røttene som et skjold. Når det første regnet faller om vinteren, blokkerer celleveggene den plutselige strømmen av vann, og samtidig beskytter det cellene fra å tørke inn ved å absorbere vann. På hebraisk heter Davidsstjernen 'Magen David', som bokstavelig talt betyr 'Davidsskjoldet'."

"We have never before seen a structure like this in the cell walls of plants," says Dr. Rina Kamenetsky. "This is a very rare structure - maybe even unique."

Israeli 'survivor' flower boasts cells in shape of Star of DavidBy Leora Eren Frucht March 06, 2005
var addthis_pub = 'levinovsky';

It's known as the ultimate survivor. It grows wild in Israel, thriving in the harsh dry conditions that would kill many other plants. And what do the cells of this hardy survivor - a native Israeli Persian buttercup - look like under a microscope? A Star of David. "It really is symbolic," says Dr. Rina Kamenetsky, a researcher at Israel's Volcani Institute, who made the surprising discovery while trying to understand the survival mechanisms of this resilient bulb, known in Hebrew as nurit, and in Latin as Ranunculus asiaticus. The flower from the Holy Land is also known in botanical circles as a type of 'resurrection plant' which, explains Kamenetsky, means that it can live without water, and is 'resurrected' when water becomes available. Kamenetsky brought samples of the native Israeli type of this Mediterranean species to study during a sabbatical leave at the University of Guelph in Canada last year. She and her Canadian colleagues discovered that the storage roots of this particular Persian buttercup have a special mechanism for resisting drought and heat that is found in no other plant to date - a finding they published recently in the journal New Phytologist. But Kamenetsky also found an additional surprise: under a microscope the cells of the root assume the form of interlocking Stars of David. "When my Canadian colleague Professor Larry Peterson saw it, he called me over right away and said: 'Look, Rina: here's something especially for you.' I was truly amazed," she told ISRAEL21c. It was the first time that Kamenetsky, a leading floriculturist, had seen a Star of David pattern on the cells of any plant. It turns out that the cell walls of the storage roots of this particular plant serve as a shield. In winter, when the first rain comes, the cell walls block the sudden influx of water which could cause the cells to burst. At the same time, they protect the cells from dehydration by absorbing water. The cell walls that serve as a year-round shield also happen to look like a shield - the shield of David. "We have never before seen a structure like this in the cell walls of plants," she says. "This is a very rare structure - maybe even unique." Kamenetsky heads the Volcani Institute's Department of Ornamental Horticulture - part of the research arm of the Israel Ministry of Agriculture responsible for planning, organizing and implementing the greater part of Israel's agricultural research effort. She's now planning collaboration with researchers from France, Italy and South Africa to understand the unique survival mechanism of the Israeli varieties of the Persian buttercup. The most common wild type is a red, five-petaled flower with a black center which bears some resemblance to an anemone. In summer, its roots are exposed to the scorching heat - up to 60 degrees centigrade - of the desert earth. The cultivated type - sold commercially as bulbs - has multiple layers of petals and comes in a variety of colors, including white, yellow, pink, red and magenta. Both wild and cultivated types have the same unusual survival mechanism, says Kamenetsky. "The value of this research is that if we can understand these mechanisms, we can endow other plants with these abilities - something that is of growing importance in a world undergoing desertification," she explains. Kamenetsky notes that there are various heat- and drought-resistant plants growing in Africa, all of which have a special mechanism in their leaves. But this is the first time that scientists have ever encountered a drought-resistant mechanism in the roots of a plant. "When I lecture about this research, I call it: 'How to cope with stressful life in Israel.' It could be that when it comes to survival, our own Nurit has something to teach the plants of the world." Kamenetsky, who was born in Kazakhstan, immigrated to Israel in 1990 and has since made an international name for herself in the field of ornamental horticulture - developing native plants into ornamental crops which can be grown commercially and sold as cut flowers or potted plants. Israel is at the cutting edge of this field. Some 20-40 percent of the flowers Israel markets every year are new varieties, notes Kamenetsky, adding that no other country but Holland has such a high percentage of novel varieties. Kamenetsky is also one of the world's leading experts on the Allium (garlic) species which can be grown as ornamental flowers and is being widely studied for its medicinal properties.

Antony Flew - ateisten som ble deist.

2008-02-07T10:45:00.000-08:00

Melkeveien.

Det vakte sensasjon da den verdenskjente engelske ateisten Antony Flew i 2004 erklærte at en intelligent Skaper måtte stå bak universet. Bare dette kunne gi en god forklaring på universets lovmessighet, livets opprinnelse og naturens kompleksitet, hevdet han.

Før sin "omvendelse" var Flew eneren blant "den nye ateismens" fremste tenkere. Hans skrift "Theology and Falcification" var det første av 35 verker om ulike filosofiske emner. Han fikk fremtredende stillinger ved læresteder i England, Skottland, USA og Canada. Nå er han pensjonist og bor i Reading, en times reise vest for London.

Antony Flew har nettopp gitt ut boka "There is a God: How the World's Most Notorious Atheist Chenged His Mind". Den er skrevet i nært samarbeid med Roy Abraham Varghese. I forordet omtaler Flew boka som "sin siste vilje og testamente" og erklærer: Jeg tror nå at det finnes en Gud.

I kamp for ateismen.

Som filosof var han opptatt av å finne logiske argumenter imot Guds eksistens. Hans bok "God and Philosophy" er et systematisk forsvar for ateismen, der han forsøker å vise at alle argumenter for Guds eksistens er ugyldige.

Han fremsto som den førende ateist i mange offentlige debatter med fremtredende kristne apologeter. I 1976 debatterte han i Texas med Thomas Warren over flere dager med 5 -7.000 tilhørere i auditoriet. Samtalene var oftest konfrontasjoner. Men Flew lyttet også til motparten og tok deres argumentasjon på alvor. Richard Swinburnes "The Coherence of Theisme" og Gerhard Schroeders "The Science of God" var bøker som gjorde inntrykk på ham.

Åpen for argumenter.

Forskere har i lang tid grublet over : Hvordan kan våre handlinger ha fysisk-kjemiske årsaker, samtidig som vi har fri vilje? Flew kom til at vi må skille mellom to helt ulike former for årsaker. Fysiske årsaker gir mennesket impulser som gir frihet til ulike reaksjoner. Behov og ønsker kan føre til ulike handlinger eller undertrykkes, og valgmulighetene gjør mennesket ansvarlig for sine handlinger.

Flew var kritisk til Richard Dawkins teori om det egoistiske genet. Et gen er verken egoistisk eller uselvisk, og mennesket er ingen overlevelsesmaskin som styres av genene. Gener bestemmer ikke vår adferd, hevdet han.

Men hva ledet Flew fra ateisme til deisme?

Tre naturvitenskapelige lyskastere peker mot Gud. Den første er det faktum at naturen er underlagt lovmessighet. Den andre er livets intelligente organisering og målrettede karakter. Det tredje er naturens finstemthet, som gir grunnlag for liv.

Men også fornyede studier av klassiske filosofiske argumenter har ført meg i den retning, skriver Flew.

Naturlovene er skapt.

Naturen er styrt av naturlover. F.eks. Boyles lov for ideelle gasser, Newtons treghetslov og om at energimengden i et isolert system er bevart. Universet er knyttet sammen av slike universelle lover.

Albert Einstein snakket om en "inkarnert fornuft". Han utforsket naturen under perspektivet: Jeg ønsker å kjenne Guds tanker, resten er detaljer. Einstein hadde ikke et kristent gudsbegrep. Han trodde på en overlegen Tenker som var kilden til naturens rasjonalitet, og han forutsatte at denne virkeligheten var tilgjengelig for mennesketanken.

Flews studier av arbeidene til naturforskere som Einstein, Planck, Heisenberg, Schrödinger og Dirac gjorde inntrykk. Naturlovene er ikke menneskelige oppfinnelser, men oppdagelser av noe som virkelig eksisterer i naturen. Det gir eksistensen en underliggende plan og mening. Naturens rasjonelle karakter peker mot en intelligent skaper, hevder Antony Flew.

Skapt for liv.

Enda sterkere taler det faktum at universet synes å ha vært lagt til rette for livet og mennesket. Dette såkalte antropiske prinsipp har vært formulert av tenkere som Martin Rees, John Barrow og John Leslie.

I naturen finnes naturkonstanter som lyshastigheten og elektronets masse. Hadde størrelsen av disse vært det minste annerledes, kunne det ikke ha eksistert noe levende. Det finstemte universet er nødvendig for at liv skal kunne oppstå, men det er ikke en tilstrekkelig betingelse for liv.

I sin bok "Infinite Minds" argumenterer John Leslie for at dette finstemte universet best kan forklares med at det eksisterer en Skaper. Flew drøfter i sin nye bok alternative forklaringsmodeller - blant annet tanken om at det skal finnes flere universer, men forkaster disse som spekulative ideer.

Tanken før materien

Etter oppdagelsen av DNA-molekylet har forskere fått øynene opp for hvor utrolig kompekst livet er. Det finnes ingen naturalistisk forklaring på hvordan livet kan ha oppstått.

Det grunnleggende filosofiske spørsmål er: Hvordan kan materie produsere organismer med indre drivkrefter, selvreproduserende egenskaper og kjemiske styrende koder? Det finnes ingen forklaring på hvordan materie kan gi opphav til liv.

Den genetiske informasjonen som ligger i DNA-molekyl skal overføres til RNA som produserer aminosyrer som settes sammen til proteiner. Koden er knyttet til molekylene, men koden er ikke i seg selv materiell. Bare kodens eksistens er et mysterium. Kan informasjon oppstå spontant fra en samling tankeløse molekyler ved hjelp av blinde og formålsløse krefter?

Andy Knott, en Harvard-forsker som i lang tid har studert hvordan livet kan bli til, sier: Vi vet ikke hvordan livet startet på denne planeten.

Nobelprisvinneren George Wald konstaterte for noen år siden: "Vi velger å tro på det umulige: at liv oppstod spontant ved en tilfeldighet." Nå hevder han at universet og livet er blitt til ved en Skaper. Utviklingslæren fremmer den ideen at tanken er et produkt av evolusjonen. Men det er motsatt, hevder han: Tanken var forut for og kilden til både materien og livet.

Antony Flew konkluderer for sin egen del i samme retning. Den eneste tilfredsstillende forklaring på det målrettede, selvreproduserende livet som vi ser på jorden er en uendelig intelligent Hjerne. Denne Hjernen er det Flew betegner som Gud.

Universet har en årsak.

Kan noe komme fra ingenting? Bib-bang-teorien viser at universet har hatt en begynnelse, et faktum som har rystet mange ateister. Dette er i samsvar med skapelsesbereningen (1. Mos. 1:1). Hva eller hvem var årsaken til universets eksistens? På naturvitenskapelig grunnlag vil det ikke være mulig å svare på spørsmålet, da det ikke er mulig å registrere noe som har vært før universets eksistens. Flew viser til ulike spekulasjoner og konstaterer at ingen av disse utelukker en Skaper.

Richard Swinburne resonnerer - her summarisk gjengitt: Hvis Gud eksisterer, vil han kunne skape noe så fininnstilt og komplekst som universet. Det er svært usannsynlig at universet eksisterer uten årsak. Siden universet eksisterer, er det rimelig å anta at Gud eksisterer. Flew slutter seg til dette resonnementet.

Åpen for ledelse.

Naturvitenskapen som naturvitenskap kan ikke frembringe argumenter for Guds eksistens, understreker Flew. Men de tre forholdene - naturlovene, livets kompleksitet og målretthet og universets eksistens - kan bare forstås i lys av en Intelligens som forklarer både sin egen og verdens eksistens. En slik erkjennelse er ikke et resultat av eksperimenter eller likninger, men uttrykk for en forståelse av strukturene de avdekker.

Antony Flew var blant underskriverne på en henstilling til statsminister Tony Blair i 2006 om å inkludere "Intelligent Design" i det britiske naturfagpensumet. Dette har vakt sensasjon.

Nå utfordrer Antony Flew sine tidligere ateistiske venner til å "følge argumentene dit de leder" (en formaning som Platon har tillagt Sokrates). Han ber dem besvare følgende spørsmål: Hva må til for at dere i det hele tatt vil vurdere om det finnes en "superior Mind" (suveren Tenker)? Jeg har fulgt argumentene dit de har ledet meg, skriver Flew. Og disse har ledet meg til å akseptere eksistensen av en selveksisterende, uforanderlig, ikkemateriell, allmektig og allvitende "Being".

Flew er klar over at han ikke er nådd frem til en kristen tro. Han skriver at han er åpen for å lære mer om den åndelige virkelighet. Kristen tro lærer at Gud har åpenbart seg i verden ved Kristus og gjennom profeter og apostler. Flew skriver: "Noen sier at de har fått kontakt med denne Gud (intelligent Mind). Jer har ikke det - ennå. Men hvem vet hva som kan hende? En dag kan det hende at jeg hører en Stemme som sier: Kan du høre meg nå?"

Utdrag av artikkel i avisen Dagen/Magasinet den 4. februar 2008 av Jon Kvalbein.

DØDEHAVSRULLENE

2008-02-04T12:27:00.000-08:00

qumran.no
er et norsk nettsted om "Dødehavsrullene," Bibelen, antikk jødedom og tidlig kristendom.
"Dødehavsrullene" er
* restene av et jødisk bibliotek på mer enn 800 bøker
* funnet i 11 huler i ørkenen nær Qumran ved Dødehavet, i årene 1947-1956. Da hadde de ligget der i nesten 1900 år
* et gedigent puslespill
* et av de viktigste funnene innen bibelsk arkeologi
* av enorm betydning for forståelsen av Bibelen, jødedommen og kristendommen i antikken
* omgitt av myter og spekulasjoner

Nysgjerrig? Velkommen inn!

http://www.qumran.no/

EPIDEMI - EN ALLEGORI

2008-02-02T13:31:00.001-08:00

http://missionxp.webblogg.se/ao/1201699993_epidemi__en_allegori.html

En allegori til Jesu offer for oss.

Den som har øre, han høre.

2008-01-30T09:43:00.000-08:00

«Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.»

Selv om en har to ører, er det ingen selvfølge at en hører hva som sies. Spesielt ikke når Gud taler. Det kan virke som om det har med hjertets innstilling å gjøre. Det står fortalt om den første som tok imot evangeliet i Europa, forretningskvinnen Lydia, at «Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.» (Apgj.16:14)

Noen ganger er det skjebnesvangert å ikke høre. Tenk på dem som levde på Noas tid.

Gud var i ferd med å føre en dom over verden. Han varslet Noa. Og Noa trodde Gud. Han ble en forkynner for sin samtid om hva Gud hadde sagt. (2.Pet.2:5) Hørte de? Ja. Men ikke slik at hjertet var åpent. Det fikk katastrofale følger. De gikk under da flommen kom. Det var for sent da det begynte å regne. Da var Arken lukket. Av Gud selv.

Problemet var ikke at Gud ikke hadde talt. Problemet var at folk ikke lyttet.

Det er Guds natur å varsle. Som oftest kommer advarselen gjennom mennesker han bruker.

Gud var i ferd med å føde en frelser i Israel. Kom han brått og uventet? Så visst ikke. Allerede flere tusen år i forveien hadde Gud gitt Eva et løfte om en frelser. Siden ble det gjentatt gang på gang av Herrens profeter. Daniel anga tidspunktet og Mika stedet for hans fødsel. Da det hadde skjedd brukte Gud en engel, vismenn fra et annet land og to gamle gudfryktige mennesker i hovedstaden for å annonsere nyheten. Senere, da han som voksen trådte frem for offentligheten, var det etter at døperen Johannes hadde identifisert ham som Guds offerlam. Jesus oppfylte Skriftene gjennom alt han sa og gjorde. Og likevel, lederskapet og størstedelen av folket hørte ikke. Da han for siste gang så Jerusalem, kunne han ikke holde tårene tilbake: «Visste du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne...Dine fiender skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» (Luk.19:44)

Når Gud har talt, sitter vi selv med ansvaret. Jesu advarsler falt på døve ører. Det hjalp ikke å fortsette med rituelle handlinger. Nå gjorde Gud noe nytt. Den som ikke hørte denne mannen fra Nasaret gikk fortapt. Noen årtier senere jevnet også den romerske hærfører, Titus, Jerusalem med jorden.

Folk har alltid vært fascinert av fremtiden. Og mange prøver på forskjellig måte å få en titt inn bak forhenget. Men Gud er den eneste som er i stand til å «fortelle enden fra begynnelsen og fra fordum tid det som ennå ikke har skjedd.» (Jes.40:6)

Det finnes 737 forskjellige forutsigelser om fremtiden i Bibelen. Av disse har 594 allerede gått i oppfyllelse. De som gjenstår er om begivenheter knyttet til verdens ende. Siden det ennå ikke har skjedd, har Bibelen vist seg å være hundre prosent nøyaktig så langt. Hvorfor er det da ikke større interesse for guddommelig åpenbaring?

Historien vil bli brakt til en avslutning. Og det av et menneske. Ikke ved å trykke på en atomknapp, men ved å åpne en bokrull i himmelen. Der står alle begivenheter i forbindelse med enden nedtegnet. Når dramatikken topper seg, vil Jesus komme tilbake til jorden for å ta kontrollen over avslutningen. Slik er det kristne håp. Jesus vil ta makten. Den Jesus som ble tatt opp til himmelen er den samme som skal komme tilbake for å regjere. I den lille tid som gjenstår før dette skjer, har mennesker muligheten til å åpne sine hjerter. Spesielt vi som kaller oss kristne trenger en skjerpe lydhørhet nå. Den som har øre å høre med, han høre hva Ånden sier til menighetene, sa Jesus.

Andakt i avisen Dagen, Velsignet Helg. Lørdag 26.01.08 av Alv Magnus.

Mer fakta om Bibelen

2008-01-28T14:03:00.000-08:00

Ca. år 132 f.Kr.: GT oversatt til Gresk.
Ca. år 0: Jesu fødsel.
Ca. år 33: Jesu himmelferd.
Fra år 100 e. Kr.: Apostlenes skrifter er kjent og brukes i de første kristne menighetene.
År 125: Eldste kjente papyrushåndskriftet til NT. Funnet i Egypt i 1920.
År 303: Keiser Diokletian utstedte ordrer om å utslette kristne og bibelen.
300-tallet: Presten Lucian (døde 312) samler "Textus Receptus", manuskriptet som protestantiske bibler bygger på.
År 325: Keiser Konstantin befalte Eusebius å bevare 50 eksemplarer på statens regning.
År 380: Bibelen oversatt til gotisk av munken Wulfila. (Utelot 1. og 2. Kongebok).
År 382: Munken Hieronimus fikk i oppdrag av paven å oversette bibelen til latin.
År 384: Hieronimus fullførte evangeliene på latin.
Ca. år 400: Bibelen tilgjengelig på latin.
Ca. år 700: Den engelske munken Beda oversetter Johannesevangeliet til anglosaksisk.
År 1299: Kirkemøtet i Toulouse: Forbudt å lese Bibelen på morsmålet, bare på latin.
Ca. år 1300: Stjorn, oversettelse av deler av GT til gammelnorsk.
År 1384: Wycliffe oversetter Bibelen til engelsk.
År 1410: Katolske kirke samler og brenner Wycliffes skrifter.
År 1455: Gutenberg trykker 180 bibler på latin.
År 1488: Første trykte utgave av GT på hebraisk, utgitt i Italia.
År 1517: Septuaginta trykket på gresk av den spanske kardinalen Ximenez.

Sagt om Bibelen.

2008-01-28T13:43:00.000-08:00

Det er umulig å lede verden uten Gud og Bibelen. (George Washington)
Personer er ikke motstandere av Bibelen fordi den motsier seg selv, men fordi den motsier dem. (Ukjent).
Det nye testamentet er den største boka som verden noen sinne har kjent til. (Charles Dickens)
Jeg har gjort en pakt med Gud at han verken sender meg syner, drømmer, ikke en gang engler. Jeg er fornøyd med Den hellige skrift som gave. Den gir meg mer enn nok instruksjoner og alt det jeg trenger i dette livet og det kommende. (Martin Luther).
Folk flest har problemer med de delene av Bibelen som de ikke forstår. Jeg har problemer med de delene jeg forstår. (Mark Twain)
Bibelen vil holde deg unna synd, eller så vil synd holde deg unna Bibelen. (D.L. Moody)
Bibelen er ikke bare en bok, men et levende vesen, med kraft til å overmanne alle som står den imot. (Napoleon Bonaparte).
Mellom Bibelens to permer finnes svaret på alle de problemer som mennesker møter. (Ronald Reagan)
- Et århundre til, og det vil ikke finnes noen bibel. (Voltaire)

Fakta om Bibelen

2008-01-25T14:02:00.000-08:00

Hva er det som gjør Bibelen til en enestående bok i verdenslitteraturen?
Bibelen er verdens mest leste bok og er i dag oversatt til 370 språk, men det blir over 2426 dersom også bibeldeler regnes med.(2006).

* Bibelens bøker ble til i løpet av et tidsrom på nesten to tusen år - først som muntlig
overlevering og senere nedskrevet på papyrus og pergament. Det er mange
forfattere, og de har ulik bakgrunn. Bibelen er en samling på 66 bøker - 39 i Det
gamle testamente, opprinnelig skrevet på hebraisk - og 27 i Det nye testamente,
opprinnelig på gresk.

* Selv om Bibelen består av flere bøker, er det like fullt èn bok. Jesus Kristus er det samlende tema.
Hele GT forbereder hans komme gjennom Messias-profetiene. Evangeliene i NT inneholder en biografisk
skildring av Jesu liv, død og oppstandelse. Apostlenes gjerninger viser hvordan Jesus lever i de troende ved Den
Hellige Ånd, og brevlitteraturen tolker Hans ord og gjerning.

* Bibelen er en viktig historisk kilde, og originalmanuskriptene er langt bedre bevart enn andre samtidige
skrifter.

* Mange - også ateister - ser på Bibelen som høyverdig litteratur.

Magnus Malm skriver i sin bok "Veven":
"Livsløgnen er en del av oss, mennesket er en meget dyktig bedrager helt fra barndommen av. Og den første vi lurer, er oss selv. Vi gjør det for å beskytte oss. Vi stjeler av velvilje. Vi synes synd på oss selv, og vil ikke skremme oss selv uten at vi er helt nødt. Livet er vanskelig nok som det er, tenker vi - og det er helt sant. Men mennesket er mer enn en livløgn, for selve søkenen er ingen løgn.
Den hellige Augustin skriver: "Søk det du søker, men søk det ikke der du søker."

Våre livsløgner forvandles til skattkamre når vi avslører løgnenes utvendige falskhet, men like fullt fortsetter å søke, trofast og ærlig."

Bibelen gjør krav på å være Guds ord. Prøv den!!

Det handler om å våge.

2008-01-15T14:56:00.000-08:00

Klipp fra innlegg i avisen Dagen i dag:
"DET ER VEL UMULIG å ikke bli preget av kultur.
Det er også veldig vanskelig å ikke bli påvirket av erfaringer, men om vi våger å la Gud vise oss hvem han virkelig er, kan vi kjenne igjen hans storhet rundt oss, også i det lille. Vi kan kjenne han, ikke bare som menneskebud, men for den han er. Vi kan kjenne han igjen!" (Linda Helen Haukeland)

Kristendommens storhet.

2008-01-02T09:38:00.000-08:00

Fant denne artikkelen i helgebilaget til avisen Dagen i sommer, og tok kopi av den til min datamaskin. Den er så god at jeg vil at flere skal få del i den: Velbekomme!!

Velsignet Helg 27
LØRDAG 14. juli 2007

FRISPARK: Nina Karin Monsen, filosof og forfatter

ÅSE KLEVELAND OPPGA nylig religionens onde virkninger som begrunnelse for å bli ny leder i Human-Etisk Forbund. En slik blindhet hos human-etikere er ikke uvanlig. De kaller kristendom for overtro og irrasjonalitet. Gud forkastes fordi han er menneskeskapt. De slår all religion i hartkorn og hevder at religion er årsak til alle sosiale problemer.

Om kristendom er overtro, er human-etikk undertro. Om kristendom er irrasjonell, blir
human-etikken ikke derfor rasjonell. Humanetikk er faktisk bare et overflatisk livssyn. Det kommer også fra mennesket. Verden blir ikke mer objektiv om Gud forsvinner, den blir bare mer livløs. Human-etikken har ikke noe dødssyn, og kan ikke forklare menneskelivets store motsetninger og utfordringer. Den livnærer seg på kristne ideer uten å takke.

KRISTNE TAR I VÅRE DAGER ikke igjen ovenfor kritikere. De vil ofte være så snille. Men nå er det på tide at mange snakker høyt om den religionen som slett ikke ligner de andre. Ofte opplever jeg kristne som for private. De fremstår ikke som troende i utide. Det kan virke som om de er kristne mest for seg selv. Kanskje er det en følge av Lutherdommens syn om at mennesket står alene med Gud og frelses ved nåden alene. Da blir bønnen viktig, ikke samtalene om Gud. Det som finnes i den enkeltes hode og hjerte får betydning, det som ytres blir ikke vesentlig. Kanskje er denne tausheten grunnen til at mange moderne mennesker ofte ikke forstår hva kristendom er. De kjenner det kristne tankemønsteret best fra dets kritikere. Men ideen om menneskets verdighet og derved alle menneskerettigheter kom med kristendommen.

Mennesket har iboende verdighet som Guds barn. Gud kan ikke skape noe som er uverdig,
han skaper i sitt bilde. Mennesket er skaperverkets ypperste skapning, et vesen med personlighet og sjel. Mennesket bekrefter sin verdighet ved å følge Guds bud. Menneskerettigheter eksisterer bare så lenge mennesker lever i henhold til sine plikter. Forsvinner Gud fra sin skapning, blir skapningen deretter. Menneskerettighetene blir tilfeldige sosiale og politiske goder som svinger med politikernes synsinger.

KRISTENDOMMEN FØRER mennesket inn i en tenkning som binder sammen livets motsetninger. Den slår en sirkel fra liv til død, fra levende til de døde, fra kjærlighet til hat, fra nærhet til avstand, fra godt til ondt, fra lidelse til frelse, fra mørke til lys. Kristendommen opplyser og belyser, den løfter og beriker. Jeg vet ikke om en tenkning som bedre forklarer menneskets dypeste livserfaringer.

Human–etikk mangler forestillingen om mennesket som et vesen av kropp, sjel og ånd. Når noen dør, er det bare et legeme som ikke beveger seg lenger. De døde blir kun biter i de levendes hukommelse. Døden blir et fullstendig uforstått øyeblikk, den kan ikke erkjennes hverken av den som dør eller de nære. Human–etikken er kontekstløs uten kristendommen. Den kan ikke engang begrunne moral, ikke forsvare den gode eller kritisere den onde. Det gode og onde er begge utenfor human-etikkens rekkevidde. Den er bare et oppblåst navn,et tomt skall. Den beskytter ikke fellesskapet. At undertro og firkantet vantro er skadelig, blir ikke erkjent.

HVA VIL SKJE NÅ NÅR kristendommen er dårlig tenkt og sjeldent formulert? Hva når human-etikken ikke lenger kan leve i denne store tenkningens glans, men selv må svare på menneskets store spørsmål? Da kan den ikke annet enn fortsette å hevde at erkjennelsen ikke har dybder og ikke topper. Der er ingenting annet å erkjenne enn det som daglig drypper fra media av forskjellig krims krams eller kommer fra trendy forskning. Vitenskapen er også menneskeskapt, og sikker kunnskap gir den ikke. Tro kan den ikke noe om overhodet.
Human–etikk er vegetarkristendom. Vegetarianerne bruker betegnelsen soyabiff. Ved hjelp av falske begreper får de det animalske med i kosten og de som spiser kan føle seg dyrisk mette. Human-etikere metter foreløpig sine tilhengere med kristne ideer og verdier i light-versjon, som når de lager konfirmasjon, foretar vielser og bisettelser. De kan henvise til moral og etikk, utelukkende på grunn av ballasten med to tusen år kristendom. Kristendommen er den eneste kilden til et humanistisk menneskesyn. Ved dens innføring ble en barbarisk livsstil erstattet med barmhjertighetens og frelsens nåde.

FOR DE SOM IKKE KJENNER de kristne kildene, vil menneskets likeverd etter hvert kun bety det samme som likhet mellom mennesker i en banal, flat sosial-politisk forstand. Når mennesker blir ansett for å være like, er alle personlige forskjeller en fare og en trussel. Uten den indre personlige, åndelige og sjelelige kvaliteten, blir mennesket selv umenneskelig. Da kan alle gjerne likebehandles, godt eller dårlig, det blir ett fett.
Human-etikken slipper politikken inn i religionens rom. Når politikken overtar erkjennelsen,
forsvinner alle gåter som ikke kan beskrives i et partiprogram. Livet blir ikke bedre. Ingen har
gjort livet på jorden til et større helvete enn Stalin, Hitler og Mao gjorde på 1900-tallet. De
trodde ikke på Gud. De var politikere.

NYTT ÅR - NYE MULIGHETER!

2008-01-01T10:22:00.000-08:00

Se, jeg gjør noe nytt, sier Herren. Det spirer allerede frem.

Det er en vidunderlig sannhet at Guds miskunnhet er uendelig - "den er ny hver morgen". Så Prøysens vise "Du ska få en dag i mårå" er helt bibelsk.

Og grunnen til at dette ikke bare er fine ord med gode intensjoner: Gud ble menneske (Jesusbarnet i krybben), sonet hele menneskehetens synd på et kors (påskebudskapet), slik at vi skulle slippe syndens ytterste konsekvens: evig død, og sto opp fra de døde (en bekreftelse på Guds aksept på frelsesverket). "For at hver den som tror på Han ikke skal gå fortapt, men ha EVIG LIV".

Alt dette handler om en virkelighet. Det er SANT! Takk og lov!!!! Og vi trenger å høre det om og om igjen. For dette er ikke noe som noe menneske kunne funnet på - eller som er naturlig menneskelig tankegang. Det er veldig vanskelig for oss som alltid vil fortjene alle ting - og aller helst klare oss selv (en følge av syndefallet). Men det er så enkelt - at selv den minst utrustede i denne verden kan fatte det. Og det er noe som er helt BOMBESIKKERT, vi kan stole på at vi er Guds frelste barn, når vi inviterer Jesus inn i våre hjerter. Det handler ikke om å gjøre så godt en kan, og så håpe at det en gang holder i oppgjørets time. Det vi kan få til, holder ikke overfor en Hellig Gud. Men det Jesus har gjort for oss, holder. Gud har bekreftet det ved å vekke Han opp fra de døde. Hvor finner du en parallell til dette i noen annen religion?
Hvor er Muhammed i dag? Hvor er Budda? For eksempel. Men Jesu grav er tom. (Den er aldri blitt funnet med rester av skjelett. Påstander om det er ikke bevisbare!) Det er historiske vitnespyrd fra dem som traff Han etter oppstandelsen - bl.a. over 500 "brødre" på en gang. Det er i dag mange vitnespyrd fra muhammedanere som har fått et møte med den levende Jesus, og som har "byttet" religion.

Jeg kunne pratet i timesvis om dette - det er så utrolig fantastisk - og så TROVERDIG. Det er ikke tilfeldig at Jesus kalte seg selv: Veien, SANNHETEN og Livet. Hvis du er en ærlig søker, har du et veldig løfte: "Den som leter, han finner. Den som banker på, for han skal det lukkes opp!" Men du må vite at det kan koste noe. De som tror på Jesus er ikke akkurat verdens mest populære mennesker. Men de har funnet LIVET, og har noe som holder gjennom alle vanskeligheter, ja selv gjennom døden. Og de som ikke vil ha noe med Gud å gjøre i dette livet, MÅ en gang møte Han uansett - som Dommer, og ikke som Frelser. Det er litt av en sjanse å ta - å tro at Gud ikke finnes!!

Julefortelling for barn.

2007-12-22T11:13:00.000-08:00

Stjerna med Jesusbarnet

Fant denne fine gamle fortellingen av Mia Hallesby på nettet.

Gud er lys, og det er inten mørke i Ham.

2007-12-21T15:23:00.000-08:00

I dag fant jeg følgende sistat av C.S. Lewis i avisen Dagen:

"Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror at sola har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi det er ved den jeg ser alt annet."

Et åpent sinn.

2007-12-20T11:11:00.000-08:00

Overskriften min føltes ganske ambisiøs, da jeg så den på trykk. Men jeg kaster meg ut i det. "Den som intet våger, intet vinner!" Det står riktignok ikke i Bibelen, men det er NOE sant i det.

Utfordringen er at vi kan møte disse store og små spørsmål med barnets åpne sinn. Vi har så lett for å sette oss fast i egne erfaringer på en måte som hindrer oss i å gjøre nye!

Og julen er et godt utgangspunkt for å starte en ny prosess synes jeg, en oppdagelsesferd i livets mysterier. Her minnes vi hvordan Gud startet finalen på sin redningsoperasjon for oss mennesker.

For meg er det selvsagt og nødvendig å regne med Gud og Bibelen som en grunnvoll og et utgangspunkt for en slik prosess. Det har hittil i livet vært min erfaring at det er til å stole på, selv om min egen tro på det har fått mange utfordringer underveis. Summa summarum har jeg erfart at den troen jeg har, har jeg ikke suget av eget bryst, men har fått den utenfra - og det er EN som holder meg fast, på tross av mine svik og nederlag eller medgang og gode dager. Jeg føler meg utrolig priviligert som har fått ha denne troen fra jeg var barn, og jeg er klar over at kanskje det store flertall - selv i vårt land - ikke har vært så heldige. Men nettopp derfor har jeg et inderlig ønske om å dele av det jeg har fått, og å prøve å forstå også andres utgangspunkt.

Jeg tror at alle mennesker er like verdifulle for Gud, og at Han ønsker samfunn med alle - fordi det er Han som har skapt oss. Tenk at det finnes en evig, allmektig, allestedsnærværende, kjærlig Gud som ønsker nærhet og kontakt med oss. Han som har skapt alle ting: universet, jorden, alt som er på jorden, inklusive oss - vi som er kronen på Hans skaperverk. Tanken vår svimler, når vi skal prøve å gripe dette! Gud er GUD, og er langt over oss, selv om vi er skapt i Hans bilde - med tanker, følelser, skapende evner osv osv. "For så høy som himmelen er over jorden, er Hans tanker høyere enn våre tanker," står det i Bibelen.

Det er mange spørsmål vi mennesker ikke skjønner, men det er knyttet løfter til at "den som søker, han skal finne, og den som banker på, for ham skal det lukkes opp." Hva med alle religionene f.eks.? (Det er ikke så veldig vanskelig å svare på forskjellen på disse og kristendommen, men skal ikke gjøre det her!)

Jeg kan nok ikke svare på alle spørsmål, men en del har jeg da fått med meg igjennom årene, og vil gjerne dele av det. Til syvende og sist handler det om TRO. Ingen kan bevise at Gud er til, men det er et spørsmål om å våge å PRØVE ut troverdigheten i dette!

Så nå er jeg veldig spent på om dette er spørsmål som er aktuelle for flere. Vi er jo så blyge omkring dette emnet her i nord.

Velkommen med dine tanker og erfaringer!